Dersom barnehagen mistenker asperger/ adhd osv.

[la Flaca]

Mannen min og jeg har nettop vært på foreldremøte, og som vanlig sitter jeg igjen med en uggen følelse i kroppen. At det er noe som ikke stemmer med barnet mitt, og at barnehagen prøver å "hinte" om noe, men ikke vil fortelle meg det rett ut.

Gutten er 5, og selv om han fungerer ok hjemme er han visstnok tidvis ganske umulig i barnehagen. De trekker spesielt frem at han har store problemer med å ta beskjeder og høre etter. Er veldig lite selvstendig, og kan kun utføre en ting av gangen. Vil aldri si unnskyld eller ta imot trøst. Er han lei seg får ingen komme i nærheten av han. Greier ikke sitte stille. Hyppige raseriutbrudd osv osv.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Føler at han har blitt mer moden og grei hjemme, at han oppfører seg som en gjennomsnittlig 5-åring forsåvidt. Men barnehagen opplever visst det motsatte, det er nesten som det er en annen unge de snakker om.

De gav beskjed om at de skal be om midler for å få en ekstra pedagog til å jobbe med han, og det er jo positivt. Men det sier meg også at dette er alvor, og at han kanskje bør utredes?

Vil barnehagen underrette foreldrene om sine mistanker i en sånn situasjon, hvis de har noen? De er jo de og ikke oss som opplever barnet som veldig problematisk.

[Malum]

Barnehagen skal selvsagt ha en kommunikasjon med foreldrene ved mistanke om sånt, også om de mener det er på sin plass med utredning. Det kan være at barnehagen tar initiativ til en utredning, og da skal foreldrene informeres og samtykke.

[la Flaca]

Ok. Jeg føler ihvertfall at det er noe de ikke forteller meg, (og har egentlig ikke lyst til å spørre heller), så da får man vel vente og se.

Men har en førskolelærer eller pedagogisk leder noen kunnskap om slike bokstavdiagnoser gjennom studier eller liknende, eller stiller de på linje med alle andre?

edit- Utfordringen som jeg ser det ligger i at mange barn med ulike nevrologiske forstyrrelser fungerer så godt hjemme, i motsetning til for eksempel i barnehage og skole. Da blir det vanskelig for foreldrene å fange det opp.

Endret 16. mai 2011 av la Flaca

[AnonymBruker]

Det kan være vanskelig med kommunikasjonen i en slik situasjon. Spesielt siden dere hjemme og bhg er av ulik oppfatning. Bhg kommer antakelig heller ikke til å si rett ut at de mistenker den eller den diagnosen, da de ikke har kompetansen for å uttale seg så konkret om mistankene. Derimot kan de si at de foreslår en utredning, men det vil alltid være dere foreldre som bestemmer om dere vil utrede eller ikke.

Har barnet noen søsken dere kan sammenligne med? I lek med andre, syns du han da skiller seg fra andre barn på noen som helst måte? Føler du at du og barnet har en god kommunikasjon?

Jeg er i motsatt situasjon. Vi foreldrene reagerte på at barnet virket annerledes, uten å kunne sette fingeren på akkurat hvorfor. Bhg og etterhvert skole ser ikke noe av de problemene/ utfordringene for barnet som vi ser. Vi valgte derimot utredning, og barnet har asperger syndrom. Skolen ser fortsatt ikke det vi ser. Det betyr naturligvis kommunikasjons- og samarbeidsproblemer.

[Gjest Gjest]

Ikke bry deg om dette.Det er mange som skaper saker ut av ingenting.

[la Flaca]

Har barnet noen søsken dere kan sammenligne med? I lek med andre, syns du han da skiller seg fra andre barn på noen som helst måte? Føler du at du og barnet har en god kommunikasjon?

Jeg er i motsatt situasjon. Vi foreldrene reagerte på at barnet virket annerledes, uten å kunne sette fingeren på akkurat hvorfor. Bhg og etterhvert skole ser ikke noe av de problemene/ utfordringene for barnet som vi ser. Vi valgte derimot utredning, og barnet har asperger syndrom. Skolen ser fortsatt ikke det vi ser. Det betyr naturligvis kommunikasjons- og samarbeidsproblemer.

Takk for svar!

