Stemor og stefar - fra et "barns" perspektiv

[Gjest Anonym]

Jeg er 27 år og har som så mange andre på min alder vokst opp med delt omsorg siden tenårene. Samtlige av mine venner som har fått stemødre, og også en andel av de som har fått stefedre inn i bildet, har et svært vanskelig og anstrengt forhold til foreldre/ steforeldre helt fram til i dag.

Her på kvinneguiden er det stort sett kvinnene som er mødre og stemødre som debatterer dette temaet fra sine synsvinkler.

Men hva med oss "barna"?

Selv skulle jeg ønske at foreldrene mine hadde holdt sammen når jeg ser hvor enkelt mine venner med som har foreldre som har holdt sammen har det nå. For meg virker disse vennene mine sine problemer som luksusproblemer: de klager litt på svigermor, og ofte på enten overivrige mødre som vil ha for mye ansvar for barnebarn /evt foreldre som ikke vil være barnevakt. Men dette er jo luksusproblemer i forhold til alt styret med sjalu steforeldre, spørsmål om hvor man skal feire jul når man har mor og stefar og far og stemor gjerne på begge sider for å gjøre kaoset komplett, og at man ikke føler seg velkommen i sine foreldres hus.

Videre sliter jeg fremdeles veldig med alle "problemene" med stemoren min spesielt. Jeg har alltid hatt et typisk vanskelig forhold til min stemor, som de fleste andre. Jeg har ikke en eneste veninne som har et godt forhold til stemoren sin. Selv føler jeg at min stemor har tatt min far fra meg, at han har valgt henne over oss barna, og jeg føler meg ikke velkommen i huset "hennes". Det er tydelig klaging når vi skal komme på besøk over hvor mye styr det er med rydding og barn som "bråker". Hun går blant annet og støvsuger under benene våre hele tiden, og jeg hører jo at hun og faren min krangler (høylytt) om at ungene mine bråker og at det er et slit å ha oss på besøk. Dette har ført til at jeg veldig sjelden er på besøk hos min far og stemor. Og dette er jeg så lei meg for, at barna mine ikke blir kjent med sin bestefar.

Hos min mor og stefar er vi mer velkomne, men min hypotese er at dette skyldes at det er (desverre) ennå slik i Norge at det er kvinnen som styrer, og da er det hennes hus. Jeg vet at min stefars barn ikke føler seg like hjemme og velkomne hos min mor og stefar igjen.

Jeg har, kort fortalt, sett hvor mye problemer som kom ut av mine foreldres typiske 40-års krise-skilsmisse. Hele familien er egentlig ødelagt av denne, også nå 15 år etterpå. Og ofte lurer jeg på om mine foreldre noengang tenker på om det var verdt det, nå som forelskelsens rus har stilnet for lenge siden og hverdagen med de nye partnerene er grå og preget av vanlige problemer i tilegg til de sedvanlige kranglene om barn og stebarn som jeg vet hyppig forekommer hos begge.

Jeg føler at jeg faktisk har lidd mye for mine foreldres valg, selv om dette var en helt "vanlig" udramatisk skilsmisse. Selv vet jeg at siden jeg har opplevd dette er terskelen min for å skilles fra mannen min nå som vi har barn SVÆRT høy.

Og det er dette som er poenget mitt, ut fra diskusjoner med mine venner, så virker det som om de som har vokst opp med skilte foreldre har samme syn på saken. De får ikke barn før de er helt sikre på at de vil leve med partneren livet ut, og de er også mye mer obs på å jobbe med forholdet til partner enn hva mine venner som har vokst opp med foreldre som bor sammen er.

Så kanskje vil min generasjon ha lavere andel samlivsbrudd? Hva tror dere, er det noe i dette eller er det bare et litt merkelig hypotese jeg har fått for meg? Finnes det noen som har et helt uproblematisk forhold til stemødre og stefedre nå som de er voksne og har fått barn?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er lett å mislike steforeldre spesielt i din situasjon, men samtidig så er det faktisk faren din som har valgt henne over deg, så selv om hun er en bitch, så er det faren din som valgte henne, ergo han som har skylden.

