Vil helst ha barn nå, men timingen er veldig dårlig

[Adenosin]

Jeg og sambo har i det siste begynt å bli veldig klare for å få barn.. Problemet er at timingen er veldig dårlig akkurat nå. Jeg jobber på et prosjekt med ekstremt tidspress, mens han har tatt seg litt vann over hodet med jobb og studier som går ut over både tilgjengelig tid og økonomi.

Sånn som det ser ut nå, kommer det ikke til å passe med prøving før tidligst i 2013- og det synes jeg er så skrekkelig lenge til! Er det noen her som kan fortelle meg noe lurt slik at jeg ikke føler denne ventetiden som en evighet..?

Det er sikkert flere her også, som ønsker barn men som det best passer for å vente litt, vi kan jo lage en skravletråd

[Go'jenten]

Melder meg inn her! Er 22 år, fast jobb, samboer er 24 og er student. Han har ett år igjen på skolen, og er vel bestemt på at vi må vente til han har jobb. I allefall til november/desember med å droppe prevensjon, slik at han er ferdig utdannet når barnet evt kommer. Men jeg vil prøve NÅ og er skikkelig frustrert.. Selv om det bare er noen måneder til, så tenker jeg at det jo ikke er sikkert at det klaffer på enda flere måneder. Bah, gleder meg til å være gravid..

[Adenosin]

Så fint at det er flere av oss, da kan vi trøste hverandre i mellomtiden

Merker at jeg bruker pinlig mye tid på å lete frem løsninger i hodet mitt, som gjør at vi ikke trenger å vente så lenge.. Så nå har jeg funnet ut at kanskje, kanskje vi kan få til å begynne på nyåret i 2012

Men hvorfor er det så viktig for ham å være ferdig utdannet, da? Er det økonomien han tenker på?

[Go'jenten]

Ja, det er økonomien. I tillegg til at han tror det blir vanskelig å konsentrere seg om studier når han har en nyfødt.. Og det skjønner jeg jo.. Men i ny jobb så kan det bli like vanskelig tror jeg.

[Gjest Lottiplott]

Jeg blir gjerne med jeg også - hvis jeg får lov!

Jeg er 23, samboer 22 (straks 23). Han har fast jobb, mens jeg er student med ett år igjen med deltidsjobb. Jeg er litt "dratt i begge ender" for tiden, siden vi er begge enige om at vi vil ha barn, men også enige om at jeg må først bli ferdig med utdanningen min og finne en jobb.

Planen er innen fem år å ha:

Ferdig utdanning

Fast jobb

Hus

Og så en liten en på vei..

Dilemmaet er at jeg vil VELDIG gjerne få barn før jeg er 25, men dette kommer ikke til å gå opp.. Men jeg må innrømme at jeg kjenner det kiler veldig i eggstokkene nå!

Menmen, vi KG'ere får holde oss sammen og holde motet oppe en liten stund til!

[Go'jenten]

Hmm.. Tror jeg melder meg ut av denne... Go'gutten har sagt at han vil ha baby nå <3

[spinnwild]

Da får jeg melde meg inn

jeg 24 år, han 26 år, forholdet 2 år.

Har diskutert barn, og var endelig klare, så fikk jeg gravidnekt av lege(gyn). Aldri vært så "ba'nklein" som jeg er nå :S

Ikke bare føler jeg meg (og han seg) klar for barn, men våre venner produserer som kaniner, mens vi ikke får lov ennå

Endret 3. juni 2011 av spinnwild

[Go'jenten]

Kan jeg spørre hvorfor du har fått gravidnekt??

[spinnwild]

Kan jeg spørre hvorfor du har fått gravidnekt??

Er under overvåkning, har celleforandringer i livmorhalsen. Blir jeg gravid, må en ev. operasjon utsettes eller graviditeten avsluttes.

[Micolina]

Til dere studenter, ei venninne av meg som gjerne vil ha barn (men som er student) sjekka opp hvilken støtte man får som student med barn, og det skulle være nok til å overleve for å si det sånn. Har dere sjekka det opp?

