Når man ikke går overens med stemor....

[Maddebs]

Vel situasjonen er någet komplisert, men kort oppsumert så går jeg rett og slett ikke overens med min stemor. Vi har fra tid til annen hatt gode perioder hvor vi har kunnet prate mye sammen og har begge oppført oss som voskene mennesker. Av en eller annen grunn sklir det stadig ut. Jeg er nå 21 år og klarer fortsatt ikke la vær å bli lei meg av ting hun presterer å fortelle eller si. Oppå det hele tar selvfølgelig min far hennes side støtt og stadig, jeg blir med andre ord alltid betvilt og "nedprioritert" om jeg kan si det. Har andre opplevd noe liknende før? Og hva gjorde du for å løse konflikten? Trenger litt ny inputt, for det jeg gjør fungerer tydeligvis ikke....

[AnonymBruker]

Hvor mye kontakt behøver du å ha med dem da?

Jeg mener, kanskje du bare skal holde deg litt på avstand en stund. Gjerne også fortelle dem begge hvorfor du gjør det, slik at de har noe å tenke på.

[AnonymBruker]

Hvorfor setter du deg i situasjoner der det kan oppstå konflikter der din far må velge side? Du trenger jo ikke snakke med henne om viktige ting. Du er voksen og kan holde deg unna så mye du bare ønsker, og eventuelt bare se henne i familieselskaper der du svelger ting inni deg og bare er høflig og smiler og sier at marsipankaken var god og at været er nydelig. Det voksne vil være å 'nekte henne' en konflikt, altså ikke starte samtalene som går galt og begrense innblandingen fra hennes side til det minimale.

[Gjest Vært der selv]

Jeg tror det kan være verdt et forsøk å snakke veldig konkret med faren din om hvordan dette er for deg. Hvis du ikke møter noen forståelse og du ikke ser noen vilje hos ham til å hjelpe deg med å forandre situasjonen, kan det være best å begrense kontakten med dem til et minimum. Hvis det er vanskelig for deg å møte henne i familieselskaper osv., kan du også la være å gå. Ingen kan kreve at du skal bite i deg mer enn du selv synes det er greit å bite i deg.

Noen mennesker har ikke evne til å sette seg inn i andres situasjon, og noen bruker sårbare, yngre slektninger til å få ut sitt eget gruff på, score poenger for å ta seg godt ut selv, osv. Hvis du ikke ser konkrete tegn på vilje til å ta hensyn til deg, kan det godt hende at det beste er å unngå å ha kontakt med dem.

Stor klem

[Lady in blue]

Det er litt vanskelig å svare når vi ikke vet hva slags ting du blir såret over. Er det noe hun sier for å være slem? Er det hennes måte å være på som irriterer deg sånn at du tolker henne feil "med vilje"?

Hvis hun er slem og sier ting for å såre deg så er det nok best å holde avstand ja. Fortell faren din rolig og mest mulig nøytralt hvordan tilstanden er og at du derfor ikke ønsker å treffe henne mer enn absolutt nødvendig. Kanskje du kan treffe faren din alene iblant? Dere kan jo gå på kafe sammen, på kino eller lignende.

Hvis det er din grunnleggende (og kanskje irrasjonelle) motvilje mot henne som gjør at du tolker hennes utsagn i negativ retning så må du kanskje jobbe litt med deg selv. Da kan du kanskje snakke med henne om hvordan du føler det, sånn at dere sammen kan komme fram til hvordan dere i samarbeid kan få til en bedre kommunikasjon som ikke sårer deg.

[Maddebs]

Tusen tusen takk for svar mye gode råd har dere på lur

Når det kommer til dette spørsmålet om hva det er hun gjør så blir det veldig vanskelig å begrense det ned til noen få enkle ting, men jeg skal prøve.

Hun har en sterk tendens til å vise ekstrem glede over ting, for så å "knuse" den ekstreme gleden med noe annet. F.eks: Vi ventet barn i Mars, da jeg var 4 mnd på vei og kom til dem etter et legebesøk hvor jeg fikk beskjed om at alt sto bra til fikk jeg dette til svar "jeg synes ikke du skal glede deg eller forvente for mye enda, babyen kan fortsatt dø". Da vi fortalte at vi skulle få barn så var hun overlykkelig og syntes det var bare så fantastisk at det halve kunne vært nok.

Hun har også en veldig stor tendens til å skulle fortelle meg hvor god far min far er for hennes barn (de er ikke hans biologiske). Han står vist på hue og ræva for at de skal ha det bra og de skulle vist ønske at det var han som virkelig var deres far.

