Gå til innhold

Fedme - sykdom eller latskap


Genesis

Anbefalte innlegg

Gjest Cosette
  AnonymBruker skrev (På 5.5.2011 den 14.42):

Hehe, venta bare på at noen skulle tråkke i DEN salaten ja.

Undervekt koster faktisk samfunnet mer enn overvekt. Det er bare ikke noe som er særlig godt informert om fordi man er redd det vil oppfordre folk til å leve usunt og bli overvektige.

Overvektige koster nok samfunnet noen kroner ja, men det gjør sannelig røykere også, for å ta et eksempel. Og for ikke å snakke om alle de tynne menneskene som er feite innvendig (tynne som streker, men med tette blodårer pga kostholdet). Men hvem får stygge blikk og blir syndebukk? De feite, selvsagt.

Personlig har jeg ingenting imot at staten dekker regninga når naboen min får kols etter å ha røkt 50 sigaretter daglig i 40 år. Vi lever i et velferdssamfunn og da skal alle ha hjelp når de blir syke. Skal man begynne å tenke på hvem som koster samfunnet penger og hvem som er skyld i egen sykdom/skade så trenger vi nok etter hvert ikke mer enn ett sykehus her i landet, så kan alle de som er skyld i problemet selv bare ha det så godt.

Jeg tror det hele egentlig bunner i en forakt for dem som ikke er flinke nok til å passe inn i idealet. Det er bare så veldig politisk ukorrekt å si det, så derfor er det svært få som innrømmer det.

Her har du jo totalt misforstått innlegget du siterer.

Hvem har sagt at overvekt er det som koster staten mest, eller det eneste som koster penger? Denne tråden handler konkret om overvekt, og da er det dét jeg diskuterer.

Ingen har heller påstått at de overvektige ikke skal få helsehjelp. Men noe må gjøres slik at folk ikke trenger helsehjelp på grunn av fedme og fedmerelaterte sykdommer.

Du nevner røyking, og her gjelder samme prinsipp. Ingen nekter lungekreftrammede behandling, men man prøver å begrense antallet røykere ved hjelp av blant annet holdningskampanjer. Og det stilles en forventning til at folk klarer å ta til seg informasjonen som blir gitt om helserisikoen knyttet til røyking, og derfor ta valget om å la være å røyke.

You see the difference?

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Cosette
  Ylvina skrev (På 5.5.2011 den 14.04):

Det er jeg enig i, og nettopp derfor synes jeg man skal være villig til å hjelpe dem som trenger det. De skal ikke trenge å være sykelig overvektig når man kan hjelpe dem til å få et bedre liv. Så lenge de vil ha hjelp til å overvinne problemet sitt, fortjener de hjelp. En måte å hjelpe på er å bidra via skatt og avgifter til et helsevesen som ikke skiller mellom uforskyldt og selvforskyldt sykdom.

Dette holder dessverre ikke. Noe må gjøres slik at folk ikke kommer til det stadiet at de står i kø for å få slankeoperasjoner, er diabetesrammede og har hjerteproblemer. Visse livstilssykdommer er faktisk ikke reversible, heller.

Folk må ristes litt i nakken. Én måte å riste folk i nakken på er å kjøre kampanjer i likt omfang som man har gjort med røyk og rusmidler. Røyker du, pådrar du deg kanskje sykdommer som kreft og kols. Bruker du narkotika, blir du kanskje avhengig og dør en tidlig død. Spiser du feil mat og dropper å mosjonere, blir du feit og syk. Så enkelt er det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  Cosette skrev (På 5.5.2011 den 13.27):

Jeg mener at det er viktig å få bukt med problemet. Og å innta en "folk må få være så feite de vil, det er ingen annens sak!"-holdning er - etter min mening - ikke veien å gå så lenge vi har et samfunn som forutsetter felles innsats og ansvar.

At vi lever i et velferdssamfunn tilsier ikke at du kan gjøre akkurat det du vil. I takt med godene du får ta del i, øker også kravene til hvordan du lever livet ditt. Om man ikke liker det, så får man jobbe for å komme tilbake til et samfunn hvor alle har fullt ansvar for seg selv og dermed også større frihet til å ødelegge egen kropp og helse.

Kunne ikke ha sagt det bedre selv. Lever du i et samfunn, så blir dine feiltrinn en felles byrde.

