Føler meg så mislykket :(

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så utrlig mislykket!

Jeg har nå brukt 5 år på å ta en bachelor. Har ikke trivdes på studiestedet i det hele tatt, og har latt dette gå utover studiene. Har måttet konte i mange fag, og tatt de på nytt, og nå etter 5 år har jeg endelig fullført bachelor Begynner på master i høst eller etter jul, som da vil ta 2 år. Altså kommer jeg til å bruke 7-8 år på en master!

Er dette helt håpløst? Vil arbeidsgiver spørre hvorfor jeg har brukt så lang tid?

Gråter utrolig mye over dette. Jeg skulle ha vært ferdig nå, og hatt et normalt studielån. I stedet har jeg 2 år igjen, og kommer til å betale ned på lånet resten av livet. Føler meg totalt mislykket, og skulle ønske jeg kunne begynne på nytt

[AnonymBruker]

Du er ikke mislykket

Selv har jeg brukt 6 år på bachelor, og 2 på master. So what? Jeg har da fremdeles graden min, og den er da ikke noe dårligere enn andres grader

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i stuasjonen. Er på mitt første år nå og skal ta 2 eksamener opp igjen nå! Føler at tiden renner ifra meg. Jeg skulle jobbet mer javnt, lest mere osv. Sier det til meg hvert semester, men blir aldri noe av. Ser ut som om det aldri går min vei, og jeg er så redd for å ikke klare det.

Aner ikke hvordan arbeidsgivere reagerer på dette, og har egentlig ikke tenkt på det. Ble litt nysgjerrig selv nå. Hva er det du studerer?

[Gjest Fikira]

Esh, folk tar ting i forskjellig hastighet.

Så lenge du er fornøyd med det du oppnår til slutt, så er vel det det viktigste enn hvor fort du oppnådde det.

[Gjest stillness]

Her er ei i samme båt. Jeg har også brukt ekstra tid på min bachelorgrad og i tillegg har jeg litt rot fra før så kommer til å ha et stort studielån,men man må nok bare prøve å tenke positivt selv om jeg også føler meg deprimert noen ganger.Ikke noe å gjøre med det som allerede har skjedd

[Lipstick]

Jeg kjenner mange som har brukt lang tid på både bachelor og master, så det er du ikke alene om! Og så mye som folk studerer, går det sikkert greit med studielånet også. Begynner selv på min andre bachelorgrad nå, og vil dessverre sitte igjen med en halv million i studielån etter det. Veldig kjedelig, men jeg trøster meg med at det sannsynligvis er verdt det! Det er jeg sikker på at din utdannelse er også!

På jobbintervjuer får en mange rare spørsmål, men jeg tviler på at de kommer til å henge seg opp i at du bruker så lang tid. Det viktigste er nok at du består eksamenene dine og har jobbet godt med studiene.

Det ordner seg nok, skal du se

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig tror jeg det er mange som har det sånn. For ikke å snakke om meg selv. Jeg aner ikke hva jeg vil bli eller hva jeg vil gjøre. Mine venninner har allerede gått flere år på universitetet og høyskoler og noen har til og med fagbrevet og fast jobb i alle retninger og her sitter jeg da. Hopper fra jobb til jobb, hoppet til og med av studiene mine for jeg fant ut at det var ikke noe for meg. Men så slo tanken meg at vi kan leve til vi er hundre år gamle og kanskje vel så det, hvorfor skal vi ha det så travelt? Det er viktig å leve idag også, ikke bare i morgen.

[AnonymBruker]

Åh, tusen takk for alle svar Det var utrolig godt å få så mange positive konnentarer. Jeg bekymrer meg altfor mye om dette, så det er bra å få litt andre synspunkter. Og dere har jo helt rett alle sammen! Det er ikke verdens undergang. Bare litt vanskelig når mine venner allerede er i ferd med å bli ferdig, noen er ferdig og har fått jobb. Og noen får bare toppkarakterer og gjør det kjempebra. Er jo glad på dems vegne, men da føler jeg meg så dum.

En her spurte om studie. Jeg fullfører nå bachelor i molekylærbiologi. Liker det veldig godt, men brenner ikke for det. Og det har resultert i middels karakterer (C/D). Håper å gjøre det bedre på masteren, slik at jeg har en sjans på å få jobb. Og forhåpentligvis vil ikke arbeidsgiver spørre om hvorfor jeg brukte så lang tid

Og jeg er alltid så bekymret for økonomien. Et enormt studielån, og kanskje ikke en greit betalt jobb. Det er det jeg frykter. Men jeg håper det går bra

TS

[AnonymBruker]

Og HVIS en eventuell arbeidsgiver skulle stille spørsmål om hvorfor du har brukt den tiden du har brukt, så er det vel ikke verre enn å være ærlig og si at det tok tid før du skjønte hva du ville og hvordan du skulle studere for å få best mulig utbytte av studiene. Du viser i det minste at du har reflektert over valgene og resultatene dine.

Det er så synd at det er sånn fokus på det der med normert studietid. Hvorfor i alle dager skal jeg forte meg ut i arbeidslivet når jeg har det helt superbt som student? Tenk det, jeg får gå på skolen og lære hver dag. Det finnes vel knapt noe bedre og morsommere enn å tilegne seg kunnskap??

[AnonymBruker]

IKKE føl deg mislykket!! Jeg har gjort akkurat det samme som deg. Trivdes ikke i det hele tatt da jeg begynte å studere på en snobbete skole og ikke passet inn. Ikke likte jeg det jeg studerte heller, og fant etterhvert ut at jeg ikke ville jobbe som det i det hele tatt. Men jeg fullfører det, selv om det har tatt meg 6 år, så tar jeg det ferdig.

