Er jeg gal?

[Gjest ts]

Jeg er litt fortvilet og må bare høre om jeg er helt gal! Jeg har de siste mnd'ene slitt med angst og en forferdelig depresjon men er på vei opp nå problemet er at fordiom ting går bedre så blir jeg ikke klok på meg selv siden jeg sier ting som føles riktig der og da mens så kan jeg få en dag der jeg er litt mer meg selv og da blir jeg helt flau over oppførselen min! F.eks tok jeg opp med mamma og de ting jeg synes de hadde gjort feil i barndommen og lagde ett stort drama ut av dette så når jeg da fikk en mer klar dag tydeligvis angret jeg på en måte! Og jeg ser i dagboken min at jeg skriver mye som jeg ikke føler jeg mener når jeg føler meg frisk. Som ting jeg mener har gjort meg sårbar fra fortiden og konfronterer folk og sier ting men så får jeg vondt inni meg og angrer! Er også veldig åpen om sykdommen og angrer på dette også når jeg er meg selv siden jeg liker ikke å brette meg ut til alle men alikavell gjør jeg det for det føles riktig der og da! Noen som har opplevd lignende? Og lurer på en ting til som frustrerer meg. At er det noen andre som har vært inni en sånn periode med angst og depresjon hvor det svinger fra dag til dag når det gjelder formen,angsten tanker og meninger? Og plutselig kan jeg ha en ok dag hvor jeg holder hodet over vann og da spør psykologen hva jeg gjorde siden det ble en god dag. Men sannheten for min del er at det har ikke noe så mye å si hva jeg gjør. For kan ha en dårlig dag og fin dag når jeg er hjemme og samme med jobb og venner,så føler meg dum hos psykologen som heller ikke gir med noen brukbare svar! Takk for oppmerksomheten og setter pris på tilbakemelding

[Gjest Ts]

Ingen med angst og depresjon som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Men jeg har ikke fått klokhet i min egen situasjon ennå, så jeg har dessverre ikke noe konstruktivt å komme med.

[Wildy]

Er det ikke slik det gjerne er da? Det svinger, det går i bølgedaler og litt i sirkler. Men så lenge de dårlige periodene blir kortere og sjeldenere så går det rette veien. Det er ikek gjort hverken på en dag eller i en håndvending å bli frisk, det er litt sånn to skritt fram og ett tilbake. Men det blir bedre!

[Bodøjenta87]

Heia,

leste tråden, men jeg vet ikke helt hva jeg vil svare.

Men kan du ikke ta det opp meg psykologen din?

Det er nok det beste.

For min del går det også veldig opp og ned, men jeg sliter med tvangstanker. Når jeg er midt oppi angsten og de verste tvangstankene er jeg så redd at jeg ikke tenker rasjonelt.

Når det går over skjønner jeg ikke hvorfor jeg i det hele tatt sliter. Ser meg selv litt sånn fra utsiden, og føler at den personen som sliter er en annen enn den vanlige meg.

Reagerer helt anderledes og tenker helt anderledes når angsten har tatt fatt i meg.

Sånn er det vel med de fleste. Noen ganger tenker og reagerer mean på måter man selv ikke skjønner, og når man sliter psykisk fra før er man ofte veldig opp og ned. Høres helt naturlig ut, men jeg sliter på annet vis enn deg, så jeg vet ikke om svaret egentlig er så mye til hjelp...

Snakk med psykologen din ihvertfall, og ikke bekymre deg!

[Gjest ts]

Tusen takk for svarene deres! Og det er kanskje normalt og jo fikk ny time hos psykolog siden har stått uten to uker så merket det ble verre siden hadde ingen å snakke med og føler meg så rar!

[xenasixx]

Kjenner meg en del igjen. Men har ikke fått utredet hva det er av plager jeg har enda.

Vet noen om hvor man kan gjøre det? Går det å utredes for ting på helsestasjonen feks?

[Bodøjenta87]

Tusen takk for svarene deres! Og det er kanskje normalt og jo fikk ny time hos psykolog siden har stått uten to uker så merket det ble verre siden hadde ingen å snakke med og føler meg så rar!