Det verste jeg hører fra sk voksne mennesker er når de rettferdiggjør egostiske handlinger kun på grunnlag av "jeg er voksen, fri, og kan gjøre som jeg vil fordi jeg betaler skatt for x". Makan til banal og underutviklet tankegang møtes sjelden. Jeg er også lei av at voksne ikke lærer av foregående generasjoners feil (og sine egne for den saks skyld) at jeg er for konseptet med at folk til en viss grad må betale for selvpåskyldt sykdom. Dette gjelder livsstil, røyking og alkohol, for å nevne noen få. God helse og investering i egen framtid bør belønnes høyt, som f.eks billigere forsikring, mer fridager og mindre skatt. Verden har simpelthen ikke råd til den livsstil som mange nordmenn ser på som en rett, når det er et av de høyeste privilegium.

OT, men miljøverstinger (som f.eks Porsche Cayenne-eiere i Oslo og kosmetikkshopping i Italia) og røykende gravide bør settes i en helt egen kategori, og straffes hardt.

I dag: Rabiat Bergans!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
  Ylvina skrev (På 5.5.2011 den 13.36):

Damen i midten her er en amerikansk size 12 som skal tilsvare str 42 og jeg synes hun er både slank og smekker. Ikke det jeg vil kalle stor og ihvertfall langt unna kvalmt stor ja. En str 42/44 kan være så mangt etter høyde, fettfordeling og grad av muskler på kroppen.

Size 8, 12 og 14

Men jeg tror kropp og definisjoner på hva som er tynt, slankt, tykt eller feit er et evig tema her på KG. Man blir aldri enig...

Dette stemmer ikke. Nå blander du med franske størrelser, som er mindre. I norske størrelser er de jentene fra venstre 36, 40 og 42.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blubberella
  AnonymBruker skrev (På 5.5.2011 den 15.30):

Dette stemmer ikke. Nå blander du med franske størrelser, som er mindre. I norske størrelser er de jentene fra venstre 36, 40 og 42.

Jeg trodde undersøkelsen bildet er hentet fra var amerikansk, men nå innser jeg at den var engelsk. Engelske størrelser er et hakk mindre enn amerikanske, så det stemmer det du sier at det nok er damen til høyre som er en 42. Jeg synes forøvrig ikke den dama var svær heller. Hun er fyldig, men med en fast og velformet figur og smal midje. Og en misunnelsesverdig timeglassfigur.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  Genesis skrev (På 1.5.2011 den 23.35):

Nå er jeg drittlei blant annet lederen i denne interessegruppen for overvekt, som vil sykeligjøre overvekt og skrive fra seg alt ansvar. For få år siden fantes det nesten ikk overvekt, det er et moderne problem produsert av latskap, inaktivitet og alt for god tilgang på usunn mat.

Tjukke mennesker som nekter å ta ansvar for egen situasjon, er noe av det mest patetiske jeg ser.

De ønsker reformer i samfunnet for å tilpasse seg deres behov, isteden for å komme seg på tredemølla og ta av kilo. "Fix-me" mentaliteten i dagens samfunn har gått alttfor langt, det er på tide folk begynner å få litt selvinnsikt!

Åskylde på depresjoner, og mentale faktorer kan sikkert være valid i noen få tilfeller, men jeg mistenker ofte at det er altfor lett å gå inn i en offerrolle og synes synd på seg selv.

Mennesker som er misfornøyde med å være feite burde ta seg sammen!

naboen min er feit men han trener hver dag han jogger, sykkler, går på rulle ski og rulle skøyter han er ikke lat.....
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Blubberella
  Cosette skrev (På 5.5.2011 den 15.07):

Dette holder dessverre ikke. Noe må gjøres slik at folk ikke kommer til det stadiet at de står i kø for å få slankeoperasjoner, er diabetesrammede og har hjerteproblemer. Visse livstilssykdommer er faktisk ikke reversible, heller.

Ja selvsagt er det beste å forebygge sykdom og problemer så de ikke oppstår, men når først overvekten er et faktum fortjener de hjelp for å bli kvitt problemet. Men jeg er enig med både deg og Bergans i at folk må ta ansvar selv. Som jeg har sagt flere ganger nytter det ikke å kreve hjelp dersom man ikke selv gjør en innsats (f.eks. kreve fedmeoprasjon for så å skryte etterpå av å ha klart å utvide magesekken til å kunne spise som før...)

