Superstudentene

[venus_]

http://www.dn.no/forsiden/article2136557.ece

Hva synes dere?

[Gjest Fikira]

At det er flott at de klarer å studere slik... hadde aldri i verden klart det.

[AnonymBruker]

Noen av dem er jo nesten "overmennesker", som klarer å ha flere verv og/eller interesser, samtidig som de tar minst full studieprogresjon med toppkarakterer. Jeg har veldig respekt for de som greier det. Er selv en flink student, men klarer ikke å ha mer enn ett verv og vanlig progresjon om jeg skal få gode karakterer og ikke slite meg helt ut (tar 40 stp dette semesteret, og har ikke gjort annet enn skole, det ene store faget var nok også mer arbeidskrevende enn det burde vært - drittlei!).

Samtidig er det nok også noen som kan ende med å prioritere feil, og ikke samle fokus nok - som han som tar hundreogørten studiepoeng innen helt forskjellige emner, og "bare" får gjennomsnittskaraktererer? Det kommer selvsagt helt an på hva målsetningen hans er, hva han har tenkt å bruke utdanningen(e) til osv. Men som arbeidsgiver ville jeg vært litt skeptisk til en som åpenbart har fullt kjør hele døgnet, og såpass spredte interesser. Jeg studerer sammen med ei som tar (eller melder seg opp i) 40-50 stp i semesteret, har et ganske aktivit sosialt liv og flere "tyngre" verv på Universitetet. Hun er smart og ryddig, men vi ser også at det etter hvert (som det baller på seg med verv, og fagene blir mer krevende), at hun sliter en del med å få fulgt opp ting. Da har man tatt på seg for mye, og en bør lære litt om å begrense seg før en skal ut i arbeidslivet. Nå regner jeg med at min studievenninne etter hvert finner den balansen, for hun er ung, veldig fornuftig og ønsker å være seriøs, men jeg blir litt mer skeptisk til han i artikkelen.

(jeg har også interesser og utdanning innen to fagfelt, så jeg forstår dilemmaet, men det er også viktig å kunne fordype seg etter hvert i studiene, ikke bare ta alle fagene studiestedet tilbyr)

[juliane]

Jeg hadde nok også klart å ta 210 studiepoeng i semesteret og få en gjennomsnitt på C, men hva hadde jeg egentlig sittet igjen med av kunnskap et år etterpå? For min del vet jeg at jeg hadde kommet gjennom utelukkende ved hjelp av pugging, og at den grunnleggende forståelsen ikke hadde fått tid til å utvikle seg bra nok. (Ergo snitt på C og ikke høyere). Et år etterpå hadde jeg nok glemt mesteparten av det jeg hadde pugget, og sittet igjen med studiepoengene, men uten de kunnskapene man forventer at man skal opparbeide seg gjennom utdannelsen. Ville ikke kalt det en superstudent akkurat...

[Porcelain]

Jeg og tenker litt sånn.. Sånn som det året her, er på mitt hardeste studieår, (mye pga innlagt praksis dog) , og selv om jeg føler at jeg kunne jobba ved siden av osv har jeg ikke gjort det. Det vil si at jeg har mye tid til å tenke og diskutere, noe som garantert gjør at jeg kan ting bedre.

[AnonymBruker]

'- Det viktigste er at man lager en hverdag der det å studere er en jobb og ikke bare noe koselig. Det nytter ikke å komme klokka ti, lese en time, drikke en kaffe, lese en time, spise, skravle og gå hjem, sier Frode Saugestad, litteraturviter og forsker. '

Mitt største problem er at jeg gjør studiene om til en hyggelig hverdag, som igjen fører til veldig lite faktisk gjort.

[Gjest Kim]

Det hadde vert av interesse å se litt på familieforhold og slikt i forhold til disse studentene.

[AnonymBruker]

Det er jo selvfølgelig imponerende at man greier å håndtere jobb, studier, trening m.m. og at man samtidig tar mye mer enn normert studieprogresjon. Flott for de som greier det, og en fin egenskap å ta med seg videre.

Likevel setter jeg spørsmålstegn om hva som liksom skal være hensikten med at man skal feie gjennom et studium 3-4 ganger raskere enn normert tid. Som andre påpeker i kommentarene til artikkelen, så handler ikke et studie bare om grader, karakterer og hvor raskt man gjør det, men det er også en modningsprosess der man modnes både i forhold til faglig innhold og tilhørende aktiviteter som f. eks å være organisert i en studentforening og lignende. Man kan man si hva man vil, men man får ikke det samme forholdet til faget når man feier gjennom på et år versus det å bruke mange år på å finspisse faglige ferdigheter samt la stoffet kunne modne litt mer.

Jeg stiller også spørsmålstegn ved og er kritisk til intensiteten. Joda, egenskapen er fin den, men når man har dager fra 0500-2230 så får man ikke gjort annet enn å jobbe, og man kan i grunnen glemme å tenke på å stifte familie. Det virker som om det er så superviktig å fremstå som at man har mest mulig dårlig tid, at alt skal skje på en gang og at det er om å gjøre å bli fortest mulig utbrent, for det er det som vil skje med mange dersom de fortsetter et slikt studietempo i arbeidslivet. Risikoen for utbrenthet er stor, og det kan være ennå værre enn å ha enn litt mindre ambisiøs jobb som man takler tempoet på, mange kommer seg aldri tilbake til arbeidslivet.

[Nalla]

Det hadde vert av interesse å se litt på familieforhold og slikt i forhold til disse studentene.

Enig der!

Tar selv like over 60 stp. dette semesteret, men på bachelornivå. Jobber i tillegg 50-70% gjennom hele året (+ mer på sommeren selvfølgelig) og med snitt over gjennomsnittet. Men har f.eks aldri tid til å besøke familien, og stakkars samboeren min går på veggene fordi jeg ikke har energi til å bidra så mye med husarbeid og kjærestekos som jeg burde!

Forøvrig synes jeg det er viktig å få med seg at de anbefaler å jobbe med pensum i forhold til eksamensoppgaver. Ja, dette gjør det lettere å få en god karakter på eksamen, men jeg sverger likevel til å lese pensum før jeg ser på eksamenoppgaver. Det er jo bredde- og dybdekunnskapen jeg vil trenge når jeg skal ut i jobb som er innenfor det jeg er utdannet som!

De fleste studenter har tid til å "kose seg" med studier, jobb, venner, familie og hobbyer!

Superstudentene er sikkert flinke, men jeg synes det blir feil om dette skal fremstå som normalen...

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært sånn og hold på på samme måte, men jeg må si det gikk på bekostning av både venne- og familierelasjoner. Det skal legges til at jeg samtidig la press på meg selv om å få gode karakterer. Håpløst i lengden. I planen min var det kun rom for trening, spising og egenpleie utenom skole og jobb, og jeg traff omtrent ikke venner som befant seg på studiestedet akkurat når jeg var der og hadde tid til en kaffe, og familie så jeg bare om de kom ubedt på besøk og jeg tilfeldigvis var hjemme. Det gikk for et år, men gikk hardt utover samvittighet og psyke. Jeg følte ikke at jeg fikk særlig anerkjennelse heller for å drive på sånn, tror heller ikke jeg får det i fremtiden, så er glad jeg har gått tilbake til det normerte