Jeg tror ikke jeg tør å få barn!

[AnonymBruker]

Jeg er 21, og unger er ikke aktuelt ennå, men jeg begynner å tenke at jeg kanskje ikke tør noensinne.

Får helt skrekken etter å ha hørt historier, lese avisen og lese dette forumet.

Sjansen for at forholdet med barnefar skal ryke virker så skremmende stor. Og selv om man selv ønsker å være sammen, kan man ikke styre den andres følelser. Det virker som folk har så lett for å gå fra hverandre i disse dager..

Så blir det delt bosted for ungen, som ungen kanskje mistrives med siden h*n aldri finner roen ett sted. Og hvis det ikke funker, så kan rettsapparatet komme inn og bestemme hvem av foreldrene som skal ha hovedomsorgen, hvilket kan resultere i at man kun får se barnet sitt annenhver helg i oppveksten. Jeg føler nesten det er selvmordsgrunn.. Fikk helt noia etter å ha lest den tråden om hun som kanskje må bli helgemamma.

I praksis kan det jo da bli en annen dame som får oppdra barnet mitt, hvis barnefar med hovedomsorgen finner seg samboer. Det må føles helt jævlig.

Og uansett hvordan omsorgen er fordelt, så kan det bli et salig rot med mange bonusforeldre, bonussøsken og nye søsken som kanskje gjør barnet utrygt - igjen, man kan jo ikke kontrollere hva den andre forelderen gjør etter samlivsbrudd.

Noen som skjønner hvilke tanker jeg har? Jeg føler at å få barn er et vanvittig risikoprosjekt i dagens samfunn. Jeg ser for meg at jeg ikke kan ta den sjansen med mindre jeg har vært i et fungerende forhold med en mann i mange år. Og den biologiske klokka setter kanskje en stopper for det. Så blir jeg vel kanskje en av kvinnene som gjør at den norske befolkningen synker..

Er jeg totalt irrasjonell? Har forresten selv vokst opp som skilsmissebarn, der jeg kun fikk se min høyst fungerende far én gang i måneden fordi min mor flyttet rundt med meg dit hun fant seg kjæreste. På nittitallet ble jo mor tilgodesett i barnefordelingssaker, hvilket må ha vært helt forferdelig for fedrene.

[AnonymBruker]

Ja, jeg skjønner godt dine tanker og deler dem fullt ut.

Av samme grunner har jeg selv valgt å være barnløs. Dagens samfunn har rett og slett endret seg så mye at det ikke er verdt risikoen - altså i forhold til samlivsbrudd.

[AnonymBruker]

Hei!

Du er ung, virker som om du ikke er klar til å få barn enda hvis du tar utgangspunkt i deg selv.

Jeg gleder meg til å få barn, og jeg er like gammel som deg:D Men er ikke klar jeg heller, så må man jo først få tak i en barnefar til ungen, som faktisk da blir. Jeg har selv ikke hatt en far tilstede som har brydd seg slik en far skal, så jeg forstår deg. Men jeg synes ikke du skal ta "alle" under en kam.

Jeg tror at mange får barn for tidlig før man har rukket å dyrke et forhold godt nok, og samtidig være bestevenn med sin utkårede. Hvis man har et godt kjærlighetsforhold og begge er klare for å få barn, i tillegg til at forholdene rundt er trygge, så tror jeg det er liten sjanse for brudd. Å få et barn tror jeg er noe av det vakreste som finnes:) Brudd som forekommer tror jeg er fordi, når mange får et barn, går de inn i mors og farsrolle, og glemmer på en måte samlivet seg i mellom, at de samboere/kjærester/gift.

[AnonymBruker]

Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg ikke har barn ennå. Jeg er rett og slett for glad i forholdet mitt til mannen.

[AnonymBruker]

Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg ikke har barn ennå. Jeg er rett og slett for glad i forholdet mitt til mannen.

Men er du redd for at det skal ødelegge forholdet om du får barn? Det synes jeg ikke du skal være.

[AnonymBruker]

Jeg er 24, tror ikke jeg heller vil ha barn.. Jeg elsker å kunne styre mitt eget liv, ser ikke for meg at å legge livet etter en liten en noen gang skal kunne friste.. Synes også det høres skummelt ut å få barn med en kjæreste/mann, da man får så utrolig mye mindre tid til hverandre da - hvordan skal man klare å pleie forholdet?