Jeg tror man kan dele overvektige inn i tre grupper:

1. De som vet de har et problem og prøver å gjøre noe med det

2. De som vet de har et problem men ikke klarer å gjøre noe med det (enten fordi de prøver og gir opp, eller fordi de ikke klarer å prøve i det hele tatt)

3. De som ikke skjønner eller ikke vil skjønne at de har et problem, og dermed fortsetter livsstilen uten å prøve å gjøre noe med det.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Reproductivist

Overvekt er et misvisende begrep. Det betyr ikke å veie mer enn idealvekten sin, men mer enn medianen. Uansett er fedme en god egenskap, gir toleranse mot sykdom, sult, kulde og vold. Å være utrent er en annen sak og har ikke noe med vekta å gjøre bortsett fra at det er mulig å bli langt mindre hvis man sulter seg og/eller overtrener. Så fedme er hverken sykdom eller latskap. Eneste grunnen til at å være tynn nå for tiden er et ideal er at så godt som alle menn er godt fødd og derfor klarer å bli seksuellt opphisset av undervektige jenter og barn. Some passer bra siden jentebarn som får mye mat blir tidligere kjønnsmodne. Muligens øker det mengden bifile menn også.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

har ikke lest tråden, men vil tro at mange feite er har den vekten de har pga:

1; for stort matinntak

2: for lite fysisk aktivitet

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

At mange som er tjukke er det pga for stort og/eller feil matinntak er ikke til å komme bort ifra. Men hva er det som er rett mat da?

Ikke for å misjonere om lavkarbo, men vet at flere med meg har funnet redningen i det. Noe som langt ifra er akseptert som et sundt kosthold fra de fleste leger desverre.

For å komme med min historie:

Jeg har hele livet vært overvektig. Tror jeg var rundt 4-5år da jeg begynte å innse at jeg var forskjellig fra alle andre. Da jeg begynnte i første klasse ble jeg ertet pga overvekt, og ble mere usikker. Å være med på fysisk aktivitet i skolegården synes jeg vat veldig ekkelt siden alle andre løp fortere osv.

Da jeg var rundt 11-12 begynnte jeg med å kutte ut måltider. Frokost spiste jeg aldri, skolelunsj sjeldent, og middag kanskje hver 3dag. Dette medførte selvsagt null energi og jeg klarte overhode ikke å følge med på andre barns aktiviter, og det var jo såklart en ekstra "belastning" at alle trodde det kun var pga overvekten, noe jeg og trodde. Husker jeg konstant hadde hodepine denne perioden.

Da jeg begynnte på ungdomsskolen vat jeg 80kg.

I perioder kunne jeg hive innpå med usunn mat siden jeg ingenting hjalp likevel.

15år gammel begynnte jeg på mitt første grete roede kurs- resultatet var -3,6kg på 16uker. Da ble absolutt alt jeg spiste notert ned, og jeg hadde maks kcal inntak på 1400 daglig. Flere kurs ble gjennomført senere uten noen særlig uttelling.

Det usunne spisemønsteret fortsatte flere år. Ungikk helfigurspeil og handlet tøyelige klær i butikkene slik at jeg rett og slett ikke merket hvor mye jeg la på meg. Endte tilsutt på 123kg.

Så for 2år siden gjorde ei venninne meg oppmerksom på lavkarbo.

For første gang i mitt liv så føler jeg at jeg har kontroll på kroppen!!! Jeg har greid å gå ned i vekt, spiser normale mengder mat og er blitt mye mer fornøyd med å faktisk ha en kropp som fungerer mye bedre. Innser at jeg tåler karbohydrater veldig dårlig. Er enda i prossessen med å gå ned i vekt.

Enkelte tjukke burde absolutt gå inn i seg selv og spise mindre, og bli mere fysiskt aktive. Men det er desverre ofte ikke helt a4.

Jeg har møtt utallige fordommer forbundet med overvekten min. Folk tar meg ofte for å være dum og lat. Sannheten er at jeg stortsett i mitt voksne liv har jobbet 150% og utdanner meg innenfor noe som innebærer tunge realfag.

Mange som har blitt direkte sjokkert over at jeg faktisk er så smart som jeg er.

