ADHD - En alvorlig lidelse

[AnonymBruker]

Hun er allerede til utredning for ADHD du sier det ikke er så lett.................

Det er svært få jenter som får diagnosen, ikke fordi frekvensen eller hypighetten av ADHD er lavere hos jenter som tidligere antatt, men fordi symptomene er anderledes og jenter generelt er mindere utagerende.

Det er en svært alvorlig lidelse men den kan håndteres behandles og det vil du/hun være tjent med å få hjelp til, jo før jo heller.

Hvordan kan du si at ADHD er en svært alvorlig lidelse??? Utdyp gjerne hva du mener med det.

Det har jo ganske store konskvenser for de som har diagnosen. Veldig mange sliter med å få til voksenlivet på linje med de uten diagnose. Man blir senere moden, kan ha problemer med ting som feks betale regninger og annet kjedelig, manglende motivasjon altså. Man kan ha vanskeligheter med å holde på jobber og ha et stabilt liv pga impulshandlinger. Problemer med å følge med i samtaler med andre mennesker. And so on... De aller fleste med adhd merker jo at de har det, at de skiller seg litt fra mengden på en eller annen måte. De har vanskeligheter utover det diagnosefrie mennesker opplever.

Jeg synes det er hårreisende at du kan komme med en slik påstand. -At ADHD er en svært alvorlig lidelse. ADHD er en funksjonshemming, og har du truffet EN med ADHD, så har du truffet EN med ADHD. Det er like stor forskjell på personer med ADHD, som de uten. Hvor mange kjenner du? Det kan være at du har flere i din omgangskrets som har ADHD uten at du vet det. Det står ikke stemplet i pannen på vedkommende.

Jeg har selv ADHD. Jeg har klart meg helt fint, uten medisiner. Jeg har høyere utdanning, fast jobb, egen leilighet, har vært aleneforsørger i mange år. Jeg misbruker ikke rusmidler, jeg betaler regningene mine, har ingen problemer med å beholde jobber, klarer faktisk å kontrollere mine impulser, og klarer fint å føre en samtale som andre mennesker. Jeg skiller meg ikke ut fra mengden noe mer enn andre mennesker. Ja, det krever mer av meg å klare alt dette enn det er for diagnosefrie mennesker, men ingenting er umulig!

Jeg nekter uansett for at jeg har en alvorlig lidelse. Kreft og AIDS er alvorlige lidelser. Igjen; ADHD er en funksjonshemming, og det er på tide at denne feilinformeringen tar slutt. Folk får tilegne seg kunnskap før de kommer med slike uttalelser som du gjør. Alt det fører til er å fyre opp under falske påstander, og det hører ingen steds hjemme.

Jeg nekter ikke for at enkelte med ADHD kan ha store utfordringer i dagliglivet, men det er hjelp å få for de aller fleste. Uansett synes jeg ikke du bør uttale deg med så sterke ord som du gjør.

[Aspera]

Det finnes ikke engang noe medisinsk bevis på at ADHD egentlig finnes. Det er bare en definisjon på folk med ekstra mye energi som ikke helt vet hvordan de skal håndtere det. Alvorlig er det på ingen måte, men samfunnet har en tendens til å blåse ting opp. Jeg vil allikevel tro at det kan være ganske slitsomt å måtte takle noen ganger, men jeg synes du klarer deg kjempebra, TS! Faktisk bedre enn mange "friske" mennesker også

[Skylight]

Det finnes ikke engang noe medisinsk bevis på at ADHD egentlig finnes. Det er bare en definisjon på folk med ekstra mye energi som ikke helt vet hvordan de skal håndtere det. Alvorlig er det på ingen måte...

