Han dukker opp i drømmene mine

[AnonymBruker]

Okey, jeg VET at dette høres dumt ut, men jeg må likevel lufte tankene mine her. Altså, jeg har en tendens til å være sanndrømt (dvs symbolikken av det jeg drømmer skjer ofte, både på godt og vondt).

For et par mnd´er siden dukket plutselig en jeg gikk på skole med for 20 år siden opp i drømmene mine ved flere anledninger. Symbolikken av drømmene er helt like : han er mannen jeg skal være sammen med. Etter hver drøm våkner jeg og har forelskesfølelsen, det er helt merkelig.

Jeg har ingenting med han å gjøre, har ikke snakket med han på over 20 år. Så dukker han selvsagt opp på Facebook, og han ser akkurat ut som han gjør når han dukker opp i drømmene mine!

Jada, jeg veeeet at det "bare" er drømmer, men likevel.

Er det noen som har opplevd noe slikt før?

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe lignende... men ikke helt.

Men en vennine av meg drømte om sin utkårede 10 år før de møttes (Hun var da bare barnet).

Plutselig ser hun ham på gaten en dag og huker tak i ham...bare noen måneder senere ble hun gravid.

Min ex drømte også om meg i 3-4 år før vi møttes.

[AnonymBruker]

Men var det sånn at de drømte om dere på den måten, eller at dere bare dukket opp i drømmen sånn helt tilfeldig? Det er så rart, men jeg klarer ikke slutte å tenke på han, jeg blir helt tullete. Jeg føler faktisk at jeg er forelsket i han, og det er så hinsides

Jaja, hvis skjebnen vil ha oss sammen så skjer det vel uansett, ikke noe vits i at jeg gjør noen tiltak? Ikke at jeg vet hva slags tiltak det skulle vært en gang, vi bor langt unna hverandre, så er ikke slik at vi ville møttes rent tilfeldig (eller kanskje vi nettopp gjør det, haha)

[AnonymBruker]

Noen fler som har opplevd lignende?

[AnonymBruker]

ingen?

[Cata]

Jeg har. For en del år siden så poppet plutselig min store barndomsforelskelse opp i en drøm - helt ut av det blå. Hadde da ikke snakket med ham siden vi var russ og det er leeeeenge siden. Må vel ha vært bortimot 20 år siden da det skjedde.

Jeg kan med sikkerhet si at jeg ikke hadde tenkt på ham på lange tider og forelskelsen gav seg nå før vi begynte på gymnaset, så jeg vil påstå at det ikke er underbevisstheten min som har hatt noe romantisk anfall heller.

Vel, dette er altså noen år siden nå, og han har ikke dukket opp RL så jeg kan ikke påberope meg sanndrømthet i saken heller.

[AnonymBruker]

Jeg har. For en del år siden så poppet plutselig min store barndomsforelskelse opp i en drøm - helt ut av det blå. Hadde da ikke snakket med ham siden vi var russ og det er leeeeenge siden. Må vel ha vært bortimot 20 år siden da det skjedde.

Jeg kan med sikkerhet si at jeg ikke hadde tenkt på ham på lange tider og forelskelsen gav seg nå før vi begynte på gymnaset, så jeg vil påstå at det ikke er underbevisstheten min som har hatt noe romantisk anfall heller.

Vel, dette er altså noen år siden nå, og han har ikke dukket opp RL så jeg kan ikke påberope meg sanndrømthet i saken heller.

Men det er jo ikke slik at jeg "bare" drømmer om han, men at jeg drømmer at han er min utkårede. Aldri hatt noe forelskelse i han tidligere, vi var jo bare små barn sist vi så hverandre. Har ikke sett han på over 20 år, snakket lite med hverandre da vi var små også egentlig.

Også denne følelsen jeg går rundt med av å faktisk være forelsket i han er jo helt latterlig

[AnonymBruker]

Men det er jo ikke slik at jeg "bare" drømmer om han, men at jeg drømmer at han er min utkårede. Aldri hatt noe forelskelse i han tidligere, vi var jo bare små barn sist vi så hverandre. Har ikke sett han på over 20 år, snakket lite med hverandre da vi var små også egentlig.

