Trass og raseri hos jente, 3,5

[Gjest Sliten]

Jeg er mor til ei jente på 3,5 år, hun har to eldre søsken. Omtrent fra hun ble født, men i alle fall fra hun var 1,5 år, har hun vært utrolig sta, trassig, og sint hvis hun ikke får viljen sin. Jeg har ikke tall på hvor mange middager som har blitt ødelagt fordi jeg tok av rømmelokket når hun ville gjøre det selv, fordi hun måtte drikke vann og ikke saft, fordi ketchupen ble tatt feil på tallerkenen hennes, osv.

Samme er det med påkledning om morgenen; hun har egentlig kun et par kjoler hun liker å gå med, ikke noe annet er fint nok, og hvis de kjolene er til vask er det fullstendig krise. Kveldsstellet kan også komme skjevt ut, hvis det skulle være tomt for yndlingstannkremen, hvis hun plutselig får det for seg at i dag skal hun pusse selv, hvis vi ikke finner kosedyret hun alltid har med i senga. Hun er veldig bestemt og detaljorientert, har en mening om hvordan alt skal være.

Ting hun kan gjøre ved disse raserianfallene er å skrike ukontrollert og lenge, tisse på seg (med vilje, hun kan rope; da tisser jeg på meg, og så gjøre det), hun kan helle ut vannet sitt utover middagsbordet og hun kan kaste tallerkener og bestikk i gulvet. Hun har så vidt jeg kan huske aldri blitt fysisk med oss og slått oss.

Jeg og faren har prøvd en kombinasjon av å ikke ta for mange kamper, og å være konsekvente hvis vi først har sagt noe. Eksempelvis får hun den koppen/skålen hun vil ha til middag, hvis hun vil at jeg skal sitte ved siden av henne ved middagen en dag så gjør jeg det. Men hun får ikke noe annet til middag enn det vi andre får, har jeg sagt det er leggetid så er det leggetid, osv.

I barnehagen sier de at hun er en svært ressurssterk jente, hun er veldig kreativ i leken, involverer andre og har mange venner. Hun kan være litt sjefete og bestemt, men de ser ikke på dette som noe problem. Jeg har som sagt to eldre barn, og synes hun er veldig mye mer utfordrende enn det de noensinne har vært. Men jeg har kanskje ikke grunn til å bekymre meg?

[AnonymBruker]

Jeg er mor til ei jente på 3,5 år, hun har to eldre søsken. Omtrent fra hun ble født, men i alle fall fra hun var 1,5 år, har hun vært utrolig sta, trassig, og sint hvis hun ikke får viljen sin. Jeg har ikke tall på hvor mange middager som har blitt ødelagt fordi jeg tok av rømmelokket når hun ville gjøre det selv, fordi hun måtte drikke vann og ikke saft, fordi ketchupen ble tatt feil på tallerkenen hennes, osv.

Samme er det med påkledning om morgenen; hun har egentlig kun et par kjoler hun liker å gå med, ikke noe annet er fint nok, og hvis de kjolene er til vask er det fullstendig krise. Kveldsstellet kan også komme skjevt ut, hvis det skulle være tomt for yndlingstannkremen, hvis hun plutselig får det for seg at i dag skal hun pusse selv, hvis vi ikke finner kosedyret hun alltid har med i senga. Hun er veldig bestemt og detaljorientert, har en mening om hvordan alt skal være.

Ting hun kan gjøre ved disse raserianfallene er å skrike ukontrollert og lenge, tisse på seg (med vilje, hun kan rope; da tisser jeg på meg, og så gjøre det), hun kan helle ut vannet sitt utover middagsbordet og hun kan kaste tallerkener og bestikk i gulvet. Hun har så vidt jeg kan huske aldri blitt fysisk med oss og slått oss.

Jeg og faren har prøvd en kombinasjon av å ikke ta for mange kamper, og å være konsekvente hvis vi først har sagt noe. Eksempelvis får hun den koppen/skålen hun vil ha til middag, hvis hun vil at jeg skal sitte ved siden av henne ved middagen en dag så gjør jeg det. Men hun får ikke noe annet til middag enn det vi andre får, har jeg sagt det er leggetid så er det leggetid, osv.

