JEG VIL IKKE

[Vilmenfårikketil]

vet ikke helt hvorfor jeg legger dette ut, mulig litt for å vise at det finnes andre muligheter enn å måtte sette igang med IVF..

Av ulike grunner har jeg nå valgt å droppe hele prosjekt barn med IVF. Om forholdet mitt til mannen min kommer til å vare da, er uvisst. For meg så har det blitt alt for mye, dette fokuset på å få barn for enhver pris. Jeg var på grensen til deprimert, gråt og var langt nede i flere uker hver gang en ny venninne ble gravid, orket nesten ikke å gratulere andre gravide++, forferdelige humorsvingninger og mange "Hvorfor akkurat oss" tanker. Deprimert en uke før, under og etter mensen. Nye legebesøk. Nye tårer. medlidende blikk fra de i lykkelige omstendigheter som visste om vår situasjon. Grining til og fra jobb pga savnet etter et barn, så for meg hvor glade alle rundt oss ville bli. Snikende under disse tankene hadde jeg mange ubesvarte spørsmål jeg ikke ville eller orket å ta stilling til. Så plutselig en dag begynte jeg oppgjøret med meg selv. Jeg begynte å tenke: "Er det virkelig JEG som ønsker det her, eller er det mannen min og alle rundt meg?" svaret ble det siste, når jeg virkelig kjørte meg ordentlig til veggs. Jeg vil ha barn, men, dette koster for mye tid, krefter og ulykkelige tanker av mitt forholdsvis unge liv, og jeg har skjønt at det finnes mange andre gleder ved livet foruten å få barn. Jeg vet at det kunne kommet noe fantastisk ut av denne prosessen, men jeg kan også kaste bort mange år av mitt liv hvis vi ikke hadde fått det til. jeg er faktisk ikke villig til å "betale" det det koster i form av tid, penger, energi og eventuelle gjentatte skuffelser som egentlig ikke engang er mine.

Jeg trodde at det var mitt genuine ønske å få barn, koste hva det koste ville. Mitt spørsmål til dere som har vært/er igjennom det samme: Er dere helt sikre på at dette er deres ønske, eller er det samfunnets og alle foreldres idyllisering av småbarnslivet som også ønsker dette for dere...? Innspill mottas med takk. Og, vil understreke at jeg også forstår dere som ofrer "alt" for å få til dette. samtidig vil jeg si til dere som er usikre, dere har faktisk et valg! dere MÅ ikke få barn, og jeg er sikker på at de fleste av dere får et veldig bra liv uten. Min pris for denne avgjørelsen er kanskje min mann, men om vi ikke tåler dette hadde vi ikke tålt å få barn heller.

[Vilmenfårikketil]

en ting jeg glemte: Når jeg bestemte meg for dette kjente jeg at misunnelsen min forsvant, nå er jeg genuint glad på gravides vegne, har nesten ikke vært inne her (før var jeg her hver dag), og gleder meg mye mer over alle andre deler av livet, som faktisk er utrolig bra! Før lot jeg barnedelen skygge over resten av det herlige livet mitt og de fantastiske menneskene i det Føler meg nesten frelst, jeg har fått en åpenbaring: ALLE MÅ/BØR/TRENGER IKKE Å FÅ BARN! JUHU! man kan ha et veldig bra liv uten, og heller nyyyyte det beste av tantebarn, naboens barn, venninners barn, og stikke av når det blir kjipt! Det ER mulig å få i pose og sekk....

[Vilmenfårikketil]

dere tror sikkert at jeg er dritings eller ruser meg eller noe, men gjør ikke det, altså men, holdt nesten på å dø av latter når jeg så det utrolig teite brukernavnet mitt, det harmonerer ikke akkurat med innholdet i denne her Må byttes, ja!! Vilikkeogfårikketil

[Gjest imli]

Eg har heldigvis aldri vore i din situasjon, men det var veldig godt å lesa at du har fått det betre med deg sjølv. Nei, alle treng ikkje få barn, klart ein kan ha eit godt liv utan, viss ein er innstilt på det.

