Foreldres kjærlighet til barna

[AnonymBruker]

Hvordan kan kjærligheten for deres barn beskrives? Jeg er 24 år og har et kjempegodt forhold til mamma og pappa. I det siste har jeg fundert over dette med at foreldre er så glade i barna sine, uansett alder. De stiller alltid opp, er der alltid vil ha med meg og min søster på ferie, selvom vi er i midten av 20-årene. Når vi begynte på studiet, så kjørte de Oslo-Bergen 3 ganger for å ordne ting, ta med flyttelass osv. Og dette er jeg jo ikke alene om, for da vi var på IKEA, krydde det av foreldre med sine ferske studenter Nå skal jeg flytte igjen, og de står klare med bil, tilhenger og store smil.

Mamma sier at hun tenker på oss barna hver dag, og vi flyttet ut for 5 år siden hun har ikke mobilen på lydløs på natta i tilfelle noe skulle skje oss.

Jeg kunne ramset opp så uendelig mye mer. Det er godt å føle seg elsket av foreldrene men jeg lurer på om dette gjelder alle. Jeg kan ikke forestille meg at jeg kommer til å bli så glad i mine fremtidige barn uansett hva de gjør. Føler jo også at jeg av og til skuffer mamma og pappa med mindre kloke valg, men de er der for meg alltid uansett

[Gjest Blondie65]

Det er foreldrejobb nr 1: å elske barna sine. Hvis man som forelder i tillegg klarer å gi råd, lar være å bli fornærmet når rådet ikke blir fulgt, og biter i seg "hva var det jeg sa" så er de himmelsk god til jobben!

Jeg har ikke barn, så jeg vet ikke hva denne kjærligheten går ut på. Jeg tror man må ha barn for å forstå den 100%. Det lille jeg kan forstå med min fantasi er at det er ubetinget kjærlighet som gjør at man stiller opp for barnet uansett.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, og kan således ikke svare på spørsmålet ditt, men jeg må bare si meg enig i det du beskriver om foreldrene dine. Sånn er mine foreldre også. Det føles som om de elsker meg ubetinget, noe som også er med på å få meg til å prøve å gjøre mitt beste alltid, fordi jeg vil liksom ikke skuffe dem.

[vannm75]

sant så sant...

[Gjest Gjest]

Jeg traff mannen i mitt liv - etter mange kjærester skjønte jeg at med ham var det noe helt annet. Det var dette som var riktig.

Men selv denne kjærligheten til min mann kan ikke måles mot kjærligheten til barna...det var en merkelig oppdagelse. At dersom jeg hadde av en eller annen grunn måtte velge mellom mann og barn så hadde det ikke vært noe tvil... Det å kjenne på at jeg kunne gjort hva som helst for de to små, det å pkutselig skjønne hvorfor min egen mor ikke har klart å sove mens vi var ute, det å kjenne at uansett hvor grinete og trassige og kranglete de er så er de det aller beste som har hendt meg....

Jeg har også lurt veldig på hvordan foreldre kan elske sine barn så høyt. Så fikk jeg førstemann og forsto mye mer. Da jeg gikk gravid med nr 2 skjønte jeg nesten ikke vitsen - babyen måtte jo komme til å komme fullstendig i skyggen av han første som jeg elsker så mye.... Men har funnet ut at det er sant som de sier - det er faktisk plass til flere

[FrøkenJosefine]

Uff, får tårer i øynene bare jeg tenker på mammaen og pappaen min!

De er så fantastiske mennesker! Og det de har gjort for meg igjennom årene er ubeskrivelig! :D

Elsker dem jeg, med alt jeg har! Og ingen nærmer seg kjærligheten jeg har til dem og broren min!

[~white lady~]

Det kan lett bli veldig svulstig og kleint om man skal beskrive kjærligheten til ungen/ungene sine, for det føles jo unektelig som om hjertet skal sprenges når man ser ned på den lille som sover så søtt, eller hjertet vokser seg stort og varmt og hopper av glede når du får verdens skjønneste smil fra gullklumpen...

De fleste vil vel være enige med meg i at større kjærlighet enn mellom forelder-barn eksisterer ikke. (Skjønt, mange hevder å elske samboeren/ektfellen sin like høyt som ungene. Det er ikke tilfelle her. Selv om jeg er glad i samboeren min så hadde jeg lett valgt sønnen min over ham.)

[Arkana]

Jeg er enig med White Lady i at det fort blir litt svulstig hvis man skal beskrive kjærlighet til barna sine. Det er egentlig umulig å sette ord på for det er så stort. Jeg elsker mannen min også, men jeg synes ikke det er mulig å sammenligne dette med kjærlighet til barna. Jeg synes heller ikke det handler om hvem man elsker høyest, det er to ulike typer kjærlighet. Mens det ligger en del betingelser til grunn for at jeg vil leve videre med og elske mannen min (f.eks. trofasthet) elsker jeg barna mine betingelsesløst, det finnes ikke den ting i verden de kunne gjort som ville føre til at jeg elsket dem mindre.

[Ciara]

For et nydelig innlegg, TS, det høres ut som om dere er en utrolig fin familie

Du skriver så fint om hva foreldrene dine gjør for deg, men jeg håper du vet hvor mye du gjør for dine foreldre. For meg har det mye med kjærligheten til barn å gjøre - alt sønnen min gjør for meg og tilfører mitt liv:

Han gir meg et helt nytt perspektiv i livet siden jeg ser alt gjennom hans øyne.

Han gir meg et ønske om å være et enda bedre menneske.

Han gir meg muligheten til å få ta meg av ham.

Han gir meg kos og nærhet.

Han gir meg godt humør så begeistret som han er over alt mulig.

Han er rett og slett et stort privilegium

[Gjest annemor30]

Slike foreldre har jeg også og slik forelder er jeg;) Håper dette går videre til neste generasjon;)

[koldbruna]

Jeg er helt enig i det arkana skriver.

Den kjærligheten jeg føler for mannen min er annerledes enn det jeg føler for jentene mine.

[Sissan9]

Jeg har mange ganger tenkt at jeg ikke ANTE hvor høyt de elsket meg, før jeg selv fikk barn. Det er en følelse som er ubeskrivelig.

[Gjest Harriet]

Jeg elsker ungene mine og stiller alltid opp for dem. Bekymringene mine for dem trodde jeg skulle gi seg når de ble voksne, men der tok jeg skammelig feil.

Og da jeg trodde jeg var tullete som alltid bekymrer meg for dem så fikk jeg trøst da jeg hørte en gammel dame fortelle at hun endelig kunne slutte å bekymre seg for barna sine - for nå var de alle på gamlehjem

[ViljaH]

Barna er en forlengelse av seg selv, foreldre og barn hører sammen for alltid, man kan slutte å tenke på barna like lite som man kan slutte å tenke på sin egen arm. Den bare er der. Selv om man har forskjellige måter å leve sammen på for forskjellige aldre.

Jeg liker ikke å fly lenger fordi jeg har en liten en jeg absolutt må komme meg hjem til Han trenger mammaen sin, og jeg trenger han, han er min øyesten. Han vil bli større og etablere sitt eget hverdagsliv med tiden, men han vil alltid være min sønn og vi vil alltid ha en god forbindelse. Klart jeg vil stille opp for ham og støtte ham selv når han er voksen. Jeg er glad i ham og interessert i ham.