I barnehagen sier de at hun er en svært ressurssterk jente, hun er veldig kreativ i leken, involverer andre og har mange venner. Hun kan være litt sjefete og bestemt, men de ser ikke på dette som noe problem. Jeg har som sagt to eldre barn, og synes hun er veldig mye mer utfordrende enn det de noensinne har vært. Men jeg har kanskje ikke grunn til å bekymre meg?

Ah, som jeg kjenner igjen den jenta i min egen datter. Hun har vært slik siden hun kom til verden. Helt ulik sine søsken som sammenlignet med henne har vært rene engler. Hun er stor jente nå men vi har fortsatt våre kamper.

[liv]

Hva med å snakke med helsesøster på fireårskontrollen (om det ikke har blitt bedre), kanskje hun kan veilede dere i å takle trassen?

[AnonymBruker]

Om det er grunn for bekymring er vanskelig å svare på. Det du beskriver kan være en helt vanlig jente og det kan være en jente som reagerer slik pga hun har noen ekstra utfodringer.

Jeg har en gutt med spesielle behov, og vår bekymring rundt han begynte som du beskriver. Eller, han var nok "litt mer" for han angrep oss fysisk og ødela ting også. Han reagerte veldig kraftig på små ting. Samtidig syntes vi "det var noe annerledes" med han. Han har asperger syndrom viste det seg.

Så har vi lillesøsteren. Som også på mange måter er akkurat som du beskriver, men vi føler likevel ikke den samme "sikkerheten" på at det er noe annerledes ved henne, som vi følte med storebror. Samtidig ser jeg jo at hun er "mer" enn vennene sine. Et krevende barn ganske enkelt. Enn så lenge har vi ikke gjort noe videre i forhold til henne, men vi kommer stadig innom tankene om vi skal prate med legen ang utredning eller noe slikt.

Men det er som sagt helt umulig for andre å svare på utfra en kort beskrivelse. Det er jo så umulig som forelder selv også, å forstå om det er normalt eller ikke. Er dere veldig bekymret kan dere jo prate med helsestasjonen, men jeg personlig ville ikke tatt deres svar for god fisk. Min erfaring er at de så og si alltid sier "det er helt vanlig". Det sa de om gutten min bare en måned før han diagnosen også Så om dere virkelig har en sterk bekymring så tror jeg fastlege og henvisning er en tryggere vei å ta.

[Gjest tollo]

Skulle tro det var min jente. Fra den dagen hun kom ut av min mage var hun lilla av raseri og over den grønne gardinen så det ut som hun kunne sagt "hva pokker driver dere med, hvorfor ta meg ut av noe som bra!" Og siden da har hun vært svært bestemt, sta, dominerende og sår. Vi har hatt mange kamper, vi har som deg valgt fra noen og tatt andre. I dag er hun 9 år og har et kjempehumør når hun er blid (noe hun er 80 %av tiden) og veldig nede når hun er sur. Fortsatt dominerende men leker svært godt med de andre når de venner. Jeg har funnet ut at sånn blir livet med henne. Hun hadde og har en sterk dominans, hun er følsom (fra full fart til langt ned), hun baner seg vei med brede albuer og selv om jeg til tider føler at hele livet består av diskusjoner er jeg glad, fordi jeg vet hun vil klare seg godt. Så dette forteller jeg til deg fordi det høres så likt ut:) Hvis jeg var deg ville jeg se på det du gjør, hvordan er hun med andre? Hvis hun finner den sosiale koden (ikke alltid selvsagt)så hadde jeg ikke bekymret meg. Synes det høres ut som om du har en god sterk og trygg jente.

[Gjest Gjest]

Hei,

Vi har to slike barn. Begge våre er ekstremt viljesterke. Mye har løst seg her ved at de får lov til å gjøre selv. Minste på 2,5 både kler seg selv, dekker bordet og tar seg mat selv. Vi har også kjørt hardt på at det som er regler er regler. Middag er det som blir servert, og sengetid er det voksne som bestemmer. Dette fører jo klart til mange utbrudd - og de kan vare lenge. Men det tror jeg ikke det er noe galt i. Selv bestemte små må ha grenser.

