Han kommuniserer så dårlig...

[AnonymBruker]

Jeg og X har et veldig godt forhold. Vi har vært sammen veldig lenge, og har bodd sammen det siste halvannet året. Vi er begge ganske unge (tidlig 20-alderen).

Som sagt er forholdet vårt godt, men jeg har store problemer med å kommunisere med han. Jeg er ikke perfekt, men jeg har hatt svært turbulente tenår der jeg var nødt til å kommunisere, formulere meg bra og tenke selvstendig. Jeg føler derfor at jeg kommuniserer litt bedre enn det han gjør. Når jeg prøver å snakke med han om f.eks ting som plager meg så svarer han bokstavelig talt ikke! Han sier ikke et pip, bare snur seg og ser tomt ut i lufta i all evighet. Jeg er for å gi han litt tid til å tenke da han ikke er den typen som klarer å svare med en gang, men han sier ingenting fordi han "ikke har noe å si" som han alltid sier til meg når jeg spør om han ikke har noe han vil si også. Jeg kan f.eks si at jeg har problemer med tillit i forhold til han, og at jeg gruer meg til vi skal begynne i fulltidsjobb begge to fordi da er jeg redd for at vi skal drive fra hverandre. Hva sier han? Ingenting. Absolutt nada. Det han kan finne på å fokusere på er at han syns jeg snakker unødvendig mye, at jeg forklarer ting for innviklet for han, at når jeg snakker så får jeg han til å føle som om han er i en rettsak.

JEG VET IKKE HVA JEG SKAL GJØRE!!! Jeg snakker rolig, jeg snakker til han som et medmenneske og ikke et barn, jeg prøver å snakke MED han og ikke TIL han, men han gir meg INGEN RESPONS. Som han sier, han har ingenting å gi. Jeg kunne tatt han på fersken med en annen jente, og han hadde ikke sagt NOE. Han hadde bare sett tomt ut i luften og "jeg har ingenting å si". Han ser ikke dette selv heller. Jeg syns det blir så ufattelig barnslig til tider, og jeg kunne ønske han bare kunne se det litt klarere.

Jeg kan ikke leve i et forhold der vi ikke kan snakke om ting som er vanskelige. Hva kan jeg gjøre for at det skal bli lettere for han å kommunisere?

[Havbris]

Han kommuniserer jo mye ved å være taus - men han snakker ikke.

Vanskelig situasjon fordi tausheten kan skyldes at

a) han er en fyr som ikke snakker mye uansett

b) han er konfliktsky

c) din måte å kommunisere på trigger hans taushet (særlig hvis han føler han er i et avhør)

d) din sterke verbale evne virker overkjørende på ham

Jeg er selv en verbalt sterk kvinne - og jeg vet at jeg har overkjørt mannen min mange ganger. Jeg har endret mye underveis - og etterhvert har han blitt mye mer snakksalig. På egne premisser - ikke mine. Sånne "nå-må-vi-sette-oss-ned-og-snakke-samtaler" funker for mange ikke særlig godt - og kan nok lett oppfattes som avhør eller eksaminering.

Er han taus i alle andre sammenhenger også? I såfall er det kanskje slik at han er slik. Men det kan endres - med riktige betingelser.

[AnonymBruker]

Er han taus i alle andre sammenhenger også? I såfall er det kanskje slik at han er slik. Men det kan endres - med riktige betingelser.

Jeg har spurt han før om han kanskje tror han er litt konfliktsky. Jo, kanskje har han svart. Men når jeg da følger opp med å spørre hva som gjør at han ikke klarer å nærme seg konflikter så sier han igjen det at han har bare ingenting å si.

Vi har hatt konflikter i forhold til andre mennesker, men da har han heller ikke klart å si noe. Det var f.eks en jente for en stund siden som ikke akkurat prøvde seg på han, men som var veldig disrespektfull ovenfor meg gjennom han, og da klarte han ikke å si ifra. Han vil "unngå konfrontasjoner" som han sa den gangen. Han har forøvrig hatt en periode der han var svært sjalu (til det sykelige), og da kjeftet og kranglet han med meg hele tiden.

