Ta kontakt med sin biologiske far?

[Gjest kaunis]

Jeg tenker på å kontakte min biologiske far, som jeg ikke har hatt noe kontakt med på OVER 15 år (er faktisk ikke sikker på siste gang jeg så han). Eneste jeg har hørt fra den kanten er gaver som farmor sendte når jeg og broren min var små, ho sendte og ett brev til meg i 4.klasse, som jeg kasta for jeg vart så sint og krangla med mamma at jeg bare måtte kaste det. Det var og den eneste gangen jeg kan huske å ha prata med mamma om faren min, det er ikke noe vi prater om.

Da jeg var konfirmant fikk jeg gave av farfaren min, og på 16-årsdagen sendte han sms, og for 3 år siden sendte han sms og spurte om jeg og broren min ville møtte han. Jeg svarte ikke på sms'en, visste ikke hva jeg skulle svare, og jeg synst det hadde blir rart å bli kjent med bestefaren sin, når jeg ikke kjenner faren min. Tenker at jeg må ordne opp med han først.

Faren min er fra samme fylket som jeg, men nå trur jeg han bur over 1800km fra oss, han har ikke foto på facebook (om han i det hele tatt har facebook), og på internettsida til jobben har kollegane hans foto utennom han...

Vet ikke om jeg orker å kontakte han, for så å bli avvist. Og visst han ikke avviser meg, så er det forferdelig urettferdig hele greia, at jeg skal ta intiativ til å ta opp kontakten, og ordne opp i denne suppa, for at han bestemte seg for å stikke av. At han har vert borte fra hele oppveksten og latt noen andre ta seg av oppdragelsen/drittjobben.

Hovedgrunnen til at jeg vil ha kontakt med faren min er pga. bestefaren min. Jeg kan ikke la sinne mitt gå utover bestefaren pga. valga til faren min, han for forklare seg og ta ansvar for det han gjort sjølv. Uff, blir så sint... Feiger mannfolk skal en lete lenge etter.

Er det noen her som har kontakta faren sin i voksen alder? Råd?

j21

[AnonymBruker]

Min umiddelbare tanke er at jeg ville ha godtatt forespørselen fra bestefaren. Hvis du ikke ønsker å ha kontakt med faren din, så ser jeg ingen grunn til at du skulle måtte ha det for å ha kontakt med bestefaren din. Han er jo ikke skyld i at faren din er en dritt, får nesten litt vondt i meg av å lese dette. Så jeg ville blitt kjent med bestefaren min, men fortsette å drite like mye i faren min som han gjorde i meg.

Men det er bare mine tanker, jeg har ingen erfaring med dette.

Uansett hva du velger å gjøre, lykke til!

[Gjest kaunis]

Jeg ser for meg at bestefaren min vil forklare hva skjedde mellom foreldra mine, og jeg har jo mange spørsmål, men vil ikke at bestefaren min skal måtte ordne opp i rotet til faren min.

Men vi får prøve å la ver å prate om han.

Endret 24. april 2011 av kaunis

[Tussilago_2]

jeg ville også kontaktet bestefar, på historien virker det jo som om besteforeldrene er litt interesserte i dere...

Dere trenger ikke ha kontakt med far for å ha kontakt med besteforeldre, hører mange historier og kjenner 1 som har det slik. God kontakt med besteforeldre, men ingen kontakt med far...

Tenker også på at man vet jo aldri når det plutselig er for sent og da kan man ikke lenger angre og ta opp kontakten. Så om du vil treffe bestefaren din hadde jeg tatt kontakt nå...

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg er også for å kontaktebestefaren. Han har jo tidligere prøvd å få kontakt, så du blir neppe avvist der.

Jeg synes heller ikke at du trenger å kjenne din far for å ha kontakt med besteforeldre.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Hvis du ser for deg en slik samtale med din far, hvor du kan få skjelle ham huden full. Og han deretter skal si og gjøre alle de "riktige" tingene. Så tror jeg du blir skuffa.

Det kan været tusen grunner til de valgene han har gjort, inklusive det at han kanskje ikke har hatt den fjerneste anelse om hvordan man hånderer saken! Følgelig har han latt være å tenke på det.

Det verste for han er nok tanken på hva slags forventninger du har til han. Alt som har skjedd har skjedd, og det er ikke sikkert at han har noe som helst forklaring på det engang. Vil du nøye deg med "det var slik den gangen" (underforstått at fedre ikke hadde noen rettigheter, så da var det ok å bare stikke...) *grimase* (Min fars forklaring..) Eller vil du bruke resten av livet på å gruble over hvorfor han ikke er slik du hadde trengt at han var?

Han ønsker seg nok at du skal akseptere ham, jeg vil tro at nettene har vært lange for han, av og til. Selv om han har gjort valgene sine selv. Den store "samtalen" kan vente.

Men jeg synes du skal ta kontakt med ham. Send et brev og noen bilder. Spør hvordan han har det og hvordan han lever. Fortell om deg selv.

Vet du noe om din fars forhold til SIN far? Det kan være greit å ha noen ideer om det før du går løs på denne oppgaven... Av erfaring vet jeg at det ikke alltid er gode hensikter bak, når andre familiemedlemmer plutselig tar kontakt slik. Det kan være gamlingen vil sørge for at han får "tak" på sønnen via deg. Ja, faktisk er verden slik. *Bittert erfart*

Jeg var 14 første gang jeg møtte min far. Og 32 andre gangen..