Han er nok litt "sær" i lek med andre, vil bestemme alt, men har blitt flinkere til å tilpasse seg og har venner både hjemme og i barnehagen. Det jeg ser av han føler jeg er innenfor normalen, men jeg blir jo usikker når barnehagen bla. bruker ord som at de blir "skremt av" oppførselen hans.(at han ikke ville ta imot trøst blant annet)

Hvordan foregår utredningen rundt slike atferdsvansker, er den ikke veldig omfattende? Hvor gammelt var barne ditt da dere begynte utredning?

[la Flaca]

Ikke bry deg om dette.Det er mange som skaper saker ut av ingenting.

Håper du har rett.

[AnonymBruker]

Utredningen foregår hos BUP. De vil observere barnet i barnehagen, samt foreta tester som skal gjennomføres over flere ganger, hos BUP. Både foreldre og barnehagen skal fylle ut nokså omfattende skjemaer, som sammen med obervasjoner, tester og legeundersøkelse gir en indikasjon på hva slags diagnose barnet evt. har.

Jeg synes det er synd at de ikke observerer i hjemmet også. For vår del var situasjonen motsatt i forhold til deres: mange ting som skurret hjemme, men de så det ikke i barnehagen.

[la Flaca]

Utredningen foregår hos BUP. De vil observere barnet i barnehagen, samt foreta tester som skal gjennomføres over flere ganger, hos BUP. Både foreldre og barnehagen skal fylle ut nokså omfattende skjemaer, som sammen med obervasjoner, tester og legeundersøkelse gir en indikasjon på hva slags diagnose barnet evt. har.

Jeg synes det er synd at de ikke observerer i hjemmet også. For vår del var situasjonen motsatt i forhold til deres: mange ting som skurret hjemme, men de så det ikke i barnehagen.

Trodde de hadde hjemmeobservasjoner også jeg, det er jo ganske viktig for å se helheten.

[Gjest Gjest]

Mannen min og jeg har nettop vært på foreldremøte, og som vanlig sitter jeg igjen med en uggen følelse i kroppen. At det er noe som ikke stemmer med barnet mitt, og at barnehagen prøver å "hinte" om noe, men ikke vil fortelle meg det rett ut.

Gutten er 5, og selv om han fungerer ok hjemme er han visstnok tidvis ganske umulig i barnehagen. De trekker spesielt frem at han har store problemer med å ta beskjeder og høre etter. Er veldig lite selvstendig, og kan kun utføre en ting av gangen. Vil aldri si unnskyld eller ta imot trøst. Er han lei seg får ingen komme i nærheten av han. Greier ikke sitte stille. Hyppige raseriutbrudd osv osv.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Føler at han har blitt mer moden og grei hjemme, at han oppfører seg som en gjennomsnittlig 5-åring forsåvidt. Men barnehagen opplever visst det motsatte, det er nesten som det er en annen unge de snakker om.

De gav beskjed om at de skal be om midler for å få en ekstra pedagog til å jobbe med han, og det er jo positivt. Men det sier meg også at dette er alvor, og at han kanskje bør utredes?

Vil barnehagen underrette foreldrene om sine mistanker i en sånn situasjon, hvis de har noen? De er jo de og ikke oss som opplever barnet som veldig problematisk.

Hei.

Jeg som svarer deg er en mann som erfaring med barn som har lignende diagnose. Erfaringen er i form av forelder.

”Ta kontakt med fastlegen til barnet, og få henvisning til utreding på sykehus- spesialavdeling. Da vil barnet bli teste av pedagoger/spesialister, dere foreldre har også krav på rådgivning hos de om foretar utredningen.” Hvis dere foreldre ikke bor sammen få med den andre forelder til utredningen, la den også få tid til å la det synke inn at det kan være noe med barnet som avviker fra ”normalen”. Du trenger sikkert også noe tid til å innse situvasjonen. Det er det å innse at det er avvik som er bøygen for mange foreldre. Noen tar det raskere enn andre. Når dere har innsett dette er det å jobbe målbevisst mot hjelpetiltak.

Dere har også krev til hjelp for å søke på aktuelle stønader (hjelpestønad), da det medfører ekstra kostnader for foreldre.

Ikke hør for mye på barnehage og skole, dvs jeg mener det er mange forståsegpåere.

Barnet har krav på egen plan på skolen, og videre hele livet.(IP) Denne planen kan endres, spes viktig tid er ungdomstiden , og overgang til voksen. Søke bolig ovs. Kordinator i kommune har ansvar for den planen ,men foreldre på mase noe på dette.

Støttkontakt og avalstning er også mulig. Videre utvidet overgangsstnad om dere ikke bor sammen (Hvis aktuelt).

[la Flaca]

Takk for at du tok deg tid til å svare, gjest.

Saken er at det føles drastisk å ta initiativ til en utredning når man selv ikke opplever barnet som unormal/ problematisk. Forståsegpåerne i barnehagen er faktisk de eneste jeg har å forholde meg til, fordi det stort sett bare er der han er dysfunksjonell prdd. Så da må man vurdere hvor lenge man eventuelt skal vente med å gå videre med det. Sånn sett hadde det vært mye lettere dersom det var vi hjemme som opplevde typiske "symptomer", og ikke barnehagen.

[Jens]

Hei

Dette er som å høre om min sønn. I alle år sa de i barnehagen at han var aktiv, men ikke noe mer. Intill jeg ifjor begynnte å merke at de hintet om forskjellige ting. Han var ukonsentrert, rastløs i samlinsstund, problemer med å ta imot beskjerder, veldig sjefete i lek, kunne ikke vente på tur etc....en dag spurte jeg rett ut om de hadde mistanke om adhd, og da sa de med en gang at de kunne kontakte ppt. Sønnen min er nå blitt 6 og begynner på skolen til høsten. Jeg er så takknemlig for at vi sammen tok tak i dette. Jeg tror ikke han har adhd, da vi har tatt en mengde evnetester etc hos ppt og bup. Men, barnehagen har allerede satt inn en spesialpedagog i barnehagen som skal jobbe med ham fram til skolestart når det gjelder det sosiale samværet med andre barn. I tillegg vil skolen bli informert om at han har vært til utredning så uansett hva "diagnosen" blir, så vil han bli fulgt nøye opp når han begynner på skolen, istedenfor å bli sett på som en urokråke. Så, ikke nøl, ta imot den hjelpen du kan få!det skader jo ikke!:-)

Send meg gjerne en pm hvis du vil også.

[la Flaca]

Hei

Dette er som å høre om min sønn. I alle år sa de i barnehagen at han var aktiv, men ikke noe mer. Intill jeg ifjor begynnte å merke at de hintet om forskjellige ting. Han var ukonsentrert, rastløs i samlinsstund, problemer med å ta imot beskjerder, veldig sjefete i lek, kunne ikke vente på tur etc....en dag spurte jeg rett ut om de hadde mistanke om adhd, og da sa de med en gang at de kunne kontakte ppt. Sønnen min er nå blitt 6 og begynner på skolen til høsten. Jeg er så takknemlig for at vi sammen tok tak i dette. Jeg tror ikke han har adhd, da vi har tatt en mengde evnetester etc hos ppt og bup. Men, barnehagen har allerede satt inn en spesialpedagog i barnehagen som skal jobbe med ham fram til skolestart når det gjelder det sosiale samværet med andre barn. I tillegg vil skolen bli informert om at han har vært til utredning så uansett hva "diagnosen" blir, så vil han bli fulgt nøye opp når han begynner på skolen, istedenfor å bli sett på som en urokråke. Så, ikke nøl, ta imot den hjelpen du kan få!det skader jo ikke!:-)

Send meg gjerne en pm hvis du vil også.

Du har sikkert rett Jens, hva har vi å tape på det? Tenker jo også på skolestart og vil at han skal få det beste utgangspunktet som mulig. Men hittil må jeg innrømme at vi har skylt på en dårlig fungerende barnehage med lite struktur og midler, som ikke har evne til å ta vare på de barna som ikke er heelt mainstream. Likevel er det sikkert lurt å ta tak i det en gang for alle, så man vet hva det faktisk handler om.

Lykke til med utredningen og gutten deres! Kjekt å kunne sende deg en pm hvis det er noe man funderer på.