[Eidi_81]

Hvis du mister mannen din pga dette er det kanskje best å ikke få barn...

adopsjon er jo fremdeles en mulighet (pose og sekk).

Så godt å lese om din "frelse". Tror det er viktig å ta et pust i bakken og kjenne etter hvorfor, av og til. I alle situasjoner.

Jeg har ikke vært i din situasjon, men håper jeg klarer å stoppe og tenke og kjenne på følelsene hvis jeg havner der.

[Antlers]

Nå er jeg frivillig barnløs, så jeg har heldigvis ikke vært gjennom det samme, men jeg skal love deg at de fleste rundt meg ønsker at jeg skal få barn. De prøver stadig å få meg til å forandre mening, og forteller blidt om at alle mine motforestillinger vil forsvinne som dugg for solen når jeg har min egen baby i armene. Det kan bli ganske slitsomt, og jeg har ingen problemer med å forstå at enkelte nærmest blir hjernevasket til å tro at det er det eneste rette.

Jeg tror de færreste angrer når de først har fått barn (enten det var et bevisst valg, eller "hjernevasking"), siden man da gjør det beste ut av det. At man elsker barnet av hele sitt hjerte betyr dog ikke at alt er rosenrødt, eller at man blir en god forelder av den grunn. Jeg tror livet kunne vært like godt uten barn - eller til og med bedre - for mange mennesker, men når man har barn er det nok vanskelig å se for seg livet uten dem. Jeg synes det er viktig å å gjøre seg opp sin egen mening om dette, uavhengig av alle historiene om de som egentlig ikke ville ha barn, men nå ikke kunne levd uten. Føles det ikke rett, så er det kanskje ikke rett, og man kan unngå mye slit og smerte ved å følge magefølelsen.

[Drømmer om 2]

fantastisk lesing : vilmenfårikketil...

altså missforstå meg rett,skjønner at det ikke var lett og komme frem til denne avgjørelsen!!

jag har tatt meg selv i og tenke dette flere ganger...men kommer gang på gang tilbake til at det er dette jeg vil..er nå inne i sluttfasen av vårt første forsøk,skal gi meg selv disse 3 sjangsene,etter dette og resultat fortsatt er nag,ja da pakker jeg snippsekken og forlater landet....med eller uten mann..

nekter og gå og tråkke i dype vonde spor,vil til irland og tilbringe en liten del av livet mitt der

men vi få r no se,håper fortsatt på bebbis

men kan jeg spørre:hvor langt i prosessen er du kommert?har du i det heletatt startet med ivf,for de tankene jeg hadde,var føøør jeg startet....det var en blanding av at jeg ikke ville,ikke turte,og at jeg syntes det var urettferdig

men nå er det som en konkurranse,og jeg skal gjøre mitt beste for og ro i land seieren

MASSE LYKKE til til deg,håper du velger og realisere noe du alltid har hatt lyst til..med mannen eller ikke,du klarer deg...

stor fra meg...

Endret 14. mai 2011 av Drømmer om 2

[Vilmenfårikketil]

Nå er jeg frivillig barnløs, så jeg har heldigvis ikke vært gjennom det samme, men jeg skal love deg at de fleste rundt meg ønsker at jeg skal få barn. De prøver stadig å få meg til å forandre mening, og forteller blidt om at alle mine motforestillinger vil forsvinne som dugg for solen når jeg har min egen baby i armene. Det kan bli ganske slitsomt, og jeg har ingen problemer med å forstå at enkelte nærmest blir hjernevasket til å tro at det er det eneste rette.