Jeg tror det er altfor lett å gi opp et forhold i dagens samfunn, og jeg synes det er bra at flere og flere unge vil være sikre på at de velger rett partner å få barn med osv. Det er ikke rart det blir slutt mellom mennesker som går alt for fort frem, glemmer å leve livet når de er unge, men får barn med engang.

[AnonymBruker]

Her var det mye meg, meg og meg.

Har du tenkt på at foreldrene dine var ulykkelige da de var sammen? Jeg vet om mange par godt opp i årene som har holdt sammen for barnas skyld. De har pint seg gjennom årevis med ulykkelig samliv, og de barna som har vokst opp under slike forhold synes heller ikke det har vært noe morsomt. Mange sier i voksen alder at de skulle ønske foreldrene hadde gått fra hverandre og fått muligheten til å bli lykkelig med andre.

Og det er alltid lett å tro at andres problemer er små sammenlignet med ens egne. Men vi lever ikke andres liv, vi lever kun vårt eget. Derfor tror vi gjerne at våre problemer er større enn andres, at vår sorg er større og at vår kjærlighet er sterkere. Det er ganske vanlig å føle det sånn, men det betyr ikke at det er sant.

Hva fremtidige generasjoner gjør vet jeg ikke. Men det jeg vet er at en stor del av årsaken til at det har vært en eksplosjon i antall skilsmisser er at kvinner i dag sammenlignet med for 40 år siden er mye mer selvstendige og vet at de klarer seg fint uten en mann. I tillegg er det jo også en del som velger den lettvinte løsningen når det oppstår problemer og tunge tider, men jeg tror ikke disse har det som skal til for å få et forhold til å fungere likevel, så da er det kanskje like greit at de går fra hverandre.

Det er trist at du føler sånn som du gjør i forhold til din stemor, men jeg tviler på at dette er noe som er allmengyldig. En stemor er også et menneske, med feil og mangler i tillegg til positive sider. Kanskje har du vært ekstra uheldig i forhold til din stemor, eller kanskje har dere bare begge vært litt for dårlige på å akseptere hverandre som dere er.

Kan det være at din stemor og din far egentlig er enige om hvordan de vil ha det i huset sitt, men så er faren din lite flink til å ta ansvar for dette når du og barna er på besøk? Jeg vet ikke, bare en tanke. Hun blir kanskje sint på han fordi han ikke tør å stå for det han mener? Uansett burde de ikke krangle foran deg og barna, men de er altså ikke perfekte. Er du sikker på at det hadde vært så mye lettere om foreldrene dine var sammen?

På meg høres det ut som du fortsatt ikke har akseptert dine foreldres brudd, og da er det klart at du ikke klarer å akseptere stemor. Kanskje har du en jobb å gjøre med deg selv?

Jeg vet om mange som har et supert forhold til sine steforeldre. Felles for dem er vel at de i tenårene har hatet steforeldrene sine, men de har jo også hatet sine foreldre i den perioden. Forskjellen er at det biologiske båndet har holdt dem litt i nakken overfor foreldrene mens steforeldrene har fått den verste smellen. Og i voksen alder har disse fått en annen forståelse for utfordringene steforeldrene måtte stå i gjennom tenårene, og en fornyet respekt for steforeldrenes tålmodighet og toleranseevne.

[Gjest gjest]

Jeg forstår godt hva du mener, men du må huske på at man er to i ett forhold. Både jeg og min eks har vokst opp med skilte foreldre, og har alltid snakket mye om hvor heldige vi har vært som har hatt det så bra, at vi alltid skal kjempe for ekteskapet og holde familien samlet.

Så forelsket han seg i en annen, flyttet ut etter kort tid og her sitter jeg, skilt, med 3 barn som står i samme situasjon som vi gjorde selv som barn.

