Stebestemor

[AnonymBruker]

Til dere som er stebestemødre, skal bli eller andre med erfaring om dette.

Tiden for at min manns barn snart får egne barn nærmer seg. Jeg er i den forbindelse veldig usikker på min rolle i dette.

Kort fortalt så har ikke mitt forhold til dem vært det aller beste selv om det er snakk om mange år. Jeg har aldri hatt stort jeg skulle ha sagt. Har aldri blandet meg opp i ting med barna som ikke direkte berører meg, men heller satt foten ned på ting jeg ikke liker at de gjør hjemme hos oss. Ødelegge ting, krangel og bråk, overnattingsbesøk, osv.

Har stort sett fått beskjed om at jeg ikke bestemmer en dritt og at det ikke er mitt hus (noe det faktisk er 50%)Svelget kamel, på kamel....

Vel, sånn var det mye av når de bodde hjemme. De var nok ganske bortskjemte av både moren og faren, noe som gjorde dem vanskelige å takle for foreldre og ikke minst meg.

Nå er de flyttet ut og på god vei til å etablere seg. Når de er hjemom har jeg fremdeles ikke stort jeg skal ha sagt..... Selv nå etter de er voksne. Det nytter ikke hva jeg sier til min mann eller til dem. Jeg blir bare veldig sliten av det. Nå syns jeg det er på tide jeg får respekt i mitt eget hjem.

Tilbake til spørsmålet. Jeg tenker da på den tiden som nærmer seg med barnebarn. Det blir mellom linjene forventet at jeg stiller opp som barnevakt, men der må jeg ærlig innrømme at det stopper opp for meg. Jeg kommer ikke til å føle meg som en bestemor (det har de fra før) og jeg kommer ikke til å klare å engasjere meg i barna.

Jeg har vært så sliten av all bråk med barna hans at nå som de nettopp har flytta så føler jeg at jeg ferdig med barn for en stund.

Skal jeg altså legge alt til side og stille opp som barnevakt fordi det er jeg god nok til? Kjenner jeg barna hans rett så er det selve barnevaktfunksjonen som er viktig. Jeg tror nok det ville bli sure miner om jeg snakket til et barnebarn for noe.... Jeg har altså enda en runde med barn i hus jeg ikke kan si noe til...

Hva mener dere? Er jeg vanskelig? Har dere noen erfaringer å dele?

[AnonymBruker]

Uff, det hørtes kjempe vanskelig ut. Har ingen gode råd desverre, men vil legge igjen en god

Lykke til!

[Knitcat]

Altså her må du jo sette ned foten. Få mannen din til å innse det urimelige i at du, som aldri har blitt behandlet som fullverdig medlem av familien, nå plutselig skal stille opp som om du er et. Nå er det bare mannen din og du som bor i deres felles hjem, og her blir det deres felles regler som kommer til å gjelde.

Kort og godt: Du var aldri bra nok tidligere; hvorfor blir du det plutselig nå? Kanskje de bortskjemte barna kan svare på det?

[Gjest grønnfi]

Kanskje det er nå du kan ta dette opp og forlange en unnskyldning?

Drittunger

Jeg vet det ikke er lett, men mulig de ser at de er urimelige?

Ellers så ville jeg bare ha nekta, si at det faktisk ikke passer.

De har andre som stiller opp og får bruke dem........

[Maddebs]

Huff, høres ikke ut som en enkel situasjon :S Men skjønner godt at du nå vil ha litt barnefri når de akkurat har flyttet ut. De kan i utgangspunktet ikke kreve at du skal sitte barnevakt, og hvis det er noe du ikke har lyst til synes jeg du skal slippe. Håper det løser seg og at de ikke krever at du skal være barnevakt for dem Heller at du kan kose deg litt med "barnebarnet" når de er på besøk

Lykke til

[AnonymBruker]

Hei.

Blir selv "stebestemor" i løpet av året. Jeg har vært i stebarnas liv i 9 år nå, å i de værste tenårene hadde heller ikke vi det beste forholdet. Dette har heldigvis endret seg nå, å vi har idag et godt forhold.

Når det gjelder min rolle som "bestemor" så er jeg veldig klar over hvor min plass er. Dette barnet vil ha biologiske besteforeldre, å jeg vil på ingen måte gå over "deres" strek/ linje.

Jeg kan være en ressursperson i barnets liv, å har ingen forventninger om å få tildelt et bestemornavn. Dette er opp til foreldrene, å velger de å kalle meg ved mitt navn så er det greit.

Jeg gleder meg også til "barnebarnet" kommer å har begnt å forberede litt, men har holdt meg til å lage ting jeg vet at de andre besteforeldrene ikke kan, å jeg koser meg med å gjøre disse forberedelsene på lik linje som de andre besteforeldrene koser seg med sine forberedelser.

Ellers tror jeg at av min samboer og meg, er det jeg som kommer til å være den "aktive" både når det gjelder innkjøp og pass av barnet. Dette tror jeg også de vordende foreldrene er klar over og vil akseptere.

Det er leit når man ikke har så godt forhold, å jeg synes ikke at det skal forventes at du stiller opp så lenge du ellers får høre at du ikke har noe du skulle sagt.

På en annen side er det viktig å trå litt varsomt sånn at dere får oppleve oppveksten til barnebarnet.

Når det gjelder dine stebarn, så må nok far ta en alvorsprat med sine barn, men hvis ikke engang han skjønner hvordan det er for deg, er det ikke enkelt.

Klart du har mye å si i ditt eget hjem, å når "barnebarn" er på besøk, så må de etterhvert lære seg at his dere så er det deres regler som gjelder.

[Piper]

Du bestemmer selv om du ønsker å være barnevakt eller ikke, og noe annet vil være urimelig. Ønsker din mann å stille opp, får han være den som tar ansvaret for de også.

Selv om du har hatt et anstrengt forhold til hans barn, kan det kanskje være du får et godt forhold til deres barn igjen. Men du skal ikke akseptere å bli brukt som barnevakt, og ellers skal du ikke ha noe du skulle ha sagt. Kanskje på tide dere setter dere ned alle sammen, der du kan forklare de hva dette har gjort med deg underveis. Og forklarer dem at de nå er voksne mennesker, og selv om de ikke liker det er det ditt hjem like mye som deres fars hjem. Og kan de de ikke akseptere det, ville jeg sagt at da er de ikke velkommen så lenge du er hjemme heller, men kan møte far ute eller når du er ute. Jeg hadde rett og slett ikke akseptert å bli behandlet slik av voksne mennesker, og hadde sagt klart i fra.

Høres ut som du har fått gjennomgå, og de viser deg liten respekt. Kanskje på tide å lære de hva det betyr, siden de nå er voksne.