[AnonymBruker]

Det at barnehagen opplever han slik må du ikke se på som et slags "angrep", de vil jo også bare barnets beste, og det er dumt og kan være ødeleggende når foreldrene ikke vil ta det til seg. Hva skader det med en utredning, kanskje er det noe, kanskje ikke, men for guttens beste er det best å ta tegn på alvor og ikke la det gå for lang tid hvis det er noe han kan få hjelp til!

Og det å ta i mot hjelp til ulike ting betyr jo ikke at det er noe galt med barnet eller dere! Dessuten trenger det ikke være store greier, men ofte er det lurt å ta tak i de små tingene, nettopp for å prøve å forhindre at det baller på seg og lbir større problemer etterhvert!

[AnonymBruker]

Jeg synes selv det er litt skummelt at det ser ut til at vi har en trend hvor "alt" skal problematiseres og diagnostiseres, men for vår del kom utredningen altfor sent igang. (Jeg som skrev at vi merket at ting skurret hjemme, men barnehagen så ikke noe galt.)

Alt vi påpekte da gutten gikk i barnehagen ble bortforklart, både av barnehagen og BUP. Han ble utredet som femåring, men fikk ingen diagnose. De var usikre, og det forstår jeg jo godt, fordi mange av de symptomene vi så opptrer hos veldig mange barn i større eller mindre grad, uten at det nødvendigvis er relatert til AD/HD eller annet. Hadde de observert ham hjemme over noe tid er jeg imidlertid ganske sikker på at de ville sett annerledes på det.

Da gutten vår begynte på skolen begynte problemene for alvor. Det ble stilt krav til at han skulle sitte stille, ikke bare i den korte tida samlingsstunden varer i barnehagen, men nesten hele skoledagen. I tillegg skulle han konsentrere seg, ta imot lærdom og huske det han hadde lært. Det gikk til helvete, men dessverre "mistet" han 2 1/2 år på skolen før han endelig fikk diagnosen sin og den bahandlingen han trengte. Etter det har det kun gått én vei: oppover.

Er det noe galt er det bedre for barnet å få problemet plassert så tidlig som mulig. Og viser det seg at det ikke noe galt, så er jo det kjempefint. Ønsker dere lykke til!

[Gjest Raggy]

Jeg har et barn med ad/hd. Jeg vil anbefale deg å ringe BUP. Det går helt fint om man har spørsmål.

Vil tro det er bedre for dere å spørre og få noen svar fra rett sted isteden for å gå rundt å lure.

Spør om råd ang hva dere bør gjøre/ikke gjøre og hvordan dere skal forholde dere til personalet i barnehagen.

Jeg spurte aldri og diagnosen kom desverre sent, noe jeg angrer på i dag fordi det har gitt barnet mitt MYE UNØDVENDIG belastning. Mitt barn var rolig og ganske ok hjemme, men fungerte dårlig på skolen.

Kjenner følelsen du kanskje har nå hvor du er usikker og tenker frem og tilbake på hva som egentlig skjer. Men om dere skulle ende med å få barnet til utredning så er det jo ikke noe galt med det. Utredningen blir gjort av dyktige fagfolk som vet å behandle barn på en bra måte.

Skulle du komme dit at du selv blir i tvil om det er noe med gutten så tar du han med til fastlegen og ber om en henvisning til BUP.

Lykke til:)

[Gjest Gjest]

Hei. Vi har en gutt som har slitt litt med konsentrasjonen i enkelte sammenhenger. Bhg ville gjerne søke ekstra assistent til ham. Da sa de til oss at de ikke mistenkte noen diagnose, men at de så han "lå bak" de andre barna. Derfor ville de gjerne hjelpe ham litt ekstra nå. Jeg fikk inntrykk fra dem at det er enklere å skaffe slike ekstra midler i bhg enn på skolen. Dermed ville de nå gi ham litt ekstra for å gi ham en best mulig skolestart.

Hadde jeg vært deg hadde jeg spurt bhg om de mistenker noen spesielle problemer og hva de tenker i forhold til utredning. Så kan du ta det derfra. Ingenting er bedre enn om dere får hjelp tidlig om han trenger litt ekstra støtte.