Om den ene ikke vil jobbe for ekteskapet hjelper det ikke at den andre vil. Og nei, vi hoppet ikke fort inn i noe og hadde det faktisk utrolig bra sammen. Men 40års-krisa tok knekken på vår familie allikevel...

[AnonymBruker]

Jeg vet om et tilfelle der faren kjøpte en egen leilighet til sin 12 år gamle datter, siden stemoren var så slem mot henne.

Så satt hun å spiste middag alene hver dag...

[HubroTuppa]

Tror dere ikke at dett har noe med usikkerhet å gjøre?

En føler seg aldri helt trygg på stebarn/foreldre slik som barn og mor/far gjør.

Et stebarn føler seg ofte i veien mens en steforelder føler seg til overs og har egentlig ingen ting en skulle ha sagt ovenfor barna.

Å være stefamilie er ikke lett og problemfritt, men løses med kjærlighet.

[AnonymBruker]

Jo, jeg har i ettertid tenkt at skilsmissen burde vært unngått. Og det hadde vi nok greid om vi hadde vært litt klokere og jobbet mer med forholdet.

Jeg ble skilt for 10 år siden. Har ikke stebarn, heller ikke barn med min nye mann. Den eldste jenta mi kom ikke godt utav det med stefaren sin (han jeg nå er gift med), men hun var 13 år da....det gikk seg til senere. Likvel tror jeg hun hadde hatt best av at jeg og eksen fortsatte sammen.

Den yngste har hele tiden hatt et godt forhold til stefaren.

Men det er uansett mamma og pappa som bryr seg mest om barna sine, steforeldre vil nok (de fleste) aldri komme på samme nivå der.

Eksen min fikk seg ny dame, med 4 barn fra før. De var alle yngre enn mine, og tok mye oppmerksomhet når mine var hos faren sin. Det var visst utenkelig at de skulle ha litt tid med han alene.

Nå er det slutt, og eksen er singel igjen.

Jeg har det bra med min nye mann, og vi er fortsatt kjærester. Likevel tror jeg at jeg kunne hatt det like bra med eksen. Vi er fortsatt venner, og mer like som personer enn jeg og min nåværende.

Etterpåklokskapen lenge leve!

[AnonymBruker]

Det verste er steforeldre som er sjalu på stebarna sine. Etter å ha vokst med en stemor som var sjalu på meg- Hallo akkurat hva gjør en 6 åring for å fortjene hatet ditt for resten av livet?

så syns jeg egentlig at steforeldre er dritt. Men samtidig så syns jeg ikke det er noen løsning å tvinge foreldre til å være sammen når de er ulykkelig.

[Gjest Gjest]

ja dette var ett bra innlegg.og er stort sett enig,men...du vil nok se litt anerledes på det den dagen du selv evt bytter partner.det er altid kvinner som styrer,derfor blir denne stemoren verst,selv om hun selv tror noe annet.

[AnonymBruker]

Mine foreldre er også skilt, og pappa er gift igjen. Jeg har et nærere forhold til min stemor enn min mor, selv om min mor hadde hovedomsorgen for meg og mine søsken etter skilsmissen.

Jeg har hatt 3 "stefedre" til nå, og man-eateren av en mor jeg har er i gang på nr 4. Tilgi meg for at jeg ikke er optimistisk på hennes vegne, men etter noen år og mislykkede forsøk så kjenner man lusa på gangen.

I mitt eget ekteskap så tenker jeg noe av det samme som TS her. Ethvert problem skal frem i lyset og ordnes, ingenting skal skjules. Krangler skal ordnes opp i, så snart som mulig. Barn har vi ikke enda, men det kommer etter hvert. Barneoppdragelse er diskutert, og vi har kommet til enighet på mange punkter allerede. Blir ikke noe før alt er klart.

Går nå ut ifra at det kommer skjær i sjøen, selv om vi har snakket om alt fra før av, men det får vi heller være forberedt på

[AnonymBruker]

Noen ganger er det til det absolutt beste at par splittes opp.

