Er jeg egentlig klar for å få barn?! Hjelp!

[Gjest Fast bruker i.i.]

Vi har vært sammen i fem år, er i slutten av 20-årene, og har endelig begge to fast jobb, stabil økonomi og eiet leilighet. Alt ligger til rette for at jeg skal slutte på pillen og at vi skal begynne å prøve. Samboeren min er verdens snilleste og mest tålmodige mann. Vi har alltid snakket om at vi vil ha barn når alt er til rette for det, og helst før vi er 30. Han er veldig flink med barn, klarer seg fint uten mye søvn, og er veldig støttende overfor meg når jeg er sliten.

Problemet ligger hos meg. Jeg har alltid elsket å være sammen med barn, jobbet i barnehage ved siden av studiene, og satte så stor pris på dagen sammen med de små. Men det skal sies at det alltid var slitsomme dager, og at det var godt å komme hjem til stille hus. Og nå har det seg slik at samboeren min har en utrolig søt nevø på nærmere to år, som vi har mye på besøk. Og det er her tankene mine har begynt å bli nervøse. Når han sover hos oss, ligger jeg helt anspent i senga og får ikke sove. Jeg er livredd for at noe skal være galt med ham når jeg hører den minste lyd, og får omtrent panikk når han begynner å hylskrike midt på natta. Samboeren min pleier å rolig ta han opp og vugge ham, mens jeg blir trøtt og grinete av å bli vekket såpass ofte.

Jeg synes det er utrolig koselig å leke med ham, lese for ham, kose og tøyse med ham, men jeg blir alltid sliten av å ha ham på besøk… Det kommer til et punkt hvor jeg har lyst til å sette meg rolig ned med en bok eller foran pc, og det er jo helt umulig når han er hos oss. Han tar rett og slett utrolig mye energi, pluss at det alltid blir så rotete når han er på besøk. Jeg elsker å ha det ryddig rundt meg, men når han har vært der, er det banan klistret fast i sofaen, leker ligger strødd, det er tegnet på veggene… Jeg takler ikke rotet 

Jeg elsker stille og lange søndagsmorgener, og jeg elsker å reise. Jeg og sambo har reist masse i Asia, Sør-Amerika og resten av verden de siste årene, og jeg liker ikke tanken på at vi plutselig skal bli bundet fast til Norge i feriene. Når det er sagt, har jeg foreldre som bor rett i nærheten, som helt sikkert kommer til å stille opp masse og være barnepassere ofte. Men likevel klarer jeg ikke helt å kvitte meg med tanken på at dette kanskje ikke er rett for meg…

Jeg vil veldig gjerne høre erfaringer fra andre!

[Klematis]

Ingen av oss "likte" egentlig barn noe særlig Han syntes det var greit å leke litt med dem noen timer, mens jeg rett og slett ikke visste helt hva jeg skulle ta meg til rundt en unge. Var vi barnevakt så ordnet jeg det praktiske med mat og lignende, mens mannen sto for alt det sosiale. Jeg fant liksom ikke noe passende å snakke med et barn om...

Nå valgte vi å få barn allikevel, selv om det var oppe til seriøs diskusjon om vi egentlig ville. Ingen av oss følte at vi MÅTTE ha barn, men begge synes det var en naturlig utvikling av forholdet. Og det har gått over all forventning! Vi stortrives alle tre og nå er vi i gang med å prøve på en til. All tvil om det var riktig for oss er borte

Mannen liker å ha det ryddig og jeg er en rotekopp. Jeg liker forsåvidt å ha det ryddig, men jeg liker ikke å rydde Nå som vi har ei jente på 1,5 er det selvfølgelig mer rotete enn før, men det har blitt mye mindre krangling av det enn forventet. Man ser liksom ikke barnerotet på samme måte. Og så har vi fått vaskehjelp Gull verdt. Da går det an å konsentrere vakseinnsatsen sin på de små tingene og vite at de store blir tatt med jevne mellomrom. Og så tvinger det oss til å rydde hele huset en gang i uka.

Vi har også reist mye før vi fikk barn, og planlegger å fortsette med det også nå med barn. Selvfølgelig på litt andre presmisser, men reise skal vi. Har foreløpig holdt oss innenfor Europa, men det skyldes egentlig mer at vi har hatt to veldig lange turer rett før jeg ble gravid.