Det jeg synes er fint er at jeg ser de fungerer godt i samspill med andre barn. Og da får man heller tenke at det er godt at de vet hva de vil. Jeg hadde to skrikende unger liggende på bakken og var passe fortvilet. Hadde stått der minst 15 min. Da kom en gammel dame forbi og sa: "Den viljen der må du ta vare på. Sånt må ikke kues. Tenk så langt de vil komme i verden med en sånn vilje..."

[Gjest Gjest]

Høres ut som jenta vår også. Vi har vært veldig påpasselig med at hun ikke får viljen sin, i så tilfelle er det to valg som hun får av oss, da får hun i alle fall følelsen av å velge. Kjenner og igjen den å tisse på seg. Vi har sagt ok, da får du tisse på deg da, men da får du gå med tiss i buksa... Det har hun nok ikke syntes har vært noe morsomt. Vi har og gjennomført at ved tull ved bordet, er det rett vekk... Da må hun sitte på stua til hun svarer ja på at hun kan spise ordentlig ved bordet. Dette ser ut til å fungere bra! Vi passer og på at de dagene ting går smertefritt å si hvor hyggelig hun har vært i dag og at vi synes det er så koselig å spise middag med henne etc...

[Gjest Gjest]

Takk for svar! Det er godt å høre at det ikke bare er meg. Spesielt morsomt å høre fra dere som har barn som er litt eldre, men som samtidig kjenner dere godt igjen. Og det er klart at sterk vilje kan være nyttig ved mange anledninger senere i livet.

Det virker som hun fungerer godt sammen med andre barn. Det sier de altså i barnehagen, og det er også hva jeg har observert. Når det er andre barn til stede, virker det som hun har litt andre sperrer i forhold til oppførsel.

Noe av grunnen til at jeg synes oppførselen hennes er så vanskelig, er kanskje også at hun er så forskjellig fra meg. Jeg var et medgjørlig og ganske stille barn, var aldri lederen i jentegjengen eller hadde noe behov for å stikke meg fram. Så jeg kjenner meg rett og slett ikke igjen i alle disse markeringsbehovene hennes.

Dette med å la henne gå en stund og være tissevåt skal jeg virkelig vurdere, siste gjest.

[Gjest Gjest]

trass og sterk vilje er ekstremt vanlig for en treåring.

La henne ta på rømme og ketchup selv da vel.

Barnehagen har jo ikke lagt merke til noe spesielt så hva er problemet egentlig?

Endret 19. mai 2011 av Kråkesaks

[AnonymBruker]

Mitt ene barn var en solstråle. Så kom trassalderen. Jeg vil og jeg skal. En helvete dersom jeg la ting inn i bagasjerommet på bilen som han ville gjøre. I en del situasjoner så føyde jeg meg. Var liksom ikke en grunn til kamp når det gjaldt hvem som la ting i bagasjerommet.

Jeg var steil på rutiner og kveldsstell. Opplevde at det faktisk gikk rimelig greit. De visste til enhver tid hva som skulle skje. Middag, barne-tv, lesing, kveldstell osv. Rutiner ga trygghet.

Det hele roet seg ned etter et år eller to. Nå har vi bare helt vanlige konflikter.

Søsteren hans er viljesterk til tusen, men det kom først til syne da hun var rundt 7 år.

Altså. Unger er forskjellig. Velg dine kamper. Ikke alle er like viktige. Rutiner gir trygghet.

[Gjest Gjest]

trass og sterk vilje er ekstremt vanlig for en treåring.

La henne ta på rømme og ketchup selv da vel.

Barnehagen har jo ikke lagt merke til noe spesielt så hva er problemet egentlig?

Det jeg håper å få en bedring på er altså alt dramaet, alle de ødelagte middagene, og alt fokuset det til enhver tid blir på henne og hennes ”tantrums”. Hun tar mye plass i familien, og jeg er redd for at det går ut over oppmerksomheten og overskuddet jeg klarer å vise de andre barna.

Jeg har som sagt hatt to treåringer tidligere, og vet hva trass er. Men her er det stort sett snakk om hver eneste dag, gjerne flere ganger om dagen. Og jeg prøver faktisk å la henne få gjøre mye selv, men å spørre og være obs på hver eneste lille ting som kan tenkes å bli galt er veldig slitsomt.

