Angst, tvangstanker..alt er bare DRITT for tida!

2. mai 2011

Vel, som jeg har skrevet om tidligerer her i forumet sliter jeg med tvangstanker, den j*vla dritten. At det skal gå ut over livskvaliteten så kraftig som det faktisk gjør er helt utrolig.. :kjefte: :tristbla:

Å forklare tvangstankene detaljert IGJEN her i forumet, det orker jeg ikke. I korte trekk kan jeg si det sånn at, jeg har blant annet aggressive tvangstanker (jeg er redd for at jeg kan finne på å skade noen jeg er glad i. Ligger ikke i min natur i det hele tatt. Aldri brukt vold noen sinne, og har alltid vært veldig opptatt av omsorg ovenfor andre, - så det må ikke misforståes med at jeg er aggressiv. Oh God, no! ). Disse tankene har kommet og gått siden jeg var liten, men først etter at jeg møtte "mannen i mitt liv" har det blitt uutholdelig å leve med.

Tankene om at jeg kan finne på å skade han er bare helt forferdelig å leve med.

Hvis du ikke vet hvordan mine tvangstanker fungerer, så har jeg et eksempel her (ellers, les videre under teksten her):

Forestill deg en person du er utrolig glad i. Plutselig, ut av det blå, ser du for deg at du tar kniven som ligger på kjøkkenbordet og stikker den inn i vedkommende. Du har ingen grunn, du har ikke lyst, dette er rett og slett ikke noe som kunne falt deg inn å faktisk gjøre. For deg, er det helt avskyelig! Du blir livredd for at du kan komme til å gjøre det! Du vet du aldri kunne finne på det, men enda skremmer dette bildet/tanken deg så mye at du får angst. Uten at du får gjort noe med det kommer tanken tilbake, hele tiden. Igjen og igjen. Dette er mot alt du står for og ønsker, men enda trenger tanken seg på! "Tenk om....". Hver gang du ser denne personen får du vondt inni deg. Føler skam. Hjelpesløshet. Men du klarer ikke kontrollere tanken. Det er rimelig heftige greier å måtte håndtere alene.

Vel, ettersom mine tanker har vært retta mot samboeren min (uten at han aner noe som helst egentlig..skulle ønske jeg kunne si det, og tror han ville takla det, men JEG hadde IKKE takla det!), så har det slitt veldig på meg. Folk har det med å rømme fra det som gir en angst, og pga denne sykdommen, så har jeg blitt veldig følelsesløs i forhold til kjæresten min. Jeg er hele tiden livredd for å bli sint på han.. "tenk om jeg klikker og blir morderisk!". "Tenk om jeg går lei en dag og klikker!"..

Hver gang jeg ser han får jeg vondt inni meg. Hver gang jeg vil gi han et kyss og vise hvor mye jeg elsker han nøler jeg og lar være, - selv om det er JEG som elsker han, og sykdommen som gjør at jeg henger meg opp i de vonde tankene, så føler jeg meg falsk og forferdelig når jeg vil vise kjærligheten min for han. Jeg har jo disse grusomme tankene! :/

Jeg føler meg bare helt forjævlig. Og den h*lvettes køen til psykolog gjør det ikke akkurat bedre!

Åååååh!!! Jeg er så frustrert!

Jeg vil bare rømme vekk og gjemme meg, men da mister jeg han..og da har vel sykdommen vunnet kan man si!

Jeg er så lei..så følelsesløs for tida..hvorfor måtte dette her ramme meg, liksom? :sur: :frown:

...måtte bare tømme meg og høre om det er noen andre so har lignende opplevelser? Sikkert ikke særlig mange, men går jo an å høre. Trenger bare å prata litt med folk som sliter med det samme, for jeg væit ikke hvordan jeg skal håndtere angsten, de vode tankene og hele pakka uten at jeg ødelegger for meg selv og forholdet til samboeren min som jeg elsker så høyt (under all tomheta og de vonde følelsene) :frown: :grine:

Jeg vil bare ha livet mitt tilbake....tankene om en ny dag gir meg bare angst-følelsen i magen. aAlt følese vanskelig om dagen. Angst-angst-angst....angst...ANGST! :cry: