Far på en kant av landet, mor på en annen kant av landet. Hv

[Cassandra]

Dette temaet har vært oppe ganske nylig, men jeg prøver meg her for det.

De som har lest innlegg skrevet av meg vet at jeg har hatt litt problemer på kjærlighetsfronten..*litt er å ta mildt i*

Problemet er at han kommer fra Fredrikstad og vi bor i Stavanger, hvor så klart JEG er fra. Jeg har barn med min eks mann.

Det var introen *s* Problemet er at min sambo ikke trives her, han vil flytte "hjem" igjen, og han vil ha med meg og barna. Jeg elsker min samboer og føler meg dratt i alle retninger.

Jeg skulle gjerne hørt i fra andre foreldre som bor laaaaaaaaaangt fra hverandre. Hvordan går det med barna? Hvordan ordner dere samvær??

De barna som eventuelt skal på flytte fot er syv, åtte og ti år. Barna på tre og fire år blir igjen. Det blir da tre barn som skal reise til Stavanger og to barn som skal på "mamma besøk" i Fredrikstad.

Jeg kan lett se for meg et hylekor her...*ss* Men jeg lufter først og fremst problem stillingen. Ingen beslutninger er tatt. Ikke enda. Det er en stor beslutning å ta. For fem barn først og fremst.12

[Gjest Turi]

Mamma og pappa bodde 55 mil fra hverandre fra jeg var 8 år.

Jeg så pappa annenhver jul, annenhver påske, 3 uker om sommeren.

Og på konfirmasjonen min, konfirmasjonen til søstern min, og større familiselskaper i hans del av familien. Og på trettenårsdagen min - da inviterte jeg ham spesielt.

Han var ikke en omsorgsperson, jeg hadde nærmere voksen-person-forhold til lærere, trenere etc enn til ham.

Jeg tror IKKE det er en god løsning for barna, selv om man i dag har økonomi til å la de reise annenhver helg. Absolutt ikke en god løsning for BARNA.

[Småbarnsmor]

Jeg er ikke i noe sånt forhold, men jeg hadde blitt boende for barnas skyld og for å slippe å utsette de for all reisingen og tiden det tar å reise. Pluss at de kommer vel til å se den ene forelderen sjelden og det er veldig trist.

Nå er jeg så heldig av både meg og sambo kommer fra samme by, så skulle vi gått i fra hverandre en gang, så kan jeg med hånden på hjertet si at ingen av oss hadde flyttet fra hjembyen vår.12

[Gjest Anonymous]

Fly går det jo hvet helg, men er det et forhold som har gått fra forelskelse til hverdag? den grå sådan?

Vi får lyst til mye når forelskelsen er på topp.

Jeg personlig syns de minste er litt for små til å "reise" ifra. For meg måtte de ha komt litt lengre i alder.

Som samboer har jeg heller ikke ville sagt: jeg trives ikke, jeg vil reise hjem,blir du med? får tenke på at det er barn med i forholdet. Har han barn?

[Silfen]

Jeg syns ikke det i utgangspunktet høres riktig ut.

Du skiller ikke bare barna fra bege foreldrene (det er en menneskerett å ha en far og en mor, tilstede vil jeg si) du skiller dem også fra hverandre.

Om typen din elsker deg, så skjønner han at du ikke kan gjøre sånt mot dine barn.

Hva med at du og typen har et langdistanseforhold en stund?

Så du skrev tidligere at han ikke hadde jobb i Stavanger. Hva med å søke på jobber mens han bor i Fredrikstad?

Selv har jeg vokst opp med en far på andre siden av landet. Har ikke noe personlig forhold til han i det hele tatt.

Søsteren min er nå 11. Hun er like "drittunge" hver gang hun har vært der. Antagelig river det mye i henne å reise frem og tilbake, 2 ganger i året bare, så hun får mye aggresjon som må ut når hun kommer hjem igjen.

Personlig ville jeg ikke flyttet. Men det virker som om du tenker godt gjennom det. Har du snakket med x`en din om det?12

[Gjest Kinga]

Hei, kjære Cassandra.

Ikke lett tid for deg, dette her! Så mye å tenke på for så mange andre... og samtidig skal man tenke litt på seg selv oppi alt sammen.

Du har ikke bestemt deg for noenting enda, men pludrer litt med hva du kanskje skal bestemme deg for.

Før du bestemmer deg for flytting eller ei, hva med å bestemme deg for at du ikke skal bestemme deg for noenting sånn med en gang? Det er jo en beslutning i seg selv...(som du kanskje allrede har tatt, men hva med bare å gi seg selv helt ro og hvile mht. flyttetanker en liten stund?).