Om jeg har en dårlig dag eller noe i den duren (nå søker jeg f.eks ny jobb og jeg har fått mange avslag) så er jeg ikke den som syter og furter, men jeg kan jo kanskje finne på å sukke litt og si at det er ikke enkelt å få jobb. Da er det som om han ikke har hørt hva jeg har sagt. Han bare fortsetter å snakke om det han holdt på med. "Jeg har ingenting å bidra med" sier han.

Jeg forstår det om han er konfliktsky, eller om han er en mann av få ord, men i lengden blir dette veldig slitsomt. Han må kunne gi noe han også. Her om dagen prøvde jeg å snakke med han om han kanskje er konfliktsky, og det i seg selv ble en veldig ironisk samtale. Han sa absolutt ingenting. Men jeg ønsker selvsagt ikke å mase på han eller få han til å føle at han gjør noe galt eller noe slikt. Jeg vet bare ikke hvordan jeg kan gjøre det enklere for han å snakke. Hvordan jeg kan få han til å si noe i det hele tatt, da det virker som om han ikke har noen meninger om noe. Jeg vil gjerne forstå, men det er vanskelig nettopp fordi han ikke sier noe...

[Untamed]

Det høres omtrendt akkurat ut som gubben min, og jeg forstår godt din frustrasjon.

Jeg er egentlig ganske god med ord, jeg tenker igjennom ting før jeg sier dem og jeg fokuserer på å løse en konflikt.

Etter mye krangling,gråting,sinne og frustrasjon fra begges side har han åpnet seg litt.

Det han sier er at når jeg setter meg ned med ham og sier at:"vi må snakke om dette" eller:"jeg må snakke med deg om noe" osv så føler han seg som en usikker liten skolegutt som får kjeft av rektor. Det føles så ubehagelig at hele systemet hans skriker at han skal løpe.

Han sliter med å snakke om ting fordi 1) han har aldri blitt lyttet til. og 2) han føler seg dum og usikker. 3) det er ENKLERE og bare holde kjeft enn å si noe å dermed måtte høre på "gnål". Han takler problemer og smerter så dårlig at han heller forsvinner inn i seg selv,eller blir sint og aggressiv(forsvar) og lider i årevis, enn å snakke om det.

Det er ikke bra, det gagner ingen og han har betalt og kommer til å fortsette å betale en høy pris følelsesmessig. Vi har blitt enige mange ganger om at vi må bli flinkere til å kommunisere, si i fra hvis noe er galt osv men det ender stortsett med at ingen sier noe før _jeg_ har noe å ta opp og da jeg tar det opp ender det med at han brøler masse usaklig dritt i sinne, forsvinner ut døra og roer seg, og kommer inn igjen å sier unnskyld. Så blir det ikke mer snakk.

Jeg tror ikke noen, noengang har lært ham å kommunisere. Den eneste måten han kjenner er å unngå alt, "ikke tenk på det så går det over" og om det ikke funker nei så hyler vi ut om at alt er andres feil også stikker han og gjemmer seg til den andre parten tar kontakt og later som ikke noe har skjedd.

Han er ikke god med ord,har aldri vært særlig god med ord(jeg tror han var,men at ingen har giddi å forstått) så han har ikke,som vi, lært at det er noe vits i å snakke om ting.

Ton deg ned mange hakk, han oppfatter deg antakelig som dominant,frempå eller kansje tilogmed sjefete. Jeg tror han,som min, føler seg usikker og tror kansje at du ikke hører etter likevel. Enkelte kjerringer har en tendens til å snakke til han er enig, ikke til de får svar.

Bli ydmyk, så ydmyk og forsiktig at det ikke er mulig å være mindre enn deg. Har du noe å ta opp så legg deg flat. DU er den usikkre, kansje han da etterhvert vil føle seg litt modigere. Å husk for all del å spørre til du får svar,samme faen hva du mener om svaret, og ikke diskuter hvorfor han svarte det,eller hvorfor han mener ditt. Får du et svar så stopp der. Forteller han deg noe så LYTT, også vis at du forstår.

Heftig frustrerende, spesielt siden _jeg_ vet at alt hadde vært sååå mye lettere om vi bare kunne snakka om ting med engang, funnet en løsning _sammen_ også gått videre.

