Fosterfamilie

[Berentsens]

Vi lurer på om vi skal bli fosterforeldre, men vi kjenner ikke noe særlig til denne ordningen. Derfor lurer vi på om det er noen her som har erfaring med dette? Vi har selv to barn som er under 10 år.

[Gjest annemor30]

Kontakt barnevern og bufetat:) De har masse informasjon;) Forresten så syns jeg det er stort av dere og vurdere fosterbarn:) Lykke til;)

[Berentsens]

Vi har lest litt om det og fått info fra bufetat, men vi vil gjerne høre fra dem som har personlige erfaringer også.

Takk for det!

[AnonymBruker]

Min mor og far tok til seg barn da jeg var 10-11 år. Anbefaler sterkt å ikke ha fosterbarn på lik alder som biologiske!

På den tiden følte jeg at fosterbarnet som flytta inn tok fra meg foreldrene mine, venne mine og mobbet meg hjemme og på skolen. Det ble for tøft rett og slett.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig veldig lurt å ha fosterbarn som er yngre enn egne biologiske barn, har selv to venner hvorav det har blitt vanskelig fordi fostersøskenet var i lik alder.

[AnonymBruker]

Før man avgjør om man vil bli fosterforeldre eller ikke så går man på et pride-kurs der man får masse info. Der vil man antakelig bli frarådet å ha barn i samme alder som egne barn. Jeg ville tenkt småbarn (barnehagealder) i deres situasjon. Og ikke glem å bruke masse tid på å forberede barna på både positivt og negativt knyttet til det å ha fosterbarn.

Jeg har vært fostermor, og verken vi voksne eller barna ble godt nok forberedt på barnas reaksjoner. Vi fikk masse informasjon og opplæring rundt hvordan vi skulle håndtere fosterbarnet og biologisk familie, men våre egne barn ble litt glemt oppi det hele av både oss og barnevern/bufetat. Det gikk seg fint til likevel, vi skulle bare ønske alle var mer forberedt på at det kunne oppstå sjalusi.

Å være fosterforeldre er en utrolig givende oppgave som vi gjerne vil gjenta ved en senere anledning. Men jeg tror nok at vi i neste runde vil be om et lite barn der biologisk familie enten er samarbeidsvillige eller så godt som ikke-eksisterende. Vi opplevde å bli skjelt ut over telefon og på gata og ved henting/levering (her var det en god del samvær der vi leverte og hentet), og barnet følte seg konstant dratt mellom lojalitetet og kjærlighet til foreldrene sine, og det at barnet faktisk trivdes og hadde det godt hos oss. Hele situasjonen ble til slutt så uholdbar for alle parter (aller mest for barnet som vi ikke klarte å skjerme mot foreldrenes ekstreme sinne og utagering) at barnet ble flyttet til en annen kant av landet for å få ro rundt situasjonen. Det var opprivende for alle parter.

Men selve oppgaven med å ta seg av barnet, bli kjent med barnet og gi barnet den ekstra oppmerksomhet og oppfølging som barnet trengte, DET var en fantastisk givende opplevelse.

[Vibi]

Min svigerinne og mannen hennes er fosterforeldre gjennom Bufetat, og de har bedre betingelser enn den vanlige kommunale barnevernstjenesten. De er ungdomshjem, og har bare barn over tolv år. Deres egne barn er 9 og 17, og de har vel erfart at det kan lønne seg å ha barn som ikke er på samme alder som de biologiske.

Endret 29. mai 2011 av Vibi

[AnonymBruker]

Ja, det er forskjell på statlig fosterhjem (BUFetat) og kommunalt (barnevernet). Jeg vet ikke om det er likt overalt, men her jeg bor er det slik at statlige fosterhjem regnes som forsterkede fosterhjem. Det vil si at minst en av foreldrene er frikjøpt (får full lønn eller ca. 350.000 i året) for å ta seg ekstra av fosterbarnet som trenger ekstra tett oppfølging. De har høyere utgiftsdekning (ca. 2-3000 mer pr mnd enn kommunale fosterhjem) og er tilknyttet en veiledningstjeneste der de kan få veiledning flere timer i uka fordi de har ekstra utfordringer med barnet. Denne ordningen er tenkt knyttet opp mot barn og unge med problemadferd av forskjellig slag, men det kan i noen tilfeller virke litt tilfeldig om et barn kommer i et statlig eller kommunalt fosterhjem. Det handler jo om både ressurser, tilgjengelighet og at barnets utfordringer blir fanget opp i tide.