Pendling for 5 barn eller 1 mann. Hva er enklest? Tatt i betrakning at du og dine barn elsker han og han dere, skilles fra foreldre osv. Han har tydligvis bestemt seg(?). Det behøver jo nødvendigvis ikke tvinge fram en beslutning umiddelbart fra din side, som involverer en hel gjeng med andre mennesker, voksne som barn.

Du har rett og lov til å gi deg selv tid til å tvile og gruble. Du kan gå rundt og ærlig innrømme at du ikke vet hva du skal gjøre - enda. Elsker og forstår han deg og dere, gir han rom for slikt, er du ikke enig?

Lykke til, Cassandra, tenker på deg!12

[Gjest Martin]

Det er uansett årsak sterkt egoistisk å frata barna samværet med deres far. For det er det som i praksis skjer med flytting så langt unna.

Jeg vil aldri forstå eller forsvare at omsorgspersonen gjør slike grep som en slik flytting innebærer.

Du skal imidlertid ha ros for å tenke gjennom at her er det barn som trenger far. Alt for mange av dine medsøstre flytter nettopp fordi de vil begrense samværet med far maksimalt mulig. Det er tragisk, en skam og dypt egoistisk. Ja, det er mye mer, det er ondskapsfullt.

[Gjest Anonymous]

Martin

I dette tilfelle er det vel omvendt? Det er han som ikke trives og vil flytte, og vil at mor og barn skal være med på flytte lasset.

I dette tilfellet er det han som er egoistisk spør du meg.

Men det er vel liten tvil om at det å flytte så langt unna hverandre, uansett hvem av forldrene som flytter, så finnes det kun en taper og det er barna.

Ingen kan påstå at et barn vil ha det bra med foreldre som bor så langt fra hverandre, eller være så naive og tro at barna kan opprettholde et naturlig og godt forhold til den av forldrene som de ikke ser regelmessig. De fleste som har skrevet inn her og som har opplevd dette selv bekrefter jo det.

Jeg mener man som foreldre overfor barna plikter å sørge for å finne en løsning der barna kan ha regelmessig kontakt med mor og far. Argumentet med at mor og far også skal trives kjøper jeg ikke, for det er de som har satt barna til verden og da må de ta konsekvensen av det.

Hilsen en mann

[Cassandra]

Det var noen spørsmål som jeg tenkte jeg skulle svare på. Først vil jeg bare takke deg, Vibeke for ditt GODE og varme svar!!!

Min samboer har ikke barn. Han er en utmerket stefar for mine barn, men han har ingen egne.

Jeg regner med at han er ganske bestemt på at i alle fall han skal til Fredrikstad. Han vil IKKE bo i Stavanger. Han trives ikke. Han vil heller ikke gjøre flere forsøk på å trives. Han er ensom og savner venner og tidligere gjøre mål. Samtidig som han elsker meg og han er glad i barna. Og barna forguder ham.

Jeg har ikke diskutert dette med barnas far, for jeg vet allerede hva han vil si. Han kommer til å motsette seg flytting på det sterkeste. Det samme vil barna. Så: skal min samboer og jeg flytte, så blir det på bekostning av barna og faren deres. Det er jeg fullstendig klar over. Og min fornuft sier til meg at jeg ikke kan forsvare det på noen måte, mens følelsene mine sier at jeg vil "dø" uten min samboer i mitt liv.

De fem barna mine er allerede "skilt". De tre eldste bor sammen med meg, de to minste gjør ikke.

Og det er jo også en side som jeg tenker på: vil JEG klare å ikke se mine to skjønne barn annen hver lang helg, som jeg gjør i dag. Vil jeg klare å bare treffe dem av og til. Og fornuften min sier nei. Jeg synes det er vanskelig som det er, at jeg bare er sammen med dem annen hver helg. Og hvis jeg flytter så mister jeg muligheten til å få være sammen med dem hver dag, som jeg håper på skal bli en mulighet. Men det kan kun skje hvis jeg blir i Stavanger.

Men så er det det forærderiske hjertet da. Som sier at jeg aldri vil elske en annen enn min samboer. Som forteller meg at jeg ikke vil makte en eneste dag uten ham.

Åhhhhhh...... hvorfor skal det være så vanskelig når det egentlig burde vært så lett?? Jeg er fortvilet over meg selv fordi jeg vurderer muligheten å ta med barna på flyttefot, og jeg blir så fortvilet på tanken over å ikke få være sammen med min samboer.........

