livs kjærlighet tok slutt..

[AnonymBruker]

Jeg er en gutt/mann på 28 år som har jobbet hardt med å komme over x'en siden januar.

Her er historien, håper du tar deg tid til å lese og gi noen tips.

For 4 år siden fant jeg kvinnen i mitt liv. Hun hadde alle egenskapene (snill, sjarmerende,lojal og omsorgsfull) jeg søkte i en kvinne og vi fikk 3,5 fantastiske år sammen. Vi ble forlovet etter kort tid, og begynte å legge planer sammen.

For ett år siden bestemte hun seg for å dra på utenlandstjeneste med forsvaret. Dette var noe vi hadde pratet om, og jeg var klar over at det kunne komme. Jeg begynte å forberede meg på at hun skulle reise ut i november og var sikker på at alt skulle gå bra. Da dagen kom, og hun skulle reise, gikk det egentlig greit. Etter noen dager begynte jeg å kjenne at det var noe som manglet (selv om vi ofte bare møttes i helgen før hun dro).

For å best beskrive situasjonen, legger jeg ut noe jeg skreiv for en tid tilbake:

Lykke, sorg og drømmer

"En dag, når jeg var ute og reiste, møtte jeg en person. Jeg viste det ikke da, men vet det nå, at denne personen var noe helt spesielt. Jeg husker det så godt, da vi møttes, det sa bokstavligtalt pling. Vi pratet mye og lo mye sammen, før vi måtte dra hver til sitt. Da jeg dro, var det som om noe inne i meg sa ”det er noe med denne personen, noe helt spesielt”. Vi holdt kontakten etter dette, og da vi møttes igjen, fikk jeg bekreftet det stemmen sa til meg ”noe helt spesielt”.

Det er vel ingen hemmelighet at jeg her snakker om ei jente. Vi ble sammen, og jeg fikk mine beste år i mitt liv. Jeg lærte så mye, jeg ble mindre egoistisk, flinkere til å ta vare på meg selv, og jeg lærte meg hvor mye ekte vennskap betyr. Det jeg i det hele tatt mener, er at jeg lærte meg det viktigste her i livet, nemlig å ta vare på menneskene rundt meg. Jeg sier ikke at hun satt oppe sene kvelder, og at hun fortalte meg alt. Jeg lærte det av å oppservere henne, gjennom flere år.

Da vi bodde sammen, hadde jeg det ikke alltid like lett. Jeg var i noen tider sykemeldt og uten jobb, noe som kunne være ei utfordring, både for meg og for henne. Allikevel var dette en tid jeg ikke ville byttet bort, ikke for noe i verden, jeg hadde fått meg den beste venn og kjæreste, slik man bare drømmer om. Jeg kunne krype tett inntil den gode varme kroppen hennes, hver kveld, og jeg kunne følte meg trygg, for første gang i mitt liv.

Husker så godt, hvordan hun kom hjem til meg etter jobb, med et smil om munnen, og den eneste jeg har møtt som er vakker i militæruniform. Vi hadde dager hvor vi jobbet sammen, vi pusset opp vår leilighet. Dette var dager, hvor jeg lærte meg å gjøre ting grundig og ikke bare være snar. Alt var ikke bare ”dans på røde roser”, vi kunne jo ikke være enig om alt. Men når vi jobbet sammen, for et felles mål, var det fantastisk. I blant brukte vi å gå turer med en herlig hund, og hun elsket å se at hunden koste seg ute i naturen, mens jeg drømte meg bort, om oss to for alltid, sammen med en søt liten hund.

Det kunne være dager, jeg uten å ville det, skuffet henne. De gangene jeg gjorde det, fikk jeg veldig vondt og tenkte at; hun må jo fortjene mer enn en tosk som meg. Heldigvis var hun flink til å fortelle at jeg var alt hun kunne ønske seg i en mann.

