Mistet pappa i 2007

[AnonymBruker]

Jeg mistet pappa for 4 år siden.. Han hadde kreft, og hadde det i 6 år før han døde. Jeg var 15-år når han døde, i dag er jeg 19, men det er føst nå jeg føler den ordentlige sorgen.. Eller, det er vanskelig å forklare. Når han akkurat hadde dødd var det selvfølgelig veldig tungt, men jeg kom på en måte ganske fort "over" det.. Vet ikke om det høres rart ut, eller ufølsomt ut. Men jeg ble veldig innestengt, med følelser altså. Stengte alt det triste inni meg selv, og viste alle andre at jeg hadde humøret oppe. Jeg smilte til alle, og jeg er sikker på at folk lurte på om jeg egentlig var noe trist for at pappa hadde dødd.. jeg føler jeg ikke trenger å forsvare meg på den delen - selvfølgelig var jeg knust.. Men jeg føler jeg har ventet på en slags reaksjon lenge nå, og den har igrunn aldri kommet ordentlig.

Nå i dag har jeg hukommelsestap nesten, fra den tiden han døde og årene etter. Det er så mange ting jeg ikke husker..Pappa døde 15.januar, og jeg husker bokstaveligtalt INGENTING fra konfirmasjonen til min lillebror som var i februar.. husker ikke at jeg deltok engang, ingenting.. Nå i den siste tiden har ting begynt å gå opp for meg. Hvor ufølsom jeg var mot pappa.. jeg husker nyttårsaften nærmet seg, året var 2006, det siste året han levde. Jeg besøkte han ikke på sykehuset fordi jeg heller ville være med venner og prøve ut DRIKKING for første gang.. Nå tenker jeg bare på hvor bortkastet alt var.. og hvor lite betydelig pappa må ha følt seg. Han hadde til og med brukket ribbeina fordi han var blitt så tynn og skrøpelig av strålebehandlingen at han sklei i dusjen på sykehuset, så han lå der på nyttårsaften med vondt og jeg kom ikke og besøkte han engang.. Selv om tante og dem spurte meg om jeg ville være med.. Jeg tenkte jo at jeg kunne besøke han dagen etterpå. Jeg har ikke ord som kan forklare hvor råtten jeg føler meg....

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her engang.. jeg må ha psykolog nå, og det fort.. føler verden raser sammen til tider, har ikke lyst på en framtid, driter i skolen fortiden, og jeg har alltid gjort det bra på skolen.

Er det mulig å få psykolog gratis? jeg er som sagt 19-år..

[FrøkenJosefine]

Jeg føler med deg!

Ja, er mulig å få psykolog gratis, kontakter du fastlegen din får du hjelp til å finne en psykolog som er statsstøttet slik at du kan få frikort..

Lykke til vennen!

Stor, god klem!

[AnonymBruker]

Takk for svar, setter stor pris på det. Skal ta kontakt med fastlegen! Men jeg lurer på om du vet noe om denne siden? Er det mulig at jeg kan fylle ut det skjemaet der tror du?? Nederst på siden står det nemlig "Ønsker du time hos psykolog/psykiater? Vennligst fyll ut skjemaet under, og vi vil ta kontakt."

http://www.aleris.no/Norge/Sykehus-og-medisinske-sentre/Medisinske-tjenester/Psykisk-helse/?gclid=CK2x1s6zjqkCFcOq3god0k1M7Q

Takk igjen!

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg!

Ja, er mulig å få psykolog gratis, kontakter du fastlegen din får du hjelp til å finne en psykolog som er statsstøttet slik at du kan få frikort..

Lykke til vennen!

Stor, god klem!

Takk for svar, setter stor pris på det. Skal ta kontakt med fastlegen! Men jeg lurer på om du vet noe om denne siden? Er det mulig at jeg kan fylle ut det skjemaet der tror du?? Nederst på siden står det nemlig "Ønsker du time hos psykolog/psykiater? Vennligst fyll ut skjemaet under, og vi vil ta kontakt."

http://www.aleris.no...CFcOq3god0k1M7Q

Takk igjen!

Dette innlegget er skrev

[FrøkenJosefine]

Aleris er en privat helsetjeneste, så tviler på et det er gratis dessverre...

Det lureste vil være å ta kontakt med fastlegen din slik at du får hjelp til å finne akkurat den riktige løsningen for deg.. Det offentlige er knyttet opp til frikortløsninger og har kun en egenandel frem til da..