Jeg måtte nesten flire litt da jeg leste dette, det var da voldsomt hvilke kunnskaper du sitter inne med :-)

Men jeg er selvfølgelig enig i at ADHD ikke trenger å være en avlorlig lidelse, men det kan mer enn godt være alvorlig for den som er rammet og familie og samfunnet rundt. Ikke alle får den hjelpen de trenger og ikke alle får det bedre av den hjelpen som er tilgjengelig. ADHD blir en alvorlig lidelse i den grad den nedsetter livskvaliteten. Det hjelper må en måte ikke å være superfrisk om man egentlig bare føler for gjøre ende på livet. Angst, depresjoner, kriminalitet og rusproblemer synes jeg er temmelige alvorlige følger for noen av de som sliter med ADHD.

[AnonymBruker]

Jovisst finnes det bevis på at ADHD finnes, det er en nevrologisk lyte som kan skape problemer for vedkommende hvis de ikke får adekvat hjelp.

Det er forskjellige grader av den og de lærer gjerne på en annen måte.

Hvis de ikke blir tatt på alvor og stigmatisert hele oppveksten kan det bli alvorlig, mange selvmedisinerer seg selv av mangel på noe annet som kan dempe uro.

Så hva kan dempe uro?

- Forståelse fra omgivelsene

- Fokus på det de mestrer

- Tilrettelagt undervisning

- Veiledning

- Fysisk aktivitet

- Gode rollemodeller

- I enkelte tilfeller går noen på diett, glutenfri-i andre tilfeller bruker noen ritalin- hjelper ikke for alle men for noen.

[Næjøss]

ADHD er en nevrologisk feil. og den er godt bevist. Inni hjernen så så finnes det noen slags kjærtler som produserer et stoff som heter Dopamin. Dette stoffet skiller hjernen ut, og gir en god følelse i kroppen, det roer også ned kroppen. Et slags belønningsstoff. Mennesker med ADHD skiller ikke ut dette stoffet på vanlig måte. Dette er en av årsakene til at vi mangler ro i kroppen, samt impulskontroll. Agressjon kan også komme sammen med dette, men jeg er usikker på om det har direkte sammenheng med dopamin, eller om det kommer av generell frustrasjon. Andre kjente forstyrrelser er dårlig hukommelse, konsenstrasjonsvansker, tregere læring, noe nedsatt finkoordinasjon, mange opplever lese og skrivevansker, samt talevansker i noen tilfeller.

Symptomer og plager varierer kraftig i "styrke" fra person til person, noen kan oppleve andre plager også.

Jeg vil kalle ADHD for en potensielt alvorlig funksjonshemning.

[Gjest Consensio]

Jeg har selv ADHD. Jeg har klart meg helt fint, uten medisiner.

For mange er det ingen alvorlig lidelse, men for en del så er det faktisk det. Flott at du klarer deg så bra som du gjør, men jeg kjenner en del som jobber forferdelig hardt med seg selv og likevel ikke klarer å fungere ute i samfunnet. Da anser jeg det som en alvorlig lidelse.

Så bare fordi DU klarer deg fint, så betyr ikke det at det gjelder for alle andre.

Mange får kreft, opererer den bort og lever resten av sitt liv uten bekymring... det betyr ikke at det er en ikke så alvorlig lidelse for alle andre som får kreft.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er hårreisende at du kan komme med en slik påstand. -At ADHD er en svært alvorlig lidelse. ADHD er en funksjonshemming, og har du truffet EN med ADHD, så har du truffet EN med ADHD. Det er like stor forskjell på personer med ADHD, som de uten. Hvor mange kjenner du? Det kan være at du har flere i din omgangskrets som har ADHD uten at du vet det. Det står ikke stemplet i pannen på vedkommende.

Jeg har selv ADHD. Jeg har klart meg helt fint, uten medisiner. Jeg har høyere utdanning, fast jobb, egen leilighet, har vært aleneforsørger i mange år. Jeg misbruker ikke rusmidler, jeg betaler regningene mine, har ingen problemer med å beholde jobber, klarer faktisk å kontrollere mine impulser, og klarer fint å føre en samtale som andre mennesker. Jeg skiller meg ikke ut fra mengden noe mer enn andre mennesker. Ja, det krever mer av meg å klare alt dette enn det er for diagnosefrie mennesker, men ingenting er umulig!