Til tider har hun også fått for seg at hun synes det er viktig å fortelle meg om alle de gale valgene jeg har gjort i livet mitt. Og hvor mye tårer det har kostet dem. Ikke minst hvor slem jeg har hvert ovenfor pappaen min som ikke har fått bestemme over den myndige datteren sin. (jeg sluttet å ha gjevnlig kontakt med pappa da jeg var 12, og det begynner å bli en stund siden han hadde noe å si i forhold til mine valg)

Det høres ikke pent ut, men hun legger ofte opp til at jeg "finner på" ting. Hun kan sitte å prate med meg om et eller annet, for så å gå til min far og fortelle noe helt annet enn det jeg har sagt. Når jeg konfronterer pappa med kanskje noe jeg reagerte på fra hennes side i det vi diskuterte sier han "jammen, det var det ikke hun som sa, det var det jo du som mente!" (han tror forsåvidt aldri på meg når jeg legger frem diverse fakta som burde renvasket meg)

Det er så mye mye mye mer.. men det er også så rart at vi plutselig går overens :S Helt til det oppstår et eller annet nytt :S

[AnonymBruker]

Dette høres egentlig ut som helt vanlige mor-datter-problemer.

Hun har en sterk tendens til å vise ekstrem glede over ting, for så å "knuse" den ekstreme gleden med noe annet. F.eks: Vi ventet barn i Mars, da jeg var 4 mnd på vei og kom til dem etter et legebesøk hvor jeg fikk beskjed om at alt sto bra til fikk jeg dette til svar "jeg synes ikke du skal glede deg eller forvente for mye enda, babyen kan fortsatt dø". Da vi fortalte at vi skulle få barn så var hun overlykkelig og syntes det var bare så fantastisk at det halve kunne vært nok.

Det hørtes ikke ut som en god måte å si det på, men kanskje hun bare ville skåne deg? Det er fakta at ikke alle graviditeter ender godt, og noen føler at det er greit å være mentalt forberedt på at det kan gå galt. Din stemor er kanskje en av disse? Jeg tenker at dette er noe som kan ha vært ment godt, men kommet ut feil og såret deg.

Hun har også en veldig stor tendens til å skulle fortelle meg hvor god far min far er for hennes barn (de er ikke hans biologiske). Han står vist på hue og ræva for at de skal ha det bra og de skulle vist ønske at det var han som virkelig var deres far.

Kanskje hun ikke skjønner at dette kan såre deg? Er det mulig at hun bare ønsker å dele noe hyggelig med deg, og kanskje skape et sterkere bånd mellom deg og dine stesøsken? Og i samme slengen si noe hyggelig om din far?

Til tider har hun også fått for seg at hun synes det er viktig å fortelle meg om alle de gale valgene jeg har gjort i livet mitt. Og hvor mye tårer det har kostet dem. Ikke minst hvor slem jeg har hvert ovenfor pappaen min som ikke har fått bestemme over den myndige datteren sin. (jeg sluttet å ha gjevnlig kontakt med pappa da jeg var 12, og det begynner å bli en stund siden han hadde noe å si i forhold til mine valg)

Det er unødvendig av henne å trekke fram gamle ting, men sånn er enkelte mennesker dessverre. Kanskje du kan snakke med henne om at fortid er fortid, og at du er voksen og må stå for dine valg selv? I hvilke sammenhenger er det hun trekker fram slikt?

Det høres ikke pent ut, men hun legger ofte opp til at jeg "finner på" ting. Hun kan sitte å prate med meg om et eller annet, for så å gå til min far og fortelle noe helt annet enn det jeg har sagt. Når jeg konfronterer pappa med kanskje noe jeg reagerte på fra hennes side i det vi diskuterte sier han "jammen, det var det ikke hun som sa, det var det jo du som mente!" (han tror forsåvidt aldri på meg når jeg legger frem diverse fakta som burde renvasket meg)

Dette er en klassiker. Ofte bunner det i kommunikasjonproblemer og ikke i vond vilje fra noen av partene. Jeg sier at jeg foretrekker søtt godteri, du tolker det som at jeg hater surt godteri. Jeg har selv opplevd sånne kommunikasjonskrøller der jeg f.eks. mener å stille et spørsmål mens motparten tror jeg har konstatert noe, og så blir det bare forvirring etterpå.

Alt i alt så virker ikke dette som de helt store problemene. Stemoren din er et menneske med sine feil og mangler, hun som alle andre. Iblant vil hun irritere deg, iblant vil hun såre deg ufrivillig. Akkurat som du sikkert iblant irriterer og sårer henne ufrivillig.

Prøv å snakke med henne om disse tingene når dere kommer godt overens. Prøv å ikke anklage, bare snakk åpent om det å kommunisere og forstå hverandre. Det er verken hennes eller din feil at ting er som de er, dere kjenner bare ikke hverandre godt nok gjetter jeg på.

Hender det ikke at du blir irritert på andre som står deg nær også? Uten at det gjør dem til dårlige mennesker...

Prøv å reflektere litt over hvorfor du egentlig sliter med en del ting ved henne. Er det fordi hun er slem? Fordi hun har en uvant væremåte for deg? Fordi du egentlig er bitter på faren din og bruker henne som syndebukk? Disse spørsmålene tror jeg er viktige for deg å besvare (for deg selv, ikke for oss på kg) for å finne ut av dette.