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg mistet pappa for 4 år siden.. Han hadde kreft, og hadde det i 6 år før han døde. Jeg var 15-år når han døde, i dag er jeg 19, men det er føst nå jeg føler den ordentlige sorgen.. Eller, det er vanskelig å forklare. Når han akkurat hadde dødd var det selvfølgelig veldig tungt, men jeg kom på en måte ganske fort "over" det.. Vet ikke om det høres rart ut, eller ufølsomt ut. Men jeg ble veldig innestengt, med følelser altså. Stengte alt det triste inni meg selv, og viste alle andre at jeg hadde humøret oppe. Jeg smilte til alle, og jeg er sikker på at folk lurte på om jeg egentlig var noe trist for at pappa hadde dødd.. jeg føler jeg ikke trenger å forsvare meg på den delen - selvfølgelig var jeg knust.. Men jeg føler jeg har ventet på en slags reaksjon lenge nå, og den har igrunn aldri kommet ordentlig.

Nå i dag har jeg hukommelsestap nesten, fra den tiden han døde og årene etter. Det er så mange ting jeg ikke husker..Pappa døde 15.januar, og jeg husker bokstaveligtalt INGENTING fra konfirmasjonen til min lillebror som var i februar.. husker ikke at jeg deltok engang, ingenting.. Nå i den siste tiden har ting begynt å gå opp for meg. Hvor ufølsom jeg var mot pappa.. jeg husker nyttårsaften nærmet seg, året var 2006, det siste året han levde. Jeg besøkte han ikke på sykehuset fordi jeg heller ville være med venner og prøve ut DRIKKING for første gang.. Nå tenker jeg bare på hvor bortkastet alt var.. og hvor lite betydelig pappa må ha følt seg. Han hadde til og med brukket ribbeina fordi han var blitt så tynn og skrøpelig av strålebehandlingen at han sklei i dusjen på sykehuset, så han lå der på nyttårsaften med vondt og jeg kom ikke og besøkte han engang.. Selv om tante og dem spurte meg om jeg ville være med.. Jeg tenkte jo at jeg kunne besøke han dagen etterpå. Jeg har ikke ord som kan forklare hvor råtten jeg føler meg....

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her engang.. jeg må ha psykolog nå, og det fort.. føler verden raser sammen til tider, har ikke lyst på en framtid, driter i skolen fortiden, og jeg har alltid gjort det bra på skolen.

Er det mulig å få psykolog gratis? jeg er som sagt 19-år..

jeg tror du må prøve å tenke at faren din tilgir deg for at du ikke var der, du var ung, og klarte ikke å ta innover deg helt at han skulle dø. Jeg har slitt med de samme tankene i forhold til min mormor som døde da jeg var 14, det var flere ganger det siste året jeg ikke ville være med på sykehuset fordi jeg ville gjøre andre ting. Å klandre seg selv på denne måten er fryktelig vondt

[AnonymBruker]

Å, kjære, gode deg!

Faren din vet du at elsket ham! Du er ikke en dårlig datter. Det er helt vanlig å ha det sånn som du har det. Det er vanlig å ikke huske noe særlig, man har jo tross alt fått seg et skikkelig kraftig spark i mellomgulvet.

Kjempeflott at du ønsker å ta ansvar for din egen mentale helse og få hjelp til å bearbeide disse tunge og vanskelige tingene.

Du er ikke unormal! De tingene du forteller er helt vanlige reaksjoner på store, vanskelige livshendelser! Prøv å ikke være så hard mot deg selv. Gi plass til sorgen din. Du har tross alt mistet pappa'n din. Det er kjempevondt

Stor og god klem til deg

(Jeg mistet forresten faren min i 2006, og jeg savner ham fortsatt masse. Ingen kan noensinne erstatte ham. Sorgen blir en del av oss etter en stund. Vi savner, men lever videre. Det er det de ville ønsket for oss, disse gode pappa'ne våre )

[AnonymBruker]

Helt enig med den AnonymBrukeren som skrev før meg, at "Jeg mistet forresten faren min i 2006, og jeg savner ham fortsatt masse. Ingen kan noensinne erstatte ham. Sorgen blir en del av oss etter en stund. Vi savner, men lever videre. Det er det de ville ønsket for oss, disse gode pappa'ne våre".

Min pappa døde 1 år senere enn hans(hennes), men jeg deler følelsene!