Jeg tror de færreste angrer når de først har fått barn (enten det var et bevisst valg, eller "hjernevasking"), siden man da gjør det beste ut av det. At man elsker barnet av hele sitt hjerte betyr dog ikke at alt er rosenrødt, eller at man blir en god forelder av den grunn. Jeg tror livet kunne vært like godt uten barn - eller til og med bedre - for mange mennesker, men når man har barn er det nok vanskelig å se for seg livet uten dem. Jeg synes det er viktig å å gjøre seg opp sin egen mening om dette, uavhengig av alle historiene om de som egentlig ikke ville ha barn, men nå ikke kunne levd uten. Føles det ikke rett, så er det kanskje ikke rett, og man kan unngå mye slit og smerte ved å følge magefølelsen.

det er nettopp dette jeg endelig har turt å gjøre!! Fornuften og alt tilsier at jeg burde prøve alt for å få barn med denne mannen, da jeg nok aldri vil finne en bedre kandidat til å bli far for mine barn. Jeg har hatt vondt i magen fra dag 1 i IVF prosessen, trodd at det var fordi alt var så uvant, tenkt at alle har det sikkert sånn. men etter å ha snakket med noen har jeg skjønt at joda, de fleste er spente, men slike fysiske og psykiske motforestillinger som jeg har hatt, det er det de færreste av de som virkelig vil ha unger som har. Jeg tror også det er noe i det med at "det man ikke vet har man ikke vondt av", jeg klarer ikke se for meg hvor fint/kjipt det er å ha barn og omvendt. Den ene lengter etter det den andre har, og sånn er det vel bare. det eneste er at foreldre ikke kan/bør si at de gjerne skulle vært barnløse noen ganger... mine nærmeste venninner er dønn ærlige på at de ikke synes det er rosenrødt,og om de skulle valgt på nytt tror noen av dem at de hadde droppa det. MEN de er veldig glade i det lille mennesket, selvfølgelig, og ville ikke vært foruten.

Tøft gjort av deg å bestemme deg for å være barnløs! det er virkelig å gå for det man selv vil, mot normen. Jeg tør påstå at mange bare følger strømmen og ikke tenker på alternativet, slik jeg nå har fått muligheten til.

[Vilmenfårikketil]

fantastisk lesing : vilmenfårikketil...

altså missforstå meg rett,skjønner at det ikke var lett og komme frem til denne avgjørelsen!!

jag har tatt meg selv i og tenke dette flere ganger...men kommer gang på gang tilbake til at det er dette jeg vil..er nå inne i sluttfasen av vårt første forsøk,skal gi meg selv disse 3 sjangsene,etter dette og resultat fortsatt er nag,ja da pakker jeg snippsekken og forlater landet....med eller uten mann..

nekter og gå og tråkke i dype vonde spor,vil til irland og tilbringe en liten del av livet mitt der

men vi få r no se,håper fortsatt på bebbis

men kan jeg spørre:hvor langt i prosessen er du kommert?har du i det heletatt startet med ivf,for de tankene jeg hadde,var føøør jeg startet....det var en blanding av at jeg ikke ville,ikke turte,og at jeg syntes det var urettferdig

men nå er det som en konkurranse,og jeg skal gjøre mitt beste for og ro i land seieren

MASSE LYKKE til til deg,håper du velger og realisere noe du alltid har hatt lyst til..med mannen eller ikke,du klarer deg...

stor fra meg...

Takk for det, og tilbake!! Krysser fingrene for at drømmene dine går i oppfyllelse Jeg bestemte meg rett før vi skulle inn til oppstart. jeg har vært frem og tilbake lenge, men plutselig stabiliserte tankene seg, og slik har de holdt seg, på vilikke. Jeg hadde også tenkt til å gi det tre sjanser. Men, når jeg kjente etter var det mye pliktfølelse og forventninger fra alle rundt i fht det.Ikke fra meg selv. Jeg har en følelse av at eventuell selvrealisering blir alene. Det skal også tas med i betraktningen her at jeg og mannen min ikke er de samme som før vi begynte å prøve, og har nok vokst litt fra hverandre i prosessen. dette var nok også en faktor som gjorde meg i tvil, men ikke den tungtveiende grunnen, tror jeg, for jeg vil virkelig at det skal funke mellom oss, og skal prøve alt. utenom å få barn.