Min samboer møtte sin eks da de begge var tidlig i 20-årene, og de ble sammen på veldig feil grunnlag. De var riktignok forelsket i starten, men baserte forholdet på overfladiske ting som felles fritidsinteresse. Når han da etter hvert ikke kunne utføre denne hobbyen lenger så fikk de stadig flere utfordringer i samlivet. De hadde ikke et solid grunnlag i oppriktig kjærlighet og forståelse for hverandre. Etter flere års hangling ble ting verre og verre, og til slutt sa eksen til samboeren min stopp og ba ham flytte ut. Akkurat da var det en knusende opplevelse for ham, og han brukte litt tid på å komme seg over bruddet.

Men i dag er han så utrolig takknemlig og lykkelig for at eksen tok den vanskelige avgjørelsen om at de skulle gå hver til sitt, for de er begge mye lykkeligere i dag. Eksen er fortsatt singel og trives med det. Samboeren min møtte meg (for en del år siden nå) og skjønte at han og eksen hadde vært dømt til å mislykkes fra starten. Ikke fordi eksen er ei bitch eller noe sånt, men fordi de var en dårlig match. Sammen med meg har han oppdaget hvordan et samliv kan og bør være i hans øyne. Ikke fordi jeg er så fantastisk, men fordi vi to er en utrolig god match.

Selvsagt opplever vi også grå hverdager, men i det totale bildet så har vi det så utrolig mange ganger bedre enn de to hadde det. Selv etter flere år som samboere er vi som nyforelsket store deler av tida, mens han i sitt forrige forhold opplevde at følelsene kjølnet ganske raskt. Jeg tror verken han eller eksen hans hadde vært lykkelige dersom de fortsatt var sammen, og det baserer jeg på ting de selv forteller.

Samboeren min har to barn fra før. Den yngste har jeg et veldig godt forhold til. Den eldste har jeg et ok forhold til (altså ikke overstrømmende hjertelig, men vi har det hyggelig sammen). Den eldste var tenåring da jeg kom inn i bildet, og det er jo i den alderen vanskelig nok å ha foreldre rundt seg om man ikke i tillegg skal ha steforeldre. H*n var definitivt ikke begeistret for meg i starten, men vi har lært hverandre å kjenne og har med tida blitt venner. Den yngste har blitt veldig knyttet til meg. Ikke som en mor selvsagt, jeg prøver ikke å konkurrere der, men som en viktig voksenperson i livet sitt. Både mor og far støtter min tette deltakelse i barnets liv, og også mor ser verdien av den rollen jeg har overfor barnet. Akkurat det er nok veldig viktig for at en stefamilie skal fungere.

Jeg vet ikke hvordan det vil bli når det yngste barnet kommer i puberteten. Kommer jeg til å bli lagt for hat? Eller kommer vi oss gjennom det uten varige mén? Det får tida vise. Men jeg er optimistisk.

[KaDust]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 3. Dette er jeg egentlig ekstremt glad for, for alt jeg husker fra den tiden de var sammen er krangler, ting som ble kastet og skriking samt kjefting. I tillegg var det ofte JEG som fikk skylda for kranglingen dems. Dette fikk jeg også den dagen de skilte seg.

Greit nok, jeg fikk ikke verdens beste oppvekst siden mamma slet med sitt og mye gikk utover oss (og det var div andre problemer). Men jeg er glad jeg slapp å vokse opp i et forhold slik som mamma og pappa hadde det før de skilte seg. I ettertid var de i hvertfall gode venner.

(Og idag er pappa gift med verdens flotteste dame, og jeg er utrolig glad i henne.)

[Redbull]

Far min valgte ALLTID oss barna i stede for "stemor", han dumpa henne til slutt pga vi ikke likte henne. Og stefar (eller bonuspappa) min er jeg VEEELDIG glad for at kom inn i livet vårt, han er helten min! så du og "alle du kjenner" har nok vært uheldige, for det er ikke alltid sånn hilsen ett barn av skillsmisse foreldre.

