Noen som angrer på at de fikk barn?

[AnonymBruker]

Offisielt er det å få barn ideelle og naturlige ved å ha et vellykket og meningsfyllt liv, men er det sånn? Selv tror jeg at dette er å glorifisere det litt, selv om jeg ikke har barn. Barn er et stort ansvar man har livet ut. Tror man kan ha et like bra liv uten, man trenger ikke være mislykket fordet Alle har sine grunner for å velge barn bort. Man vil jo at et barn skal ha det optimalt og føler man at man av ulike grunner ikke kan tilby det, så mener jeg det er det mest uegoistiske man kan gjøre og la være.

I følge folk med barn, elsker man sitt/sine barn overalt på jord og ville aldri byttet dem bort, MEN er det noen som har angret fordi de har fått barn på grunn av f.eks helse, økonomi, familiesitusjon, personlige forhold etc hvis man utelukker dere som har fått barn for i tidlig alder

[AnonymBruker]

Nei, selv om jeg noen ganger har tenkt "ahh ,hvis jeg ikke hadde hatt unger så kunne jeg søkt på den jobben i det landet nå", så har jeg aldri angret. Ikke en dag. Ikke dermed sagt at jeg ikke tror man kan leve et godt liv uten barn, det er klart man kan. Barn er mye ansvar, man må planlegge mer, og det er dyrt. Men for meg så er det helt klart verdt det, alle de små og store øyeblikkene vi som familie deler i hverdagen, samtalene vi har, det å følge individer fra de kommer til og se dem utvikle seg til selvstendige mennesker - og være en del av det - det er stort.

[AnonymBruker]

Angrer ikke selv, men kjenner noen som gjør det.

[la Flaca]

Jeg tror livet på mange måter er lettere når man ikke har barn. De fleste av mine grå hår har ihvertfall kommet på grunn av barna, noen ganger kan jeg kjenne at de vokser ut faktisk. Hver alder har sine utfordringer og man slutter jo aldri å bekymre seg. Til slutt kommer det barnabarn som man skal bekymre seg for, og skifte bleier på. En ond sirkel mao.

Men så er det jo også sånn at det som koster en mest her i livet ofte er det man setter mest pris på. Barna mine er vel det eneste jeg ikke kunne greid meg uten, alt annet blir peanuts i forhold. Selv om jeg har mye i livet jeg brenner for, det blir veldig overflatisk sammenliknet med foreldrerollen og livet med barn.

Ja, jeg kan mange ganger tenker "aaah, tenk om vi bare hadde oss selv å tenke på". Men kjærligheten til dem veier opp uendelig mange ganger.

Derimot, hadde jeg ikke hatt dem ville jeg heller ikke visst hva jeg gikk glipp av. Og sikkert funnet mening i noe annet. Og sett 10 år yngre ut!

[Gjest gjest]

Hadde vært fint om de som bare angrer svarer, og ikke de som forteller om hvor mye de elsker barna sine.

[Gjest Raindrops]

Hadde vært fint om de som bare angrer svarer, og ikke de som forteller om hvor mye de elsker barna sine.

Du stiller jo et helt åpent ja/nei spørsmål.

[Gjest gjest]

Jeg er ikke ts:)

[Gjest Raindrops]

Ok. TS stiller jo et helt åpent ja/nei spørsmål.

[Gjest gjest]

TS kan jo begrense det da til det jeg skrev (Hvis hun vil).

Det er bare så kjedelig å lese om at noen kun angrer en iblant pga noe dem ikke fikk gjort, men at alt annet gjør opp for det. Folk kan heller si ja til om dem angrer helt på at de fikk unger og de som ikke angrer kan si nei uten en lang fortelling.

[AnonymBruker]

JA! Har angret hele tiden og det vil ikke endre seg.

Min kjæreste (nå ex-kjæreste) gikk på pillen og vi var enige om at dersom hun likevel skulle bli gravid så skulle hun ta abort. En dag fortalte hun meg at hun var gravid og at hun hadde endret mening angående abort. Barnet skulle bæres frem, dermed basta. ABort var uaktuelt.

Jeg forsøkte å snakke med henne om hva vi hadde avtalt, men fikk bare en kald skulder og klar beskjed om at det var hun som bestemte over sin kropp. Jeg hadde rett og slett ikke noe jeg skulle ha sagt.

Forholdet hanglet skikkelig ett par uker før jeg pakket kofferten og gikk min vei. Lurt og forsmådd som jeg var.

Betaler barnebidrag, dog svært motvillig. Men har valgt å ikke ha noe samvær, og har kun sett henne ett par ganger på disse årene.

Angrer voldsomt!

Skulle gjerne skrudd tiden 5 år tilbake og sterilisert meg før jeg ble sammen med henne.

[Mille_]

TS kan jo begrense det da til det jeg skrev (Hvis hun vil).

Det er bare så kjedelig å lese om at noen kun angrer en iblant pga noe dem ikke fikk gjort, men at alt annet gjør opp for det. Folk kan heller si ja til om dem angrer helt på at de fikk unger og de som ikke angrer kan si nei uten en lang fortelling.