Adopsjon er forresten ikke noe alternativ, noen som nevnte det oppi her. jeg er såpass ego at jeg vil ha mitt eget barn om jeg noen gang skal ha. kort fortalt, mange bakenforliggende årsaker også...

[Athene]

Jeg synes dette var bra skrevet, jeg. Du har reflektert godt, og riktig.

Vi er jo omtrent på samme sted. To-tre år siden jeg droppet pillen, og jeg og mannen skal i gang med IVF til høsten. Det siste året har bare vært nedtur på nedtur.

Jeg har hele tiden tatt dette veldig med ro. Jeg har knapt grått, og jeg koser meg med venners barn og graviditet. Jeg har derfor tenkt en del over hvorfor jeg er annerledes enn de fleste andre som er langtidsprøvere.

- Ikke "overtenk" prøvingen. Jeg trur, som du sier, at mange blir opphengt i tanken på å bli gravid. Og ikke det å bli foreldre. Prøvingen blir overskyggende.

- Ta en pause. På et tidspunkt toppet det seg for meg. Jeg hadde gått på pergo nesten et år i strekk, og så kom beskjeden om at vi aldri ville bli gravid på egenhånd på grunn av kvaliteten på svømmerne. Jeg valgte da å ta en pause, tre måneder uten medisiner og uten nye legebesøk. Da fikk jeg roet meg helt ned igjen.

- Nyt tosomheten og det man har. Jeg har fokus på hvor godt jeg har det med mannen. Vi virkelig nyter livet. Vi er i utlandet en gang i måneden, ute og spiser to-tre ganger i uka, koser oss med vin og hverandre hver helg og elsker jobbene våre. Jeg trur livet vårt blir snudd på hodet den dagen vi får barn. Det vil også bli fantastisk, på sin måte. Men for oss vil det heller ikke være katastrofe å være barnløse resten av livet.

Akkurat nå har tankene og presset blitt for mye for deg. Kanskje orker du aldri å hoppe på karusellen igjen, kanskje trenger du bare en pause. Betyr dette at mannen drar sier det bare noe om han/forholdet. Men del gjerne tankene dine med han, og snakk mye sammen om dette, så er det mulig han er på samme sted som deg.

Endret 14. mai 2011 av Atheene

[Vilmenfårikketil]

Jeg synes dette var bra skrevet, jeg. Du har reflektert godt, og riktig.

Vi er jo omtrent på samme sted. To-tre år siden jeg droppet pillen, og jeg og mannen skal i gang med IVF til høsten. Det siste året har bare vært nedtur på nedtur.

Jeg har hele tiden tatt dette veldig med ro. Jeg har knapt grått, og jeg koser meg med venners barn og graviditet. Jeg har derfor tenkt en del over hvorfor jeg er annerledes enn de fleste andre som er langtidsprøvere.

- Ikke "overtenk" prøvingen. Jeg trur, som du sier, at mange blir opphengt i tanken på å bli gravid. Og ikke det å bli foreldre. Prøvingen blir overskyggende.

- Ta en pause. På et tidspunkt toppet det seg for meg. Jeg hadde gått på pergo nesten et år i strekk, og så kom beskjeden om at vi aldri ville bli gravid på egenhånd på grunn av kvaliteten på svømmerne. Jeg valgte da å ta en pause, tre måneder uten medisiner og uten nye legebesøk. Da fikk jeg roet meg helt ned igjen.