[Vibi]

Ja, det er forskjell på statlig fosterhjem (BUFetat) og kommunalt (barnevernet). Jeg vet ikke om det er likt overalt, men her jeg bor er det slik at statlige fosterhjem regnes som forsterkede fosterhjem. Det vil si at minst en av foreldrene er frikjøpt (får full lønn eller ca. 350.000 i året) for å ta seg ekstra av fosterbarnet som trenger ekstra tett oppfølging. De har høyere utgiftsdekning (ca. 2-3000 mer pr mnd enn kommunale fosterhjem) og er tilknyttet en veiledningstjeneste der de kan få veiledning flere timer i uka fordi de har ekstra utfordringer med barnet. Denne ordningen er tenkt knyttet opp mot barn og unge med problemadferd av forskjellig slag, men det kan i noen tilfeller virke litt tilfeldig om et barn kommer i et statlig eller kommunalt fosterhjem. Det handler jo om både ressurser, tilgjengelighet og at barnets utfordringer blir fanget opp i tide.

Det er akkurat slik jeg har forstått det også, men jeg er ingen ekspert, og har bare annenhånds informasjon

[Berentsens]

Tusen takk for alle tilbakemeldingene

[Gjest Kl]

Jeg er i 30 årene. Har ganske små barn selv og har to små fosterbarn. Det går helt supert. Det første dere må gjøre er å melde dere på Pride. Skriv konkrete spørsmål på det du lurer på

[Berentsens]

Vi tenker at vi kunne tenkt oss mer voksne barn, barn mellom 13-18 år. Etter det vi har hørt her vi bor, så er det størst behov for fosterhjem til ungdommer. Er det noen som har erfaring med å ha fosterbarn som er i tenårene?

[Gjest Badabing]

Som regel er det ønskelig at de biologiske barna (om man har det), er eldre enn fosterbarna da fosterbarna krever mye oppmerksomhet.

Dog usikker på om de følger dette 100%, for det er stor mangel på fosterhjem og særlig til ungdom.

[AnonymBruker]

Vi hadde et fosterbarn i tenårene, og samtidig yngre barn selv. Det er ikke noe jeg vil anbefale.

Å ha en tenåring i hus kan være krevende nok det, med tanke på hormoner og humør som kan skifte veldig på et øyeblikk. Det jeg skal si her blir veldig generealiserende, men samtidig tror jeg det gjelder et stort flertall. Ta imidlertid høyde for at det finnes unntak.

Sånn som jeg ser det er det vanskelig å være hormonell tenåring. Det er også vanskelig å være fosterbarn, og enda vanskeligere å bli plassert i en ny familie, og ekstra vanskelig når man er ungdom. Alle disse tingene til sammen gjør at det kan være svært utfordrende å få en slik plassering til å fungere på en ok måte.

Husk at den hormonelle tenåringen har med seg bagasje som ikke alltid er like lett å takle. Kanskje har h*n opplevd rus, vold eller psykisk ustabile foreldre? Kanskje har h*n selv en diagnose? Kanskje (mest sannsynlig) lengter h*n så sterkt hjem til foreldrene at h*n vil rømme fra dere gjentatte ganger. Kanskje vil sinne og frustrasjon slå ut i form av rusing (begynne å røyke hasj f.eks.), voldsbruk, utagering, skolevegring osv.

Husk også at en tenåring som trenger et fosterhjem enten ganske nylig er flyttet ut av sin biologiske familie, eller at h*n har vært inn og ut av andre fosterhjem og institusjoner. Sånt tærer veldig på og gjør at h*n kanskje aldri klarer å knytte seg til dere som fosterforeldre. Hvis h*n har tett kontakt med biologisk familie (det er noe man ikke kan styre med en tenåring, de kan ta kontakt via telefon, internett osv) så har dere ikke bare å gjøre med en sint og opprørsk tenåring, men med en sint og opprørsk tenåring som blir påvirket av sine biologiske foreldre til å være i opposisjon til de "fæle" fosterforeldrene.

Ære være de fosterforeldre som tar på seg oppgaven med å prøve å gi disse motvillige ungdommene en ny sjanse i livet. Men jeg er av den mening av disse fosterforeldrene bør ha voksne barn selv, ikke små barn som bor hjemme. Fosterbarn som kommer inn i en fosterfamilie som tenåring vil i veldig mange tilfeller trenge så masse oppmerksomhet og oppfølging at yngre barn i huset blir skadelidende.

Det dere kan gjøre om dere absolutt vil ha en tenåring er å spørre om det finnes en særdeles veltilpasset tenåring som trenger et fosterhjem (vær likevel forberedt på sinneutbrudd og behov for tettere oppfølging enn egne barn), men jeg tviler på at dere finner noe sånt.

Dette er såklart farget av vår egen opplevelse som fosterforeldre, men jeg har vært i kontakt med veldig mange andre fosterforeldre via fosterhjemsforeningen og andre treffpunkt. Historien som gjentar seg er at jo yngre barnet er når det kommer i fosterhjem, jo større er sjansen for å lykkes med plasseringen til beste for barnet, fosterforeldre og fostersøsken.