Barna betyr mest for meg. De er min store kjærlighet her i livet. Men når det gjelder menn, så er min samboer min store kjærlighet. Det er noe jeg bare vet.

Tusen takk igjen, Vibeke. Du skriver stadig slike utrolige varme svar til meg. Jeg setter stor pris på innleggene dine!!!

12

[Gjest Anonymous]

Du har vel ikke forventninger til at du skal få en samværsavtale som medfører at barn skal reise så langt annenhver helg?

Det syns jeg du er veldig lite gjennomtenkt.

I lengden blir det slitsomt for barn.

Tenkte meg at han ikke hadde barn selv med den tankegangen.

Du er vel klar over at du må dele på reiseutgifter til barna. Har du og din eks råd til det i lengden?

Det koster å sende 5 barn med fly.

Sorry, men du vil sikkert ha varme svar som er enig med deg, men det kan jeg ikke denne gangen.

Foreslår at han reiser hjem til Fredrikstad. Så kan han pendle til deg hver helg/annenhver helg. Lat som han er oljearbeider.

Etter en stund vil se, men la dere ha det slik et års tid.

Greit at du er forelska og han er mannen i ditt liv, men ikke på bekostning av 5 barn.

[Cassandra]

Dere har helt rett...... Det vil bli for slitsomt for barna å reise fram og tilbake. Jeg kan ikke forsvare et slikt valg med NOE. Jeg har bestemt meg for å bli her..... men ååååååååååååååå....... hvor jeg kommer til å ha kjærlighetssorg. Og mine barn kommer til å savne ham sååååååååååååå.....

Men du har helt rett siste anonym..... Jeg kan ikke leve mitt liv som forelsket kvinne.... på bekostning av mine barn. Det går bare ikke. 12

[Småbarnsmor]

Er veldig enig med siste anonym her.

Barna må komme først i rekken. Det vil ikke bli så greit for 5 barn å reise fram og tilbake.

Hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg gjort som siste anonym foreslo.

For skulle det skje at vi går i fra hverandre og han flytter til et annet sted langt vekk, så flytter ikke jeg.

Og det har jeg sagt til han, for jeg flytter ikke fra min hjemby. Ikke en gang for en jobb.

La barna komme først, sier nå jeg.12

[Cassandra]

Der var vi likt ute, Løvemamma 12

[Gjest Turi]

Kjære Cassandra!

Jeg føler virkelig med deg, skjønner at du har det skikkelig vondt nå.

Men egentlig har du vel ikke noe (rasjonelt) valg? Egentlig er det vel samboeren din som velger? Deg og barna eller kjente gjøremål og kamerater.

Jeg kjenner ikke din historie, og siden du tydeligvis har forståelse for din samboers valg, har han sikkert en god grunn til å ville flytte.

For meg virker det som om han prioriterer andre ting enn deg?

[Cassandra]

Ja, det kan jo virke som han i det minste i fremtiden vil prioritere annet enn meg, og det er trist. Det hele blir bare en tragisk kjærlighetshistorie da... Men men... livet går videre etter han også. Det sier jeg til meg selv. Men jeg har et lite håp om at jeg skal få ham til å bli, eller få ham til å ønske å bli... Og DET faller jo på sin urimelighet, for jeg kan jo ikke få ham til hverken ditt eller datt. Barna og jeg er liksom prisgitt hans bestemmelse om hvordan vårt liv skal bli. Med eller uten ham.

Jeg blir så sint og!! Jeg mener han ikke har prøvd nok. jeg mener han er feig hvis han drar nå. Han har IKKE søkt jobber, han har IKKE oppsøkt foreninger som driver med det han liker å gjøre, han har IKKE gjort noe forsøk på å trives her. I åtte måneder har han gått inne i huset og trødd, og det blir vanskelig å akseptere at han drar da. Det blir som å reise til Hellas, sitter på hotell rommet hele oppholdet og siden reise hjem og fraråde alle mot å ta turen til Hellas, for det er det såååååååå dumt å være.

På en måte er han kansje umoden. Han har aldri før hatt et forpliktende forhold, og heller ikke vært mye sammen med barn. Livet hans forandret seg drastisk da han traff meg. Så jeg skjønner at han har slitt, men likevel... Så lenge han sier han elsker meg, og at han er så og så glad i barna, så bør vel det ha betydning for ham????? Jeg skjønner ikke helt... Kanskje jeg ikke vil forstå??