- Nyt tosomheten og det man har. Jeg har fokus på hvor godt jeg har det med mannen. Vi virkelig nyter livet. Vi er i utlandet en gang i måneden, ute og spiser to-tre ganger i uka, koser oss med vin og hverandre hver helg og elsker jobbene våre. Jeg trur livet vårt blir snudd på hodet den dagen vi får barn. Det vil også bli fantastisk, på sin måte. Men for oss vil det heller ikke være katastrofe å være barnløse resten av livet.

Akkurat nå har tankene og presset blitt for mye for deg. Kanskje orker du aldri å hoppe på karusellen igjen, kanskje trenger du bare en pause. Betyr dette at mannen drar sier det bare noe om han/forholdet. Men del gjerne tankene dine med han, og snakk mye sammen om dette, så er det mulig han er på samme sted som deg.

takk for bra innlegg! Jeg er helt enig med deg, men ser at vi som par kommer til å slite uten barn. Vi (dumme oss) tenkte aldri over muligheten for at vi ikke kunne bli foreldre, og det har på en måte vært hovedplanen hele veien, og jeg har unnskyldt mange av "feilene" med vårt forhold og han med at "han kommer til å bli verdens beste pappa". så jeg tror dere og mange andre her inne har et mye bedre utgangspunkt enn hva vi hadde! Vi klarer ikke lenger å kose oss sammen, barnefokuset har ødelagt alt, og IVF hadde nok tatt et godt innhugg i vår økonomi og begrenset den sosiale friheten enda mer.

Se på punktene til Athene, alle sammen, de er virkelig verdt å strebe etter for ikke å miste livet på veien, og forholdet!

[Strix]

Jeg håper og tror at alle som er ufrivillig barnløse tenker over ting som du har gjort. Men jeg tror også at de fleste som går i gang med ivf gjør det fordi de virkelig ønsker et barn, det er i alle fall ikke noe man gjør fordi det er morsomt!

Vi har vært prøvere i over 4år og vært gjennom veldig mye forskjellig. Det har vært tunge tider ved negative forsøk, mye smerter, store utgifter, mye energi, humørsvingninger osv. osv.

Det er ingen rundt oss som som rosemaler bildet av det å ha barn, vi vil ha barn fordi vi ønsker det selv, vi vil ha en familie med egne barn.

Men vi har hele veien tatt veldig godt vare på forholdet vårt, kjærestekosen, hverdagen, fritiden, familie og venner. Reist litt, festet litt, dratt på konserter og gjort det beste utav det faktum at vi ikke har barn. Det er klart det er sårt og trist av og til, men vi føler vi klarer å fokusere på det positive mesteparten av tiden. Vi klarer å la vær å grave oss ned, vi vil leve et godt liv og så langt klarer vi å kombinere det med vårt store ønske om å bli foreldre

[^^Belle^^]

Jeg må bare si: kudos til deg som klarte og ikke minst turte å komme frem til dette punktet. Du er skikkelig tøff altså.

Vi har vært gjennom dette selv (totalt 3 år som prøvere, nesten 1 år med 4 IVF-forsøk) og jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Det er ekstremt hardt, både for kropp og sinn. Det er, som Strix sier, ikke noe man gjør på gøy.

Jeg var også veldig langt nede en stund, og det som hjalp meg var faktisk at IVF-klinikken hadde sommerferie. Da slapp jeg de hersens medisinene i to hele måneder og kunne kose meg uten å ense IVF en eneste tanke. Det var utrolig deilig, og i august var jeg klar til en ny runde (som klaffet).

Jeg og mannen har hele tiden vært flinke til å ta vare på de gode stundene, og se små positive ting med at vi bare var oss to. Det tror jeg er veldig viktig for ikke å bli splitter pine gal oppi dette styret.

Jeg har aldri tvilt et eneste sekund på at det er dette jeg vil. Å få barn altså. Hadde jeg hatt et fnugg av tvil hadde jeg aldri orket å gå gjennom det jeg gjorde. Men jeg har tvilt mye på om det er ''verdt det'' å prøve på en eventuell nummer to.