Også denne følelsen jeg går rundt med av å faktisk være forelsket i han er jo helt latterlig

Ja det er jo litt drøyt å bli forelsket uten å egentlig ha møtt ham, uten å vite hans personlighet.

20 år...hvor gammel er du nå da? Og har du tatt noe kontakt med ham over Facebook?

[AnonymBruker]

Ja det er jo litt drøyt å bli forelsket uten å egentlig ha møtt ham, uten å vite hans personlighet.

20 år...hvor gammel er du nå da? Og har du tatt noe kontakt med ham over Facebook?

Ja det er drøyt. Jeg er vel kanskje ikke forelsket, men du forstår hva jeg mener likevel antar jeg.

Jeg forstår ikke hva det spiller for noen rolle hvor gammel jeg er nå? Har ikke tatt kontakt over Facebook, aner ikke hva jeg skal skrive etter så lang tid.

[Reaper]

Ja det er drøyt. Jeg er vel kanskje ikke forelsket, men du forstår hva jeg mener likevel antar jeg.

Jeg forstår ikke hva det spiller for noen rolle hvor gammel jeg er nå? Har ikke tatt kontakt over Facebook, aner ikke hva jeg skal skrive etter så lang tid.

Opplever faktisk det samme som deg (bortsett fra drømmene), skulle nesten tro at du var henne som jeg "sliter" med. Merkelig at du skulle dukke opp her nå med samme problematikken, men tar det som en sjanse å få ut litt.

Det som skiller deg fra henne er at:

1) du er sannsynligvis singel siden du skriver i singelforumet (hun er i et forhold)

2) du ikke har tatt kontakt

Det som stemmer er:

1) begge tidsperspektivene

2) at dere hadde litt kontakt som barn

3) nåværende fysiske avstand

Forhistorie:

Fant henne også på Facebook, og dristet meg faktisk til å ta kontakt. Men det gikk så galt som det kunne ha gått. Tok altså kontakt med venne-forespørsel, hun aksepterte og svarte tilbake i en grei tone. Men så mistet jeg hodet og gikk litt av hengslene. Det var nesten som om noen andre hadde tatt kontroll over meg da jeg skrev tilbake igjen. Det meste var ok, noe humor, resten var litt for direkte og creepy. Når jeg ser tilbake på det drøye jeg skrev må jeg himle litt med øynene, likner ikke meg

Det endte med at hun ikke ville at jeg skulle skrive mer til henne og sletta meg som venn. Kunne ikke dy meg, så jeg skrev litt mer - da blokkerte hun meg. Egentlig litt forståelig, men uff som det svei. Og det gjør enda vondt. Klarte å skremme henne vekk ja...

Så da går jeg rundt med henne svømmende rundt i huet, og jeg begynner å bli litt sliten av det. Samme følelsen som du har antakelig. Selv om jeg ikke har sett bilder av henne på nesten en mnd. nå, så er hun der i knollen. Forsvinner ikke, bortsett fra på nattestid da jeg er oppe noen ganger - da blir hodet nesten "rent" igjen føler jeg. Telepati?

Det hadde jo vært gøy å få møtt henne før hun blir gammel og senil, men det lar seg neppe gjøre nå. Tør ikke å kontakte henne noe mer av frykt for å oppleve noe av det samme igjen, det klarer jeg bare ikke. Og jeg respekterer hennes avgjørelse.

Btw, hadde en opplevelse før forhistorien som muligens forklarer litt, men det er begrenset hva jeg gidder å offentliggjøre her. Enuff said.

[AnonymBruker]

Opplever faktisk det samme som deg (bortsett fra drømmene), skulle nesten tro at du var henne som jeg "sliter" med. Merkelig at du skulle dukke opp her nå med samme problematikken, men tar det som en sjanse å få ut litt.

