Misbrukt som barn, mange tanker dukker opp...

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, vil vel bare få skrevet ned tankene mine nå og høre fra andre som har vært gjennom noenlunde det samme. Jeg poster denne som anonym da det er en historie noen kan gjenkjenne.

Hvor skal man begynne? Det har skjedd så mye i livet at det nesten er vanskelig å korte det ned. Kan begynne med å si at min far og mor skilte seg når jeg var liten, har ikke hatt noe godt forhold til min far da han har prioritert damer, drikking og jobb. Meg passet det fint å ringe når han var på vei hjem fra jobb eller kjedet seg, ellers har jeg ikke hørt mye.

Min mor ble sammen med en ny mann og fikk en dødfødt gutt og min søster. De giftet seg og livet var tilsynelatende fint for dem. Jeg ble et "offer" for seksuelt misbruk fra jeg var eleve og jeg har veldig vanskelig med å snakke om det og å i det hele tatt kalle det for det. Når jeg nå har blitt eldre ser jeg jo at det faktisk var det som foregikk. Jeg har alltid vært moden for alderen og så vel på han som en slags forelskelse. Han som voksen mann burde ha skjønt at dette var helt på jordet, selvom jeg tilsynelatende 'var med på det'.

Når jeg var 13 sprakk boblen og jeg fortalte hva som hadde skjedd til familie, han sonet sitt år og tok sin straff. Min mor har alltid vært svak for han (har vært utro mot henne 2 ganger) og gav meg valget jeg aldri kommer til å glemme.

"Han kom til å bo hos henne, så valget var mitt: ville jeg bo hos min tante/barnevern eller ville jeg bo med henne og min stefar?

Som 13-åring var mamma alt for meg, er også veldig svak for henne nå og det endte med at jeg bodde sammen med dem. Jeg følte på dette tidspunktet ingen avsky mot min stefar fordi jeg følte jeg hadde deltatt i det like mye som han.

Vel, jeg bor sammen med de og alt er fint. Min far er oppi det hele sint på meg fordi jeg valgte vekk han til fordel for min mor og stefar. Han ble for pågående og sa ved flere annledninger at han skulle ta livet av min stefar om han så han. Jeg forstår han godt, jeg hadde nok reagert på samme måte om dette var mitt barn.

Det ble selvfølgelig slik i at i konfirmasjon eller andre festligheter så kom min stefar men ingen fra min fars familie. Når jeg noen år senere traff mannen i mitt liv og vi skulle gifte oss kom jo enda et problem opp. Hvem skulle følge meg opp kirkegulvet? Jeg har som sagt aldri følt at min far har vært noen pappa for meg og har ansett min stefar som mer far enn hva pappa har vært. Jeg valgte derfor at min stefar skulle følge meg opp. Dette er noe jeg angrer dødt på i dag, selvom jeg står for mitt valg.

Min mor er nylig skilt fra min stefar noe jeg er utrolig glad for, nå er det et problem mindre for min egen del. Men problemet vil nok alltid være der i form av hvordan jeg har det selv. Han er på store deler av bryllupsbildene og har ødelagt så masse i livet mitt. Jeg tar meg selv i å tenke på om min søster noengang har opplevd dette, men jeg tror ikke han hadde gjort det med sin egen datter, vi er veldig ulike henne og jeg. Når han nå ikke bor sammen med dem er det en stor byrde som er tatt vekk fra mine skuldre.

Jeg har mange tanker om det nå som jeg er voksen:

- Hvordan kan en mor gi valget min mor gav meg? Jeg elsker mine barn mer enn noe annet på jord og kunne aldri ha satt noe foran dem. De er mitt alt og jeg vil gjøre alt for å beskytte de så godt jeg kan.