Jeg synes det er barnslig og vanvittig idiotisk på grensa til patetisk å kommunisere som han gjør(for han kommuniserer,bare på sin måte). Men forteller jeg ham det kommer han aldri til å snakke med meg. Vi har vært sammen snart ett år og han har kommet langt på den tiden, jeg har funnet ut at hvis jeg toner meg ned og legger meg på et usikkerhetsnivå under han så føler han seg sterkere og har da lettere for å snakke.

Det tar tid og det krever mye,kansje spesielt for deg. Men elsker du ham så er det verdt det.

[AnonymBruker]

Viss du elsker han så gi han tid og forstålese, men jeg ville ikke gitt meg heller for i ett forhold MÅ en jo snakke.. Jeg er ofte den som blir stille men det er viss noen snakker strengt til meg osv. Det er ofte vanskelig og formulere ting for enkelte, da er det lettere og tie enn og si noe dumt.. Det er ikke fordi jeg eller typen din er dumme, men vi har kanskje aldri lært og åpne oss eller den rette måten og snakke. Noen forhold er vanskeligere enn andre, men viss dere er glad i hverandre og holder ut kommer en med en sakte prosess fram til noe begge kan leve med, det er jeg ett levende bevis på Jeg er en helt annen og bedre person etter mange år med bedre kommunikasjon og ærlighet

[Gjest Gjest]

Det hjelper ikke å prøve å ordne kommunikasjonen til et menneske som går i forsvar for alt. Det første man må gjøre, er å bygge tillit. Da må den bedrevitende part legge dette til rette, uten gjensidig tillit så kan man ikke ordne kommunikasjonsproblemer.

Finn først ut om denne personen selv ønsker at det skal bli lettere å kommunisere. Når dere har tillit til hverandre, så er det lettere å jobbe sammen om en løsning. Hvis han fortsetter å gjemme seg uten noen ønsker om å gjøre noe med det, så er sjansen stor for at han ikke involverer følelser i forholdet lenger. Det vil si at følelsene har dødd i forholdet.

[Gjest Furious]

Sånne menn er et MARERITT! Man må ikke ikke måtte spille et spill for å få til kommunikasjon.Jeg bryr meg ikke om sånne folk forsvinner. Han har fått beskjed om å pakke sakene og gå. Han blir??? Han plager meg ( ikke bare litt) - jeg tar det opp- han tier. JEG går ikke fra mitt hjem som jeg har betalt selv.

[Gjest I know]

Konsentrer deg om DITT liv. Planlegg hvordan du skal ha det, Han bryr seg antakelig ikke nok om deg. Få han raskest mulig UT av ditt liv.

I et forhold er det viktigste å kommunisere. Hvis det ikke går, når du vitterlig har prøvd alt (og da mener jeg lenge og vel og på alle mulige måter), er det best å sette en strek over det hele. Med en taus mann vil du få så store problemer at du ikke kan tenke på noe annet. Da har han tatt over hjernen din. IKKE LA DET SKJE. Finn en bedre partner. Det er bedre å være alene enn med en dårlig mann.

[Gjest Sunheart]

Det høres omtrendt akkurat ut som gubben min, og jeg forstår godt din frustrasjon.

Jeg er egentlig ganske god med ord, jeg tenker igjennom ting før jeg sier dem og jeg fokuserer på å løse en konflikt.

Etter mye krangling,gråting,sinne og frustrasjon fra begges side har han åpnet seg litt.

Det han sier er at når jeg setter meg ned med ham og sier at:"vi må snakke om dette" eller:"jeg må snakke med deg om noe" osv så føler han seg som en usikker liten skolegutt som får kjeft av rektor. Det føles så ubehagelig at hele systemet hans skriker at han skal løpe.

Han sliter med å snakke om ting fordi 1) han har aldri blitt lyttet til. og 2) han føler seg dum og usikker. 3) det er ENKLERE og bare holde kjeft enn å si noe å dermed måtte høre på "gnål". Han takler problemer og smerter så dårlig at han heller forsvinner inn i seg selv,eller blir sint og aggressiv(forsvar) og lider i årevis, enn å snakke om det.