[Gjest Thessie!]

Foreldrene mine skilte seg for ca. et halvt år siden. Alle de 16 årene jeg har levd, har jeg sett mamma slite seg gjennom forholdet til pappa og holdt sammen med ham bare på grunn av oss barna. Og i alle disse årene har mitt største ønske vært at de skulle skille seg. Jeg ville at mamma skulle bli lykkelig, for det var hun ikke da hun var sammen med pappa, og det så jeg.

Selvfølgelig er det tungt til tider. Ikke fordi at hun har funnet en ny mann, for det er jeg bare glad for, og jeg liker han veldig godt. Men når hun er hjemme et par dager på flere uker, så føles det selvfølgelig som om hun velger han over oss. I hvertfall når hun tar han med på ferier og de få tingene jeg gledet meg til fordi at det bare skulle være oss. Men i bunn og grunn er jeg glad for det. Jeg er glad for mamma sin skyld, og at hun etter å ha sletet for vår skyld i flere år skal få være lykkelig. Det føler jeg at jeg skylder henne.

Jeg har ikke tro på at foreldre skal holde sammen for barnas skyld. Jeg tror at mange barn selv merker at foreldrene ikke er lykkelig, og at det også påvirker barna.

[Gjest pysepusen]

Jeg er bare så takknemlig for at mamma og pappa skilte seg så det ble fred i huset... Jeg fikk en fantastisk (ste)pappa, en nydelig lillesøster og et mye bedre liv! Det har ikke alltid vært like lett med min pappa, men jeg har alltid hatt det trygt og godt hjemme. Hadde bare pappa fått seg en dame kunne mye blitt bedre på den fronten!

[AnonymBruker]

Jeg er bare så takknemlig for at mamma og pappa skilte seg så det ble fred i huset... Jeg fikk en fantastisk (ste)pappa, en nydelig lillesøster og et mye bedre liv! Det har ikke alltid vært like lett med min pappa, men jeg har alltid hatt det trygt og godt hjemme. Hadde bare pappa fått seg en dame kunne mye blitt bedre på den fronten!

Så fint at noen ønsker foreldrene sine å ha det bra og ser at det faktisk kan fungere

Jeg tror at skillsmissebarn blir litt ego oppi alt sammen at de ikke ser andre enn seg selv desverre, selv etter de er voksne.

Hva så om det er en annen dame som bestemmer i huset til pappa? Bestemmer ikke dere hjemme hos dere selv kanskje? Har hun ikke noe hun skal ha sagt over tingene og huset når dere kommer med barn som skal herje rundt?

[AnonymBruker]

Så fint at noen ønsker foreldrene sine å ha det bra og ser at det faktisk kan fungere

Jeg tror at skillsmissebarn blir litt ego oppi alt sammen at de ikke ser andre enn seg selv desverre, selv etter de er voksne.

Hva så om det er en annen dame som bestemmer i huset til pappa? Bestemmer ikke dere hjemme hos dere selv kanskje? Har hun ikke noe hun skal ha sagt over tingene og huset når dere kommer med barn som skal herje rundt?

Godt poeng. Jeg tror det ofte ikke handler om at stemoren er så fæl, men om at stebarna (selv når de har blitt voksne og burde vite bedre) aldri klarer å akseptere at pappa er sammen med en annen dame enn mamma, og at denne damen i tillegg faktisk har egne meninger og synspunkter på hvordan ting skal foregå i det hjemmet hun deler med sin mann.

Ts og andre voksne damer som synes stemor er så vanskelig: Er dere dørmatter i deres egne hjem? Har dere ingen meninger om hvordan man skal oppføre seg hjemme hos dere?

