Oppførselen til en 10-åring

[Gjest ts]

Har en 10-årig gutt i hus, og det er mye drama for tida med han...

Han har alltid vært utfordrende, men nå virker det som vi mister mer og mer grepet på han. Han er hyggelig hos andre og på skolen (og det er kjempeflott), men hjemme får vi det i bøtter og spann! Han svarer stygt, "balanserer" hele tiden på kanten av hva som er tillatt, måten han svarer på og henvender oss til på gjør at stemningen blir dårlig, og jeg går med konstant magevondt. Faren og jeg gjør som mange andre foreldre "alt" for han (men samtidig har han plikter i hjemmet han skal gjøre, så vi syr ikke puter under armene). Hvis han trenger hjelp, får han det som regel alltid. Men da er det galt det og, han finner alltid noe å klage på selv om vi har prøvd vårt beste. Det er litt vanskelig å beskrive eksakt hvordan oppførselen hans er, men det er den ubehagelige måten han ter seg på som er vanskelig å forholde seg til.

Han er for det meste snill med lillebroren sin (som er tre år nå), men hvis vi ikke er i rommet kan han la frustrasjonen sin gå ut over broren.

Besteforeldrene unnskylder han med at han er "sliten", "sjalu" (på broren) etc. Jeg prøver å se det fra hans ståsted, men klarer likevel ikke å unnskylde mye av oppførselen hans.

Jeg er sliten av å ha det slik. Jeg blir fortvilet, og da kjefter jeg på han (selv om jeg ikke ønsker det). Prøver å gi han konsekvenser, for eksempel at han må være hjemme en dag (han får ikke dra og besøke kompisene). Da gråter han og bærer seg, og ber om "godt vær".

Hvordan angripe dette? Har prøvd å snakke med han x-antall ganger, men så sklir det ut igjen (går som regel greit en periode da). Det er jo ikke slik at han ikke vet hvordan man oppfører seg mot andre, det viser han jo ute blant folk (selv om det har hendt at det har vært ubehagelige episoder også ute blant andre).

Ønsker bare å se mer av den snille og gode gutten han egentlig er. Er det alderen? Påvirkning fra vennene? Vet jo at han er en del sammen med et par år eldre gutter.

Noen som har tanker rundt dette, gode råd etc.? Tar i mot med takk

[AnonymBruker]

Jeg ville bedt om en time hos barnepsykolog, fastlegen kan hjelpe dere med henvisning.

Foreldre må komme over den barrieren mange har med å tro at det er skam å søke hjelp. Sønnen deres sliter åpenbart med noe siden han har "to personligheter".

[Stinelin]

Det første som slår meg er at det er veldig viktig å være konsekvent. Å gråte og be om godt vær er helt greit å gjøre, men skal ikke gi resultater. Konsekvensen/ "straffen" skal være som dere har bestemt uansett. Klare grenser som aldri fires på gir forutsigbarhet for gutten, og han slipper å tøye strikken hele tiden.

Har selv erfaring fra lignende, og i det tilfellet er det helt klart at tydelige rammer gjør ting lettere for alle. Sinne, gråt eller surmulig forandrer ikke situasjonen. Dette gir forutsigbarhet som er lettere å forholde seg til, og reaksjonene blir mindre etterhvert som han lærer at det ikke funker. Det eneste som virker er altså å oppføre seg bedre.

Så er det også vel så viktig med belønning og ros når ting går som det skal!

Jeg tror mange stiller for lave krav til ungene idag, de har ikke vondt av at det forventes både innsats, ansvar og god oppførsel.

Lykke til

[Carrot]

Fantastisk!! To personligheter?? Send ungen til psykolog!!

Tragisk konklusjon...

Alle barn har vilje, og tester grenser. Som foreldre er det viktig å oppmuntre vilje og egenrådighet samtidig som man lærer dem om tolmodighet, hensyn til andre og konsekvenser...

Jeg tror mindre regler og klare forventninger med de samme konsekvensene hver gang kanskje kan hjelpe? Altså ikke "gi etter for bønnom godt vær" liksom..

Hos oss har vi tre regler; man skal være "grei og snill", man skal gjøre sine plikter, og man skal snakke sammen... Det er rom for sinne, frustrasjon og alle andre følelser men man skal snakke om det... Ikke rope og kjefte, ikke kaste ting, slå eller rase - snakke... Og snakker vi ikke lytter vi heller ikke...

[Gjest gjest]

Store muligheter at denne oppførselen har bakforliggende problemer for gutten din. Kanskje han blir mobbet, eller kanskje har sliter på skolen. Før man angriper saken med psykologer o.l. bør man i det minste sjekke slike "vanlige" ting.

