Til deg som er hjemme med små barn

[Gjest Anonym]

Jeg lurer på hvor mye husarbeid dere som er hjemme med små barn greier å gjøre på dagene? Får du tid til å klippe plenen? Får du tid til å male terrassen? Får du tid til å vaske gulv, handle, rydde, lage middag osv?

Det har seg nemlig sånn at noen i nær familie fikk barn for ett år siden. Jeg og sambo er nærmeste nabo, og har ikke barn. Det virker som om de har blitt helt, totalt hjelpesløse etter at barnet kom. De spør oss hver uke om sambo kan klippe plenen, om jeg kan passe ungen mens mora må vaske/rydde/handle/lage mat og så videre, virker ikke som de kan gjøre noe som helst selv.

Mannen i huset jobber, men de skylder på at når han kommer hjem må han passe ungen mens mora i huset må sove litt, for det er visst så slitende å være hjemme med småbarn.. Jeg kjenner jeg begynner å bli lettere irritert etterhvert - tror de ikke vi også har nok å gjøre, som fulltidsstudenter med deltidsjobb?

Selvfølgelig kan jeg jo si nei - men tenker å forhøre meg litt med andre som har barn om det virkelig er så ekstremt travelt å passe en 1 år gammel unge - jeg har jo ikke barn selv så kanskje det er vanskeligere enn jeg har fått inntrykk av?

[sjøhest]

Har en datter på 4 mnd som jeg er hjemme med, og jeg får nå tatt det viktigste husarbeidet og sånn. Ville ikke spurt naboene om hjelp, er ikke deres ansvar at jeg har valgt å få barn. Får dere betalt for å hjelpe eller? Hvis du ikke har lyst må du jo bare si fra.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvor mye husarbeid dere som er hjemme med små barn greier å gjøre på dagene? Får du tid til å klippe plenen? Får du tid til å male terrassen? Får du tid til å vaske gulv, handle, rydde, lage middag osv?

Det har seg nemlig sånn at noen i nær familie fikk barn for ett år siden. Jeg og sambo er nærmeste nabo, og har ikke barn. Det virker som om de har blitt helt, totalt hjelpesløse etter at barnet kom. De spør oss hver uke om sambo kan klippe plenen, om jeg kan passe ungen mens mora må vaske/rydde/handle/lage mat og så videre, virker ikke som de kan gjøre noe som helst selv.

Mannen i huset jobber, men de skylder på at når han kommer hjem må han passe ungen mens mora i huset må sove litt, for det er visst så slitende å være hjemme med småbarn.. Jeg kjenner jeg begynner å bli lettere irritert etterhvert - tror de ikke vi også har nok å gjøre, som fulltidsstudenter med deltidsjobb?

Selvfølgelig kan jeg jo si nei - men tenker å forhøre meg litt med andre som har barn om det virkelig er så ekstremt travelt å passe en 1 år gammel unge - jeg har jo ikke barn selv så kanskje det er vanskeligere enn jeg har fått inntrykk av?

Noen "sykeliggjør" det å få barn. Hva skal slike gjøre den dagen de må i jobb? Hva med når det komer flere barn?

Det er å si nei, lett å bli lat om en roper etter hjelp overalt.

[Tralla la]

Det varierer hvor mye man får gjort. Min datter er ganske oppmerksomhetssøkende og kan ikke leke lenge for seg selv, så hvis jeg skal få gjort noe husarbeid må det være når hun sover. Og noen ganger må man bare bruke soveperioden til å endelig få tatt seg en dusj, spise litt eller rett og slett slappe litt av og ta seg inn igjen.

Hvis jeg rekker å gjøre noe nyttig blir det klesvask, som er ganske viktig for meg å få unnagjort. Plenen og gulvvasken må fint vente til snuppa har lagt seg for kvelden, og da trør vi til begge to.

Hvis vi er ekstra slitne hjelper det å gå og legge seg litt tidlig. Det hadde aldri falt meg inn å spørre naboen om hjelp i tide og utide, det hadde jeg kun gjort i ekstreme tilfeller.

[Gjest TS]

Har en datter på 4 mnd som jeg er hjemme med, og jeg får nå tatt det viktigste husarbeidet og sånn. Ville ikke spurt naboene om hjelp, er ikke deres ansvar at jeg har valgt å få barn. Får dere betalt for å hjelpe eller? Hvis du ikke har lyst må du jo bare si fra.

Vi får ikke betalt for det nei. Kommer nok til å sette foten ned nå etterhvert, måtte bare få det bekreftet at det ikke bare var jeg som mente at det begynte å bli litt mye Kommer selvfølgelig til å hjelpe til hvis det er noe spesielt - men ikke på langt nær så mye som nå! Tusen takk for svar iallefall!!