Det som skiller deg fra henne er at:

1) du er sannsynligvis singel siden du skriver i singelforumet (hun er i et forhold)

2) du ikke har tatt kontakt

Det som stemmer er:

1) begge tidsperspektivene

2) at dere hadde litt kontakt som barn

3) nåværende fysiske avstand

Forhistorie:

Fant henne også på Facebook, og dristet meg faktisk til å ta kontakt. Men det gikk så galt som det kunne ha gått. Tok altså kontakt med venne-forespørsel, hun aksepterte og svarte tilbake i en grei tone. Men så mistet jeg hodet og gikk litt av hengslene. Det var nesten som om noen andre hadde tatt kontroll over meg da jeg skrev tilbake igjen. Det meste var ok, noe humor, resten var litt for direkte og creepy. Når jeg ser tilbake på det drøye jeg skrev må jeg himle litt med øynene, likner ikke meg

Det endte med at hun ikke ville at jeg skulle skrive mer til henne og sletta meg som venn. Kunne ikke dy meg, så jeg skrev litt mer - da blokkerte hun meg. Egentlig litt forståelig, men uff som det svei. Og det gjør enda vondt. Klarte å skremme henne vekk ja...

Så da går jeg rundt med henne svømmende rundt i huet, og jeg begynner å bli litt sliten av det. Samme følelsen som du har antakelig. Selv om jeg ikke har sett bilder av henne på nesten en mnd. nå, så er hun der i knollen. Forsvinner ikke, bortsett fra på nattestid da jeg er oppe noen ganger - da blir hodet nesten "rent" igjen føler jeg. Telepati?

Det hadde jo vært gøy å få møtt henne før hun blir gammel og senil, men det lar seg neppe gjøre nå. Tør ikke å kontakte henne noe mer av frykt for å oppleve noe av det samme igjen, det klarer jeg bare ikke. Og jeg respekterer hennes avgjørelse.

Btw, hadde en opplevelse før forhistorien som muligens forklarer litt, men det er begrenset hva jeg gidder å offentliggjøre her. Enuff said.

Du har rett, jeg er singel, og han er også singel. Det er dette med drømmene som gjentar seg om at han er min utkårede som spiller en stor rolle her (særlig siden jeg har en tendens til å være sanndrømt). Jeg har "snakket" med han på FB via et par meldinger tidligere, bare løst "hei hva driver du med nå", men jeg aner ikke hvordan jeg skulle gått frem for å møte han. Kanskje bare la det være opp til skjebenen.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg selv ville reagert på et "hei, skal vi treffes" fra noen jeg ikke har sett på over 20 år, særlig når den fysiske avstanden er så stor som den er.

[Reaper]

Hadde jeg vært deg ville jeg gjort noe med det, ikke bare gått og ventet. Du har ingenting å tape. Hvordan han reagerer får du ta som det kommer. Det at du skriver at du ikke klarer å slutte å tenke på han er god nok grunn. Til slutt vil det gjøre deg gal.

Personlig vurderer jeg å putte ei kule i skallen om det ikke stopper snart

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg ville jeg gjort noe med det, ikke bare gått og ventet. Du har ingenting å tape. Hvordan han reagerer får du ta som det kommer. Det at du skriver at du ikke klarer å slutte å tenke på han er god nok grunn. Til slutt vil det gjøre deg gal.

Personlig vurderer jeg å putte ei kule i skallen om det ikke stopper snart

Men hvordan i all verden skal jeg gå fram?

Det finnes overhodet ingen gode grunner til å i det hele tatt vurdere å putte ei kule i skallen, aller minst ved avvisning. Da finnes det nemlig noen som er enda bedre for deg der ute

[Reaper]

Hm ja framgangsmåte kan jeg nok ikke gi noe godt svar på, kanskje andre her kan. Det er alltid en viss risiko for avvisning, og den kan føles ille selv om man føler seg godt forberedt på forhånd.

For mitt eget problem skulle jeg ønske at jeg så et lite tegn på liv fra henne, kanskje en avblokkering i det minste. Men det er vel for mye å ønske. Andre damer ville kanskje eliminere tanken på henne ja, vet ikke...men å skaffe ei tar tid, krefter og pågangsmot.

