Utfordringer med å ha en annen etnisk bakgrunn enn norsk.

[AnonymBruker]

Og da mener jeg ikke folk fra andre vestlige land. Jeg tenker primært på folk som er mørke i huden, fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Midt-østen.

Poster som AB da jeg selv har opplevd dette.

En person som er mørk i huden, enten han er 2- eller 3-generasjonsinnvandrer, må som regel alltid "bevise" at han "holder mål". Dvs. de fleste etnisk norske har en for-forståelse på at innvandrere er "sånn" og "sånn".

Min opplevelse er at jeg stadig vekk må vise at jeg faktisk klarer det alle andre etnisk nordmenn klarer, i skole- og jobbsammenheng.

I tillegg må jeg vise at jeg er bedre enn alle de andre halvkriminelle "fetterne" mine som de så ofte leser om i avisa.

Det nytter ikke bare å stille opp på skolen eller jobb og tro at jeg blir godt mottatt. Det er et sosialt spill, og jeg må etter beste evne, vise at jeg både kan være en hyggelig person, være intelligent, ha sosial intelligens og kan gjøre en god nok jobb.

Først da blir jeg tatt inn i varmen.

For dere som dømmer "innvandrere", (hater den betegnelsen), tenk litt over hva den personen må mestre for å knekke de sosiale kodene. For å bli akseptert, rett og slett. Hvis man i tillegg ikke snakker norsk aksentfri, vil man ha det vanskeligere med å bli akseptert.

Hvor mange venner har du som ikke er etnisk norske? (En brite som ser like lys ut som deg telles ikke her).

Og prater de aksentfri norsk?

[Gjest Heloise]

Jeg kjente flere med innvandrerbakgrunn som snakker helt perfekt norsk. Om det er en toneforskjell her eller der merkes ikke. Min bestevenninne i barneskolen var fra Eritrea og hun + hennes 3 søsken snakket perfekt norsk. Hennes foreldre snakket meget bra norsk også, selvom de ikke hadde bodd i norge hele livet. Usikker på hvor lenge de hadde bodd her da jeg møtte de.

Det som er synd er at ofte blir aksenten lært i barne- og ungdomsårene, fordi det er "kult", i hvertfall her jeg er oppvokst. Her har etnisk norske innimellom også aksent. Noen av de jeg gikk på skole med (ikke etnisk norske) har aksent idag, noe de ikke hadde da vi gikk på skolen.

Jeg jobber i serviceyrke og snakker mye med fremmedspråklige med (foreløpig) dårlig/halvgod norsk. Jeg er veldig glad for å høre at så mange faktisk har gjort en god innsats for å lære språket. Det skal ikke nødvendigvis så mye til for å gjøre seg godt forstått. Det er kanskje også en treningssak for meg i "andre enden", kan hende jeg oppfatter ting lettere enn andre som aldri har snakket med noen med dårlig norsk...

Jeg er spent på hvordan det blir for min kjæreste, som er hvit (hater å bruke det ordet også...) men ikke etnisk norsk, når han lærer språket. Hvordan blir han møtt med sin dårlige aksent-norsk

[AnonymBruker]

Velger å poste dette anonymt. Men jeg opplever også det samme som TS, er 2.generasjonsinnvandrer og jeg har alltid prøvd ekstra hardt for å passe inn. Under oppveksten var det som regel en selvfølge at vi som snakket samme morsmål ble venner og hang mye sammen når jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen. Da snakket man jo selvsagt morsmålet sitt sammen, noe som også førte til at de fleste av mine venner presterte dårlig i fag som norsk. Det gikk bra med meg, men jeg ble jo pushet til å jobbe med skole av mine foreldre.

De ville heller ikke at alle innvandrere skal skjæres over en kam, de ville vise at det finnes "gode" innvandrere og.

Som TS påpeker, det er et spill. Jeg har følt at jeg har måttet tilpasse meg, sosialt sett. Men har idag funnet meg fantastiske venner, har faktisk kun etnisk norske venner, og jeg er den eneste i gjengen som ikke er etnisk norsk.

[Gjest NozMonster]

Jeg forstå fustrasjonen din TS! Jeg har selv vært sammen med en gutt fra kenya, og min store store kjærlighet gjennom mange år som var fra sudan. Jeg oppdaget at han ofte hadde det vanskeligere enn meg ja, for.eks kunne han søke på 30 jobber og ikke få en eneste tilbakemelding. Selvom han prater flytende norsk og er en utrolig kjekk kar, så møtte han skeptiske holdninger ofte. Dette er jo veldig trist, men selvom man ikke skal skjære alle over en kam, så forstår jeg denne tvilen hos mange. Jeg er 25 år, og hadde utrooolig mange nasjonaliteter i klassen min oppgjennom skolen, mens våre foreldre har ikke vokst opp med denne "kultur-mixen" på samme måte. Desuten er det helt utrolig åssen kvinnesyn enkelte har fra disse landene....ta for.eks de mange voldtektene på få timer i oslo for litt siden- etterpå ble 3 fremmedkulturelle intervjuet og sa tydelig at det kun er kvinnens feil fordi hun ber om det når hun går i kjoler og skjørt.