[Gjest Alabama]

Vi trenger å bli minnet på at det å få barn ikke er alt her i livet, selv om barnønsket for tiden tar mye plass i mitt liv..

[Coriander]

Godt skrevet og veldig godt å lese

Vi er inne i vårt 7ende år som prøvere, uten resultat. Eggdonasjon er like rundt hjørnet for oss og selv om jeg så veldig, veldig ønsker å bære frem et barn, er jeg noen ganger usikker på om jeg egentlig vil gå/orker gå gjennom dette. Men mannen min vil veldig gjerne at vi skal, begges familier og venner også.

Det jeg ofte reagerer på, er hvor mange som sier at om vi virkelig vil det nok, så kommer vi til å få et barn på den ene eller andre måten. Ja, kanskje, men det er ikke uten en pris. Vi har bestemt oss for at om dette ikke funker, så kommer vi ikke til gå videre med adopsjon og det er det mange som har vanskelig for å akseptere. Så det er veldig mye press fra omgivelsene. Det er ikke det at vi ikke kunne tatt til oss et barn som ikke er vårt, men det å adoptere er ikke en lettvint og enkel løsning som så mange tror.

Vi har heldigvis, med litt flaks og mye innsats klart å bevare forholdet, men jeg er ganske sikker på at en langvarig adopsjonsprosess ville tatt knekken på oss som individer og som et par.

Jeg gikk litt i terapi en stund fordi prøvingen gjorde meg så deprimert. Vi snakket mye om det å akseptere at man vil bli forbli barnløs og gå videre med livet. Hun sa at de som får dette til best, er de som tar en avgjørelse om at nok er nok, slik som deg

Endret 14. mai 2011 av Coriander

[S@va]

Godt skrevet og veldig godt å lese

Vi er inne i vårt 7ende år som prøvere, uten resultat. Eggdonasjon er like rundt hjørnet for oss og selv om jeg så veldig, veldig ønsker å bære frem et barn, er jeg noen ganger usikker på om jeg egentlig vil gå/orker gå gjennom dette. Men mannen min vil veldig gjerne at vi skal, begges familier og venner også.

Det jeg ofte reagerer på, er hvor mange som sier at om vi virkelig vil det nok, så kommer vi til å få et barn på den ene eller andre måten. Ja, kanskje, men det er ikke uten en pris. Vi har bestemt oss for at om dette ikke funker, så kommer vi ikke til gå videre med adopsjon og det er det mange som har vanskelig for å akseptere. Så det er veldig mye press fra omgivelsene.

Vi har heldigvis, med litt flaks og mye innsats klart å bevare forholdet, men jeg er ganske sikker på at en langvarig adopsjonsprosess ville tatt knekken på oss som individer og som et par.

Jeg gikk litt i terapi en stund fordi prøvingen gjorde meg så deprimert. Vi snakket mye om det å akseptere at man vil bli forbli barnløs og gå videre med livet. Hun sa at de som får dette til best, er de som tar en avgjørelse om at nok er nok, slik som deg

Bare for å ha det sagt; jeg synes det er raust og storsinnet å adoptere et barn som trenger foreldre! De rundt dere får bare finne seg i det. SOm jeg hørte en gang på en dokumentar om barnløshet og adopsjon: det er ingen menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å ha foreldre.

[Gjest Alabama]

Bare for å ha det sagt; jeg synes det er raust og storsinnet å adoptere et barn som trenger foreldre! De rundt dere får bare finne seg i det. SOm jeg hørte en gang på en dokumentar om barnløshet og adopsjon: det er ingen menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å ha foreldre.

Jeg tror Coriander mente at de ikke ville adoptere.

[S@va]

Jeg tror Coriander mente at de ikke ville adoptere.