Nå er han forresten på sykehus. Prolaps. Bare sånn for sikkerhetsskyld midt oppi alt annet...

Alltid skal det være noe, sier jeg....

12

[Gjest Kinga]

Cassandra, hei snuppa!

Jeg blir så glad for å høre at du ikke bare blir lei deg, men også er sint!

Sinne er sunt og en viktig del av helingsprosessen. Det genererer viktig og verdifull energi for å komme seg videre, i den ene eller andre retningen.

Dine følelser, dine barns følelser, de er ikke til for å skaltes og valtes med.

Leit at kjæresten din har fått prolaps. Når det først regner, øser det ned i strie strømmer...(ja, jeg er utflyttet bergenser).

Klemmer fra12

[Fakse]

Kjære Cassandra!

Jeg vil gratulere deg med et en fornuftig avgjørelse. En sak har alltid to sider, men slik du beskriver det virker din samboer umoden og barnslig. Tror han virkelig at Fredrikstad er det eneste stedet i verden det er mulig å trives? Jeg synes ikke du skal la han dominere livet for deg og dine barn på den måten du beskriver. Om dere skal flytte til et annet sted av landet skal det være en felles avgjørelse som dere sammen kommer frem til, ikke et ultimatum fra han!

Den eneste fornuftige måten dette kan fortsette på er at han flytter alene tilbake til Fredrikstad. Kanskje finner han ut at det er så fantastisk der som det han inbiller seg i hodet sitt når han sitter inne om dagene hjemme hos deg og gjør ingenting. I såfall tror jeg egentlig ikke at du har lidd noe stort tap. Det vil nok føles sånn, men i lengda vil det likevel være det beste. Men kanskje finner han ut at det er trist og ensomt å leve uten deg og barna. Dersom han elsker deg og barna så mye som han sier, så har du han tilbake før et år er gått. Og da har du en mye voksnere mann, som har fått et nytt syn på hva som er viktig i livet.

Ønsker deg all mulig lykke!12

[tingeling]

hei Cassandra

jeg er i en ganske annen situasjon enn deg, men vil gjerne fortelle at langdistanse forhold kan fungere ganske bra (ihvertfall for en periode). jeg studerer i england og kjæresten min bor i oslo (vi er 25 og 26 år). slik har det vært siden september i fjor. vi snakkes hver morgen på msn, og så og si hver dag på telefonen. dessuten sees vi en helg i måneden. selvsagt er det tøft, men det går.

hvorfor ikke prøve å bo fra hverandre. bestem dere for hvor lenge, feks. et år, og se hvordan det går. når denne perioden er over kan dere vurdere hva dere vil gjøre i fremtiden. kanskje han har fått tenkt seg litt om da og ser at det finnes mer enn et sted i landet hvor man kan være lykkelig. en slik ordning vil også styrke forholdet hvis dere faktisk klarer det, siden dere da vil se at det gikk, og går det ikke så betyr de kanskje at det ikke var ment to be...

(må løpe til forelesning

klem fra tingeling

[Silfen]

Hei igjen Cassandra.

Må bare berømme deg, du har vært flink som følger dine barns behov, om det er aldri så vanskelig...det må det være.....

Men kan dere ikke prøve et langdistanseforhold da? Om kjærligheten overlever det, så kan jo alt gå an?

Samboeren din må prioritere han også vet du.

Han kan ikke være så egoistisk at han gir deg valget mellom han og de yngste barna dine

Du er en god mor, du ønsker alt godt for barna dine. Jeg håper jeg ikke kommer i samme situasjon som deg, at en jeg er glad i ber meg flytte, du er tøff....stå på....alt ordner seg til slutt, om det er ment å skulle det 12

[Cassandra]

I dag ligger han på sykehuset og venter på å få blir operert for sin prolaps. Jeg tror at det var det "beste" som kunne hende. At han havnet på sykehuset... fordi han kom seg litt bort fra meg, fikk tenke i fred og ro.... samtidig som alle de hvit kledde ga ham smerte stillende. Han klarte med andre ord å tenke *ss* Han fortalte meg i går at han vil gjøre et nytt forsøk på å skaffe seg et liv i Stavanger. Det gjør meg veldig glad, men... litt avventende vil jeg nok være... Likevel så vet jeg at JEG er trygg på HVOR jeg og mine barn skal være samme hva som hender. Så ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!!

Jeg vil takke alle for kloke og varme svar!! Det føles veldig godt å ha kunnet drøfte dette uten sinne og angrep fra noen sider

Fra en mye mer glad Cassandra sender jeg en god varm klem til ALLE 12