[spinnwild]

"Foreldrestipend ble tidligere kalt fødselsstipend og er penger du får når du får barn under utdanningen. Beløpet er nøyaktig det samme som du ellers ville fått som lån og stipend til sammen, men du får alt som stipend i perioden du får foreldrestipend." lånekassen.

Økonomisk sett skal det ikke være noe "problem" å få barn i studietiden, men jeg tror nok de fleste tenker like mye på hvor praktisk det er. Er man student uten barn har man bedre tid og mindre å tenke på. Personlig synes jeg det er kjempegodt å ha muligheten til å være egoistisk å tenke på seg selv og studeringen før andre ting...

Venter man med barn til man får seg fast jobb, har man jo litt mer trygghet da man vet at man har noe å gå til. Sikkert fint å slippe jobbsøking og usikkerheten som kommer med (hva/hvem/hvor/lønn?) mens man har små barn.

Som sagt det er jo ikke noe problem, noen foretrekker det sikkert slik også.

Jeg synes man bør prioritere om man er klar for barn heller enn "om det passer". Synes man det er greit med barn i studietiden, så synes man det er greit liksom, og omvendt. Man vet aldri hvor lang tid det tar uansett, og man får jo fine liv uansett hva man velger. Tror ikke det er mange som angrer alt for mye på tidspunktet de bestemte seg for å få barn, i alle fall ikke de som fikk i 20-årene...

Endret 4. juni 2011 av spinnwild

[Gjest Lottiplott]

Helt enig med deg, Spinnwild. Her er mulighetern der for å få barn, vi klarer det sikkert økonomisk selv om det blir litt trangt. Vi har snakket om det, så hvis det skjer før planlagt, vil det ikke være noen krise.

Grunnen til at vi venter er fordi vi vil være sikre på at vi har midler til å gi barnet best mulig start på livet. Jeg har lyst til å kjøpe den vogna jeg har lyst på uten å måtte kompromisse med meg selv. Jeg ønsker å vite at jeg har en jobb jeg kan komme tilbake til etter endt permisjon. Jeg vil ha et hus der vi kan pusse opp et barnerom der barnet vil bo til de flytter ut. For å få et hus må jeg ha en jobb, og da må jeg gjøre ferdig utdanningen først.

Men, jeg har medstudenter som går gravide eller har fått barn nå i studietida, og de sier at de klarer seg jo, men de kunne tenkt seg å slippe å styre så mye med nav og lånekassa i tillegg til å følge opp skole og gå gravid eller ha en nyfødt.

Når vårt barn kommer vil jeg vite at jeg har heeelt fri sånn at jeg kan vie hele dagen (og sikkert natta ) til ham/henne.

Men man har forskjellige ønsker og meninger, det jeg har skrevet nå er det vi mener er riktig for oss. Det er nok andre meninger som er like riktig og like praktiske for den det gjelder.

[AnonymBruker]

Melder meg inn her, fordi jeg sliter med samme greia.

Jeg er 23 og mannen er 30 og vi er helt klare nå, bare det passer litt dårlig for øyeblikket. Mannen avlsutter jobbprosjektet om tre måneder og må da finne en ny jobb, mens jeg jobber ett sted hvor det ikke er gunstig å være gravid, om jeg blir gravid så må jeg slutte, helst med en gang pga farlige stoffer. i tilegg har vi en knøtt liten leilighet og må få oss en større en, vi har en studioleilighet, og det er ikke greit å ha en baby i. MEN vi vil så gjerne gjerne ha en fordeom, føler meg skikkelig ego!!!

[Drizzt]

Vi bestemte å vente så at begge to er ferdig utdannet og har jobb. Vi kjøpte leilighet, begge to har jobb og sikret oss økonomisk. Derfor begynner vi å prøve nå når alt er på plass. Det ble 2.5 års ventetid før timingen ble riktig. Vi ville ikke få barn før vi er klare, både mentalt og økonomisk. Ja, kjedelig å vente, men det var absolutt verdt det.