Hvis jeg kunne skru tilbake tiden, til det kanskje beste tidspunktet, så måtte det blitt en nyttårsaften. Jeg husker så godt at hun hentet meg ved jernbanestasjonen, og at jeg ble litt skuffet over at hun ikke virket glad for å se meg igjen. Det ble imidlertid for glemt når vi kom opp til en øde hytte, hvor vi skulle tilbringe nyttårsaften sammen. Det var magisk, helt øde sammen med jenta mi, sammen med min beste venn. Vi fyrte opp i peisen, krøp tett sammen (det var veldig kaldt), vi bare satt der og stirret sammen inn i den glødende peisen. Det var så godt å være der, og når vi skulle legge oss, måtte vi krype ekstra tett inntil hverandre, for å holde varmen.

Selv om jeg vet at jeg ga mye av meg selv til henne, så skulle jeg ønske jeg kunne gitt henne så mye mer, jeg er så gla henne. Da vi flyttet oss lengre nord i landet og ikke lengre så hverandre hver dag, begynte hverdagene mine å bli litt fattigere. Det åpnet seg riktig nok flere dører for meg, siden jeg begynte å studere. Året i den nye byen, ble lærerik på mange områder, jeg så blant annet verdien av å lære noe nytt hver dag.

Dessverre ble det ikke så lett å se min kjære mindre, jeg merket at den tryggheten jeg hadde i hverdagen, var borte. Når kvelden kom, og jeg måtte sove alene, tok det lang tid før jeg sovnet. Når jeg lå sammen med henne, ble jeg så søvnig av å holde rundt den rolige kroppen hennes (hun sovnet alltid på ett blunk). Noen ganger, var det godt å ligge lengre våken enn henne, fordi da kunne jeg ligge og bare se på det stille søte ansiktet hennes.

Det jeg husker best fra det første året fra hverandre, må være; da jeg fikk gitt utrykk for min kjærlighet ovenfor henne. Det var en sen mørk høstkveld, da hun kom til meg i min by. Jeg hadde bestemt meg for å gi den jenta jeg elsket så høyt, en kveld hun ville huske. Jeg hadde dekket fint på et bord, jeg hadde lagd den beste biffen jeg noen gang hadde laget, samt ordnet med vin, mye levende lys, stor blomster og vakker musikk. Hun var helt overveldet der hun satt over bordet. Jeg kunne se rett inn i henne, med bare et bord og et stearinlys mellom oss. Hun strålte og var så utrulig vakker(hun kler så godt å være glad). En tåre trillet ned kinnet hennes, men jeg var snar å tørke den vekk, og til å si hvor høyt jeg elsket henne. Jeg så henne inn i de store nydelige øynene og bruste av lykke. Det var så ufattelig deilig å gjøre henne så glad. Det var en kveld som jeg kommer til å huske til min død.

En stund etter vår fantastiske date, skjedde det noe som jeg tok svært tungt. Jeg mistet en svært god venn. En venn som alltid ønsket mitt beste, og at jeg skulle lykkes i livet. Mens han lå i sykesengen, sto jeg sammen med min kjære. Vi bare sto der, og så på den rolige kroppen hans. Vi studerte han nøye. Tross at han var blek, var han pen. Jeg skulle ønske jeg bare kunne legge meg ved siden av han. Da vi måtte dra, var det som om jeg viste at dette var siste gang (selv om jeg viste at han var meget sterk). Når vi dro hjem, merket jeg hvor godt det var å ha henne der, på min høyre side. Jeg håper hun vet hvor mye det betydde å ha henne der, etter min venns død.

Vi klarte oss godt det året og jeg gledet meg som en unge til helgen kom, og at vi skulle tilbringe tid sammen. Jeg husker godt når vi dro på fjelltur sammen, endelig skulle vi dra på en liten ”ekspedisjon” sammen. Vi møtte begge på utfordringer, hun i form av høyden i den bratte fjellet, og jeg i form av dårlige knær i bratte nedoverbakker. Tross hennes frykt, så følte jeg en enorm glede av å være der for henne, for å backe henne opp. Det var så godt å føle at jeg kunne gjøre noe for henne, etter alt hun hadde gjort for meg. Det varte imidlertid ikke lenge, for etter hvert måtte hun gi meg støtte og hjelp. Det ble så bratt på tur nedover, at det ”brente” i knærne mine.

