Dato for "jeg trenger venner"-treff

[KaDust]

Jepp, døde. Ene i mai 2010 og andre i januar 2011.

Jeg vet ikke. Vet ikke om det føles så veldig vennebelagt å dra på forumtreff også uten at det blir noe mer enn det. :gjeiper:

[Gjesten]

Forumtreff er jo en start da. Også møtes man flere ganger og flere ganger og før du vet ord av det, så har du nye venner!

[KaDust]

Vet ikke, jeg. Føles mer ut som en highschool-click. :gjeiper: Men nå vet jeg jo ikke hvordan ting utarter seg. Kan jo være selvfølgelig at man får god connection med en eller flere, og at man da møter de utenfor klikken også.

(Og ja, det hender jeg putter inn masse engelske ord fordi jeg er usikker på den norske betydningen. Jeg er tross alt brite).

[Xaphan]

Ingen skal tvinge deg til å komme hvis du ikke vil. Jeg fikk inntrykk av at du egentlig hadde lyst til å møte oss, det er derfor vi prøver å overtale deg.

[KaDust]

Jeg har jo lyst, men jeg har en sperre. :gjeiper:

[Gjest padawan]

Ikke vet jeg. Jeg trenger jo virkelig venner som jeg kan være med iom at de jeg hadde er døde. Men jeg vet ikke, har det ikke såå bra om dagen at det gjør noe.

leit å høre om vennene dine. jeg har selv opplevd dødsfall i min nærmeste familie aå jeg vet så alt for godt hvordan du har det. du må ikke tillate deg å stenge deg inne til tross for det du har opplevd.

[Snop]

Vet ikke, jeg. Føles mer ut som en highschool-click. :gjeiper: Men nå vet jeg jo ikke hvordan ting utarter seg. Kan jo være selvfølgelig at man får god connection med en eller flere, og at man da møter de utenfor klikken også.

Jeg tenker at det verste som kan skje er at vi får en artig sosial dag/kveld

[FrøkenJosefine]

Eller "disse menneskene har jeg ikke noe til felles med" også går man tilbake til det samme som før..

Angst er irrasjonelt, derfor må man ikke takle det rasjonelt! Du må bare gjøre akkurat det motsatte av hva angsten sier deg at du skal gjøre.. Jeg er redd jeg og, livredd faktisk, men jeg vet at det er angsten som er saboterer for det JEG vil..

Vi klarer dette!

[KaDust]

Men jeg har så mange erfaringer med at kvelden blir skikkelig kjip og at jeg bare ønsker meg hjem uten og tørre å gå. Og det er ikke noe digg følelse. For jeg aner ikke hvordan jeg skal inkludere meg selv, og jeg aner ikke hvordan jeg skal snu følelsene mine så når jeg er redd blir jeg automatisk deprimert og da er hele kvelden ødelagt på forhånd. Det sliter jeg sykt med når typen skal ta meg med ut sammen med vennene hans også.

[FrøkenJosefine]

For å snu tankemønsteret ditt må du sette spørsmålstegn ved din egen tankegang! Ikke dømme den, eller kritisere deg selv, men rett og slett stille noen spørsmål..

"Hvorfor reagerer jeg slik og sånn, dette er ikke en truende situasjon" feks

Begynn stille og rolig og respondere på ting folk sier, det kan være å nikke, smile, si ja eller mhm, eller stille et lite spørsmål! Da bryter du din egen spiral av angst..

Og du vil etterhvert tørre si mere..

Ikke forvent for mye av deg selv, ingen som forventer noe av deg i det hele tatt! Om du bare dukker opp i ti minutter og sier hei, så har du iallefall gjort det! Vi vet jo hvordan du har det alle sammen så ingen som vil tenke noe over det..

Du må bestemme selv at du vil bryte dette, det er dessverre ingen som kan gjøre det for deg..

[KaDust]

Jeg vet det, men nå er ikke angsten det største problemet. Det er heller det at jeg aldri føler jeg hører hjemme noe sted, at jeg alltid føler meg utenfor. Selv om folk prater til meg og jeg prater tilbake så har jeg som regel den følelsen, og jeg aner ikke hvordan jeg blir kvitt den, hvorfor jeg får den eller noe.

[FrøkenJosefine]

Nei, men du kan jo ikke slutte lete for det.. Du har faktisk litt ansvar for din egen lykke..

Prøv, feiler det så har du iallefall prøvd!

[KaDust]

Jada, jeg vet det. Og tro du meg jeg har kommet langt de siste årene. Men man mister litt motet når man får den samme følelsen uansett hvem man møter. Får den blant familien også, liksom. :gjeiper:

[KaDust]

Herregud som humøret mitt svinger for tiden a. Nå fikk jeg litt tro på treffet igjen. Men så har jeg det ikke igjen, og så har jeg det.

[FrøkenJosefine]

Går du til noenslags behandling?

[KaDust]

Sitter tålmodig og venter på psykolog. Men det tar sin tid! Har dog vært til mange forskjellige behandlinger opp igjennom åra, siden jeg har slitt siden jeg var 3.

[FrøkenJosefine]

Uff, er ikkenoe gøy å sitte vente! Man blir så forvirra i hodet sitt da..

Kanskje det rett og slett blir litt mye for deg akkurat nå? Er lov å beskytte seg også.. Blir sikkert flere treff fremover!

[KaDust]

Er ikke særlig gøy nei, men blir jo sånn.

Joda, men jeg er så lei av å sitte alene også. Er ikke like gøy det heller når man er oppi all dritten. Vanligvis så hadde jeg jo hengt med bestevenninna mi nå og funnet på tull og fanteri, så hadde jeg bare glemt alt.

[FrøkenJosefine]

Du vet jo best selv hva du tåler og ikke.. Skjønner at du har det tøft!

[KaDust]

Ja, men i dette tilfellet vet jeg faktisk ikke.