Begge to er også veldig glade i å sove lenge, men det har faktisk gått over all forventning. Synes ikke det var noe som helst problem å amme 3-4 ganger hver natt, så jeg sov aldri på dagtid mens jeg var i permisjon. Det virker faktisk som jeg trenger mindre søvn nå enn før. I helgene får vi sove lenge en dag hver.

Dette ble litt langt, men gir et innblikk i hvordan det var for oss. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er riktig for alle å få barn allikevel, og jeg tror vi kunne blitt like lykkelige uten også. Lykke til med avgjørelsen!

[Gjest Blokkolokko]

Det er noe annet med sine egne barn da

Har en bror som er attpåklatt, og som er verdens søteste! Har jeg han over natten blir jeg automatisk ganske engstelig for alt, men det er jo mest fordi det ikke er min unge, og jeg er jo usikker på hvordan han egentlig er, reagerer på ting, om det jeg gjør er rett.. osv.. Samtidig som jeg elsker å være med ham er det deilig når han blir hentet av pappa og samboeren igjen

Nå skal jeg ha selv.. Ei lita jente Tror ikke at jeg blir noe mindre nervøs av den grunn, men en lærer sin egen unge å kjenne har jeg hørt, så tar det som det kommer Ser det ikke perfekt ut hjemme, så får det være! Unger liker å være med å rydde uansett, så det fikser seg nok - Det er stas! (Hadde barnestøvsuger da jeg var liten, og gikk og støvsugde hele dagene Ganske greit for mamma )

Barn kan være med å reise, de kan være igjen hjemme hos besteforeldre - Og det er mange steder i Norge hvor det er kjekt å dra også vel? Når du har med barn så er det jo kjekt å besøke steder som Kristiansand Dyrepark, Bergen akvarium, tusenfryd.. ol. uansett..

Tror egne barn gjør noe med en

Men er du ikke klar, så vent vel I morgen våkner du kanskje opp, og det første du gjør er å spyle p-pillene ned i do

[Zoë Castillo]

Jeg likte heller ikke unger før jeg fikk barn selv. Jeg hadde aldri byttet bleie før, aldri pratet med søskenbarna da de var små, og grudde meg veldig til hvordan jeg skulle klare å kommunisere med, og forstå, et lite barn.

Det skal også sies at det tok noen måneder før jeg følte noe særlig morskjærlighet/instinkt, men det kom, og nå er jeg veldig glad i å være mamma.

Hvis du ikke er klar, så er du ikke det. Men det å passe på noen andres barn, er noe heeelt annet enn å ha et eget. En bør imidlertid være realistisk på at de første årene ikke nødvendigvis vil være gjennomgående fantastiske. Det kan hende at du kommer til å sove lite, få lite tid til deg selv, at rotet flyter og at du krangler mer med mannen din. Eller alt kan gå på skinner, det vet ingen. Jeg synes at de to første årene var ganske tøffe, men nå føler jeg at jeg er meg selv igjen, siden jenta mi (snart 3) nå har blitt "et lite menneske", og ikke bare en baby. Hun deltar i samtalen rundt bordet, forteller om dagen sin, hjelper til med husarbeidet, og er et sosialt tilskudd til familien.

Vi stortrives, men nå når jeg venter nr 2 så gruer jeg meg igjen. "Kommer jeg til å klare dette," "kommer jeg til å huske hvordan dette skal gjøres", "orker jeg våkenetter igjen" osv, men svaret er nok at JA, det gjør man.

Lykke til!

[Carrot]

Jeg syns TS virker veldig reflektert og tenker at mange burde vurdere for og imot som henne når det gjelder det å få barn - det ER ingen dans på roser, men til gjengjeld er det heller ingen større lykke og glede enn å se sine barn vokse opp til selvstendige individer man kan være stolte av Og det er ikke helt det samme med et eget barn som med et man "låner"

Jeg tror TS at du vil bli en fantastisk mor rett og slett fordi du gjør deg noen tanker om hva det å være mor er for deg..

Ingen er noen gang forberedt eller klar til å få sitt første barn, den første er "prøvekluten" på en måte hvor man finner ut hva og hvordan - men de aller fleste klarer å finne en balansegang. Og hvem i all verden har sagt at ferier med barn er begrenset til Norge???

Mine barn har feriert i utlandet med oss fra de var ganske små - vi tok med ungene på cruice når minstemann var knapt fire år - det fungerte helt fint :D

Uansett - snakk med samboeren din, bli enige om hva dere begge ser for dere av ansvar og kos så går det nok ikke lenge før du klarer bestemme deg...