Det neste, ble at jeg flyttet lengre nord, men ikke lengre unna hennes boplass. Jeg fikk nye fantastiske venner, som jeg setter enormt stor pris på. Men da allerede, viste jeg at hun skulle reise bort, reise bort til et land langt borte, et land som var i krig. Jeg bestemte meg bare for å leve i nuet, og ikke tenke på det som skulle komme. Da dagen var kommet, og hun skulle reise, så tenkte jeg ”det ser ut til at jeg tar det lettere enn jeg trudde”. Det ble ingen tårevåt forvell, og for meg gikk det greit, fordi jeg viste at vi begge var sterke personer, som ikke liker for mye klisjé (som i mange Amerikanske filmer).

Det skulle vise seg at jeg ikke kunne tatt mer feil i mine tanker, om at jeg skulle ta det ganske lett. Sakte men sikkert, begynte det å gå inn over meg. Jeg skal ikke bare klare meg uten min kjære, men også min sjelevenn. Jeg kan ikke si at jeg klarte meg dårlig og at jeg hadde det fælt, men jeg manglet noe. Problemet var bare, at det skulle dukke opp minner fra den tiden jeg var alene, tiden da jeg gikk igjennom tøffe ting alene.

Da det nærmet seg jul hadde hun vært borte i en måne, og jeg viste at jeg skulle hjem til min familie for å feire jul. Jeg husker godt, at jeg rett før jul, tenkte på hvordan hun skulle feire jul, for hun skulle jo være borte å feire jul, i et land i krig. Det jeg skal fortelle nå, er noe jeg kommer til å huske livet ut. Det skjedde på lillejulaften. Jeg var på tur opp fra kjelleren hos mine foreldre, da jeg kom opp og inn i stua; der satt hun, med et nydelig smil om munnen. Hjertet mitt hoppet over ett par slag, og jeg har nok aldri vært mere lykkelig for å se noen igjen. Jeg hadde fått en fantastisk gave, og en jul jeg aldri kommer til å glemme.

Det betydde så enormt mye at hun kom og feiret jul med oss. Jeg var så glad, hun kom hjem og skulle feire jul med oss, fikk jeg mange tanker til å forsvinne. Jeg trengte ikke å tenke mer på hvor stor pris hun satte på min familie, og på hvor stor pris familien min satte på henne. Svarene sa seg selv, noe jeg fikk bekreftet i etterkant. Da julaften kom og vi skulle åpne opp alle pakkene, åpnet jeg den ene fine pakken etter den andre fra henne(hun har som sin far alltid vært raus). Jeg klarte ikke dy meg med å gi henne den siste pakken. Jeg var litt usikker på om hun kom til å like diamantringen hun snart skulle åpne. FOR en glede jeg så i henne når hun åpnet den, hun så på meg med tårer i øynene og sa at hun elsket den. Den jula ble fantastisk, vi gikk turer og dro på flotte julebesøk.

Før vi skulle inn i det nye året, dro vi sørover til hennes foreldre. Det var så godt å se hvor mye de satte pris på vår tilstedeværelse. Mens vi var der, begynte det å knyte seg mer og mer i magen min, jeg viste at det nærmet seg avskjed, og at det kom til å bli verre denne gang. Jeg skulle reise nordover, før hun tok fatt på den lange veien, tilbake til krigen. Jeg husker det, hvor mye jeg gruet meg når det nærmet seg. Jeg fikk ikke sove den siste natten, jeg lå lenge å så på henne, og viste at selv om jeg prøver om så hvor mye, kommer jeg til å få det vanskelig fremmover. Da jeg ga henne et siste kyss før jeg gikk ut døra, knytet det seg veldig i magen, og jeg kjempet hardt mot tårene.

Dagene som fulgte etter avskjeden, var som en vulkan inne i meg. Hva nå? Da jeg startet opp med studiene igjen, var jeg ikke konsentrert i det hele tatt. Jeg tenkte på hvordan jeg skulle klare å være uten den tryggheten jeg hadde før. Selvfølgelig viste jeg at hun kom tilbake til sommeren, men jeg falt fort tilbake til den tiden jeg var mye alene i livet mitt. Jeg tenkte mye på hvor trygt og godt jeg hadde det, når jeg var sammen med henne. Før hadde jeg henne uansett, også de dagene som ikke var så lett. Med henne til stede, var det lett å glemme de vonde dagene i mitt liv. Etter en stund, hadde jeg slitt så mye med mine egne tanker, at jeg ikke lengre klarte å se at sommeren kommer fort, og at jeg snart ville ha henne i armene mine igjen.

