Sliter med venners babyboom

[AnonymBruker]

Vi har prøvd å få barn lenge. I november ble jeg endelig gravid og vi var veldig lykkelige. Men det endte i en SA i uke 7. Vi hadde ikke fortalt det til noen, for vi ville vente til tre mnd var unnagjort. Det var kjempetrist å miste spiren, men jeg taklet det bedre enn fryktet. Det gikk ganske greit, og samboeren min og jeg støttet og trøstet hverandre.

Omtrent samtidig fikk jeg vite at ikke mindre enn fire venninner ventet baby... Jeg var glad på deres vegne, men samtidig smertet det meg veldig med tanke på vårt eget barn som skulle blitt født omtrent samtidig som mine venner får sine. To av dem har fått babyen sin nå, de to andre får i løpet av sommeren/tidlig høst.

Tre av disse venninnene er ikke nære nok til at jeg vil snakke med dem om SA-en. Det har blitt til at jeg har skrevet noen høflige gratulasjonsmeldinger på FB og sånn, men jeg har skjult dem sånn at jeg ikke ser alle deres oppdateringer med bilder av barnerom, store mager og babyer. De synes kanskje jeg er veldig uinteressert, jeg vet ikke. Kanskje registrerer de ikke engang at jeg er fraværende.

Den fjerde er det annerledes med. Vi er egentlig nære venninner, men så bor vi så langt fra hverandre at vi har mistet litt av den gode kontakten. Når vi møtes er det likevel som om tida har stått stille, da er vi bestiser igjen som da vi var studenter for en del år siden.

Det er denne fjerde venninnen det er vanskeligst å forholde seg til. Jeg ville ikke fortelle om SA-en mens hun gikk gravid, for jeg var redd for å gjøre henne engestelig eller lei seg. Nå er hun lykkelig nybakt mamma, og jeg vil fortsatt ikke plage henne med min triste historie. Normalt sett ville jeg ringt henne og spurt og gravd om den lille datteren hennes, men nå får jeg meg ikke til å løfte opp telefonen. Jeg har sendt et par sms-er, men der stopper det liksom opp for meg.

Tårene presser på og jeg føler meg egoistisk som ikke klarer å legge min egen sorg til side for min venninnes skyld. Følelsene fra SA-en har blusset veldig opp igjen nå fordi det blir så synlig hva jeg går glipp av.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg fortsette å holde litt avstand uten å forklare hvorfor, og håpe at hun ikke merker det i lykkerusen? Eller bør jeg fortelle henne hvordan jeg har det? Jeg føler at det blir feil uansett hva jeg gjør.

[Eidi_81]

Du kan jo sende en liten e-post og fortelle det slik det står her, og avslutte med at du ikke ønsker å ødlegge hennes lykke men at du synes det er litt vanskelig nå.

Hvis du vanligvis ville ha ringt henne oftere, så kan det jo hende hun savner deg og ikke helt forstår... Det kan jo også hende hun har mye å gjøre med en liten baby i hus. Har hun ringt deg?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har også vært der du er. En av mine beste venninner skulle ha baby, og jeg var i kjempe sorg. Hun viste om dette. Men fordi om mannet jeg meg opp til å unnskylde at jeg ikke klarte være så engasjert. Jeg var 110 prosent ærlig med henne om hvordan det føltes og hvorfor.

Etter en stund klarte jeg å være masse med hun og lille ungen, og er så glad på hennes vegne. Men det har blitt de eneste, ikke nære venninner med babyer/store mager klarer jeg ikke forholde meg til på en normal måte.

Så jeg synes du skal ta opp telefonrøret og ringe venninna de.

Klem!

[AnonymBruker]

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver.

Jeg sa sannheten til min venninne, at jeg ikke helt klarte å glede meg over hennes graviditet, fordi jeg fortsatt sørget (mistet i jula, hun publiserte sin graviditet i februar). Det gikk ikke så bra. Hun ble dritforbanna, og kalte meg en dårlig venninne. Endte faktisk med at hun kuttet kontakten, fordi jeg ikke kunne vise glede over andres lykke....... Men det sier jo litt om hvilken venninne hun var....