[AnonymBruker]

Vet du noe om din fars forhold til SIN far? Det kan være greit å ha noen ideer om det før du går løs på denne oppgaven... Av erfaring vet jeg at det ikke alltid er gode hensikter bak, når andre familiemedlemmer plutselig tar kontakt slik. Det kan være gamlingen vil sørge for at han får "tak" på sønnen via deg. Ja, faktisk er verden slik. *Bittert erfart*

Det trenger ikke å være sånn.

Du kan ha rett i at bestefaren og faren kanskje ikke har kontakt, men bestefar kan ha gode hensikter med å kontakte barnebarn.

Bestefar vil kanskje bli kjent med sitt barnebar, å hva er vel galt med det?

[Gjest Gjest]

Som de andre ville også jeg kontaktet bestefaren min (din) og kansje benyttet det som en mulig åpning i framtiden for å kontakte faren din. Du sitter nå og tror veldig mye, men det er sansynligvis lite du vet. Kansje er tiden inne for å få avklaring ?

Og ikke ta forhastede slutninger. De er sikkert like usikre som deg og livredde for et møte og hva som egentlig skal skje. Ikke døm dem enda for reaksoner de evt måtte ha.

[MissStiles]

Faren min tok ikke kontakt med meg før jeg var 17år. Så jeg fikk aldri møtt mine besteforeldre på faren min sin side. Fordi de levde ikke lengre når vi fikk kontakt. Faren min tok kontakt med meg ved å sende meg et brev. Synes det var bedre enn å ringe. Det fantes jo ikke akkurat facebook på den tiden, så det var enten tlf eller brev. Eller mail.

Tror ikke du kommer til å angre om du tar kontakt. Forsøk i hvert fall. Også finner du fort ut om det er verdt det eller ikke.

[AnonymBruker]

Jeg tenker på å kontakte min biologiske far, som jeg ikke har hatt noe kontakt med på OVER 15 år (er faktisk ikke sikker på siste gang jeg så han). Eneste jeg har hørt fra den kanten er gaver som farmor sendte når jeg og broren min var små, ho sendte og ett brev til meg i 4.klasse, som jeg kasta for jeg vart så sint og krangla med mamma at jeg bare måtte kaste det. Det var og den eneste gangen jeg kan huske å ha prata med mamma om faren min, det er ikke noe vi prater om.

Da jeg var konfirmant fikk jeg gave av farfaren min, og på 16-årsdagen sendte han sms, og for 3 år siden sendte han sms og spurte om jeg og broren min ville møtte han. Jeg svarte ikke på sms'en, visste ikke hva jeg skulle svare, og jeg synst det hadde blir rart å bli kjent med bestefaren sin, når jeg ikke kjenner faren min. Tenker at jeg må ordne opp med han først.

Faren min er fra samme fylket som jeg, men nå trur jeg han bur over 1800km fra oss, han har ikke foto på facebook (om han i det hele tatt har facebook), og på internettsida til jobben har kollegane hans foto utennom han...

Nå har du sikkert bare din mors verson om hvorfor det er blitt slik. Siden din far ikke er et tema hos dere,så kan det være bitterhet fra din mor. Jeg tror aldri det er bare en sin skyld. Din far valgte å stikke,men ville han bare stikke?

Ser dine besteforeldre har prøvd opp gjennom årene. For en fortvilt situasjon for de. Når de prøvde med gave,kort sms,så mener jeg den voksne(her din mor) kunne gjort noe for at du skulle hatt kontakt med de. De var jo intr.

Ting er aldri slik de høres ut. Din bestefar er intr.så ta kontakt med han. En dag er det forsent.

Kansje får du vite ting om din far du ikke viste. Når din far får vite at du har kontakt med dine besteforldre,så kan ting endre seg.

Jeg har selv blitt fortalt en historie,men den stemte ike med virkeligheten. Mange år er gått tapt for meg, og i dag er det forsent.

Har selv noen i fam. der besteforeldre gjør sitt for å få kontakt. Det er umulig. Der er historien blitt fortalt slik den passer inn i bildet for at barnet skal fjernes fra sin biologiske slekt. Dette går utover barnet,men egoet er så stort,at den virkeligheten har de skjøvet fra seg.

Vet ikke om jeg orker å kontakte han, for så å bli avvist. Og visst han ikke avviser meg, så er det forferdelig urettferdig hele greia, at jeg skal ta intiativ til å ta opp kontakten, og ordne opp i denne suppa, for at han bestemte seg for å stikke av. At han har vert borte fra hele oppveksten og latt noen andre ta seg av oppdragelsen/drittjobben.

Hovedgrunnen til at jeg vil ha kontakt med faren min er pga. bestefaren min. Jeg kan ikke la sinne mitt gå utover bestefaren pga. valga til faren min, han for forklare seg og ta ansvar for det han gjort sjølv. Uff, blir så sint... Feiger mannfolk skal en lete lenge etter.

Er det noen her som har kontakta faren sin i voksen alder? Råd?

j21