Så har hun (selvsagt, heldigvis) mange gode sider også, som jeg ville ta med i regnestykket. Beklager hvis dette ble oppfattet som skryt.

Endret 19. mai 2011 av Kråkesaks

[Gjest Gjest]

... og det er altså ikke slik at hun har blitt sånn i det siste, hun har stort sett vært sånn siden hun var i stand til å ytre egne meninger.

Takk for svar forresten, ab 15.55.

[AnonymBruker]

Det var da noen merkelige svar her. Jeg forstår absolutt HI sin bekymring. Og i visse tilfeller er det stor forskjell på vanlig 3-åringstrass og en mer ekstrem variant. Jeg trodde vårt barn trasset vanlig, men forsto etterhvert at vanlig trass hadde vært en fantastisk drøm i forhold til det vi gjennomgikk. Bhg reagerte ikke noe i forhold til vårt barn som har autisme. Så at bhg ikke reagerer har egentlig ikke så mye å si.

[Gjest Gjest]

Hva med å la henne åpne rømmeboksen? Hva med å ha tannpasta av riktig merke tilgjenglig hele tiden osv..? Kan jo kjøpe tre istedet for en neste gang du er i butikken?

Endret 19. mai 2011 av Kråkesaks

[AnonymBruker]

Datteren din høres ut som lillesøsteren min. Jeg og min eldre søsken var engler i forhold til henne. Men hun er så snill og god, bare forferdelig sta og egen.

Jeg håper dere ikke kjefter på henne, for det gjør bare vondt værre. Hun gjør det jo ikke for å være slem, men fordi hun er en sterk personlighet som trenger å få utfolde seg.

Hun er nok en kreativ person, og har kanskje masse energi?

Det er viktig at dere er kosekvente og at dere setter ned foten og står fast ved det dere har bestemt. Ikke kjeft eller smell, men vær rolig (vet det kan være vanskelig) og si at sånn er det bare...

Sånn som når hun skal kle på seg og yndlingskjolene hennes ikke er rene, da må un ganske enkelt ta på seg noe annet slik som andre må.

Da er det best at dere lar henne hyle helt til hun skjønner at det ikke nytter. Ja, la henne hyle til hun kommer til barnehagen, så kan hun sitter der å hyle.

Hun er nok en veldig sterk personlighet, som ikke gir seg så lett. Det er sånn hun er, men da må dere bare være veldig tålmodige og godta at hun er sånn, men hun må godta at hun ikke alltid kan få det som hun vil

Sånn som under middagen, om du tar av rømmelokket eller tar på ketsjupen feil, og hun gå beserk - ja, da ville jeg bedt henne gå på rommet sitt til hun roet seg ned. Da kan hun sitte der å tenke ... så kan dere ha en koslig middag til hun er grei og kommer ned.

Når det gjelder å ta på ting som ketsjup, så kan du si at hvis hun vil ha gjort ting å sin måte - må hun gjøre det selv.

Søsteren min er sånn som blir gal om ting blir gjort på feil måte, og da sier vi at hvis hun ikke er fornøyd med hvordan vi gjør ting, så må hun ganske enkelt gjøre det selv. For da får hun det som hun vil.

Jeg må også si at søsteren min var veldig stri og sta og egen, men at hun ble litt roligere da hun kuttet ut hvetemel og gluten generelt, og melkeprodukt, og kuttet ned på sukker. Hun ble helt hyper av sukker. Hvetemel og melkeprodukt og sukker, og andre syntetiske stoffer lager ofte kluss i kroppen, og kan ødelegge psyken litt ved at barna er urolige, blir fort sinte, fort lei seg, ukosentrerte, missforstår ting og tar ting opp i feil mening, får en annen virkelighetsforståelse, blir altfor følsomme, sliter med angst enten for ting eller sosialt, listen er lang ...

Jeg vet dette da både jeg og min søster har slitt med dette. Jeg var hun stille og føyelige, og søsteren min var hun som alltid fikk viljen sin.

Strie, stae og egne barn er en tålmodighetsprøve, men det er sånn de er, og de må få være seg selv på lik linje med andre.

