Hvordan tilgi?

[HellyBelly]

Min kjære og jeg har vært samboere i snart 3 år, og vi sliter! Problemet er at han behandlet meg dårlig i begynnelsen av forholdet. Flørte med andre, fortelle hvite løgner og snakke pent om x-kjærester på en måte som fikk meg til å tvile på mitt eget selvbilde, har gitt ringvirkninger...

I ettertid har han jobbet virkelig hardt med å rette opp dette inntrykket, han fortjener nesten en medalje! Allikevel får jeg tilbakeslag rett som det er. Da glemmer jeg alt han har sagt og gjort for å vise at han elsker meg..

Hvordan skal jeg sette en strek over det som har skjedd? Noen som har tips?

[Gjest Emera]

Snakker du med ham når denne sårheten kommer? Hvordan tar han det, i så fall? Har han bedt deg direkte om tilgivelse? Eller blir han sur fordi du stadig tar opp temaet? Jeg tror jeg vil svare ved å si litt om hva JEG mener tilgivelse er.

Det er lett å tenke at en må føle tilgivelsen. Men jeg mener at tilgivelse ikke er en følelse, men en aktiv handling. Å tilgi er ikke nødvendigvis å glemme.

Når vi har blitt såret er det vanskelig å viske bort det som har skjedd.

Det vil alltid ligge der. Men det vil blekne etter hvert.

Derfor er det helt naturlig at det kommer tilbake til deg av og til. Ikke fordi du ønsker å holde hardnakket på det, men fordi du er et menneske. Mennesker føler.

Å tilgi ham mener jeg da vil være å ikke bruke det han gjorde mot ham når den sårede følelsen dukker opp. Han har, som du sier, gjort det han kan for å forandre sin oppførsel mot deg. Og det virker som han har klart å bevise at han mener det.

Ved å bli hos ham og se fremover i forholdet deres, har du tilgitt ham, mener jeg! Det er en aktiv handling fra din side. De sårede følelsene som dukker opp, må du selv jobbe med. For han kan ikke ta de fra deg.

Kanskje det er noe andre du kan snakke med når det blir vanskelig? Ja, du har jo skrevet det her, nå da. Det hjelper å få andres syn på saken!

Jeg ønsker deg lykke til!

[HellyBelly]

Takk for svar, Emeraldine. Ja, han har bedt meg om tilgivelse for lenge siden, og jeg har lovet å gjøre mitt beste for å konsentrere meg om "oss". Jeg har problemer med å holde hva jeg lovte og nå synes han jeg har nådd en viss grense på "klagingen". Dette har altså snudd seg til å bli mitt problem!

Jeg er så redd for at dette kan ødelegge forholdet, og er avhengig av støtte for å få tankene og mistankene mine på rett vei. Burde snakke med noen, ja. Skjønner det

[Champagne]

Ex'en min har også såret meg på det dypeste, og jeg forsøker å finne måter å tro og tilgi han på. Det er vanskelig!! Jeg skal forsøke å leve videre med det han har gjort, enten med han eller uten han, og det store spørsmålet er om jeg greier å leve med han. Han vil nemlig at vi skal fortsette sammen. Han har sittet her i hele dag og svart på ekle spørsmål fra meg og taklet tårer og sinne. Jeg tror det er en viktig del av prosessen, at den som er såret får komme ut med skuffelsen og aggresjonen, og det virker det som om du har fått gjort.

Kanskje etter en periode er den verste smerten over, og da greier du å tilgi ham og muligens la det ligge. Det håper jeg iallfall at jeg klarer...

Lykke til iallfall!

[Dina_]

Vet hvordan du har det.. Jeg har en fantastisk samboer, men likevel klarer jeg ikke å gi meg fullstendig til han. Problemet er ikke at han har gjort noe mot meg, det er hva alle andre menn jeg har vært sammen med har gjort.

Vi har jobbet mye med tilgivelse, tillit og det å ikke forvente det verste av han, men likevel er det dager hvor fortiden kommer opp igjen.

Det var ikke alltid slik mellom meg og han. Startet vel da han hadde tvil om hvem han ville være sammen med, meg eller ex'en.

Har ikke helt tilgitt han for det han lot meg gå igjennom da. Men jeg tror at om man tar tiden til hjelp så kan man tilgi det meste. Om du ikke kan tilgi så kan du lære å leve med det.

Som de sier, det som ikke dreper deg gjør deg sterkere

Jeg og samboeren setter av minst en halvtime hver dag til å bare prate om følelser. Om jeg har tvil på at han virkelig elsker meg eller noe så forteller jeg han det da og vi snakker om det. Det hjelper alltid å snakke. Mye bedre å bare få det ut i stedet for å bære rundt på det til det gnager deg opp innenifra. Så det er mitt råd til deg