Kanskje det ganske enkelt er slik at det ikke er så mange som angrer

[AnonymBruker]

JA! Har angret hele tiden og det vil ikke endre seg.

Min kjæreste (nå ex-kjæreste) gikk på pillen og vi var enige om at dersom hun likevel skulle bli gravid så skulle hun ta abort. En dag fortalte hun meg at hun var gravid og at hun hadde endret mening angående abort. Barnet skulle bæres frem, dermed basta. ABort var uaktuelt.

Jeg forsøkte å snakke med henne om hva vi hadde avtalt, men fikk bare en kald skulder og klar beskjed om at det var hun som bestemte over sin kropp. Jeg hadde rett og slett ikke noe jeg skulle ha sagt.

Forholdet hanglet skikkelig ett par uker før jeg pakket kofferten og gikk min vei. Lurt og forsmådd som jeg var.

Betaler barnebidrag, dog svært motvillig. Men har valgt å ikke ha noe samvær, og har kun sett henne ett par ganger på disse årene.

Angrer voldsomt!

Skulle gjerne skrudd tiden 5 år tilbake og sterilisert meg før jeg ble sammen med henne.

Du vet jo strengt tatt ikke hvordan det er å ha barn, siden du ikke har samvær.

Om du faktisk ble kjente med barnet så kanskje du hadde forandret mening, det er tross alt barnet ditt.

Men for all del, det er lov å ikke bry seg.

[Miranda16]

Angrer ikke selv, men kjenner noen som gjør det.

TS: Hva er årsakene til at de angrer da?

[Miranda16]

Hadde vært fint om de som bare angrer svarer, og ikke de som forteller om hvor mye de elsker barna sine.

TS her:Ja det var formålet med tråden var å få frem de som erfaringer fra dem som er etterpåkloke i forhold til det å få barn.

[Sota]

Ja, selvsagt angrer man og skulle ønske man bare hadde seg selv å tenke på. Jeg drømmer om en lang fjelltur, men ser at det ligger langt frem i tid. Jeg drømmmer om frihet. Er nok egoistisk av natur. Men har satt igang med nummer to, så familiedrømmen ligger tydeligvis bak der den også:-)

[Gjest gjest]

Ja, selvsagt angrer man og skulle ønske man bare hadde seg selv å tenke på. Jeg drømmer om en lang fjelltur, men ser at det ligger langt frem i tid. Jeg drømmmer om frihet. Er nok egoistisk av natur. Men har satt igang med nummer to, så familiedrømmen ligger tydeligvis bak der den også:-)

Ja, men da angrer du ikke på at du har fått barn. Du holder jo på med nr 2 nå.

Skulle jo tro at de som angrer i allefall på sitt første barn, ikke begynner med den andre.

[Gjest Sota]

Ja, men da angrer du ikke på at du har fått barn. Du holder jo på med nr 2 nå.

Skulle jo tro at de som angrer i allefall på sitt første barn, ikke begynner med den andre.

Men det er jo ikke svart hvitt, enten eller. Jeg angrer ofte, men slettes ikke hele tida, og jeg later som jeg trur at to barn kan leke sammen og frigjøre alenetid til meg. Pluss at jeg er veldig glad jeg har søsken og vil ikke at barnet mitt skal være enebarn.

[la Flaca]

Ja, men da angrer du ikke på at du har fått barn. Du holder jo på med nr 2 nå.

Skulle jo tro at de som angrer i allefall på sitt første barn, ikke begynner med den andre.

Har ei venninne som også sa at hun angret. Ble uplanlagt gravid og var ulykkelig. Hun angret i mange år. Men nå har hun to barn og angrer over hodet ikke lenger. Sistemann var planlagt.

Så det behøver ikke være enten eller, og ting kan forandre seg.

[la Flaca]

JA! Har angret hele tiden og det vil ikke endre seg.

Min kjæreste (nå ex-kjæreste) gikk på pillen og vi var enige om at dersom hun likevel skulle bli gravid så skulle hun ta abort. En dag fortalte hun meg at hun var gravid og at hun hadde endret mening angående abort. Barnet skulle bæres frem, dermed basta. ABort var uaktuelt.

Jeg forsøkte å snakke med henne om hva vi hadde avtalt, men fikk bare en kald skulder og klar beskjed om at det var hun som bestemte over sin kropp. Jeg hadde rett og slett ikke noe jeg skulle ha sagt.

Forholdet hanglet skikkelig ett par uker før jeg pakket kofferten og gikk min vei. Lurt og forsmådd som jeg var.

Betaler barnebidrag, dog svært motvillig. Men har valgt å ikke ha noe samvær, og har kun sett henne ett par ganger på disse årene.

Angrer voldsomt!

Skulle gjerne skrudd tiden 5 år tilbake og sterilisert meg før jeg ble sammen med henne.

Jeg har litt problemer med å forstå hva det er du angrer på. At du er/var fertil? Du er jo ikke forelder, så du kan ikke akkurat angre på å få barn som sådan.

[Wit1]

Nei, jeg har med hånden på hjertet aldri angret!