Jeg har også begynnt å trene ganske mye. Ikke alltid lett med fordommene til folk altså. Men de vanvittig trivelige ansatte på treningssenteret gjør at jeg greier å overse det med godt humør :)

Moralen min er vel at ingen bør dømme et menneske de ikke kjenner.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 måneder senere...
  Audrina skrev (På 2.5.2011 den 0.28):

Fedme kan i forskjellige tilfeller være en sykdom ja, men såvidt jeg vet (1) ikke en mental sykdom slik som Anoreksi. Anoreksi handler om et forvrengt bilde av egen kropp, og en indre "stemme" som forteller deg at du ALDRI er bra nok, og må bli tynnere og tynnere, bedre og bedre. Selv har jeg aldri hørt om noen som har slitt med at de aldri føler seg tykk nok, og må bare bli litt tykkere og litt tykkere... :filer:

Jeg er faktisk ganske enig med deg TS. Desverre er alt for mange (2) for late til å gjøre noe med overvekten, og fraskriver seg ansvar for å føle seg bedre. (3)Jeg kan ikke se noen som helst sammenheng direkte mellom feks. en depresjon og overvekt?? Overspising er såvidt jeg vet (og selv har erfart) ikke et symptom på depresjon. Det kan dog være en måte å "takle" det på, men det er fortsatt ingen unskylding.

Sier ikke at alle som er overvektige er late, noen kan være overvektige uten å ha skyld i det selv, men mange har bare seg selv å skylde.

(1)Greien er jo at det faktisk kan være årsak for noen.

En som sliter litt med vekten, som fks ikke har mer en 15-20kg for mye enda og kan starte med trimm og kosthold.

Problemet starter når personen ikke klarer dette og sprekker til stadihet, da begyner det å bli psykisk eller "mentalt", føle seg misslykket, mister motivasjon, mister selvinnsikt og selvtillit.

Her går det gale, nå blir man utilpass, klær blir for små, man vegrer seg til en evt handlerunde etter større klær.

Nå kommer tiden hvor en blir usosial og føler deg lite respektabel blant andre.

Sofaen og tv blir en trøst, spesielt med litt kos som fks cola/brus, noe godt, kake fks..

Middag, variert men mye og oftere måltider..

Dette er ikke bra for vekten selvsagt.

Nå er ikke de 15-20kg noe å bry seg med lengre, nå prater vi kanskje 35++ kilo å da er det "mørketid" personen får nok og mister litt fokus på seg selv.

(2) Nå som personen er større, tyngre, mistet mye kondisjon, Mye stillesittende og vil gjøre nye forsøk på trim er det "for sent" Nå verker det i rygg, kner, sliten i bein, hjertet hamrer på, puster som bare det og poff, der ligger man på gulvet, HELT knust.

Hva tenker en på?? Jo, hva har jeg gjort?

Hva skal jeg gjøre?..

Nå er man kommet til punktet hvor man ikke lengre er for lat,men rett å slett ikke Orker/kan/får til. Bare et nytt nederlag til å fremprovosere en uungåelig depresjonen på.

(3)Depresjon + overvekt = Sant.

det er klare sammenhenger mellom fedme og kroniske sykdommer som fks depresjoner.

Stor sammenheng desverre. Nå som denne personen er helt på bunn av psyken så kommer denne tiden like sikkert som regnet på vestlandet.

Depresjon blir et faktum, preparater som cipralex blir utskrevet for lengre behandling.

Mest kjente og garanterte bivirkning er: vektøkning (få legger på seg under 10kg, fleste nærmere 15kg), trøtt/sløv å nå er det gjort)

Fra nå er personen gått fra å føle seg lubben og små feit til direkte tykk og ekkel på under et år.

Da er det feil å kalle denne personen frisk!

Saken blir ikke noe kjekkere, om en tenker at den tiden det vil ta denne personen, å gå ned over 40+kg som den nå er blitt, vil tilleggssykdommer komme fortløpende og i løpet av bare uker kan en oppleve å ha utviklet høyt blodtrykk, økt kjangsen fordiabetes, innfarkt, etc..

Personen må risikere å bruke minimum 14-16mnd med hardtrening og tøft kosholde hver dag, i denne perioden for og kanskje nå målet.

Er dere så sterk i viljen at dere kan garantere 100% å klare det?

Her snakker vi om:

Ledd plager, lett for senebetennelse, høyt blodtrykk, artroser, søvnapne, diabetes, hjerte/karsykdommer, blodpropp, ryggplager, svekket nyre funksjon, mage og tarm problemer som i kraftig senket forbrenning etc, endringer i stoffskiftet, forhøyet blodfett, Problemer med å holde på urinen og depresjon er også svært vanlig, ulike kreftsykdommer og for ikke å snakke om belastningslidelser.