[AnonymBruker]

Hm ja framgangsmåte kan jeg nok ikke gi noe godt svar på, kanskje andre her kan. Det er alltid en viss risiko for avvisning, og den kan føles ille selv om man føler seg godt forberedt på forhånd.

For mitt eget problem skulle jeg ønske at jeg så et lite tegn på liv fra henne, kanskje en avblokkering i det minste. Men det er vel for mye å ønske. Andre damer ville kanskje eliminere tanken på henne ja, vet ikke...men å skaffe ei tar tid, krefter og pågangsmot.

Avvisning er alltid kjedelig, men det er bare en del av livet man må ta med seg. Jeg ser ikke for meg å invitere han ut på date, heller kanskje spørre om det passer at jeg svinger innom hvis jeg er i de traktene

Hva i all verden var det du egentlig skrev til henne? Jeg er ikke enig i at det må ta tid og krefter å skaffe partner, det kommer når det kommer. I mellomtiden skal man bare sørge for å leve livet sitt og ha det bra. You cant hurry love

[Reaper]

Avvisning er alltid kjedelig, men det er bare en del av livet man må ta med seg. Jeg ser ikke for meg å invitere han ut på date, heller kanskje spørre om det passer at jeg svinger innom hvis jeg er i de traktene

Tja høres ut som en plan ihvertfall

Hva i all verden var det du egentlig skrev til henne? Jeg er ikke enig i at det må ta tid og krefter å skaffe partner, det kommer når det kommer. I mellomtiden skal man bare sørge for å leve livet sitt og ha det bra. You cant hurry love

Tror nok jeg holder for meg selv hva jeg skrev Hadde situasjonen vært motsatt så hadde jeg sikkert ikke brydd meg særlig om det, men alle har jo sine grenser. Og jada, venter tålmodig...

[Reaper]

Hmm nå fikk jeg denne tråden inn på hjerna også :S For det er noe som skurrer her. Og at du (AnonymBruker) dukket opp med dette akkurat nå er litt for tilfeldig, med mye av det samme som problemet mitt inneholder. Eller?

[AnonymBruker]

Hmm nå fikk jeg denne tråden inn på hjerna også :S For det er noe som skurrer her. Og at du (AnonymBruker) dukket opp med dette akkurat nå er litt for tilfeldig, med mye av det samme som problemet mitt inneholder. Eller?

Jeg skjønner ikke hva du mener? Jeg er jente og er interessert i en gutt. Jeg er singel, han er singel. Du er gutt, du har allerede kontaktet henne. Hun er ikke singel, hun vil ikke, og har blokkert deg på facebook.

Jeg skrev innlegget fordi denne personen hele tiden dukker opp i drømmene mine, hvor symbolikken sier at han er min utkårede. Og lurte kanskje derfor på om sånt går an, at underbevisstheten kan fortelle et menneske hvem man er ment å være sammen med på den måten.

Jeg har ikke et problem, jeg har bare spørsmål rundt det jeg har opplevd

[Reaper]

Ok, helt greit. Problemet sitter vel på min side, no worries Er vel på tide å glemme denne tråden da og la den synke inn i evigheten.

Oh btw, kan ikke akkurat kalle meg selv gutt, er jo snart 40

[Steinar40]

Jeg skrev innlegget fordi denne personen hele tiden dukker opp i drømmene mine, hvor symbolikken sier at han er min utkårede. Og lurte kanskje derfor på om sånt går an, at underbevisstheten kan fortelle et menneske hvem man er ment å være sammen med på den måten.

Man kan føle at skjebnen vil at man skal dele skjebnen i sammen med et annet menneske. Om det blir sånn, er en annen sak.

Men dette er en bevisst eller underbevisst følelse og ikke en drøm. Eventuelt er det hendelser som gjør at man får denne følelsen.

Om det går an drømme hvem den utkårede er, det virker imidlertid usannsynlig på meg. Spesielt når man ikke har noen kontakt med vedkommende.