Noen gange kan man oppleve å få en slags uvirkelighetsfølelse, jeg tror ikke man forstår før man sitter oppi det selv. Men når jeg har den følelsen, så er jeg helt anderledes enn jeg ellers har vært.

Når man ikke har noen å snakke med blir som regel alt mye sterkere og verre. Har ikke vært hos psykologen selv på noen uker (og skal heller ikke til behandling før om en god stund, - henvisning er sendt, men gudvæit hvor lang tid det kommer til å ta!), og eneste måten jeg holder ut er ved å lese selvhjelpsbøker. Herregud, så trist det hørtes ut!

[Gjest ts]

ja er som en uvirkeligfølelse og alt jeg vil er en følelse av at alt skal bli bra igjen.. Men jeg tar en dag av gangen. Og til deg som kjenner seg igjen så bør du kontakte fastlegen din og forklare og de har vært borti sånn før så de vet hva de skal gjøre hvis ikke du har en useriøs lege da. Ellers kan man også få hjelp via helsesøster eller hvertfall veiledning eller gode råd for hva man skal gjøre. Og mitt tips er å heller grine og bli tatt på alvor og si å ille det er enn å prøve å pynte på det for hvis legen får inntrykk av at du klarer deg fint så tar det bare ennå lengre tid før man får ordentlig hjelp. Og vil anbefale boken mindfulnes Klem og takk for svarene deres

[Gjesten]

Det er nok helt normalt det du går gjennom. Du må bare lære deg å ikke ta opp ting mens du er langt nede. Man blir gjerne dramatisk og overfølsom når man sliter med depresjoner, så på dårlige dager er det (i alle fall for meg) ofte lurt å holde seg for seg selv. Hverfall ikke ta de store og alvorlige samtalene akkurat de dagene.

[Gjest ts gal]

Takk for svar og ja jeg skulle vell ha lært det nå! Etter gang på gang.. Er bare så frustrerene siden jeg har en sånn følelse av at tankekaos! Siden er andre gang jeg er gjennom dette helvete og livredd for at dette er noe jeg skal slite med for alltid for tror nesten ikke jeg hadde overlevd en runde til.. Og føles ut som drømmene mine er knust for kjæresten min taklet ikke at jeg ble syk så ble slutt og da tenker jeg greit han er egoist som forlater meg når jeg hadde trengt han mest men så tenker jeg også at jeg unner ingen den smerten å være sammen med meg når jeg er syk! Men prøver å tenke at hvis noen elsker meg så er de der for meg i tjukt og tynt men da er jeg vell godtroende! Og sliter veldig med hukommelsen min og lurer på om den blir opptimal igjen? F.eks hva venner forteller! Takker for alle svar!

[Gjest Elyssa]

Kjenner meg igjen i både det TS og bodøjenta skriver. Det er nok mange av oss.

[Gjest ts lala]

Ja er nok det og synes det er fint å skrive med andre for da føler man seg ikke så gal! så hvis det er flere som vil skrive her om psykiske ting så må det jo være lov å spørre om råd fra medmennesker for å ikke føle seg så alene! Psykisk helse er så tabu at det er ei skam at vi ikke kan ha ett forum med det på kvinneguiden for det er snakk om medmenneskelighet ikke råd fra spesialister!

[Gjest Serena]

De dagene jeg er nedenfor er jeg veldig dramtisk og overfølsom på alle områder, så du er ikke alene. Jeg har heller ikke svaret på hva som er 'riktig'. Når det gjelder å ta opp ting på dårlige dager så må jeg nesten bare gjøre det, ellers så hadde jeg aldri hatt dager å tatt opp ting på, og skal jeg noen gang bli bedre må jeg si ifra.

[Gjest Ts]

Ja det er det jeg også føler at jeg må ta opp ting for å få det ut liksom Og prøver bare å tenke at det er sjelen som vil bli kvitt diverse ting for ellers tenker man jo ikke på hva som kan plage en innvendig!