[AnonymBruker]

Jeg har også veldig lyst på barn. Har selv hatt lyst på barn i 5-6 år nå! Det har min kjære også.

Han har eget firma og jeg er student.

Vi har bestemt oss til å vente til jeg er ferdig med studiene og har fast jobb. Som fremdeles er et par år til..

Min måte å komme meg "gjennom" hverdagen er å tenke på hvor fint vi har det vi to ilag, og prøve å nyte tiden før den lille kommer. Tenke tanker på hvor deilig det er å kunne ta en dusj helt alene, eller ligge på sofaen en hel søndag å kose seg med film og godteri, eller å ha muligheten til å gå ut med venninner uten å måtte tenke på hvem som skal passe nurket våres

Når jeg prøver å fokusere på desse tingene, kjenner jeg at savnet etter å ha et lite barn ikke er så dominerende i hverdagen

Lykke til med å få tiden til å gå alle sammen

[jente-23]

Må slutte meg til denne tråden jeg også. Vært sammen i 1 og 1/2 år, og bodd sammen i et år. Forholdet fungerer veldig bra mellom oss.

Har også begynt å klø etter barn her også, både for meg og min samboer. Vi prater stadig om hvordan det blir å få barn, og gleder oss veldig til det, men nyter tiden hvor vi kan være alene og bare det å gjøre ting på sparke.

Problemet er vel at jeg har en deltidsjobb akkurat nå, og burde vente til jeg får en mer fast jobb og opparbeidet litt penger til permisjonen. Så det blir nok ikke før om et år ihvertfall.

[w00t?]

Da har jeg registrert bruker her også.. Jeg har veldig lyst på barn, men det "passer" seg aldri. Nå må det kanskje sies at jeg bryr meg ikke så veldig mye om det, siden jeg har den livsfilosofien at alt ordner seg som regel til slutt. At alt handler om prioritering, økonomisk og sosialt. Jeg har vel egentlig alltid hvert klar for en små tass, men jeg vet at det er en del ting som må på plass.

Jeg er en gutt (hehe) på 23, hun er også 23. Begge er under utdannelse, hvor jeg faktisk starter helt på nytt nå til våren. Hun har sitt siste år igjen på idrettstudiet sitt, og jeg har en mistanke om at vi kommer til å prøve når hun er ferdig. Hun er ikke like klar som meg, noe som gjør det litt vanskelig for meg for jeg føler meg som jenta i forholde til tider.. Jeg kommer aldri til å presse henne til å gjøre noe, og jeg maser ikke om det. Ettersom jeg ikke vil gjør noe mot hennes vilje. Men vi er typisk highschool sweetharts, hvert sammen i evigheter og vi kjenner hverandre ut og inn. Så hun er fult klar over hva jeg mener om saken

Derfor melder jeg meg inn i tråden, siden jeg må vente, og har full forståelse for det. Men vil likevell ikke helt forstå...

[Penelopen]

.

Endret 22. juni 2011 av Penelopen

[StortSavn89]

Jeg er en kvinne på snart 22 år. Jeg har hatt lyst på barn i 8 år, og jeg er ganske så ferdig med "tenårene" - har aldri egentlig vært der.. Kjæresten min blir 25 i februar, og er ikke like klar =( Det er ganske vondt egentlig.. Jeg er så klar at jeg holder på å gå over styr.. Og det har spesielt tilspisset seg de to siste årene. Vi har snart vært sammen i 3 år og jeg er student på 2. året.. Så timingen er ikke noe spesielt bra. Vi (han) har nettopp kjøpt leilighet, så akkurat det er for så vidt i boks.. Kun ett soverom da, men enn så lenge funker det også =) Kan jo lage en sovealkove..!

Har sluttet på p-pillene for en liten stund (grunnet eksperiment) og han er fullt klar over dette - jeg bare vet ikke om jeg skal droppe all prevensjon... Det er ganske vanskelig synes jeg Og jeg er så klar, og det begynner å bli ordentlig savn...