Jeg nekter uansett for at jeg har en alvorlig lidelse. Kreft og AIDS er alvorlige lidelser. Igjen; ADHD er en funksjonshemming, og det er på tide at denne feilinformeringen tar slutt. Folk får tilegne seg kunnskap før de kommer med slike uttalelser som du gjør. Alt det fører til er å fyre opp under falske påstander, og det hører ingen steds hjemme.

Jeg nekter ikke for at enkelte med ADHD kan ha store utfordringer i dagliglivet, men det er hjelp å få for de aller fleste. Uansett synes jeg ikke du bør uttale deg med så sterke ord som du gjør.

Kan det være at du er feildiagnosert? Du har jo ikke noe av plager som en med adhd,som du selv skriver.

Eneste du skriver om det, er at du klarer å kontrolere dine impulshandlinger.

Jeg er meget impulsiv person, jeg styrer det da jeg MÅ. Ingen har noen gang vurdert om jeg har en lidelse.....det ble en trend om man ikke var innenfor a-4,så var det sikkert adhd

[Tormod83]

Det er vel mange grunner til økende forekomst av ADHD i dagens samfunn. Kanskje den største utfordringen ligger i at en diagnose er en av kriteriene som må være på plass for at den enkelte skal få tilrettelagt undervisningen på skolen for eksempel.

Jeg er også uenig i at det nødvendigvis er en alvorlig diagnose selv om det er store variasjoner her som med alt annet. Beste etter min mening er vel å fokusere på ressursene framfor begrensningene. De jeg kjenner som har ADHD er som regel svært dyktige på mange områder som en konsekvens av den økte aktivitetsnivået.

[AnonymBruker]

For mange er det ingen alvorlig lidelse, men for en del så er det faktisk det. Flott at du klarer deg så bra som du gjør, men jeg kjenner en del som jobber forferdelig hardt med seg selv og likevel ikke klarer å fungere ute i samfunnet. Da anser jeg det som en alvorlig lidelse.

Så bare fordi DU klarer deg fint, så betyr ikke det at det gjelder for alle andre.

Mange får kreft, opererer den bort og lever resten av sitt liv uten bekymring... det betyr ikke at det er en ikke så alvorlig lidelse for alle andre som får kreft.

Du må lese hva jeg skrev. De to siste linjene f.eks. Jeg nekter ikke for at enkelte med diagnosen har store utfordringer i dagliglivet. ADHD i sg selv er ikke en alvorlig lidelse, men kan få store konsekvenser for den det gjelder dersom h*n ikke får riktig hjelp til å takle evt. utfordringer. Mange får selvfølgelig tillegsvansker som også kan være vanskelige å takle, som angst og depressjon, rusmiddelbruk som følge av det, som igjen ofte fører til vinningskriminalitet.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også mange med adhd og det jeg har lagt merke til er at de er kunnskapsrike og engasjerte. En venninne vil ikke ta ritalin og klarer seg uten medisiner. Hun er en veldig sterk person, som har klart å bli rusfri etter 20 år med pulver og alt av rusmidler. Jeg spurte hvorfor hun har valgt bort ritalin og hun forklarte at hun ikke tar sjansen fordi hun kan begynne å øke dosene og så er hun kanskje tilbake i rushelvetet igjen. Hun har ikke ruset seg på ti år.

Kjenner også en som stadig får stengt telefonen fordi han ikke klarer betale regninger i tide, som lever på foreldrene og ruser seg med jevne mellomrom. En annen er rusfri, skriver dikt og kan virke for mye mange ganger, men hun er også en ressursperson og tør ikke slippe mennesker innpå seg av frykt for å bli såret. Hele ungdommen hennes ble ødelagt fordi hun ikke hadde fått diagnosen og da begynte hun å ruse seg, møtte lite forståelse og de andre ungdommene så på henne som litt gal og trakk seg unna.

Trakk frem tre eksempler, men det de jeg kenner med adhd har til felles er at de også har humoristisk sans og evnen til å få andre til å bli i godt humør. Tror miljøet har mye å si, å få aksept for den man er og forståelse for hva man sliter med.

