Brudd og sorg?

[Gjest Abelone]

Jeg lurer på om det er mange av dere som har vært gjennom samlivsbrudd og kjente/kjenner på sorg for dette? Sorg på en slik måte at det preger deg over tid, at du har det mørkt og svart, og at du føler at dette kan du ikke snakke med så mange om. For kanskje har du vært den som valgte å gå, kanskje fordi det var det eneste rette å gjøre, kanskje så vil du ikke gi den andre "fornøyelsen" av at du sørger, eller så må du ta deg sammen av hensyn til barna.... eller noe slikt. "Ikke-godtatt sorg"

Det ble en gang gitt ut ei bok: "Sorgen som ingen sender blomster til".... som omhander den litt "forbudte", tause sorgen i forbindelse med samlivbrudd. Noen som kjenner seg igjen i dette?

[Rannva]

Dette er ikke uvanlig. Jeg har ikke opplevd det selv, men en bekjedt av meg var sykemeldt i et halvt år etter et samlivsbrudd. Ifølge legen er det faktisk helt grei grunn for sykemelding.

Dersom du er i en sånn situasjon, håper jeg det går bra med deg. :trøste:

[Gjest kriss]

Eksen min bedro meg i 3 år, noe som ikke ble så lett å fordøye. Det har vært slutt i over et år men livet er ikke blitt slik det var engang. Har tunge dager, mørke tanker oftere enn omvendt men håper at det gir seg til slutt.

Håper du har det bra?

[Gjest Abelone]

Takk for svar, dere to. Må bare forklare at det ikke gjelder meg, heldigvis , men ei jeg kjenner godt som har reagert veldig kraftig på bruddet dem imellom. Hun er den som valgte å gå, og derfor tror jeg det er vanskelig for henne å godta at hun sørger sånn over at forholdet er slutt og alt med det... Men hun har det kjempetøft. Og jeg lurte bare på om sterke sorgfølelser ved brudd kan være mer vanlig enn vi liker å tro, og som det kanskje blir satt veldig lite fokus på.

Ønsker deg lykke til, Kriss!! Håper du har noen å snakke med om mørket som du lever i mange dager.

[Gjest dies-ater]

hei, jeg mistet gutten min for ca. 2 måneder siden, helt plutselig uten noen forvarsel, gjorde han det slutt. jeg VAR verdens lykkeligste. Han VAR gutten som bare fantes i drømmene..dagene som fulgte ble grufulle. jeg gravde meg inn i meningsløsheten- isolasjonen- depresjonen

vi mennesker er avhengig av å være uavhengige. Jeg er avhengig. Av gutten jeg elsker mer enn livet selv. Jeg sørger over livet som lå i ham..uten han er jeg ingen

[Gjest the imp]

Når det er du som går, tror jeg det er vanskelig å forstå for andre at du sørger. Det var du som gjorde et valg, du kunne jo bare blitt. Hadde det bare vært så enkelt.....

Det er også noe med det at på samme måte som at folk forventer at du skal gå videre og på en måte slutte å sørge når det har gått en stund etter et dødsfall så virker det som mange har vanskelig for å forstå at man har det vondt lenge etter et brudd, spesielt hvis det var du som gikk. Den personen som går skal liksom komme over det mye fortere enn den som ble forlatt. Tror nok det er ganske vanlig å sørge også for den som forlater, ikke bare for den som blir forlatt.

[Væren]

Jeg tror at det er ganske vanlig å sørge over "det som var", også for den som går. Tross alt handler det om et forhold man hadde satset alt på; man hadde drømmer, ønsker og forhåpninger om en framtid sammen. Når drømmene så viser seg å ikke kunne gå i oppfyllelse, vil jeg tro det er veldig naturlig med en sorgreaksjon.

For å ta et eksempel: Et par som har levd sammen over tid vil alltid ha en historie og mange gode minner sammen, og til og med kanskje ha barn sammen, men følelsene mellom dem kan være helt borte. Alt som har vært kan ikke uten videre bare viskes ut; lang tid sammen setter spor, tross alt. Så selv om et brudd er uungåelig og det ikke er noen vei utenom, vil det nok på mange måter være utrolig vondt og vanskelig å bryte opp - en tung prosess - også for den som kanskje tar det endelige skrittet ut av forholdet.

Mange er kanskje heller ikke forberedt på den store omstillingen i hverdagen som et samlivsbrudd innebærer. Antagelig er det en tøffere påkjenning enn man er forberedt på, også selv om man er overbevist om at det var det eneste rette å gjøre.

Og her sitter jeg og synser om noe som aldri har rammet meg... Men jeg har nære venner som har vært gjennom dette, og har på mange måter stått med begge beina midt oppi det som "støtteapparat"...

For å si det enkelt og greit: Det ser ikke godt ut... Og det TAR TID

[Atina]

Hei!

Jeg er en av dem som har "gått". En helt forferdelig avgjørelse å ta, dro det ut i det lengste i håp om at han skulle gå lei og ta valget som jeg var for feig til å gjøre...