Kommer til å søke på annen utdanning, noe jeg faktisk vil gjøre.

Du kommer helt sikkert til å få spørsmål om dette på jobb intervjuer, men det er mye mer positivt at du fullfører og faktisk tar master (!) enn at du slutter og jobber på rimi i 5 år og SÅ prøver å få deg annen jobb, den er vanskeligere å forklare.

Bare si at du var usikker på studiet, og tok en pause for å jobbe, men etterhvert ble mer sikker på hva du ville, og valgte å fullføre. Du er jo uansett kjempeflink som tar master. En master er en master, og ingen kan ta fra deg det du har oppnådd, bare vær positiv og forklar på en ærlig og grei måte hvorfor du brukte lang tid, så går det sikkert kjempefint med deg. Husk at personlighet teller også, ikke bare at man har fullført alt veldig fort, men har personligheten til en psykopat. Bare vær ærlig å si "nei, jeg rotet litt en stund der, og ble usikker på valget mitt" Jeg tror IKKE det akkurat er uvanlig.

Jeg tenker sånn, at jeg skal jo jobbe hele resten av livet likevel (ihvertfall mange mange år), så da gjør det ikke noe at jeg brukte litt tid på utdannelse i 20-årene.

Sorry, ble litt rotete det her. Du er ikke mislykket, du bare brukte litt tid, og du er så absolutt ikke alene om det

[AnonymBruker]

TS igjen.

Herregud dere er så snille! Nå ble jeg skikkelig glad, og ser mye mer positivt på livet

Hvorfor spurte jeg ikke dere bare med en gang, i stedet for å gråte over dette i mange måneder?

Igjen, tusen tusen takk. Skal bruke den tiden jeg trenger, og det med hevet hode

[AnonymBruker]

Enig med de andre Jeg tror det er mange som har havnet i liknende situasjoner. Noen bruker lang tid på bacheloren, fordi det er uvant å være student, man har kanskje ikke helt følelsen av hvor den fører hen, man prioriterer sosialt liv eller trives ikke sosialt osv. Selv har jeg normal progresjon og gode karakterer, men har en utdanning fra før, og det er tredje gang jeg er i utdanning (har tatt opp tråden fra noe jeg begynte på rett etter vgs)... Jeg har bekymret meg litt for at jeg har brukt så mye tid i utdanning, samtidig får jeg så gode tilbakemeldinger på det faglige nå, har relevant sommerjobb etc, at jeg tenker det ordner seg helt fint. Hvis du klarer å fullføre master på normert tid, og med greit resultat, vil nok det veie opp mot at du har brukt lang tid på bachelor. Ellers er det jo også mange som bruker altfor lang tid på masteren, og det går bra med de fleste av disse også til slutt. Samboeren min brukte et år ekstra på bacheloren, både fordi det skjedde litt uforutsette ting, og fordi han trengte å tenke over om han hadde valgt riktig - han har aldri fått negativ tilbakemelding på dette ved jobbintervju (og har fått de jobbene han har søkt på). Det som kan være viktig, er å ha reflektert over hvorfor det ble slik, slik at man viser arbeidsgiver at man har selvinnsikt.

[AnonymBruker]

Og HVIS en eventuell arbeidsgiver skulle stille spørsmål om hvorfor du har brukt den tiden du har brukt, så er det vel ikke verre enn å være ærlig og si at det tok tid før du skjønte hva du ville og hvordan du skulle studere for å få best mulig utbytte av studiene. Du viser i det minste at du har reflektert over valgene og resultatene dine.

Bra sagt.

[AnonymBruker]

Fy søren så deilig det var å lese dette i eksamenskjøret! Har sett det har vært så mange tråder her hvor det omtrent ropes at de som har C ikke fortjener livets rett og at A og B er det eneste som er godkjent. - får man man dårligere karakter enn det har man ikke noe å studere etter og bør få seg jobb bak kassa på Rimi.

Åh, så deilig å se dere andre som ikke bare har A og B lar høre fra dere og

[Gjest boblebrus]

Jeg har også brukt lang tid på barcheloren. Eller, den barcheloren jeg holder på med nå, gjør jeg på normert tid. Men jeg knotet lenge før jeg begynte der. Tok først et år på folkehøgskole (beste året jeg har hatt, så der var studielånet verdt det!), så et totalt bortkastet år som privatist på dyr privatskole for å ta noen fag jeg aldri fikk til (mange andre faktorer som spilte inn her. ensomhet, ingen oppfølging, bare rot), så et år der jeg begynte på en barchelor som jeg etter et semester fant ut ikke var noe for meg. Og så begynte jeg på den barcheloren jeg forhåpentligvis fullfører om et år. Pjuh! Så ting kan ta tid, og det er helt normalt

Den barcheloren jeg går på nå er helt grei, og enkelte fag trives jeg mer med enn andre. Men jeg har ikke superkarakterer, jeg heller. Jeg ligger jevnt på en C, og noen ganger får jeg bedre, andre ganger får jeg dårligere. Dette semesteret har jeg fag jeg virkelig er dritt lei, og da er målet bare å bestå Jeg heller mot lærlingeplass eller en mastergrad etterpå, og kommer uansett ikke til å bli ferdig før jeg er minst 27. Hvis jeg tar master kommer jeg til å endte opp med halv million i lån jeg også, menmen. Kjipt, men sånn er det. Er ikke alle som vet hva de vil gjøre her i livet når man er 18-19