Lykke til

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Han er nok litt "sær" i lek med andre, vil bestemme alt, men har blitt flinkere til å tilpasse seg og har venner både hjemme og i barnehagen. Det jeg ser av han føler jeg er innenfor normalen, men jeg blir jo usikker når barnehagen bla. bruker ord som at de blir "skremt av" oppførselen hans.(at han ikke ville ta imot trøst blant annet)

Hvordan foregår utredningen rundt slike atferdsvansker, er den ikke veldig omfattende? Hvor gammelt var barne ditt da dere begynte utredning?

Hei igjen

Akkurat rundt sønnens 5-årsdag begynte vi for alvor å reagere på hans oppførsel. Han ble feks veldig fort overstimulert og kunne få kraftige utbrudd. Det virker det ikke som ditt barn har? Altså sinne som virker ganske urasjonellt i forhold til selve situasjonen som utløste det. Videre knyttet han seg veldig til enkelte gjenstander, men byttet de fort ut når han ble lei av dem. Han lekte så og si ikke med leker i det hele tatt, aldri rollelek feks. Også etterhvert merket vi at han mistet ord han hadde kunnet. Men det merket vi ikke før det var ordene ti og elleve som forsvant, siden de var i en fast ramse. Og jeg kan ikke si at jeg har merket noen konkrete ord som har forsvunnet etter det heller, men det er jo utrolig vanskelig å få med seg. Det vi derimot merker er at han er veldig fornuftig og lillegammel, men har ofte sin egen logikk, og tenker på en annen måte en oss. Han drar konklusjoner utfra et veldig konkret synspunkt. Dessuten er han veldig vimsete og høyt oppe, spesielt i ukjente settinger. Men jeg må si at det tok utrolig lang tid for meg å innse alt dette Jeg så han ikke på denne måten før utredningen begynte. Da var det bare "noe som skurret".

Vi var forresten først med på abc-studien gjennom folkehelseinstituttet. Det var veldig positivt syns jeg, for dit vi komme i løpet av to mnd og da fikk vi en liten indikasjon fra dem. Deretter gjennomførte bup observasjoner og gjentok noen tester for å dobbelsjekke resultatet fra abc-studien. De kom frem til akkurat samme resultat. Jeg fikk meg endel aha-opplevelser gjennom utredningen. Det var både godt og forferdelig når fagfolk igjen og igjen bekreftet mine følelser av at noe var annerledes. Og på ados-testen (en leketest) så jeg for alvor hvordan barnet mitt ikke lekte aldersadekvat! Det er sånt som er vanskelig å se i hverdagen, men der så jeg virkelig hvordan han er annerledes i sin lekemåte. Det var en verdifull opplevelse og fikk meg til å virkelig forstå.

Utredning er ikke noe å være redd for, men det er et stort steg å ta. Uten tvil. Uansett om man er den som merker mest eller ikke, så er det vanskelig å be om en utredning. Man er redd for resultatet, man kan syns det er unødvendig med en diagnose på et barn som er relativt godtfungerende etc etc. Men jeg er glad vi ba om utredning da vi gjorde. Det er veldig vanlig at aspergerbarn får diagnose først ved 12-årsalder og oppover nettopp fordi foreldrene eller skole eller bhg ikke syns det er så veldig avvikende. Men selv fikk jeg dårlig samvittighet over å ikke ha tatt tegnene på alvor tidligere, enda han var relativt ung.

[Sulosi]

Jeg synes du skal ta kontakt med barnehagen og spørre om problemene er av en slik art at det bør gjøres noe med. De lufter for deg for å se om barnet har lignende adferd hjemme eller ikke. Når du sier at barnet ikke har det så vurderer de barnet på nytt før de gjør noe. I så tilfelle blir du informert og de vil be om samtykke. De kan ikke henvise barnet uten samtykke fra foresatte.

Men ta kontakt og spør om dette er noe dere bør gjøre noe med.

[Perelandra]

Jeg har selv Asperger syndrom og fikk ikke diagnosen før jeg var 38 år gammel. Siden tidlig barndom at jeg har vært annerledes enn de fleste, og har endelig forstått hvorfor. Hadde jeg fått en diagnose som barn eller ungdom kunne jeg fått mer tilrettelegging, og livet ville trolig blitt enklere.

Anbefaler derfor at barnet blir utredet. Det er bedre å søke utredning og evetuelt få bekreftet at alt er ok, enn å late som ingen ting hvis barnet faktisk har problemer.

Endret 16. mai 2011 av Perelandra