Sett deg ned med gutten og snakk med gutten, og spør han om noe som plager han. Mobbing er uansett noe som han vil ha STORE problemer å snakke om. Så da må du regne med at han ikke vil si dette. Da er det lurt å prate om mobbing gennerellt, og fortelle at du er der for han. Dette er noe jeg synes alle foreldre bør gjøre fra barneskole alder.

[AnonymBruker]

Vær konsekvente og hold fast ved det dere har bestemt. Mange barn er mestere i manipulering og vet nøyaktig hvordan de skal få de voksne til å synes synd på dem og kanskje gi etter. Gutten er mer enn stor nok til å ta konsekvensene av sine handlinger, men det bør være klargjort på forhånd at "dersom du gjør A så skjer B", så har han et reelt valg i forhold til oppførsel.

Hvis gutten gråter og er skikkelig lei seg så skal dere selvsagt trøste ham og vise at dere er glade i ham, men forklar han rolig at han likevel ikke får lov til å gå ut osv, fordi sånn har dere jo avtalt at det blir dersom han gjør sånn eller slik.

Jeg ville satt meg ned med gutten i et rolig øyeblikk, foreldre og sønn. Snakk om hvordan han føler at han har det i familien, la han få lov til å si at "dere er snillere med/mer glad i lillebror enn meg" f.eks. hvis det er det han føler, selv om dere er uenige med han. Si at dere er lei dere for at han føler det sånn, at dere er mer glad i han enn ord kan beskrive, at ingen kan ta hans plass i deres hjerter selv om dere også er glad i lillebror. Si at dere ønsker at han skal forstå og føle hvor glad dere er i han, og hva må til for å få til det? Hvis han da sier at han må få lov til ting som dere synes er urimelige så forklarer dere rolig at dere er så glade i ham at dere ikke vil la han gjøre det, for om han f.eks. får lov til å behandle andre dårlig eller ikke har grenser så vil han etterhvert ikke ha det så godt likevel. Alle handlinger har konsekvenser, noen er positive og noen er negative. Hjelp han med å foreslå ting som kan vise han at dere er er veldig glade i ham, som at han kan få gjøre noe fast med mamma og/eller pappa alene en dag i uka der han bestemmer hva dere skal gjøre, eller at dere kan ha litt koselig alenetid på kvelden når han legger seg med boklesing, prating osv. Å vise at dere er glad i han handler om å gjøre hyggelige ting sammen og si fine ting til ham, ikke å la han få lov til å gjøre hva han vil og når han vil.

Prøv å unngå å si at "vi er LIKE glad i deg som i lillebror". Prøv å heller bruke vendinger som at "vi er veldig glad i deg" osv. Fokuser på deres kjærlighet til ham uten å sammenligne med lillebror. Men selvsagt, hvis han krever å vite hvem dere er mest glad i, så må dere jo si det på en annen måte.

Lag en avtale der han får være med på (men ikke styre) å bestemme hvordan man skal oppføre seg hjemme og hva som blir konsekvensene hvis man ikke gjør det. Vinkle det positivt der det er mulig og skriv ned i et litt høytidelig dokument. F.eks. er det bedre å si at "vi skal snakke pent til hverandre" enn å si at "det er ikke lov å snakke stygt til hverandre". Ikke gjør lista for omfattende. Ta tak i de tingene dere synes er viktigst (hvis det er 20 viktige ting så velger dere de fem viktigste av dem, og tar nye fem senere når de første fem er under kontroll) og bli enige om konsekvensene dersom man ikke klarer å følge disse reglene. Bli også enige om noe hyggelig dere kan gjøre sammen som premie dersom reglene blir fulgt til deres tilfredsstillelse. Pass på å få en fin balanse mellom at gutten må strekke seg litt for å få denne premien, men at det ikke blir så krevende og langtrukket at han mister motivasjonen. Til slutt skriver dere alle tre under dokumentet/avtalen i tre eksemplarer og får ett eksemplar hver. Det gjør det hele litt høytidelig og viktig. Bruk gjerne en form på dokumentet som får det til å se litt viktig ut, f.eks en ramme og et stempelmerke. La et eksemplar henge framme, på kjøleskapsdøra eller noe sånt.

Husk at grensesetting også er omsorg. Dere vil jo at han skal vokse opp til å bli en veltilpasset ungdom og etter hvert voksen, en som har venner og som finner seg til rette både sosial og på skole/jobb. Dette kan dere godt forklare ham, for han er stor nok til å forstå det.