[Gjest norah]

Har ingen erfaring med barn, men veldig mye erfaring med å kjenne etter på om man er klar Og jeg blir det vel aldri hverken eller uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Jeg vil alltid ha et sterkt ønske både om familie og selvrealisering ifht karrieremål etc, så da får man kombinere etter beste evne.

Når det kommer til nevøen din og de tingene du beskriver, så er jo svaret "enkelt"; familien tilpasser seg vaner som passer for familien.

I hjemmet mitt ville ikke en banan blitt knadd utover sofaen fordi jeg er konsekvent på spising ved bord(og når det likevel skjer så får man bare vaske trekket) - man kan lage lekehjørne/leke på rommet istedetfor å la de leke utover hele huset/ikke la de bruke 17 leker på en gang, man lærer barna å rydde opp etter seg, man lar de ikke løpe rundt med tegnestifter rundt på veggene(selv om en ulykke eller to/ti jo selvsagt vil skje)....etc.

Livet går ikke over fordi ungen smører 7 flasker skuremiddel og zalo utover gulvet eller putter ei klinkekule oppi nesa.

Har man et totalt kaotisk hjem er det fordi man ikke gidder være konsekvent på rutiner. Noen trives jo med det også.

Du kjenner jo lite til nevøens væremåte, men vil jo vite nogenlunde hvordan du må håndtere dine egne på gode og dårlige dager.

Man lærer seg triks og rutiner for å få de/den til å roe seg ned/sove greit gjennom natta - og hva som ikke fungerer.

Reising er jo også noe som vil endre seg etterhvert - en god venninne av meg tar nå eksempelvis med seg tiåringen til India, og det er mange destinasjoner som fint fungerer med et par unger sålenge man tenker seg litt om før avreise.

Man må ikke absolutt dra til dyreparken, legoland og disneyworld - man kan velge helt andre reisemål.

Dessuten er jo Norge et fantastisk vakker land - og en telttur/fyrtur/turisforeningshyttene i ny og ne er jo bare koselig.

Dessuten er arbeidslivets virkelighet slik at man ikke bare kan ta betalte ferier når en selv måtte ønske det, og da kan man like gjerne ha noen unger oppi hverdagen som jo tross alt stort sett går sin gang med eller uten barn.

Jeg gir deg iallefall grønt lys - det er umulig å planlegge, og litt smårot er bagateller.

[AnonymBruker]

TS, dette er akkurat som å lese om meg selv! Ble nesten litt lettet når jeg fant denne tråden, mange gode tips og ord her

Jeg er også sånn at jeg har lyst på barn, men samtidig ikke. Frykter det å ikke være selvstendig lenger. Jeg vil reise, oppleve og gjøre ting slik det passer meg (vet det høres egoistisk ut). Jeg får fnatt av å ha tantebarn på besøk, rett og slett fordi jeg ikke vil kjefte på dem noe særlig siden jeg vil være "kul tante", og ikke føler jeg kan oppdra andres barn. Og også fordi man aldri har kontroll på hva som kan skje. Om et barn f.eks søler melk på teppet aner jeg ikke hva jeg gjør, teppet mitt er jo så nytt og fint...! Og sånn fortsetter tankegangen.

Men jeg tror det vil være verdt det, at slike bagateller forsvinner i det store bildet. At ting ikke er rent og pent, lett og fritt, blir man kanskje vant til. Og familiestund med barne-tv kan sikkert være koselig det også! Samboeren min er heldigvis kjempeflink med barn, og gleder seg til å få egne.

Lykke til uansett hva dere bestemmer dere for! Her starter vi nok prøvingen i løpet av året

[Gjest Trådstarter]

Jeg tror TS at du vil bli en fantastisk mor rett og slett fordi du gjør deg noen tanker om hva det å være mor er for deg..

Vet du, her måtte jeg faktisk gråte en liten skvett Det var utrolig hyggelig skrevet! Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger fra både deg, Carrot, og dere andre. Det er godt å vite at det blir annerledes med egne barn, og spesielt takk til deg Klematis for beskrivelser av hvordan du har det etter å ha nølt på forhånd. Det var så lett å glede seg til å begynne å prøve, men det føles som et utrolig stort skritt å ta når jeg først er her!