[AnonymBruker]

Far min valgte ALLTID oss barna i stede for "stemor", han dumpa henne til slutt pga vi ikke likte henne. Og stefar (eller bonuspappa) min er jeg VEEELDIG glad for at kom inn i livet vårt, han er helten min! så du og "alle du kjenner" har nok vært uheldige, for det er ikke alltid sånn hilsen ett barn av skillsmisse foreldre.

Han dumpa henne fordi dere ikke likte henne. Er du stolt av det?

Han valgte alltid barna altså. Ja, han vil vel ikke ha det bedre.

Det blir for dumt at det skal være en selvfølge å ALLTID velge barna uansett hva som skjer. Hva slags makt gir man til barna da?

Når min manns jenter var i tenårene brukte de den slags makt for alt den var verdt for å få viljen sin.

Jeg godtok ikke at de dro med seg venner hjem dritings og laga et helvete for oss. Da jeg slo hånda i bordet og nekta dem det, truet dem med å ikke komme til oss mer. Heldivis sa min mann at sånn får det heller være hvis dere ikke kan følge reglene her i huset.

De reiste hjem i fullt sinne til moren sin for å få støtte der. Noe de IKKE fikk.

Dette er bare et av mange eksempler han ikke ga etter for dem. Hva slags foreldre med litt vett i hodet gir ungene så mye makt at de kan bestemmme hvem man skal leve sammen med?

[HedvigR]

Siden du spør om det finnes lykkelige stefamilier. JA! Familien min blant annet.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var rundt ett, så jeg har alltid vært vant til at de har vært fra hverandre. De har etter skilsmissen alltid hatt et godt forhold til hverandre, og er nå gode venner.

Med i historien bør en kanskje også nevne at jeg har to søsken, og vi har alle tre ulike mødre. Alle tre mødrene kommer godt overens med hverandre, og med pappa. Pappa har også en kjæreste nå, med barn fra før som har glidd rett inn i familien.

Vi pleier alltid å være en stor gjeng som feirer jul sammen, noe som er kjempekoselig :D Min mor pleier også å annenhver helg overnatta til enter mor til min søster eller pappa, da hun har helgejobb der de bor.

Det er forferdelig synd at mange har negative erfaringer med skilte foreldre og steforeldre, men det er ikke ALLTID slik!

[AnonymBruker]

Finnes det noen som har et helt uproblematisk forhold til stemødre og stefedre nå som de er voksne og har fått barn?

Er det DET som er målsettingen din for å kalle deg fornøyd? Å ha et helt uproblematisk forhold til steforeldre? Da er det i såfall ikke rart at du føler deg misfornøyd. For hvem har vel et helt uproblematisk forhold til noen som helst? Man har da alltid uenigheter/konflikter/krangler eller annet med negativt fortegn til alle man har et forhold til innimellom. Har du et helt uproblematisk forhold til dine foreldre? Til din partner? Til dine venner? Til dine barn? Alle gjør ting iblant som gjør oss sinte, fortvila, oppgitte eller hva som helst. Å ha et helt uproblematisk forhold over lengre tid (vi snakker her mange år) til noen som helst er en utopi.

Jeg får litt inntrykk av at stemødre er nødt til å være helt perfekte mennesker som kun legger alt positivt til rette for andre hele tida for at de skal kunne aksepteres. Trår de en halvmeter feil så er de årsaken til alt vondt i livet.

Hva med å akseptere at også stemødre er mennesker, at de verken er bedre eller verre enn andre og at de også må få lov til å trå feil iblant uten å bli halshugget for det.

Selv har jeg ingen stemor, men ei mamma som jeg ikke har et helt uproblematisk forhold til. Jeg er fryktelig glad i henne, og hun i meg. Men vi kan likevel krangle om smått og stort og hun kan irritere meg grønn iblant. Sånn er nå engang livet. Hvorfor forvente at stemødre skal være fantastiske og overmenneskelige vesener som sørger for at livet ditt blir perfekt?

Blir bare så utrolig oppgitt og irritert over voksne mennesker som beskuer navelen sin og finner ut at det er kjipt at ikke alle andre er like opptatt av den.