[Aspera]

ADHD er en nevrologisk feil. og den er godt bevist. Inni hjernen så så finnes det noen slags kjærtler som produserer et stoff som heter Dopamin. Dette stoffet skiller hjernen ut, og gir en god følelse i kroppen, det roer også ned kroppen. Et slags belønningsstoff. Mennesker med ADHD skiller ikke ut dette stoffet på vanlig måte. Dette er en av årsakene til at vi mangler ro i kroppen, samt impulskontroll. Agressjon kan også komme sammen med dette, men jeg er usikker på om det har direkte sammenheng med dopamin, eller om det kommer av generell frustrasjon. Andre kjente forstyrrelser er dårlig hukommelse, konsenstrasjonsvansker, tregere læring, noe nedsatt finkoordinasjon, mange opplever lese og skrivevansker, samt talevansker i noen tilfeller.

Symptomer og plager varierer kraftig i "styrke" fra person til person, noen kan oppleve andre plager også.

Jeg vil kalle ADHD for en potensielt alvorlig funksjonshemning.

Joda, men dette er bare en hel del symptomer som til sammen defineres som ADHD. Du kan ikke ta en blodprøve og se at du har den sykdommen. Det er ingen som kan påvise at ADHD skaper ubalanse i dopaminutslipp, og ikke at ubalanse i dopaminutslipp skaper symptomer som vi definerer som ADHD. Igjen - det er bare en bunke symptomer som blir fastslått som en sykdom. Og ja, helt enkelt forklart er det personer med såpass mye energi at de ikke vet hvordan de skal håntere det. I stedet for å forstå og tilrettelegge blir ofte personer med ADHD sett på som en byrde og noe som må kureres.

Og nei, jeg synes ikke det er en alvorlig lidelse. Klart det kan få alvorlige følger, men i forhold til hvor mange som faktisk antas å ha ADHD er det få som får fatale følger. Jeg synes nordmenn er ord-horer. Hva skal avisoverskriftene si når det faktisk skjer noe katastrofalt? Nei, en togulykke hvor to dør er ikke katastrofalt. Det er fryktelig trist, men med mindre 3000 dør i et jordskjelv så burde det ikke defineres som noe katastrofalt.

[AnonymBruker]

Joda, men dette er bare en hel del symptomer som til sammen defineres som ADHD. Du kan ikke ta en blodprøve og se at du har den sykdommen. Det er ingen som kan påvise at ADHD skaper ubalanse i dopaminutslipp, og ikke at ubalanse i dopaminutslipp skaper symptomer som vi definerer som ADHD. Igjen - det er bare en bunke symptomer som blir fastslått som en sykdom. Og ja, helt enkelt forklart er det personer med såpass mye energi at de ikke vet hvordan de skal håntere det. I stedet for å forstå og tilrettelegge blir ofte personer med ADHD sett på som en byrde og noe som må kureres.

Og nei, jeg synes ikke det er en alvorlig lidelse. Klart det kan få alvorlige følger, men i forhold til hvor mange som faktisk antas å ha ADHD er det få som får fatale følger. Jeg synes nordmenn er ord-horer. Hva skal avisoverskriftene si når det faktisk skjer noe katastrofalt? Nei, en togulykke hvor to dør er ikke katastrofalt. Det er fryktelig trist, men med mindre 3000 dør i et jordskjelv så burde det ikke defineres som noe katastrofalt.

Du beskriver mennesker med ad/hd som mennesker som har alt for mye energi og ikke vet hva de skal gjøre med den.

Uttalelsen din ville kanskje hatt betydning dersom du i det hele tatt hadde visst hva du snakker om, hvilket du beviser tydelig at du ikke gjør.

Det største hinderet og det som gjør ad/hd til en belastning for mange er mennesker som deg som TROR de vet hva de snakker om og så har de ikke en eneste bitte lille snev av aning i det hele tatt.

Tro kan du gjøre i kirken hver søndag.

