Trenger råd om tenårings-(ste)sønn

[Gjest Oppgitt]

For å gjøre en lang historie veldig kort, så har min mann en sønn som nærmer seg 16. Hans far og jeg har vært sammen i snart 7 år, og forholdet til sønnen hans har vært bra i det store og hele, helt til alt snudde nærmest over natta i fjor sommer. Uten at vi har funnet noen utløsende faktor la han sin far og meg nærmest for hat. Nekter samvær, selv om mor også ønsker at han er sammen med faren sin. Vi har fulgt alle råd fra familievernkontor og psykiatritjeneste (hvor han har vært til polikliniske samtaler for ulike "ting"), men uansett hva vi forsøker, så går dette fra vondt til verre. Han sier rett ut at han ikke vil ha noen ting med meg å gjøre. Han mener at jeg har forandret hans far, og han liker ikke verken meg eller mine barn. Vi har vært en del av hans liv nesten halve tiden han har levd, og som sagt, før dette plutselig dukket opp, opplevde vi å ha et veldig fint forhold med dine og mine barn - scenarioet. Jeg arrangerte bl.a. konfirmasjonen hans i fjor vår, og han ga uttrykk for å være veldig takknemlig for det.

Jeg har kjempeproblemer med å forholde meg til å være så intenst mislikt at han nærmest har lagt meg for hat. Vi har fulgt alle fagfolks råd i håp om at dette skulle bli bedre, men det har gått fra vondt til verre. Han er hos moren sin store deler av tiden, og hun sliter med å være tydelig og konsekvent i morsrollen, noe som har ført til at barnevernet nå er koblet inn for å forsøke å hjelpe - dette etter en episode hvor mor fant brukerutstyr for narkotika på rommet hans. Han har ikke brukt narkotika, men har eksperimentert med utstyret.

Gutten har mange meninger om mye, er veldig radikal i sine synspunkter og gir uttrykk for en forakt for "systemet", som han kaller det. Han hadde tidligere et nært og fint forhold til søsknene sine, nå gir den ene broren hans uttrykk for at han er redd ham. Mine barn ignorer han fullstendig.

Har noen vært gjennom noe tilsvarende? Kan vi forvente at det vil endre seg til det bedre? Hva gjør vi for å overleve mens dette står på? Går det over, eller kommer han til å hate meg så lenge han lever? Det sliter oss ut, og for min egen del så kjenner jeg at jeg nærmer meg en grense for hva jeg kan forholde meg til. Jeg har forsøkt på alle mulige måter å være vennlig mot ham, inkludere ham, forsøke å "dekke over" at det har vært så vanskelig. Det jeg får i retur er ignorering og en tone/kroppsspråk som veldig tydelig gir uttrykk for at han ønsker meg dit pepperen gror. Det har vært så tøft denne vinteren at dersom jeg ikke selv hadde hatt barn som må tas hensyn til, så hadde jeg nok flyttet ut. Det er det eneste som ikke er prøvd for å se om vi kan få til noe som kan skape en positiv utvikling.

[AnonymBruker]

Syns ikke du skal flytte ut i hvert fall. At hans dårlige oppførsel og hva enn han har stukket seg på. skal presse deg vekk. Oppførslen må vel ikke få lov å "virke".

Sikker på at han ikke har begynt med narkotika? Er han testet? Narkotika gir jo ofte en rask og av og til drastisk personlighetsendring. Aldri vært borti noen som har eksprimerrt med kun bruker utstyr, men jeg har brukt den unnskyldingen selv i min ungdom. Da mitt ble funnet.

Kan han ved noe tilfelle ha overhørt noe han kan ha misoppfattet som negativt om seg eller sin mor? Har du og bio-mor et godt forhold?

Dette er litt skrekk scenario for meg. At stesønnen min plutsleig skal få det for seg at han ikke liker meg lenger...

[AnonymBruker]

For å gjøre en lang historie veldig kort, så har min mann en sønn som nærmer seg 16. Hans far og jeg har vært sammen i snart 7 år, og forholdet til sønnen hans har vært bra i det store og hele, helt til alt snudde nærmest over natta i fjor sommer. Uten at vi har funnet noen utløsende faktor la han sin far og meg nærmest for hat. Nekter samvær, selv om mor også ønsker at han er sammen med faren sin. Vi har fulgt alle råd fra familievernkontor og psykiatritjeneste (hvor han har vært til polikliniske samtaler for ulike "ting"), men uansett hva vi forsøker, så går dette fra vondt til verre. Han sier rett ut at han ikke vil ha noen ting med meg å gjøre. Han mener at jeg har forandret hans far, og han liker ikke verken meg eller mine barn. Vi har vært en del av hans liv nesten halve tiden han har levd, og som sagt, før dette plutselig dukket opp, opplevde vi å ha et veldig fint forhold med dine og mine barn - scenarioet. Jeg arrangerte bl.a. konfirmasjonen hans i fjor vår, og han ga uttrykk for å være veldig takknemlig for det.