Etter bruddet tok det tid før vi flyttet fra hverandre, vi var enige om å bo sammen som venner til huset var solgt. Nå har jeg bodd i min egen leilighet i 2 uker og det er knalltøft! Jeg gråter mye og er veldig deprimert. Jeg angrer ikke, kjærligheten er borte, men sorgen over at jeg/vi ikke fikk det til og savnet etter det som en gang var er stor :-( En føler seg utrolig ensom når alle i omgangskretsen er vel etablert med hus, mann, barn... Dessuten føler jeg meg ganske råtten som "gikk"...

Bare noen tanker en mandags morgen.....

[Gjest GreenSky]

Jeg lurer på om det er mange av dere som har vært gjennom samlivsbrudd og kjente/kjenner på sorg for dette? Sorg på en slik måte at det preger deg over tid, at du har det mørkt og svart, og at du føler at dette kan du ikke snakke med så mange om. For kanskje har du vært den som valgte å gå, kanskje fordi det var det eneste rette å gjøre, kanskje så vil du ikke gi den andre "fornøyelsen" av at du sørger, eller så må du ta deg sammen av hensyn til barna.... eller noe slikt. "Ikke-godtatt sorg"

Det ble en gang gitt ut ei bok: "Sorgen som ingen sender blomster til".... som omhander den litt "forbudte", tause sorgen i forbindelse med samlivbrudd. Noen som kjenner seg igjen i dette?

Eh, ja. Her! Desverre. Det er 8 mndr siden jeg gjorde det slutt. 8 jævlige mndr. Var sykemeldt de tre første månedene. Det føles like tungt fremdeles, har bare blitt flinkere til å late som om ting er bra... For det er som du sier, en hvis "sørgeperiode" blir godtatt av omgivelsene, men så...

[Gjest soulmate44]

Jeg er midt oppe i en sånn sorgreaksjon i forbindelse med samlivsbrudd, og er nok ikke ennå klar til å prate/skrive så mye om det. Jeg vil bare si at grunnen til at man er den som velger å gå ikke alltid betyr at man ikke elsker den man forlater, men at man føler man er nødt p.g.a. selvrespekt og ansvar for seg selv. Et forhold som bryter deg ned, enten p.g.a. likegyldighet eller respektløshet fra partneren kan være veldig ødeleggende...........................

[Gjest sexysadie]

Etter ett samlivsbrudd er man litt på bærtur for å si d sånn.

[Gjest the imp]

Jeg tror at det er ganske vanlig å sørge over "det som var", også for den som går. Tross alt handler det om et forhold man hadde satset alt på; man hadde drømmer, ønsker og forhåpninger om en framtid sammen. Når drømmene så viser seg å ikke kunne gå i oppfyllelse, vil jeg tro det er veldig naturlig med en sorgreaksjon.

For å ta et eksempel: Et par som har levd sammen over tid vil alltid ha en historie og mange gode minner sammen, og til og med kanskje ha barn sammen, men følelsene mellom dem kan være helt borte. Alt som har vært kan ikke uten videre bare viskes ut; lang tid sammen setter spor, tross alt. Så selv om et brudd er uungåelig og det ikke er noen vei utenom, vil det nok på mange måter være utrolig vondt og vanskelig å bryte opp - en tung prosess - også for den som kanskje tar det endelige skrittet ut av forholdet.

Mange er kanskje heller ikke forberedt på den store omstillingen i hverdagen som et samlivsbrudd innebærer. Antagelig er det en tøffere påkjenning enn man er forberedt på, også selv om man er overbevist om at det var det eneste rette å gjøre.

Og her sitter jeg og synser om noe som aldri har rammet meg... Men jeg har nære venner som har vært gjennom dette, og har på mange måter stått med begge beina midt oppi det som "støtteapparat"...

For å si det enkelt og greit: Det ser ikke godt ut... Og det TAR TID

:enig_animasjon:

[Gjest agurk]

Når jeg dumpa faren til sønnen min fikk jeg en skikkelig sorgreakson, på det at livet mitt ble ikke slik jeg hadde forventet samt at det er ganske skummelt og begynne på nytt. Jeg gikk ned fem kilo på en mnd, bare satt å gråt og hadde det ikke noe bra. Så selv om man vet at det er rett det man gjør kan man få en reaksjon på det!

[Devi]

Jeg tror det er like vanlig å sørge om man er den som velger å gå, som den som blir forlatt.

Det er mange grunner til at folk går fra hverandre, og av og til er det ikke noe man vil, men det kan være den eneste løsningen man ser.

Man vil så gjerne at det skal fungere, for man er jo så glade i hverandre, men så er det ting som gjør at det ikke vil fungere på sikt likevel.

Da er det tøft å måtte innse at dette går ikke, nå er det på tide å gi opp.

Det er tøft å gi opp og vite at den du er så glad i fortsatt er der ute men at forholdet nå er forbi, at dere begge skulle så inderlig ønske ting fungerte, men dessverre er ikke verden alltid rettferdig.