Noen barn er rolige og stille, men de blir ofte ikke sett, og det er feil. For de trenger å få utfolde seg, og kanskje oppmuntres til å komme mer frempå banen.

Barn som er mer frempå, blir alltid sett, men de trenger å få utfolde seg uten at noen kommer å kjefter og ber de ta mindre plass. Det blir feil. Man skal oppmuntre de til å utfolde seg, men at man lager grenser de kan holde seg innenfor så de ikke tar for stor plass.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for spekulasjoner og avsporing.

Kråkesaks

[Gjest Gjest]

Du fikk kanskje ikke svarene du ønsket deg av meg,men det blir da veldig feil å si at de ikke var konstruktive? Hva med å la henne åpne rømmeboksen? Hva med å ha tannpasta av riktig merke tilgjenglig hele tiden osv..? Kan jo kjøpe tre istedet for en neste gang du er i butikken?

Tipper barnehagepersonalet er rimelig lei av skrytet ditt og jeg håper inderlig at de slipper å høre om "rømmeboksdramaet" ditt og de andre trivialitetene du sikkert kjeder dem med.

Jo, takk for råd. Jeg forsøker å være i forkant av konflikter, men kan sikkert jobbe enda bedre med dette. Den stadig tilbakevendende rømmeboksen var ett eksempel, som hendte her om dagen. Jeg var i ferd med å dekke på middagsbordet, og dro av lokket på rømmeboksen i det jeg satte den på bordet. Hun hjalp til med å legge på bestikk, så hva jeg gjorde... and the rest is history.

Jeg er ellers ikke en person som har det med å fremheve meg selv eller barna i tide og utide, eller som skravler masse om meg og mitt. Jeg skrev tidligere at jeg var et rolig og beskjedent barn, og slik er jeg i det store og hele som voksen også. Tilbakemeldingene i forhold til hvordan hun er i barnehagen har jeg fått på foreldresamtaler, som blir holdt to ganger i året for alle barn i barnehagen der hun går. Der er en eller begge foreldre, samt pedagogisk leder på avdelingen, til stede. Jeg har riktignok fortalt at hun kan tisse på seg i raseri hjemme, og spurt om dette har skjedd i barnehagen. Såpass mye synes jeg at jeg kan legge beslag på deres tid.

[Sissan9]

Jeg tror det må være sjelefrendene til datteren min dette - både TS og Tollo sitt barn. Vært sånn fra født, er sånn fremdeles, godt oppi småskolen. Kjente meg spesielt igjen i beskrivelsene av at med "trassen" (behovet for kontroll?) følger sårheten, og humørsvingningene, og også det sosialt sterke barnet. Det som mange vil leke med, men som blir for mye for de barna som er for like.

Vi har praktisert stramme regler fra hun ble ca 3. Den store trassen med fullt kaos om koppen var rød og ikke blå startet rett før hun ble 2 år, og ga seg aldri. Etter et år var vi rett og slett utslitte og satte foten ned. Det har fungert, men det tok tid, og hun var nok godt over 4 før hun innså hvilke kamper det ikke var noen vits i å ta.

Det vanskeligste syns jeg er sårbarheten. Ikke raseriutbruddene. Når de kommer nå - og det gjør de jo om ikke så hyppig - smiler jeg heller litt, og er glad for at hun vet å uttrykke seg.

[Gjest Gjest]

Takk for svar, Gjest 16:52 og Sissan9. Dere peker begge på dette med at bak alt raseriet ligger det en sårbarhet, og det er det nok viktig å huske på. Hvis jeg har lagt på "feil" sengetøy, for eksempel; hun er jo helt knust, det er selvsagt ikke for å være slem.

Men jammen er det en tålmodighetsprøve!

[Gjest tollo]

Det som mange vil leke med, men som blir for mye for de barna som er for like.

Må bare nikke enige til denne også..:)Kjære vene så mange konflikter det kan bli..

Det vanskeligste syns jeg er sårbarheten. Ikke raseriutbruddene. Når de kommer nå - og det gjør de jo om ikke så hyppig - smiler jeg heller litt, og er glad for at hun vet å uttrykke seg.