[Gjest luri]

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver.

Jeg sa sannheten til min venninne, at jeg ikke helt klarte å glede meg over hennes graviditet, fordi jeg fortsatt sørget (mistet i jula, hun publiserte sin graviditet i februar). Det gikk ikke så bra. Hun ble dritforbanna, og kalte meg en dårlig venninne. Endte faktisk med at hun kuttet kontakten, fordi jeg ikke kunne vise glede over andres lykke....... Men det sier jo litt om hvilken venninne hun var....

Virker ikke til at det er du som er den dårlige venninna her, heller hun!

Jeg synes ikke du skal ta det så tungt at hun kuttet kontakten. Hun beviste jo bare at hun ikke klarer sette seg i andres situasjoner i det hele tatt! Det er så klart ingen som ikke har mistet et barn el. som kan vite hvor vondt det kan være, men det går da an å prøve!

Hun hørtes veldig selvsentrert ut altså, om hun virkelig reagerte så hardt på det. En må vise litt ydmykhet for hverandre om en skal være gode venner i mange år. Det kan alltid skje ting som gjør at en må tenke anderledes/vise ekstra hensyn til den andre part. Du forstår kanskje hva jeg mener?

[AnonymBruker]

Virker ikke til at det er du som er den dårlige venninna her, heller hun!

Jeg synes ikke du skal ta det så tungt at hun kuttet kontakten. Hun beviste jo bare at hun ikke klarer sette seg i andres situasjoner i det hele tatt! Det er så klart ingen som ikke har mistet et barn el. som kan vite hvor vondt det kan være, men det går da an å prøve!

Hun hørtes veldig selvsentrert ut altså, om hun virkelig reagerte så hardt på det. En må vise litt ydmykhet for hverandre om en skal være gode venner i mange år. Det kan alltid skje ting som gjør at en må tenke anderledes/vise ekstra hensyn til den andre part. Du forstår kanskje hva jeg mener?

Ja, jeg orker ikke å kaste vekk energi på henne, når hun ikke en gang kunne vise litt empati. Jeg måtte ikke komme og tro at jeg var det eneste som slet med å bli gravid. Hun slet vissnok også før hun ble gravid med nr.1. Jaja, tenkte jeg, du skal ikke klage når du blir gravid for 2.gang på to år. I ettertid fikk jeg vite at hun er gravid for 3.gang, men at hun tok abort mellom de to svangerskapene. Syns rett og slett det er FREKT å oppføre seg sånn.

Jeg forstår veldig godt hva du mener, ja!

[Gjest luri]

Ja, jeg orker ikke å kaste vekk energi på henne, når hun ikke en gang kunne vise litt empati. Jeg måtte ikke komme og tro at jeg var det eneste som slet med å bli gravid. Hun slet vissnok også før hun ble gravid med nr.1. Jaja, tenkte jeg, du skal ikke klage når du blir gravid for 2.gang på to år. I ettertid fikk jeg vite at hun er gravid for 3.gang, men at hun tok abort mellom de to svangerskapene. Syns rett og slett det er FREKT å oppføre seg sånn.

Jeg forstår veldig godt hva du mener, ja!

Nei, det er bra at du ikke gjør det! Bruk heller tid på å ta vare på dine riktige gode venner.

[barnehagetanten]

Det beste på sikt er nok å være ærlig. Og er dere gode venninner - tåler hun å høre dette. Tåler hun det ikke - vet du iallefall at det ikke er noe savn. For venner skal kunne dele gleder OG sorger. Har selv mistet og har flere produktive venninner som blir gravid lett som bare det. Men jeg har alltid kunne snakke med dem om deres graviditet og min lengsel. Har imidlertid klart å bli gravid 7 ganger, og fullført (forhåpentligvis denne gangen også) 3 ganger gjennom 20 års aktivt sexliv. Ønsker deg lykke til med videre prøving og snakking med venninner.