En dag klarte jeg ikke mer, jeg kom til det punktet at jeg var sikker på at jeg ville få det lettere om jeg var alene igjen. Ja, det var en egoistisk tanke, men jeg klarte ikke å gå hjemme å vente, jeg taklet det ikke, det å ikke ha henne rundt meg. Når hun ringte meg neste gang, gjorde jeg det slutt, noe som var ufattelig smertefulgt. Hun sa at hun forsto meg veldig godt, og at det var tøft gjort. Selvfølgelig ble hun trist, men hun er ei veldig tøff jente, derfor gråt hun heller ikke. Jeg fikk en følelse om at hun så den komme.

Man skulle kanskje tru, at det var hun som tok det verst, siden det var jeg som slo opp, men slik er jeg veldig sikker på at det ikke er. Hun er heldig, som nesten bare jobber og sover, og får derfor lite tid til sine tanker. Jeg vet at hun liker at jeg er selvstendig, at jeg skal klare meg selv. Derfor har jeg kviet meg når jeg skulle skrive. Ikke misforstå, jeg klarer meg jo helt ok, men det er som om bare halve hjertet mitt fungerer, når jeg er lenge borte fra henne. Gud som jeg savner henne…

I skrivende stund, har det gått over 3 måner siden det ble slutt. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at; ja, jeg klarer meg godt nå, fordi det er egentlig det hun hadde ønsket. Dessverre er jeg ikke så tøff, jeg er faktisk svakere enn jeg trudde."

Vi hadde en del kontakt i starten, og jeg ble glad hver gang hun ringte(jeg er var og er jo svært glad i henne). En liten stund etter at jeg skrev det som står ovenfor, fortalte jeg henne at jeg hadde gjort min livs tabbe. Det var som en stor boble som sprakk, men jeg viste at sjansen for gjenforening var liten. Jeg fortalte henne alt hva jeg følte, men fikk høre at hun var kommet over meg, og at jeg måtte gjøre det samme. Hun fortalte at det var fart og spenning hun søkte nå, men at hun var glad i meg som en venn.

Nå har jeg svært lite kontakt med henne. Jeg sa at det var nok det beste, slikk at vi begge kunne komme videre. Den siste månen har vært bra, med mange oppturer, men tankene vandrer ofte tilbake til henne. Hvor lang tid skal det ta?

Jeg kunne skrevet så mye mer rundt dette, men er egentlig ganske tom..

Hvis det er noen der ute som kan gi noen tips og råd, hadde jeg sotte stor pris på det.

[Sunchild]

Min forrige forelskelse tok det meg 2 år å komme over.

Ting tar tid, spesielt kjærlighetssorg. Men det går over tilslutt

[Gjest apekattenico]

Har selv gjort det slutt med en kjæreste på omtrent samme premisser; hadde kjærlighetssorg i nesten to år.

I nyere tid har jeg erfart at det mest effektive er å få de helt ut av livet ditt (facebook, meldinger, telefoner, etc), for så å ta opp kontakten senere om det skulle passe seg.

Det er ikke gøy å ha kjærlighetssorg over lengre tid.

[Shantee]

Først og fremst vil jeg si, et veldig rørende og velskrevet innlegg..

Det eneste jeg setter spørsmålstegn ved er at hvis hun er din livs kjærliget, hvorfor gjorde du det slutt? Greit avstand er vanskelig, men elsker du noen så kan man takle ganske mye for alternativet er jo å leve uten den personen for alltid. Jeg er i en situasjon der jeg og kjæresten bor i forskjellige land, og ja det er kjempevanskelig men jeg vet han er den rette for meg og det kunne ikke falt meg inn å gi slipp på ham. Og så når du forteller henne at du angrer har hun allerede gått videre og ser på deg som en venn? Kanskje var ikke du hennes livs kjærlighet da.. Jeg vet i alle fall at jeg kunne ikke kommet over noen på så kort tid!

Men jeg vet folk er forskjellige.. Jeg kan bare ønske deg lykke til, og det beste er nok å kutte kontakten med henne (ellers vil du bare torturere deg selv...).