Jeg har kjempeproblemer med å forholde meg til å være så intenst mislikt at han nærmest har lagt meg for hat. Vi har fulgt alle fagfolks råd i håp om at dette skulle bli bedre, men det har gått fra vondt til verre. Han er hos moren sin store deler av tiden, og hun sliter med å være tydelig og konsekvent i morsrollen, noe som har ført til at barnevernet nå er koblet inn for å forsøke å hjelpe - dette etter en episode hvor mor fant brukerutstyr for narkotika på rommet hans. Han har ikke brukt narkotika, men har eksperimentert med utstyret.

Gutten har mange meninger om mye, er veldig radikal i sine synspunkter og gir uttrykk for en forakt for "systemet", som han kaller det. Han hadde tidligere et nært og fint forhold til søsknene sine, nå gir den ene broren hans uttrykk for at han er redd ham. Mine barn ignorer han fullstendig.

Har noen vært gjennom noe tilsvarende? Kan vi forvente at det vil endre seg til det bedre? Hva gjør vi for å overleve mens dette står på? Går det over, eller kommer han til å hate meg så lenge han lever? Det sliter oss ut, og for min egen del så kjenner jeg at jeg nærmer meg en grense for hva jeg kan forholde meg til. Jeg har forsøkt på alle mulige måter å være vennlig mot ham, inkludere ham, forsøke å "dekke over" at det har vært så vanskelig. Det jeg får i retur er ignorering og en tone/kroppsspråk som veldig tydelig gir uttrykk for at han ønsker meg dit pepperen gror. Det har vært så tøft denne vinteren at dersom jeg ikke selv hadde hatt barn som må tas hensyn til, så hadde jeg nok flyttet ut. Det er det eneste som ikke er prøvd for å se om vi kan få til noe som kan skape en positiv utvikling.

Min første tanke om guttens adferdsendring var narkotika. Det er nettopp adferdsendring hos ungdommen vi som foreldre får beskjed på skoler om å være obs på.

Hvordan vet du at han ikke bruker narkotika?

[Gjest Oppgitt]

Han ble testet dagen etter, for alle typer rusmidler. Negativt for alt, takk og pris.

Biomor og jeg har et greit forhold. Ikke veninner på noen måte, men vi klarer prate sammen når vi må. Jeg vokter meg VEL for å si noe nedlatende om henne dersom det er unger i nærheten. Som regel er det besteveninna som får oppgulpene når vi går tur. Jeg aner rett og slett ikke hva som har satt dette i gang, det vet ikke faren heller. Jeg tror vel han knapt nok vet det selv!....

[AnonymBruker]

Kanskje han ikke vil være hos dere fordi dere er mere konsekvente. Kanskje han vet han ikke vil slippe unna med å gjøre som han vil hos dere? Er dere gode representner for "systemet"? Høres ut som veldig typisk "smoker" på mange måter.

[AnonymBruker]

Bare så det er sagt, jeg kjenner flere som bruker/har brukt cannabis den ene dagen for så å ta urinprøve neste dag uten at det har gjort utslag. Selges noe væske man kan drikke så det ikke skal slå ut, finne også "kjerringråd" på det område.

Var det blod eller urin prøve han gav?

[Gjest Oppgitt]

Hva betyr "smoker"? Som i "røyker"? Vi vet at han røyker....

Du har nok rett i at vi er gode representanter for "systemet", slik han oppfatter det.

Det er vondt å se og høre hva han skriver på nett, og hva han sier til oss og om oss - jeg forsøker å "henge" det på et voldsomt opprør, men samtidig kjenner jeg jo at gutten brenner broer som jeg tviler på lar seg bygge opp igjen. Jeg kan ikke endre ham - men har noen et tips eller to som gjør at jeg klarer verne om det som ikke ennå er ødelagt, til dette eventuelt går over?

[Gjest Oppgitt]

Bare så det er sagt, jeg kjenner flere som bruker/har brukt cannabis den ene dagen for så å ta urinprøve neste dag uten at det har gjort utslag. Selges noe væske man kan drikke så det ikke skal slå ut, finne også "kjerringråd" på det område.Var det blod eller urin prøve han gav?