Kroppen signaliserer hjernen (en del av hjernen vi selv ikke kan kontrollere)og ber om mer mat, altså som nevnt over av Audrina her som en ikke felles ting med"mentalt" anoreksi og "stemmer" som sier;

indre "stemme" som forteller deg at du ALDRI er bra nok, og må bli tynnere og tynnere, bedre og bedre.

Her hører denne personen, mat, trenger mat, mer mat, det må være søt. fett og salt! Så der kommer burger, lasagne, pasta, fløtepotter å biff etc..

Så i stedet for å bare trø ut, "bare skjerpe seg" kan bli feil.

Så vil jeg til slutt si at dette er IKKE ment for og forsavare alle overvektige! På ingen måte.

Mange kan klare å ordne opp FØR man når første hunder, oppsøk psykolog, fastlege og ernæringsfysiolog.

Start med trening, eller bare gå tur.

ALT hjelper.

Det er slik at inntil en hvis vekt, har man KUN seg selv å takke! (ser her bort i fra dem med sykdomsrelaterte innvirkninger på overvekt)

Etter denne "øvre" vekten er oppnådd, ja da bør man søke hjelp, fortere jo bedre, uten tvil. Dette merker en selv når man tenker ("jaja, skit i hele vekten, klarer meg som jeg er".. etc)

Så ting er ikke alltid A4 eller sort/hvitt i denne verden. Prøv å vær på begge sider av en sak før en får fordommer mot en gruppe mennesker i et meget sårbart øyeblikk.

Jeg mener selvsagt også at dere godt overvektige med handlevogner på lørdager, med barn på siden bør tenke mer på hva dere handler!

Ikke rent lite provoserende å se brus, snop, chips, kaker, kjeks, lasagne +++ i korgen deres, for så se at mor/far er meget overvektige, med et barn under 10år som også er meget stor for alder. Gjør meg sint og frustrert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  Carrot skrev (På 2.5.2011 den 12.16):

Jeg har kronisk og til tider ekstrem migrene, ganske alvorlig grad av scoliose, to forkalkede store prolapser som ligger ved mine to ekstra ryggvirvler som i peroder gir en lammende smerte, jeg har en hjertediagnose og lider av pollenallergier - det hindrer meg ikke i å leve et sunt og aktivt liv, faktisk tvinger det meg til å leve sunt og aktivt for å fungere....

Hvordan du tar det sier mye mer om en kronisk lidelse enn hvordan du faktisk har det...

Vet du forskjell på psykisk og fysisk sykdomer?

Kan være en frisk som en fisk og trent som en stut om psyken holder deg nede, ja da sliter du.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

  AnonymBruker skrev (På 2.5.2011 den 13.48):

Det kan godt være at medisiner spiller inn i forhold til fedme, men det er KUN ift til å gi mer matlyst osv.

Eller mener dere som skylder på medisiner at dere har svulmet opp? Fått ufattelig mye vann i kroppen?

Fett kommer ikke av medisiner, det er faktisk ikke mulig, fett kommer av lite mosjon og usunt kosthold/evt overspising. Man kan godt fornekte det, med da lurer man bare seg selv. :)

I noen tilfeller er det rett med væske samling ja.

I andre saker kan det hende at medisiner krever med sukker, derfor kan kroppen ta til seg mer en normalt av dette, til tross for at du har samme mosjon og kosthold som du pleier og har hatt hele livet om så er.

Slutter du gi kroppen dette sukkeret vil den istedenfor bremse forbruket ned og "lagre" næring, altså senke frbrenningen og lagre ressurser. Der av kommer fettet snikende FORT.

Så er ikke slik du tror desverre.

Økt ansamling av fett oppstår når energiinntaket overstiger energiforbruket. Men kroppsvekten øker iblant av andre grunner enn overforbruk. Det er viktig å kjenne til at "sekundære" årsaker til fedme kan foreligge.

En rekke medikamenter kan gi vektoppgang på grunn av væskeoppsamling, endringer i kroppens tillskuds ressusrser og sette kroppen i "spare" modus.

Mange legemidler, de fleste av dem tilhører gruppen nervemedisin, har vist seg å kunne føre til kraftig vektøkning hos tidligere normalvektige mennesker.

I mange tilfeller dreier det seg om en økning på godt over 10-15 kilo.