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert at det er det at det er så travelt som er tingen. Men det året da jeg var hjemme med mini slet jeg en del psykisk. Jeg orket ikke så mye utenom ungen, og å lage mat. Det var liksom minimalt av det elementære jeg orket. Jeg har det bra igjen nå da, og det er jo ikke sikkert at det er dette som er "problemet" til de du nevner. Men det kan jo være en mulighet for det kanskje? Psykiske vanskeligheter er jo noe man sjelden snakker høyt om. Desverre.

[AnonymBruker]

Klart noen kan bli mer slitne enn andre. Noen sliter med ting som andre ikke vet noe om. Det kan være sykdom og/eller søvnmangel med i bildet. Som småbarnsforeldre må man lære å utnytte tiden når barna sover til selv også å få litt søvn. Hvis noen ikke klarer det så blir de jo totalt utmattede og klarer ikke stort.

Men jeg synes det er rart å be naboene om hjelp, dersom det ikke er nære venner eller familie.

[Gjest Gjest]

Det virker som om de har blitt helt, totalt hjelpesløse etter at barnet kom. De spør oss hver uke om sambo kan klippe plenen, om jeg kan passe ungen mens mora må vaske/rydde/handle/lage mat og så videre, virker ikke som de kan gjøre noe som helst selv.

Det virker som om dette er en dame som har blitt grundig bortskjemt hjemme med at andre hjalp henne med å gjøre alt mulig, siden hun er så raskt ute med å innliste naboene sine til bla. å klippe plenen for henne siden hun har fått barn...

Jeg tror hun er vant til å få sydd puter under armene.

Det er på tide hun og mannen lærte å klare dette selv.

Ellers får de få familien sin til å stille opp og støtte dem.

Å basere seg på at naboen skal trå til og passe barnet så hun kan handle og rydde, blir for drøyt.

[Gjest white tiger]

Synes det blir veldig spesielt å be naboene om hjelp.

Selv er jeg alenemamma for to barn under 4 år. Jeg synes det er vanskelig å få gjort alt. Minste barnet har en periode nå hvor hun ikke liker å ligge for seg selv. Hun vil være i hendene mine hele tiden. Ofte må husarbeidet gjøres med en baby på armen, noe som ikke er særlig praktisk. Jeg må prioritere det jeg synes er viktigst å få gjort. Å klippe plenen gjør jeg med babyen sovende i vogn eller i babybjørn. Jeg har en veranda som må males, og dette har jeg nødt å gjøre når barna er hos pappaen. Dusjing tas om kvelden når begge barna er i seng.

Men jeg er alene, så det er klart det blir ekstra travelt. Er man to så hjelper man jo hverandre. Da kan den ene ta barna mens den andre maler/gjør husarbeid/klipper plenen/dusjer, osv. Jeg hadde aldri spurt naboene om hjelp iallfall. Det er mine barn og mitt ansvar

[Kara W]

Jeg synes det høres ganske spesielt ut å be naboene om så mye hjelp. Klart man klarer forskjellige ting, men det er tross alt ikke deres ansvar, bare fordi dere bor nærmest. Om naboene dine bare er late/bortskjemte, eller om det noe som er galt, så synes jeg uansett at dere skal begynne å si nei. Pass gjerne barnet, dersom dere synes det er koselig, men la være å klippe plenen så lenge dere ikke får noe for det!

[Gjest Christine]

Vi har ei lita jente på 7mnd, og eneste vi har fått hjelp til er når vi har flyttet:)

Jeg rekker å rydde, vaske og handle mens jeg har henne hjemme. Må jeg rydde kan jeg f.eks. sette henne i matstolen, så sitter hun å kikker på imens:) Ellers kan man få gjort en del mens de sover.

Skjønner meg IKKE på de som går å gnåler om at de rekker omtrent ikke å spise mens barnet er våken:p

[kaprifolen]

Hadde en av de f.eks hatt ME eller lignende, hadde jeg forstått det. Har ikke eget barn, men vært dagmamna. Toåringen og jeg lekte og herjet med mye mer engasjement enn hva jeg tror de fleste foreldre gjør hver dag.... Men hun sov jo på dagen, og da fikk jeg gjerne tatt en lur, laget middag, støvsugd, ordnet med klesvask eller annet "hverdagspusleri". Det er jo forskjell på unger, men de fleste barn jeg kjenner lar seg "styre" nok til at man får gjort hvertfall litt de vanlige dagene.

Og resten? Det får bare være!

[Sissan9]

Under normale omstendigheter bør man klare seg selv når barnet er blitt ett år. Men det kan jo være spesielle elementer i bildet her?

Ellers har jeg stor tro på at de som er vant til å få hjelp og ikke har problemer med å be om det, kanskje blir litt godt vant.

I perioder må man tåle litt rot, å vaske hver 2. uke, og la plenen gro litt lenger enn vanlig. Og ta ting når man har energi.

Men om det finnes en nabo der som hjelper med et smil om munnen, ville nok jeg også bedt om det i perioder. Og selvsagt betalt for meg.