Det var urinprøve. Umiddelbart morgenen etter, uten at han fikk være alene fram til den var avlagt. Kan han likevel bruke feks marijuana, mener dere???

[AnonymBruker]

Ungdommen vet også hva slags info foreldrene får, de vet hva foreldrene ser etter og går veier rundt det igjen. Triksen er mange og jo mer foreldre vet jo fler triks finnes der.

[AnonymBruker]

Ville testet han igjen jeg, via en blodprøve.

Endret 25. april 2011 av Kråkesaks

[AnonymBruker]

Har dere funnet brukerutstyr på rommet hans så bruker han. Dere har vært naive.

[AnonymBruker]

En smoker er en som røyker cannabis. Og mange av de er fryktelig i mot systemet.

[AnonymBruker]

Hva betyr "smoker"? Som i "røyker"? Vi vet at han røyker....

Du har nok rett i at vi er gode representanter for "systemet", slik han oppfatter det.

Det er vondt å se og høre hva han skriver på nett, og hva han sier til oss og om oss - jeg forsøker å "henge" det på et voldsomt opprør, men samtidig kjenner jeg jo at gutten brenner broer som jeg tviler på lar seg bygge opp igjen. Jeg kan ikke endre ham - men har noen et tips eller to som gjør at jeg klarer verne om det som ikke ennå er ødelagt, til dette eventuelt går over?

Å gi noen konkrete tips er vanskelig da alle personer og situasjoner er forskjellige.

Men å bygge opp broer igjen er mulig, men det er de voksne som må ta ansvar og legge tilside sine følelser oppi dette for å få et godt forhold igjen. Mener selvsagt ikke at gutten ikke skal ta ansvar for sine handlinger, men som voksen og foreldre så er det utrolig hva vi gjør for barna våre.

Min stedatter fikk det plutselig for seg at hun ikke lenger ville være hos oss. Dette er noen år siden nå, å det var rett etter hennes konfirmasjon.

Vi, å spes far prøvde å finne ut hvorfor og få en dialog med datteren, men hun ville rett og slett ikke snakke med oss. Vi fikk til slutt vite grunnen, å det var en liten bagatell, men i hennes øyne den gang, var det ikke noe liten bagatell.

Etter ca 2 år så sendte jeg henne en mail. Denne kunne hun velge å svare på eller overse. Hun svarte.

Jeg skreiv bl.a at jeg synes det hele var veldig leit å at jeg for min del beklaget hvis jeg hadde såret henne.

Hun og jeg begynte å møtes, å etterhvert ville hun også møte sin far.

Vi fant ut at her er det vi som må være ydmyke å jobbe med forholdet til datteren. Vi tok det i hennes tempo å lot henne styre prosessen.

Idag har vi et kjempefint forhold, å hun har også kommet å bodd hos oss når hun har hatt behov for det.

[AnonymBruker]

Dersom mor har vanskeligere for å kontrollere han enn dere, så er han sint på dere for å unngå at dere skal merke noe og ta han. Moren klarer han å manipulere. Så er han sint for å unngå dere slik at han kan bruke narkotika.

[AnonymBruker]

Har han bytta miljø i det siste?

Hva med vennene hans?

Kjenner dere foreldrene til vennene såpass at dere kan ta en prat med de?

[Gjest fireflies]

Hvorfor ikke ha en samtale med han hvor alle er tilstede (du, mor, far og gutten) og komme til buns i dette?

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet.

Kråkesaks, moderator.

[Lady in blue]

Det var urinprøve. Umiddelbart morgenen etter, uten at han fikk være alene fram til den var avlagt. Kan han likevel bruke feks marijuana, mener dere???

Det kommer jo an på hvor lang tid før urinprøven han eventuelt hadde røykt. Etter en viss tid vil jo stoffene forsvinne ut av kroppen. Hvor lang tid det tar vil variere i forhold til forskjellige faktorer. En kortfattet og generelt svar rundt dette finner du her.

Noen ungdommer i faresonen går til jevnlig testing (1-2 dager i uken) over en lengre periode. En enkel negativ test en eneste gang beviser egentlig ikke noe som helst.

I tillegg finnes det som nevnt over her flere enkle metoder for å ødelegge slike tester, ting som de fleste ungdommer som flørter med slike stoffer vet om. I teorien skal testene da verken være positive eller negative, men "ubesvarte" eller noe sånt. Men jeg hører også rykter om at noen lurer testene til å vise negativt.