Men nå synes jeg egentlig at "fokuset" på mørkhudede har litt mindre, på grunn av de mange mange mange øst-europeerne som har kommet inn i landet, og det er jo bare for å stjele mest mulig! ( Gjelder så absolutt ikke, men omtrent hver dag står det nye overskrifter i lokalavisen for asker og bærum om østeuropeere om er natt for innbrudd og stjeling)

Jeg tror det viktigste er at de som har et annet land som opprinnelsesland lærer seg norsk og forholder seg til norske lover og regler! Da er de mer enn velkommen hit for min del jaffal Jeg liker veldig godt å omgås så mange fine nasjonaliteter!

[Gjest NozMonster]

Jeg forstå fustrasjonen din TS! Jeg har selv vært sammen med en gutt fra kenya, og min store store kjærlighet gjennom mange år som var fra sudan. Jeg oppdaget at han ofte hadde det vanskeligere enn meg ja, for.eks kunne han søke på 30 jobber og ikke få en eneste tilbakemelding. Selvom han prater flytende norsk og er en utrolig kjekk kar, så møtte han skeptiske holdninger ofte. Dette er jo veldig trist, men selvom man ikke skal skjære alle over en kam, så forstår jeg denne tvilen hos mange. Jeg er 25 år, og hadde utrooolig mange nasjonaliteter i klassen min oppgjennom skolen, mens våre foreldre har ikke vokst opp med denne "kultur-mixen" på samme måte. Desuten er det helt utrolig åssen kvinnesyn enkelte har fra disse landene....ta for.eks de mange voldtektene på få timer i oslo for litt siden- etterpå ble 3 fremmedkulturelle intervjuet og sa tydelig at det kun er kvinnens feil fordi hun ber om det når hun går i kjoler og skjørt.

Men nå synes jeg egentlig at "fokuset" på mørkhudede har litt mindre, på grunn av de mange mange mange øst-europeerne som har kommet inn i landet, og det er jo bare for å stjele mest mulig! ( Gjelder så absolutt ikke, men omtrent hver dag står det nye overskrifter i lokalavisen for asker og bærum om østeuropeere om er natt for innbrudd og stjeling)

Jeg tror det viktigste er at de som har et annet land som opprinnelsesland lærer seg norsk og forholder seg til norske lover og regler! Da er de mer enn velkommen hit for min del jaffal Jeg liker veldig godt å omgås så mange fine nasjonaliteter!

[Rayanne]

Det som er synd er at ofte blir aksenten lært i barne- og ungdomsårene, fordi det er "kult", i hvertfall her jeg er oppvokst.

Hvorfor er det "synd" egentlig? Det er jo bare en form for sosialekt, og ungdom har alltid hatt en egen sjargong med venner og jevnaldrende, til motsetning fra hvordan de snakker til voksne, arbeidsgivere mm.

Jeg har hatt en jobb hvor jeg ansatte mye ungdom, og min erfaring er at de aller fleste som har vokst opp i Norge også snakker relativt feilfri norsk, når de møter på jobbintervju og snakker med kunder. Men med en gang de får en privat telefon fra en kompis slår de over på aksent og et litt annerledes ordforråd. Men dette er jo ikke noe annerledes enn at jeg snakker oslo-mål med østlendinger, og dialekt med familien hjemme.

Forskning på dette viser også at ungdommene selv har en høy språklig bevisshet, det er en selvfølge at de ikke skriver sms-språk i jobbsøknader, og ikke snakker kebabnorsk til en arbeidsgiver. De eneste jeg har møtt som snakker så dårlig norsk at det er vanskelig å forstå er innvandrere som er relativt ferske i landet, eller de som har flyttet hit som voksne, og har et arbeidsmiljø hvor det ikke snakkes norsk. (Eventuelt står utenfor arbeidslivet.)

[Gjest Anuket]

Jeg hater det ordet selv, får meg til å føle meg som en "alien" i forhold til alle andre Derimot så merket jeg ikke denne motstanden før jeg kom i ungdomsårene mine, på barneskolen var jo det alltid et par som kalte meg brunost og ba meg pelle meg tilbake til hjemlandet mitt - noe jeg da ikke forstod, fordi jeg var jo født i Norge - ergo var jeg norsk! Naive lille jente kan man si.

La mer merke til det når jeg ble eldre som sagt, har hatt et par tilfeller hvor mennesker med autoritet har snakket T Y D E L I G til meg, enda jeg har svart på ganske så grovt bergensk.

Jeg snakker feilfritt norsk, samme med mine søsken - men foreldrene mine kan snakke med aksent hvis de blir nervøse. Men utenom det er det feilfri norsk der og

Jeg forstår hvir du vil hen TS - man opplever det på et eller annet tidspunkt at andre ikke mener du er norsk, eller alltid vil snakke saktere til deg, fordi de mener at du ikke snakker bra nok.

Jeg har nå sluttet å bry meg om det, selv om det noen ganger kommer innpå meg - lar jeg meg ikke vippe av pinnen når noen ber meg "pelle meg hjem". Spør de hvor jeg er fra svarer jeg Bergen gang på gang, til de gir seg (pleier å fungere det)