[la Flaca]

Hvis forholdet ikke tåler at det kommer barn til verden, så var det jo ikke særlig godt fundamentert i utgangspunktet. Men for all del, barn er en utfordring.

Når det gjelder frykten for å bli alenemor så kjenner jeg meg igjen. Men man vokser med oppgaven. Jeg føler over hodet ikke at jeg er avhengig av mannen min for å kunne gi barna et godt liv, så det skulle jeg sagtens taklet. Ettersom man blir eldre blir man også tryggere på seg selv skal du se.

[AnonymBruker]

Det viktigste i den sammenhengen er vel å finne en man kan samarbeide med DERSOM det blir brudd, og være samarbeidsvillig selv. Har sett noen forferdelige eksempler hvor foreldrene har ren krig i mange år etter bruddet, noe som oftest går utover barna. Men i en del av de tilfellene tror jeg ikke det var langt fra krig før bruddet heller. Mange klarer å få det beste ut av et brudd også, og selv om man kanskje må ofre noe for å få det til (f eks at man ofte blir boende i nærheten av hverandre selv om en kunne tenke seg å flytte langt), kan det gå veldig bra.

[AnonymBruker]

Men er du redd for at det skal ødelegge forholdet om du får barn? Det synes jeg ikke du skal være.

Du synes ikke? Argumenter, pls?

[AnonymBruker]

Men er du redd for at det skal ødelegge forholdet om du får barn? Det synes jeg ikke du skal være.

Mye tyder på at barn og alt det medfører ødelegger en overveldende mengde forhold.

[AnonymBruker]

Du synes ikke? Argumenter, pls?

Nei, jeg tenker at hvis du er trygg i et forhold, dere elsker hverandre og vil ta del i hverandres liv, så bør forholdet holde, få også et enda bedre forhold fordi dere tar et steg videre og deler et barn eller flere sammen. Det betyr ikke at man må glemme å dyrke kjærligheten mellom dere to.

[Rayanne]

Nei, jeg tenker at hvis du er trygg i et forhold, dere elsker hverandre og vil ta del i hverandres liv, så bør forholdet holde, få også et enda bedre forhold fordi dere tar et steg videre og deler et barn eller flere sammen. Det betyr ikke at man må glemme å dyrke kjærligheten mellom dere to.

Du høres naiv ut. Å få barn er en vannvittig stor påkjenning for et parforhold, og jeg tror at dersom man tør å innrømme det for seg selv har man langt større muligheter til å greie seg igjennom de harde periodene.

[la Flaca]

Du høres naiv ut. Å få barn er en vannvittig stor påkjenning for et parforhold, og jeg tror at dersom man tør å innrømme det for seg selv har man langt større muligheter til å greie seg igjennom de harde periodene.

Man får jo ikke barn dersom man ikke tror forholdet tåler det.

Ellers kommer det veldig an på hva slags forhold man har og hva man forventer av fremtiden (med barn). Hvis man for eksempel baserer lykken med partneren sin på ting som vanskelig kan kombineres med barn, så er sannsynligheten større for at forholdet kan ryke. Lever man allerede et liv som har plass til barn og ikke vil forårsake veldig mange ofre, ja så er ikke overgangen så stor. Så hvor stor den påkjenningen er kan man i ganske stor grad forutse vil jeg påstå.

[AnonymBruker]

Man får jo ikke barn dersom man ikke tror forholdet tåler det.

Ellers kommer det veldig an på hva slags forhold man har og hva man forventer av fremtiden (med barn). Hvis man for eksempel baserer lykken med partneren sin på ting som vanskelig kan kombineres med barn, så er sannsynligheten større for at forholdet kan ryke. Lever man allerede et liv som har plass til barn og ikke vil forårsake veldig mange ofre, ja så er ikke overgangen så stor. Så hvor stor den påkjenningen er kan man i ganske stor grad forutse vil jeg påstå.

I agree with you

[AnonymBruker]

Du høres naiv ut. Å få barn er en vannvittig stor påkjenning for et parforhold, og jeg tror at dersom man tør å innrømme det for seg selv har man langt større muligheter til å greie seg igjennom de harde periodene.

Da får jeg være naiv:)

Hvis du ikke vil ha barn fordi du frykter at forholdet ryker, så bør dere jo ikke ha barn.