Det er ikke bra, det gagner ingen og han har betalt og kommer til å fortsette å betale en høy pris følelsesmessig. Vi har blitt enige mange ganger om at vi må bli flinkere til å kommunisere, si i fra hvis noe er galt osv men det ender stortsett med at ingen sier noe før _jeg_ har noe å ta opp og da jeg tar det opp ender det med at han brøler masse usaklig dritt i sinne, forsvinner ut døra og roer seg, og kommer inn igjen å sier unnskyld. Så blir det ikke mer snakk.

Jeg tror ikke noen, noengang har lært ham å kommunisere. Den eneste måten han kjenner er å unngå alt, "ikke tenk på det så går det over" og om det ikke funker nei så hyler vi ut om at alt er andres feil også stikker han og gjemmer seg til den andre parten tar kontakt og later som ikke noe har skjedd.

Han er ikke god med ord,har aldri vært særlig god med ord(jeg tror han var,men at ingen har giddi å forstått) så han har ikke,som vi, lært at det er noe vits i å snakke om ting.

Ton deg ned mange hakk, han oppfatter deg antakelig som dominant,frempå eller kansje tilogmed sjefete. Jeg tror han,som min, føler seg usikker og tror kansje at du ikke hører etter likevel. Enkelte kjerringer har en tendens til å snakke til han er enig, ikke til de får svar.

Bli ydmyk, så ydmyk og forsiktig at det ikke er mulig å være mindre enn deg. Har du noe å ta opp så legg deg flat. DU er den usikkre, kansje han da etterhvert vil føle seg litt modigere. Å husk for all del å spørre til du får svar,samme faen hva du mener om svaret, og ikke diskuter hvorfor han svarte det,eller hvorfor han mener ditt. Får du et svar så stopp der. Forteller han deg noe så LYTT, også vis at du forstår.

Heftig frustrerende, spesielt siden _jeg_ vet at alt hadde vært sååå mye lettere om vi bare kunne snakka om ting med engang, funnet en løsning _sammen_ også gått videre.

Jeg synes det er barnslig og vanvittig idiotisk på grensa til patetisk å kommunisere som han gjør(for han kommuniserer,bare på sin måte). Men forteller jeg ham det kommer han aldri til å snakke med meg. Vi har vært sammen snart ett år og han har kommet langt på den tiden, jeg har funnet ut at hvis jeg toner meg ned og legger meg på et usikkerhetsnivå under han så føler han seg sterkere og har da lettere for å snakke.

Det tar tid og det krever mye,kansje spesielt for deg. Men elsker du ham så er det verdt det.

Is this for real?

Å jenke seg ned slik for en voksen mann!!

Nei vet du hva.!!

Her er det han som bør legge seg i selen og oppføre seg. Og lære seg å kommunisere. Kommunikasjon er uhyre viktig for å få et forhold til å fungere

[Gjest Allergikeren]

Så for at _dere_ skal kommunisere godt _sammen_, må _han_ ta seg sammen og lære seg å kommunisere på _dine_ premisser ...? Jeg trodde slike ting gikk begge veier i et godt forhold, jeg?

Jeg kjenner meg mye igjen i beskrivelsene de over gir av karene sine. Men her er det _jeg_ som trekker meg vekk og går på eggeskall for å unngå sure miner, og ikke kommer på noe å si til mitt "forsvar". Ikke før en stund etterpå i alle fall, og da er det for sent. Da er han nemlig ferdig med saken, og anklager meg for å kverne lenge på noe som er ferdig snakka. Og tro meg, hadde det vært bare å "ta meg sammen og lære å kommunisere", hadde problemet vært borte for mange år siden, for slik har jeg vært hele livet.

Jeg tror Havbris med flere har rett i å endre sin egen taktikk litt, og komme den andre i møte på dennes premisser. Den andre må jo selvsagt også jobbe med seg selv, ellers blir det enveis i motsatt retning av hva det var i utgangspunktet. Det blir som å lære et nytt språk: Du begynner jo ikke med tung faglitteratur selv om du lærer deg det også hvis du bare tar deg sammen!

[Gjest Eurodice]

Jeg forstår ikke hvorfor dere gir råd til en som skrev for 1 1/2 år siden. Hun har sikkert funnet en løsning.