Med andre ord er det nesten ikke mulig å si at han garantert ikke bruker stoff. Ikke dermed sagt at han bruker stoff heller, altså. Men hvis dette er noe dere mistenker så ville jeg ikke slått meg til ro med den ene negative testen.

[AnonymBruker]

For å gjøre en lang historie veldig kort, så har min mann en sønn som nærmer seg 16. Hans far og jeg har vært sammen i snart 7 år, og forholdet til sønnen hans har vært bra i det store og hele, helt til alt snudde nærmest over natta i fjor sommer. Uten at vi har funnet noen utløsende faktor la han sin far og meg nærmest for hat. Nekter samvær, selv om mor også ønsker at han er sammen med faren sin. Vi har fulgt alle råd fra familievernkontor og psykiatritjeneste (hvor han har vært til polikliniske samtaler for ulike "ting"), men uansett hva vi forsøker, så går dette fra vondt til verre. Han sier rett ut at han ikke vil ha noen ting med meg å gjøre. Han mener at jeg har forandret hans far, og han liker ikke verken meg eller mine barn. Vi har vært en del av hans liv nesten halve tiden han har levd, og som sagt, før dette plutselig dukket opp, opplevde vi å ha et veldig fint forhold med dine og mine barn - scenarioet. Jeg arrangerte bl.a. konfirmasjonen hans i fjor vår, og han ga uttrykk for å være veldig takknemlig for det.

Jeg har kjempeproblemer med å forholde meg til å være så intenst mislikt at han nærmest har lagt meg for hat. Vi har fulgt alle fagfolks råd i håp om at dette skulle bli bedre, men det har gått fra vondt til verre. Han er hos moren sin store deler av tiden, og hun sliter med å være tydelig og konsekvent i morsrollen, noe som har ført til at barnevernet nå er koblet inn for å forsøke å hjelpe - dette etter en episode hvor mor fant brukerutstyr for narkotika på rommet hans. Han har ikke brukt narkotika, men har eksperimentert med utstyret.

Gutten har mange meninger om mye, er veldig radikal i sine synspunkter og gir uttrykk for en forakt for "systemet", som han kaller det. Han hadde tidligere et nært og fint forhold til søsknene sine, nå gir den ene broren hans uttrykk for at han er redd ham. Mine barn ignorer han fullstendig.

Har noen vært gjennom noe tilsvarende? Kan vi forvente at det vil endre seg til det bedre? Hva gjør vi for å overleve mens dette står på? Går det over, eller kommer han til å hate meg så lenge han lever? Det sliter oss ut, og for min egen del så kjenner jeg at jeg nærmer meg en grense for hva jeg kan forholde meg til. Jeg har forsøkt på alle mulige måter å være vennlig mot ham, inkludere ham, forsøke å "dekke over" at det har vært så vanskelig. Det jeg får i retur er ignorering og en tone/kroppsspråk som veldig tydelig gir uttrykk for at han ønsker meg dit pepperen gror. Det har vært så tøft denne vinteren at dersom jeg ikke selv hadde hatt barn som må tas hensyn til, så hadde jeg nok flyttet ut. Det er det eneste som ikke er prøvd for å se om vi kan få til noe som kan skape en positiv utvikling.

Tenker på vår egen tid.....Vær konsekvent og still krav. gutter kan bli veldig voldsome og atal i oppførselen den dagen hormonene dundrer og hele fam. er en dritt. De som er mest konsekvente,det er de som får det verst.

Mor og far er en dritt,søsken likeså. De er stygge i munnen og handling.De kan psyke foreldrene helt ut.

Foreldre søker råd overalt. Ungen sitter å jazzer med...for de kan det være et spill. Når de blir eldre så skjønner de ikke hvordan de kan være slik.

dere skal uansett ikke akseptere hans oppførsel,derfor jeg sier at dere skal stille krav og være konsekvente.

Det er mange forhold som får en trøkk da det stormer med barna. de håper det også,men samtidig så vil de heller ikke det.

Tro meg...det går over en dag.

Forlang at han skal fortsette med å ta urinprøver innimellom.

[Gjest Harriet]

Hadde det vært sønnen min så hadde jeg satt himmel og jord i bevegelse for å finne ut hva som skjer. Krev tester to ganger i uken - hos lege - under overvåking. Krev rene prøver over tid før dere lar ham slutte med prøvene.

Få mor og far på banen skikkelig, og ta en prat med venners foreldre. Hvis dette nylig er startet så skal det ikke være så vanskelig å få ham til å snu. Men noe sånt hadde jeg aldri slått meg til ro med ...