[AnonymBruker]

Jeg er snart 23 år, er samboer og gleder meg masse til å få barn en gang i fremtiden! Jeg har absolutt tro på et forhold selv om barn kommer inn i bildet. Selvfølgelig vil barn være en stor utfordring for samlivet mellom to personer, men jeg har følelsen av at folk gir for fort opp. Kanskje det er lett å glemme hverandre litt oppi alt ansvaret ved det å ha barn, men om man prøver hardt og gjør en skikkelig innstats i å ta vare på hverandre og på forholdet, tror jeg man kan oppnå suksess!

Selv har jeg tre søsken som alle er gift/skal gifte seg og som har mange barn. Det er forståelig at skilsmissebarn kan være skeptiske til å få barn, men selv om foreldrene deres ikke klarte å holde sammen, er det viktig å tro at du kan gjøre det annerledes! Før hadde jeg ikke lyst til å få barn, men etter jeg møtte min kjære, har jeg tenkt masse på barn og jeg gleder meg til å dele et barn men han jeg elsker. Det lureste er nok å finne en mann du kan se for deg kommer til å være en stabil og trofast mann resten av livet sitt, som oppfører seg og tar ansvar allerede nå i dag.

[Rayanne]

Hvis du ikke vil ha barn fordi du frykter at forholdet ryker, så bør dere jo ikke ha barn.

Det er jo det TS sier...

Det eneste jeg reagerer på er denne "hvis forholdet er bra vil det uansett gå bra" holdningen enkelte viser, all statistikk og erfaring viser at det er feil, og da er det ikke så dumt å ha denne risikoen i bakhodet.

[Gjest BabyBlue]

Folk skiller seg hele tiden rundt meg. Når jeg sier at foreldrene mine bor sammen blir folk faktisk overrasket Det er trist, og jeg er så takknemlig for at jeg slipper det skilsmisse helvetet mange på min alder går gjennom/ har gått gjennom. Så det å få barn kun for å teste forholdet vil jeg kalle risikofylt. Ting forandrer seg noe helt enormt når en baby kommer til verdenen.

Problemet mange par har til dags er nok at alt skal gå så jævla fort. Forlover seg, bryllup, får hus, bil, golden retriever og barn. Alt det på under 3 år. Også finner de ut at de ikke elsker hverandre allikevel. En tur hos skilsmisseadvokat, også er det delt omsorg. Bang, boom, poof. Det går for fort

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje at det har noe med innstillingen til begge parter å gjøre. Hvis begge er innstilt på å samarbeide og finne gode løsninger til det beste for hele familien så tror jeg at det er større sjanser for å lykkes. Men da må begge være villige til å ta kampen.

Det handler om å både gi og ta. Jobbe seg gjennom de tunge periodene og av og til huske å bare være kjærester. Vi er bare mennesker.

[Ciara]

Jeg er delvis enig og delvis uenig med La Flaca. Ja, noe kan man forutse og ta høyde for. Men noe kan man ikke forutse. Hvordan det føles når man har null egentid og lite partid, for eksempel. Høres greit ut på planleggingsstadiet, men noe jeg synes har vært overraskende frustrerende å håndtere selv om jeg var klar over det på forhånd. Mannen min har også vist seg fra noen mindre sympatiske sider etter at vi fikk barn - desperasjonen etter egentid har gjort at han har prioritert på måter som jeg har opplevd som både egoistisk og urettferdig. Slike ting skaper skjær i sjøen, og det tror jeg kan skje selv om man har vært sammen i mange år og opplevd opp- og nedturer som par.

På den annen side er det jo få ting som er så høydare å være sammen om som barn. Jeg tror aldri jeg har vært så forelsket i mannen min som etter vi fikk barn. En utrolig følelse å vite at vi hadde skapt dette fantastiske individet sammen!

Summa summarum synes jeg fordelene veier opp for ulempene, men det er ikke tvil om det er tøft. Jeg hadde imidlertid aldri avstått fra barn i frykt for at det skulle tære på forholdet med partneren. Jeg ser ingen tegn til at det kommer til å ryke mellom mannen min og meg, men i så fall ville jeg uansett syntes at valgene mine var riktige. Å få et barn er verdt selv et samlivsbrudd, selv om det er utrolig lite ønskelig for alle parter.

Endret 28. mai 2011 av Ciara