ensomhet

[Gjest Anonymous]

Sitter og leser en artikkel om en dame. Hun går hver dag frem og tilbake til jobb. Hun kjenner ingen, får ingen besøk, har ikke besøk.

Ingen tror det,virker som en dame som er i vinden hele tiden.

Ingen og invitere. Alltid alene.

Snufs, nesten så jeg gråter.

Er dette ganske vanlig?

[Gjest gjest1]

Vet ikke om dette er vanlig. Håper for andres skyld at det ikke er det! Fikk lyst til å finne denne damen og gi henne en klem. Så forferdelig ensom hun må være!

Men selv de aller mest sosiale kan føle seg ensomme noen ganger. Å sitte i et rom og føle at ingen andre forstår på en måte. Den tror jeg mange kjenner på, og det er nok ganske vanlig!

Det er mange triste skjebner der ute. Hadde nok dødd om jeg ikke kjente noen. Huff, stakkars menneske! Ble tris jeg også.... 12

[Gjest Anonymous]

Kunne vært meg du leste om........for 10-15 år siden.

Skjønte jeg måtte ha hjelp - søkte hjelp - fikk hjelp.

Idag har jeg det fint - føler meg glad og fri. Mange venner av begge kjønn......god arbeidsplass, eneste jeg savner er en kjæreste - men det har jeg ikke gitt opp.

Stå på alle sammen som sliter - ikke gi opp

[Gjest Anonymous]

? Hvordan klarte du å gå fra en helt ensom tilværelse til der du er i dag?

[Tina36]

Jeg er en jente som sliter med ensomhet.. Det vil si ensomhet i den forstand at jeg har ingen venner. Jeg er samboer med verdens snilleste gutt, men savner allikevel en god venninne å dele gleder og sorger med. Noen å gå en tur med, kino, eller rett og slett kose seg på byen med. Jeg føler at livet mitt er utrolig tomt uten en god venninne..

[Gjest Anonymous]

Hei Tina!

Hva er grunnen til det? nyinnflyttet kansje?

[Gjest Anonymous]

Og hvordan har hun det på jobb da?

Vel, jeg kjenner meg litt igjen. Her jeg bor har jeg heller ingen som kommer på besøk, jeg besøker heller ingen. Og det er vel stygt å si det - men jeg tror faktisk aldri jeg noen ganger kommer til å bli "kjent" med noen her. Jeg bor her kun pga at min eks.-barnefaren og hans familie(som hater meg like mye som jeg hater dem)! - skal få jevnlig kontakt med barna. Jeg vet også at jeg aldri kommer til å få meg jobb her. Jeg hadde en gang en jobb her, men der ble jeg bare "skviset" ut da det kom ei anna søker fra stedet. Disse kollegene husker meg ikke engang...Alle forventer visst at jeg skal klare alt, at jeg ikke har følelser, være psykolog for min eks. som er så redd for folk at han knapt tør gå ut av døra. Får bare høre at alle folka her er drittsekker. Jeg får selv høre at jeg er den jævelen...Jeg skjønner ikke hva folk forventer av meg?? Hadde de orket dette selv? Det er aldri noen som har spurt hvordan jeg har det. Jeg får ingen hjelp når jeg selv trenger det.

Heldigvis har jeg et meget lyst sinn, og ser alltid opitmistisk på livet! Ellers tror jeg faktisk jeg hadde ligget under grava for lengst. Og så har jeg også min egen familie/slekt i en annen by som jeg jevnlig besøker. Men det kan bli ensomt å bo her!!

Og jeg regner med at denne erfaringen fra bygdenorge kan være god å ha med seg for fremtiden..den eneste fordelen er at man blir veldig selvstendig og sterk psykisk, om man da ikke knekkes helt.

takk for den lille utblåsningen...fra byjente!

[Gjest Anonymous]

Hun forteller at hun er godt liktog har godt humør. Alle tror hun har det like kjekt hjemme.Står ikke hva hun jobber med.

Ensomhet er vanlig, men å kjenne abselutt ingen er vel uvanlig. Hun var vokst opp der også.

Den so interjuer henne beskriver henne som ren,velkledd og pen dame. Ser yngre ut enn hva hun er.Kunnskapsrik.

[Gjest Anonymous]

Hmmm - hvor har du lest denne artikkelen?

Skulle vel tro at hun kjente noen om hun hadde vokst opp der også..men dette kunne faktisk også stemme litt på min eks. Han er også vokst opp her, men har kun kontakt med en venn. Han har forøvrig sin familie her da. Han er alltid veldig hyggelig og blid når han treffer på folk, og jeg regner med at de fleste synes han er en meget hyggelig kar. Men han lider sterkt av sosialangst, og tør bl.a ikke gå på butikken. Han sier at han virkelig må manne seg opp før han tør å møte folk....men jeg vet ikke helt jeg. Noen ganger virker det som om han ikke er slik i det hele tatt...men dette handler jo ikke om han så....men det er kanskje ikke alltid folk er slik det ser ut som???

[Gjest Anonymous]

Lokalavisen her jeg bor.

En dag i uka så har de et tema. Denne gang var det ensomhet.

[Gjest Anonymous]

Og så lot hun seg intervjue?

Da bør det vel snart strømme på med venner da...

[Gjest Anonymous]

Hun du leste om kunne likegodt vært meg. Har bare kontakt med kollegaene mine på jobben, jeg. Elles kun et par ganger i året når venner fra ungdomstiden kommer innom i ferier.

Lurer hver dag på hvorfor jeg skulle orke å fortsette... Gleder meg til å få forlate denne verden.

[Gjest Anonymous]

Men hvis du liker kollegaene dine går det fint an å spørre om noen vil være med på cafe etter jobb i det fine været, se en jentefilm på kino med deg eller liknende. Folk pleier å være veldig positivt innstilt til slikt, det er bare så lett å glemme å ta initativ hvis en selv har ting å ta seg til. Jeg har positiv erfaring på dette området selv, har følt at jeg selv har måttet "dra i gang" vennskap med jenter jeg har studert/jobbet sammen med. En føler at en maser litt til å begynne med, men det oppleves ikke slik for dem, og nå går vennskapene "på skinner".

Dette er selvfølgelig et overfladisk svar til de som sliter med sosial angst eller virkelig er frosset ut der de bor. Disse trenger mer hjelp en jeg har. Men dere andre:

få ut fingeren og finn på noe selv,

det er det som skal til!