Vektoppgang inntrer hos over 50 prosent av pasientene som bruker nervemedisin.

Det er eksempler på at alvorlig psykisk syke normalvektige pasienter har gått opp 30 kilo i løpet av noen måneders medisinsk behandling.

Etter behandlingen befinner de seg i god psykisk form, men er altså grovt overvektige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  MaxUflax skrev (På 10.10.2011 den 4.38):

Greien er jo at det faktisk kan være årsak for noen.

En som sliter litt med vekten, som fks ikke har mer en 15-20kg for mye enda og kan starte med trimm og kosthold.

Problemet starter når personen ikke klarer dette og sprekker til stadihet, da begyner det å bli psykisk eller "mentalt", føle seg misslykket, mister motivasjon, mister selvinnsikt og selvtillit.

Her går det gale, nå blir man utilpass, klær blir for små, man vegrer seg til en evt handlerunde etter større klær.

Nå kommer tiden hvor en blir usosial og føler deg lite respektabel blant andre.

Sofaen og tv blir en trøst, spesielt med litt kos som fks cola/brus, noe godt, kake fks..

Middag, variert men mye og oftere måltider..

Dette er ikke bra for vekten selvsagt.

Nå er ikke de 15-20kg noe å bry seg med lengre, nå prater vi kanskje 35++ kilo å da er det "mørketid" personen får nok og mister litt fokus på seg selv.

Men da er det fedmen som utløste de psykiske problemene, ikke omvendt. Det prøvde jeg nemlig å poengtere i mitt innlegg, at depresjon behøver ikke resultere i fedme! Hvis det gjør det, er det dårlige valg gjort av den deprimerte som resulterer fedme, ikke depresjonen i seg selv :) Og det du fortsetter med er jo bare å beskrive disse dårlige valgene, kanskje påvirket av depresjonen, men fortsatt et dårlig valg.

  MaxUflax skrev (På 10.10.2011 den 4.38):

Depresjon blir et faktum, preparater som cipralex blir utskrevet for lengre behandling.

Mest kjente og garanterte bivirkning er: vektøkning (få legger på seg under 10kg, fleste nærmere 15kg), trøtt/sløv å nå er det gjort)

Jeg la ikke på meg så mye som et gram pga. Cipralex :) Jeg gikk opp noen kg. med en gang, men det var fordi jeg ble sykemeldt og ikke var langt nær så aktiv som jeg var da jeg jobbet. Disse kiloene ble jeg med egen vilje kvitt, lenge før jeg sluttet på Cipralex. Jeg bare tok noen fornuftige valg.

  MaxUflax skrev (På 10.10.2011 den 4.38):

Personen må risikere å bruke minimum 14-16mnd med hardtrening og tøft kosholde hver dag, i denne perioden for og kanskje nå målet.

Er dere så sterk i viljen at dere kan garantere 100% å klare det?

Her snakker vi om:

Ledd plager, lett for senebetennelse, høyt blodtrykk, artroser, søvnapne, diabetes, hjerte/karsykdommer, blodpropp, ryggplager, svekket nyre funksjon, mage og tarm problemer som i kraftig senket forbrenning etc, endringer i stoffskiftet, forhøyet blodfett, Problemer med å holde på urinen og depresjon er også svært vanlig, ulike kreftsykdommer og for ikke å snakke om belastningslidelser.

Og da kan man jo angre på at man la på seg de 10-15 kg. for mye i starten, som du beskriver som utløseren til både det ene og det andre. Og hva kom de aller første 10-15 kg av? Jo nettopp, dårlige valg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig at for noen mennesker er overvekt knyttet til sykdom, men likevel så syntes jeg at samfunnet må reflektere litt på det faktum at:

* Fastfoodindustrien omsetter for milliarder hvert år. Noen kjøper tydligvis en del hurtigmat.

* Det lages mindre mat fra grunnen av. Går du på enkelte matbutikker finner man hele frysedisker kun med pizza. Spør du butikkbetjeningen kan de sikkert ramse opp 10-20 ulike pizzaer, spør du etter slagside av storfe sier de "huh?"

* Det er stadig flere husholdninger som har flere biler. Ja, både mor og far jobber, kanskje på hver sin kant av byen. Dette betyr likevel at stadig flere ser på det som utenklig å gå eller sykle på jobb.