Bare husk å bruke litt tid på bare han. For aldersforskjellen mellom søsknene er stor og det vil kunne skape gnisninger. En tiåring har lyst til og er istand til helt andre ting enn en treåring. En treåring får mer av den åpenbare omsorgen (sitte på fanget, kose/klemme osv) enn en tiåring. Det kan føles skjevt for den eldste, selv om han kanskje føler seg for stor til å sitte på fanget. Derfor er det så viktig å finne på andre ting sammen med han, ting lillebror ikke får være med på. Og om han ikke vil sitte på fanget så pass på å gi ham kjærtegn likevel, som å klemme han, rufse han i håret, stryke på kinnet osv.

VIKTIG: Gi positive tilbakemeldinger når han gjør noe bra. Skryt av hvor snill han er med lillebror, hvor glad dere blir når han hjelper til med husarbeid, hvor stolte dere er når han får positive tilbakemeldinger fra skole/andre osv. Prøv å tenke at dere skal si minst fem positive ting til han hver dag.

Lykke til!

[Redbull]

Jeg ville bedt om en time hos barnepsykolog, fastlegen kan hjelpe dere med henvisning.

Foreldre må komme over den barrieren mange har med å tro at det er skam å søke hjelp. Sønnen deres sliter åpenbart med noe siden han har "to personligheter".

Er du seriøs?! ALLE unger oppfører seg bedre hos andre enn hjemme!! Gjelder nå voksne også for svarte!! Jeg skjeller ikke ut samboeren på besøk eller ute blant folk, jeg venter til jeg kommer hjem!

[Gjest ts]

Takk for mange gode svar. Nei, sønnen vår har ikke to personligheter, og trenger neppe noen barnepsykolog.

Jeg har prøvd å tenke litt hva som kan gjøre det (etter som jeg har lest svarene deres) og tror nok en del ligger i at vi kanskje har vært inkonsekvent... eller, vi har kanskje ikke vært flinke nok til å følge opp det vi har blitt enige om.

For vi har gjennomført, og gjennomfører stadig alt siste anonymbruker nevner; vi har snakket med han om sjalusi ifht lillebroren, vi sier ofte vi er glade i han, viser det ved å gi han klemmer og kos, gjør ting alene med han innimellom, laget avtaler som han har vært med på å utforme (og hengt synlig opp på veggen), skryter ofte av han (for han gjør mye bra også selvsagt, han er både skoleflink, god i sport, en god venn for kompisene sine osv osv).

Han blir ikke mobbet, det vet vi helt sikkert. Tvert om er han en veldig sosial og godt likt gutt, med mange venner. Han er faktisk nesten aldri alene, har alltid noen å leke sammen med. Dette ser vi også siden han ofte har venner med hjem, eller drar på besøk til sine venner. Samme meldinger får vi fra skolen og læreren hans.

Å oppdra barn skal ikke være enkelt, det er sikkert. I dag har han forresten vært kjempegrei, ikke klaget et sekund eller svart frekt. Det har rett og slett vært en kjempetrivelig dag sammen med han.

[AnonymBruker]

Hva med å teste ut positiv feedback. Hver minste ting han gjør og sier som er positivt så gir dere ham en tilbakemelding sånn at han vet at dere har sett. Samtidig så overser dere all negativ oppførsel. Det er både tungt og vanskelig, men her i huset så gikk det da bedre. Dette tipset fikk jeg av en barnevernspedagog.

[Gjest Gjest]

Dersom gutten din er mye sint og lei seg ville jeg prøvd å finne ut hva som ligger bak. Som du sier vet han jo hva som er god oppførsel. Dersom det er noe som plager han vil det ikke hjelpe med straff og negative konsekvenser. Og som personen over meg sa ville jeg fokusert mye på det som er positivt.

[AnonymBruker]

Jeg husker fra da jeg var i den alderen, da var jeg på akkurat samme viset. Snill og hyggelig mot alle, mens hjemme var jeg meget "utagerende", sint og umulig. Det som lå bak dette var at jeg hadde sosial angst.. eller sterk grad av sjenanse. Jeg fikk ikke ut det jeg gentlig følte, og egentlig ville frem med mens jeg var på skolen, med venner eller på besøk hos andre. Derfor lot jeg det gå ut over mine foreldre, søsken osv.

Jeg har gått til psykolog i 3 år, og vi har snakket om dette. Je er heldigvis over angsten.

Selvfølgelig kan det væe noe annet med gutten din. Kanskje han trenger litt alenetid med en av dere, eller begge? Der fokuset er på han, og at han får kjenne på det å være midtpunktet?!

Jeg har ingen barn selv, så jeg er ingen ekspert... :-)