Wups... misforsto Leste visst litt fort der. Skjønner godt at man ikke orker å gå gjennom noe sånn. Hadde ikke orket det selv heller, men har veldig stor respekt for de som orker og vil. Men dermed ikke sagt at det er noe galt i ikke å adoptere. Så; beklager!

[Gjest Blondie65]

Det å akseptere seg selv som den en er og overleve forventningene til alle rundt er nok det som er vanskeligst med å bestemme seg for at en kan forbli barnløs.

Her er en tanke til alle rundt oss:

Treffer du et nytt menneske som er i en alder der man "burde" hatt barn ... ikke spør. Dvs. det er lov å konstatere at en ikke har barn, men det etterfølgende hvorfor ... det kan du spare deg. Nå har jeg levd såpass lenge med min viten om at det ikke er mulig for meg å bli mor at jeg svarer veldig lett "jeg kan ikke få barn fordi jeg måtte fjerne livmoren". Man skulle tro at denne satt - men DA skal folk selvsagt komme med "å men det går jo å adoptere". Ikke gjør det. Har noen i en alder av 30-40 år ikke barn så stopp når det er konstatert. Ingen skal behøve å forklare at en ikke vil adoptere eller ikke får adoptere. Det er personlig - akkurat som valget om å ikke eller mangelen på mulighet til å få barn.

Nøkkelen er som trådstarter sier å akseptere tingenes tilstand og ikke se på seg selv som et misfoster eller som ukvinnelig fordi man ikke får til/kan få barn. Og ikke la andre kalle deg det heller (utrolig mange elefanter i porselensbutikker der ute).

Forøvrig ønsker jeg alle lykke til med planene - uansett hva de går ut på!

Endret 15. mai 2011 av Blondie65

[Vilmenfårikketil]

Jeg må bare si: kudos til deg som klarte og ikke minst turte å komme frem til dette punktet. Du er skikkelig tøff altså.

Vi har vært gjennom dette selv (totalt 3 år som prøvere, nesten 1 år med 4 IVF-forsøk) og jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Det er ekstremt hardt, både for kropp og sinn. Det er, som Strix sier, ikke noe man gjør på gøy.

Jeg var også veldig langt nede en stund, og det som hjalp meg var faktisk at IVF-klinikken hadde sommerferie. Da slapp jeg de hersens medisinene i to hele måneder og kunne kose meg uten å ense IVF en eneste tanke. Det var utrolig deilig, og i august var jeg klar til en ny runde (som klaffet).

Jeg og mannen har hele tiden vært flinke til å ta vare på de gode stundene, og se små positive ting med at vi bare var oss to. Det tror jeg er veldig viktig for ikke å bli splitter pine gal oppi dette styret.

Jeg har aldri tvilt et eneste sekund på at det er dette jeg vil. Å få barn altså. Hadde jeg hatt et fnugg av tvil hadde jeg aldri orket å gå gjennom det jeg gjorde. Men jeg har tvilt mye på om det er ''verdt det'' å prøve på en eventuell nummer to.

takk for klem! det trenger jeg. det er nok forskjellen på mange her inne og meg, jeg har faktisk vært litt i tvil om jeg vil ha barn. eller, det er litt feil.jeg vet at jeg vil ha barn, men jeg MÅ ikke, om du skjønner den hårfine forskjellen? og jeg kjenner av hele mitt hjerte at jeg ikke vil NOK. Jeg vil, men absolutt ikke nok til å gjennomgå den tøffe prosessen som prøverør er. greit, det kan klaffe på første forsøk, men det tenker jeg er lite sannsynlig.. og hva med nr 2, som du skriver, jeg har alltid hatt lyst på flere om jeg skal ha. Har tenkt mye på at jeg vil leve livet, og at dette tross alt er det eneste jeg har. alle som har barn sier at barn er meningen med livet, men jeg har mange meninger i livet nå og jeg, som sikkert ville blitt litt borte om jeg begynner med IVF prosessen og får barn..