[Maddebs]

Nå var det veldig mange gode synspunkter i fra brukeren ovenfor meg her Og ja noe kan nok gå på at komunikasjonen kanskje ikke alltid er på topp. Det som er grunnen til at jeg legger ut dette som et sprøsmål på KG er jo nettopp for å få litt ny inputt i forhold til hvordan jeg tenker, og hvilke spørsmål jeg kan stille meg selv som gir mer fornuftige svar.

Når det kommer til de spørsmålene du stiller så tenkte jeg at jeg skulle svare på de.

Det hørtes ikke ut som en god måte å si det på, men kanskje hun bare ville skåne deg?

Dette med å skåne meg kan jeg forstå, og mulig formuleringen hennes ble feil i forhold til det hun mente. Men for en gravid kvinne så er det ganske så sårende (man er faktisk klar over det).

Kanskje hun ikke skjønner at dette kan såre deg? Er det mulig at hun bare ønsker å dele noe hyggelig med deg, og kanskje skape et sterkere bånd mellom deg og dine stesøsken?

Dette er noe hun er fulstendig klar over at sårer meg. Jeg har vært i samtaler med BUP i mange mange år som ung. Der har både min far og hun deltatt og vi skulle finne ut av hvordan vi skulle løse dette. Løsningen var at hun skulle omformulere måten hun pratet på. (Formuleringen skulle ikke høres ut som at hennes barn var mer verdt enn meg). Så akkurat på dette punktet synes jeg faktisk hun er slem.

I hvilke sammenhenger er det hun trekker fram slikt?

Da jeg og samboeren gjorde det offesielt at vi skulle gifte oss sa jeg at det ikke ville bli en fest, men at de var hjertelig velkommene til vigelsen i tinghuset. (da jeg konfirmerte meg i 15års alderen lagde de et kaos om at jeg ville ha en felles feiring med ALLE og ikke ha 2 forskjellige lag. Dette var vist ekstremt sårende for dem. Nå som vi da skal gifte oss så regnet jeg med at de synes det var helt greit å slippe det å feire med familien min. Da tok jeg vist feil og fikk beskjed om at jeg tokk fra pappaen min den gleden å se datteren hans gifte seg) Det virker i bunn og grunn som at jeg ikke kan få gjort noe rett. Og det er litt sårende i og med at jeg bare prøver å gjøre det beste for alle parter.

Selvfølgelig vil andre mennesker som står meg nær gjøre meg irritert, såret og sur. Men det føles som at hun klarer å irritere meg oftere enn andre. Jeg synes i grunn ikke denne ordningen er så grei som den er nå. Jeg vil jo veldig gjerne at datteren min skal ha et godt forhold til de begge to. Men når jeg stadig føler jeg står litt "alene" så setter jeg heller ring om oss og slipper de ikke inn. :/

[AnonymBruker]

Din stemor kan minne meg om min egen mor og ofte må jeg overse kommentarer som sårer. Jeg er bevisst på at hun er av den ekstremt upsykologiske sorten og at hun sikkert ikke er klar over det siden det må være noe som er blitt en del av hennes personlighet fra barndommen eller i oppveksten.

Men noen ganger sier jeg i fra at det er sårende og hva mente du egentlig? Men da må man si det direkte og ikke vente. Venter du fordi du ikke tror dine egne ører, må du ikke gå og sladre til faren din. Det beste er å si fra til henne uten å vise at du blir irritert eller såret. Da tenker hun seg kanskje om før hun lar munnen løpe løpsk.

[Maddebs]

Din stemor kan minne meg om min egen mor og ofte må jeg overse kommentarer som sårer. Jeg er bevisst på at hun er av den ekstremt upsykologiske sorten og at hun sikkert ikke er klar over det siden det må være noe som er blitt en del av hennes personlighet fra barndommen eller i oppveksten.

Men noen ganger sier jeg i fra at det er sårende og hva mente du egentlig? Men da må man si det direkte og ikke vente. Venter du fordi du ikke tror dine egne ører, må du ikke gå og sladre til faren din. Det beste er å si fra til henne uten å vise at du blir irritert eller såret. Da tenker hun seg kanskje om før hun lar munnen løpe løpsk.

Hørtes ut som et godt tips;)

[Gjest Gjest]

Høres for meg ut som dama sliter med sjalusi ovenfor deg. Når noe går bra for deg eller det blir for mye positivt i din retning, så må hun "balansere" det med noe piss slik at du ikke skal føle at du er noe spesielt ( som spesiell i din fars liv mer enn hun er)

Om noen hadde kommet til meg og sagt at "babyen kan jo fortsatt dø" på den måten, så hadde jeg kvittert med "og du kan risikere å kjøre deg ijel neste gang du skal på butikken!" Og så hadde jeg gått.

[Maddebs]

Om noen hadde kommet til meg og sagt at "babyen kan jo fortsatt dø" på den måten, så hadde jeg kvittert med "og du kan risikere å kjøre deg ijel neste gang du skal på butikken!" Og så hadde jeg gått.

Det hadde jeg virkelig lyst til å si!