* Barn er stillesittende. Da jeg var liten var husarrest døden, i dag er det en mulighet til å benke seg foran en skjerm.

* Vi kan fortsette det stillesittende livet som voksne. Livet vårt forenkles i stadig større grad så vi trenger ikke være så aktive lenger.

Dette var det jeg kom på i forbifarten. Kanskje på tide at vi i den vestlige verden reflekterer litt mer over hva livsstilen vår har av bieffekter.

Endret av KikiEco
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
  Consensio skrev (På 2.5.2011 den 10.26):

Tror kanskje det er du som burde ta deg sammen.

Jeg kverulerer ikke, jeg lurte på om du hadde noen tall å vise frem.

"Meget få" kan være en overdrivelse, en underdrivelse og generelt noe helt annet enn hva personen ved siden av deg mener er "meget få".

Jeg har heller ikke sagt at det kun er aktivitetsnivået som avgjør vekten. Jeg er blant dem som ikke kan trene mye, derfor spiser jeg heller sunt. Det hjelper ikke meg, men det gjør iallefall ikke problemet verre, men jeg er fortsatt overvektig.

Jeg tror nok at du burde lese litt mer om hva medisiner og enkelte sykdommer kan gjøre med en menneskekropp, og heller komme tilbake når du har gjort det ;)

OM du spiser sunt, men fortsatt er overvektig, da spiser du rett og slett for mye. Tilpass inntaket til behovet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg er så lei av tynne folk som ikke vet hvordan overvektige føler det, har det eller hva situasjonen deres er, som sier at det bare er sånn og sånn, gjør ditt og datt, så er problemet løst. Som sagt tidligere, om det var så enkelt, så hadde ikke folk vært overvektige.

Leste tidligere en tråd om synspunktet fra en overvektig ung jente, som ikke hadde noen sykdommer eller lignende, men der depresjonen hennes og tankene hennes var i veien fra å trene og gå ned i vekt, og hvor hun bare ikke fant den motivasjonen hun trengte til å gå ned. Trist at dere bare med en gang skal stemple forlk som har det som henne som lat og en som bare spiser fast food uten å egentlig vite hvordan hun faktisk har det med seg selv.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  Ylvina skrev (På 5.5.2011 den 13.36):

Damen i midten her er en amerikansk size 12 som skal tilsvare str 42 og jeg synes hun er både slank og smekker. Ikke det jeg vil kalle stor og ihvertfall langt unna kvalmt stor ja. En str 42/44 kan være så mangt etter høyde, fettfordeling og grad av muskler på kroppen.

Size 8, 12 og 14

Men jeg tror kropp og definisjoner på hva som er tynt, slankt, tykt eller feit er et evig tema her på KG. Man blir aldri enig...

Hun til høyre er en UK size 12 = US size 14 = europeisk størrelse 40 = fransk 42 = italiensk 44, og er over grensen for hva jeg vil kalle normalvektig.

For å fylle en størrelse 44 (europeisk) må man være det jeg vil kalle kvalmende feit. Desverre er denne kvalmende fedmen blitt helt normal i vårt samfunn, og folk lever etter ideen om at så lenge de andre i venninneflokken er feite, da er det greit å være feit, og har man først blitt litt feit har det ikke noe å si om man blir feitere. ..helt til man plutselig oppdager at man ikke er utseendemessig attraktiv lenger eller at man har fått dårlig helse. DA FØRST våkner de overvektige opp.

Ressursene bør derfor ikke settes inn på å hjelpe de som allerede har spist seg overvektige. De burde ha lagt merke til det underveis, og kan derfor takke seg selv. Man blir ikke bare 20 kg tyngre over natta, blir man vel?!. Ressursene må settes inn på generell forebygging av overvekt. Bl.a. kan det hjelpe å velte de politisk korrekte holdninger som at man skal være stolt av den (dvaske) kroppen man har.

...og hvorfor anses det som et offer å skulle spise mindre? Sult er ingen smerte, og man må tåle å kjenne seg sulten en stund uten å løpe direkte til trauet. Selv får jeg mer energi av å spise mindre. Feite folk burde ta seg tid til å google "Det parasympatiske nervesystemet". Dette kobler inn når magen/fordøyelseskanalen har mye å holde på med, og medfører at en føler seg slapp og trøtt. Dette tror jeg mange kunnskapsløse overvektige tolker som sykdomstegn og begynner å snakke om stoffskifteproblemer, ME o.l.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...