Reisebrev

[AfgMartin]

Da er jeg tilbake i Norge om fire måneder. Jeg har dratt hjem før. Det er bare at denne gangen drar jeg ikke tilbake.

Jeg har fått den jobbmuligheten jeg ønsket meg og de er veldig spente på å kombinere det norske med det amerikanske som jegere utfører.

Et forsvar som er nødt til å vise makt og styrke kontra et forsvar som er kjent for dialog.

Her, I Kunar i nord og Melmand i sør, vil jeg etterlate meg utrolig mange minner jeg vil være foruten og en del jeg er utrolig heldig at jeg fikk oppleve.

Men i bunn og grunn vil det føles som å forlate en som er skadd. Jeg svikter så mange og vil aldri bli helt hel igjen.

Men dette har ingenting med det amerikanske forsvaret og gjøre. De av dere som tror de norske har vært skånet, tar feil. Ja, ikke mange av de norske har dødd. Det er nesten bare amerikanere som har dødd her. Hovedsakelig bare fra US Army.

Men tro ikke at det kommer hjem førstereisgutter blant de norske. Ingen vil kanskje noensinne få oversikt over hvor mange av disse som kommer hjem med liv på samvittigheten.

Det er først de siste årene at man har sett den hele sannheten av krigen i gamle Jugoslavia. Det vil ta tid her også. Og det hele er langt fra ferdig. Men etter 23 effektive måneder i Afghanistan, vil det være over for meg.

Alle de små som har vinket til meg og de jeg har rukket å bli såpass kjent med at de har husket meg godt igjen når jeg besøker landsbyen på nytt, vil stå fast i mitt sinn selv når jeg blir 80. Hvilken framtid de går i møte vet jeg ikke.

Det kan jeg ikke lenger påvirke.

Det blir merkelig å dra fra et land hvor det å smile til tross for at man eier null, er helt vanlig. Spesielt når man kommer hjem til et land hvor selv tiggerne er pløsete i kinnene etter all pølsespisingen.

For ett år siden løp jeg mot medevac med restene av en 12-åring som nettopp hadde mistet begge bena pga en mine. For noen dager siden så jeg han igjen. Med dobbelt så kraftige overarmer og et stort smil. Livet finner alltid en vei. For de som har guts.

I disse tabloide BinLaden-dager blir min utdannelse beskrevet som verdens tøffeste, også av norske medier. Den er jeg fortsatt stolt av og eneste grunn til at jeg får en bra instruktør-jobb blant de beste i Norge. Men jeg husker når jeg slet av meg ryggmargen og holdt på å fryse i hjel for fire år siden, at jeg hadde håpet å oppnå så mye mer. ”You better make a difference.”

Krigen, konflikten, tumultene – hva enn den norske regjering velger å kalle det, vil fortsette. Lenge. Taliban-støtten er for stor. Den kan ikke knuses med makt.

Jeg vil fokusere på kamp i teori og trening fra høsten. På en norsk krigsskole vil jeg jobbe sammen med andre for å bevisstgjøre nye håpefulle menn og kvinner med et sunt sinn, hvordan de skal gjøre en karriere som ender med å forderve det sinnet.

Men som ved meg, kanskje også la de bringe inn en forskjell. Ikke for alle, men for noen.

Bin Laden – Selene 0-1

Afghanistan-USA 1-0

Vi snakkes!

Martin

[AfgMartin]

12 days to go.