[AnonymBruker]

Da jeg gikk hjemme med tre barn på 0, 2 og 4 år klarte jeg det meste selv. Det var litt styr med handling, men det gikk på et vis. Matlaging var ikke noe problem, husvask var innimellom et ork, men det gikk da på et vis. De gangene jeg var så heldig å ha barnevakt gikk jeg til frisør eller en lang tur alene med hundene. Som regel var det ganske sjelden.

Jeg synes det høres som de klarer forholdsvis lite, men det kan også komme av at man sliter med svangerskapsdepresjon etter fødsel osv.

[Fluffe]

Var veldig spesielle naboer Hadde nok satt foten ned jeg.

[AnonymBruker]

Jeg var alene da barnet var ett år og fikk tid til alt selv. Jeg hadde barnevakt men det var hvis jeg skulle ut og møte venner eller når jeg leste til eksamen. Men det var før alle fikk pc og mobil, som jeg tror tar mye tid for mange. Alt som barnet kunne få tak i som kunne være farlig eller som jeg var redd for var plassert høyt i skapene. Jeg dusjet også med døra åpen til badet eller sammen med barnet.

Det går fint å støvsuge og vaske gulv selv om barnet er våkent. Og husarbeid får man gjort lett hvis man tar litt om gangen. Å ha barnet med på innkjøp av mat var ikke noe problem. Jeg hadde også tid til å gå tur med hunden, med barnet i vogna. Men de første tre månedene var slitsomme med mye nattevåk, kolikk og amming. Da fikk jeg avlastning av familien så jeg kunne sove en time av og til. Etter den perioden gikk alt som en lek i grunnen. Selvfølgelig kunne jeg være trett, men det kan man også være uten barn.

[Sushi]

Var det ingen andre som fikk med seg at det her er snakk om nær familie som også er naboer? Da blir det jo litt annerledes.

Synes fortsatt de krever for mye, men jeg ville tatt en samtale med dem og hørt om de sliter veldig (og om det er noe psykisk). Kanskje dere kan gjøre en avtale om hvor mye dere synes det er greit å avlaste, og når dette skal skje?

[Harlekin]

Vi har ei lita jente på 7mnd, og eneste vi har fått hjelp til er når vi har flyttet:)

Jeg rekker å rydde, vaske og handle mens jeg har henne hjemme. Må jeg rydde kan jeg f.eks. sette henne i matstolen, så sitter hun å kikker på imens:) Ellers kan man få gjort en del mens de sover.

Skjønner meg IKKE på de som går å gnåler om at de rekker omtrent ikke å spise mens barnet er våken:p

Og jeg forstår meg ikke på de som ikke forstår at andres situasjon ikke er som deres. Noen barn er faktisk ekstremt krevende, og noen foreldre er ekstra slitne.

Ellers synes jeg det er rart å be naboene om hjelp såpass mye, men når det er familie, synes jeg det blir litt annerledes. Har dere snakket med dem, og fått klarhet i hvorfor de trenger så mye hjelp? Ellers må dere jo bare begynne å si nei når dere ikke kan/vil.

[AnonymBruker]

Med en ettåring fikk jeg ikke tid til å klippe plen og male terasse og familien hjalp til med å passe barnet. Men det er fullt lov å si nei, du trenger ikke andre grunner enn at du selv er sliten. De er to voksne så de bør kunne klare hverdagslige ting uten barnevakt til alle tider.

[AnonymBruker]

Jeg synes man skal være forsiktig med å synse for mye om hva andre "burde" ha tid til som hjemmeværende med barn. Selv er jeg hjemme med mine to og har greit med tid til å gjøre ting i huset. Men jeg har vært heldig og har to som krever lite, sover godt og fint kan underholde seg selv. Andre er ikke like heldige. Mange barn er veldig krevende, sover lite både natt og dag, har kolikk, moren har fødselsdepresjon osv. Jeg tror ikke folk som ikke har barn kan forestille seg hvor mye tid som kan gå med i løpet av en dag på å mate, bysse og passe på babyer, få dem til å sove osv. Det er ikke snakk om at det er vanskelig å ha barn, slik du uttrykker det, men at ting tar tid og at noen barn krever mer enn andre. Det er ikke noe man bare kan stenge og gå hjem fra kl 16 slik man kan med en jobb. Studier og jobb er på ingen måte sammenlignbart. Som forelder kan man aldri ta fri fra barna, hverken dag eller natt. Synes du virker litt arrogant (og har sannsynligvis noen hårete kameler å se fram til å svelge etterhvert). Hvis du ikke vil hjelpe dem, greit nok, ingen tvang (jeg hadde nok ikke bedt om hjelp selv, men heller prøvd å innse at man må senke kravene). Men hold deg for god til å kritisere, du vet ikke hvordan det er og det kan fort slå tilbake når du selv blir mor.