- Hvordan kunne min stefar la oss ta valget overhodet? Hadde han vært en mann så hadde han pakket sakene sine istedet for å ødelagt forholdet mellom mor og datter på den måten. Hele familien ble ødelangt den gangen, enda skulle han på død og liv komme tilbake for så å være utro enda en gang og skille seg fra min mor.

- Hvorfor var jeg så dum å lot han følge meg ooo, holde tale og være med i bryllupet i det hele tatt? Jo, jeg er svak for min mor og var redd hun ikke ville komme om ikke han fikk komme. Hun ble så blindet av han at det kunne hun faktisk ha gjort. Men hvorfor kunne jeg ikke bare ha tatt mitt eget valg basert på mine følelser den gangen. Valgt han vekk og lat min mor droppe bryllupet om hun ville det.

Ja, mange tanker svirrer i hodet mitt nå og jeg har gått til en psykolog i nå nylif for å snakke om det. Det hjelper jo, men det kommer alltid situasjoner der jeg tenker tilbake. Min mann har vært fantastisk for meg og jeg har fortalt han alt (ikke i detaljer). Han er det for meg og er virkelig en mann som bryr seg, har også en fantastisk svigerfamilie (de vet det ikke). Jeg vil ikke snakke for mye med han om dette da det ikke er hans oppgave å være min psykolog

Han skal slippe å måtte bære mine tanker og 'sorger'.

Vi venter nå en jente og jeg er så glad for at han ikke lenger er der. Ville jeg ha latt henne sove hos dem uten at min mor var årevåken og passet på? Nei, det tror jeg ikke at jeg ville. Ingen skal få gjøre mine barn noe slikt om jeg kan forhindre det. Nå slipper jeg å tenke på dette og det er en deilig følelse

Det var utrolig deilig å skrive ned tanker og følelser, jeg kjenner at dette er en slik dag hvor jeg reflekterer og tenker mye. Som gravid er nok hormonene med i spillet også, men det er godt å få satt ord på tankene sine på denne måten.

Takk dersom dere har tatt dere tid til å lese dette, og skriv gjerne ned noen ord om du har vært gjennom noe liknende. Merker det fortsatt er mange brikker som må settes på plass og følelser som må settes i 'båser'

[AnonymBruker]

Det vil alltid komme et hvorfor og mange av spørsmålene dine vil du aldri få svar på.

Jeg har brukt år i terapi for å jobbe meg igjennom. Føler meg så ferdig med det som jeg kan få bli. Dette er ikke lenger noe som styrer meg psykisk. Allikevel så kommer tankene noen ganger. Tror det er helt naturlig.

[Gjest Tk]

Jeg forstår det,til en viss grad. En stefar hadde en episode med meg også,men jeg spurte han om det dagen etter,gråt han mye. Jeg har ikke noe nag mot han i dag,han er det nærmeste jeg har hatt en far noen gang,men jeg ville aldri latt ham passe barna mine alene. Det er motstridende følelser her,og det er ikke barebare.

[AnonymBruker]

Det er bra du reflekterer over fortida di, det er sånn man kommer seg videre og kan gjøre seg ferdig med gammelt nag som ligger der.

Jeg har ikke blitt seksuelt misbrukt (takk Gud for det!) men har likevel vokst opp med en tyrannisk stefar som brøt oss ned psykisk.

Så fort jeg var gammel nok kom jeg meg vekk hjemmefra, og har i løpet av 10 år bare vært "hjemme" 2 ganger.

Ja, jeg har også lurt lenge på hvordan moren min kunne sitte og se på hvordan ektemannen ødela ungene hennes. Jeg tror hun gjorde litt som den berømte strutsen; putta hodet i sanden og lot som om det ikke skjedde.

Om jeg nevner dette for henne nå, så får jeg bare et forbauset svar tilbake. Hun husker ingenting...

Det positive i det er at jeg har lært av hennes feil. Jeg er sammen med en fantastisk snill mann, og en god far. Og han tenker jeg å beholde, iallefall så lenge jeg har små barn.