[Ta Meg Vekk]

Joda, men dette er bare en hel del symptomer som til sammen defineres som ADHD. Du kan ikke ta en blodprøve og se at du har den sykdommen. Det er ingen som kan påvise at ADHD skaper ubalanse i dopaminutslipp, og ikke at ubalanse i dopaminutslipp skaper symptomer som vi definerer som ADHD. Igjen - det er bare en bunke symptomer som blir fastslått som en sykdom. Og ja, helt enkelt forklart er det personer med såpass mye energi at de ikke vet hvordan de skal håntere det. I stedet for å forstå og tilrettelegge blir ofte personer med ADHD sett på som en byrde og noe som må kureres.

Og nei, jeg synes ikke det er en alvorlig lidelse. Klart det kan få alvorlige følger, men i forhold til hvor mange som faktisk antas å ha ADHD er det få som får fatale følger. Jeg synes nordmenn er ord-horer. Hva skal avisoverskriftene si når det faktisk skjer noe katastrofalt? Nei, en togulykke hvor to dør er ikke katastrofalt. Det er fryktelig trist, men med mindre 3000 dør i et jordskjelv så burde det ikke defineres som noe katastrofalt.

Dette var da litt vel enkelt sagt eller? Det er da flere ting som defineres under sykdom/lidelser og som har diagnoser uten at det kan påvises gjennom en blodprøve?! Ikke at jeg har særlig greie på det, men det gjelder da stort sett de fleste psykiske lidelser bl.a...?

Og det er vel også slik at summen av symptomer gjerne utgjør en lidelse/diagnose/sykdom...?

[AnonymBruker]

ADHD er bare en moderne "sykdom" som sløve foreldre bruker som hvilepute..............

[Gjest Gjest]

ADHD er bare en moderne "sykdom" som sløve foreldre bruker som hvilepute..............

Personer som kommer med slike uttalelser blir nok en slik "sløv forelder" som aldri vil innse at eget barn har vansker. Vansker som faktisk har fått et navn etterhvert som legestanden har interesert seg for desse barna.

Det er nok dei minst sløve foreldrene som våger å innse at barna ikke er A4 og trenger ekstra oppfølging.

Du er heilt på jordet når du mener at det er sløve foreldre som bruker det som en "hvilepute".

Hadde du vist hvor mye tid og krefter vi bruker på barna vår for å se til at dei klare å fullføre både barneskole og videregående.

Skulle gjordt allt som stod i min makt om det bare var å stryke noen BOKSTAVER og så trenger ikkje barna noen ekstra oppfølging.

HÅPER FOR DIN EGEN DEL AT DU ALDRI FÅR ET BOKSTAVBARN, SLIK AT DU MÅ SPISE I DEG ORDA DINE.

Lykke til i din egen lille verden...

[AnonymBruker]

Jeg er voksen og har adhd og for meg har det vært en alvorlig lidelse. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg ble voksen, og jeg har hatt mange vonde opplevelser spesiellt i ungdomstiden og mine første voksne år som jeg har vonde minner fra, og jeg har utfordringer jeg kanskje aldri kommer til å klare å løse. I dag fungerer jeg relativt greit fordi jeg har medisiner, men det er mange tunge dager, og mange forsøk som mislykkes. Jeg sliter med å trives i jobber over lang tid, sliter fortsatt med å bevare gode vennskap selv om jeg har blitt mye flinkere enn jeg var før jeg fikk medisiner.

Jeg har den typiske jentevarianten av adhd, uoppmerksom type, noe som gjør at jeg sliter med at jeg blir veldig stille, samtidig som jeg kan ha en ekstrem rastløshet og uro inni meg. Samme gnagende følelsen som når man har dårlig samvittighet, kjærlighetssorg, fylleangst osv..

Før jeg fikk diagnosen gikk det uendelig med tid på å undre meg over hvorfor jeg alltid havnet utenfor, hvorfor folk avviste meg og hvorfor jeg avviste andre. Jeg skjønte tidlig at jeg skilte meg ut, og jeg ble glad da jeg fant ut at det faktisk var en lidelse som feilte meg. Om jeg skal tenke tilbake og beskrive det beste som har skjedd i livet mitt, er det å få medisiner. Udiagnosert ADHD vil jeg kalle en svært alvorlig lidelse, men om man får medisiner hvis man trenger det og den hjelpen man trenger kan man klare seg veldig fint.

[Skylight]

Jeg er voksen og har adhd og for meg har det vært en alvorlig lidelse. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg ble voksen, og jeg har hatt mange vonde opplevelser spesiellt i ungdomstiden og mine første voksne år som jeg har vonde minner fra, og jeg har utfordringer jeg kanskje aldri kommer til å klare å løse. I dag fungerer jeg relativt greit fordi jeg har medisiner, men det er mange tunge dager, og mange forsøk som mislykkes. Jeg sliter med å trives i jobber over lang tid, sliter fortsatt med å bevare gode vennskap selv om jeg har blitt mye flinkere enn jeg var før jeg fikk medisiner.

Jeg har den typiske jentevarianten av adhd, uoppmerksom type, noe som gjør at jeg sliter med at jeg blir veldig stille, samtidig som jeg kan ha en ekstrem rastløshet og uro inni meg. Samme gnagende følelsen som når man har dårlig samvittighet, kjærlighetssorg, fylleangst osv..

Før jeg fikk diagnosen gikk det uendelig med tid på å undre meg over hvorfor jeg alltid havnet utenfor, hvorfor folk avviste meg og hvorfor jeg avviste andre. Jeg skjønte tidlig at jeg skilte meg ut, og jeg ble glad da jeg fant ut at det faktisk var en lidelse som feilte meg. Om jeg skal tenke tilbake og beskrive det beste som har skjedd i livet mitt, er det å få medisiner. Udiagnosert ADHD vil jeg kalle en svært alvorlig lidelse, men om man får medisiner hvis man trenger det og den hjelpen man trenger kan man klare seg veldig fint.

Tusen takk for at du deler disse tankene med oss. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver og jeg kjenner datteren min igjen og håper hun kan få en diagnose snart. Desverre er hun av den helt sære sorten som er så vanskelig å fange opp og desverre kan gå svært galt med henne om hun forblir udiagnostisert og uten hjelp. Det har jeg på en måte alltid vært bekymret for når det kommer til henne, kanskje også fordi jeg ser meg selv så godt i henne.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et langt forhold til en person som har ADHD og det var i hvert fall ikke lett. Noe av det de sliter mest med er jo sosiale samspill. Mange av de eier jo ikke sosiale antenner.

Du som skrev du hadde høyere utdanning var jo også alene.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et langt forhold til en person som har ADHD og det var i hvert fall ikke lett. Noe av det de sliter mest med er jo sosiale samspill. Mange av de eier jo ikke sosiale antenner.

Du som skrev du hadde høyere utdanning var jo også alene.

Det stemmer. Man henger ikke alltid helt med på det sosiale men er litt i sin egen verden, noen blir stille og noen blir for voldsomme. Det gjelder spesiellt jenter at man blir avvist av jevnaldrende i ungdomstiden og man vet ofte ikke selv hva man gjør galt heller. Jeg har alltid vært veldig utrygg på det å nærme meg andre. Nå i voksen alder er jeg mye mer bevist på det, og kjemper veldig for å oppføre meg normalt, men jeg dummer meg nok ut mye oftere enn andre likevel, fordi jeg plutselig sier noe helt annet enn det jeg burde sagt, eller ikke får med meg beskjeder.

[AnonymBruker]

Da er det vel bedre å ha fått en diagnose enn å være udiagnostisert.

Nesten alle vet jo hva det innebærer å ha ADHD. Så hvis man kommer litt skjevt ut, eller går inn i et nært forhold til noen forklarer det jo mye hvis man forteller hva som feiler en.

Selv om man mener man fungerer bra, kan det vel være andre reagerer på en del ting uten de sier noe om det. Kanskje det er lurt å informere kollegaer også i arbeidslivet.