Unormal far

[AnonymBruker]

Jeg har slitet med min far siden jeg var liten. Jeg har fortsatt minner fra når han holdt meg fast i sengen, eller ristet meg i sengen om jeg gjorde noe gale. I dag er han ikke så gale, men dette er fordi jeg er 18 nå og han tørr ikke slikt lenger. Likevel er jeg fortsatt redd han. En annen ting, er at han er sosialt tilbakestående, og ikke minst veldig rar. Man ser liksom at noe ikke stemmer i hans oppførsel. Noe jeg vet, er at farfar ikke har vært grei mot han når han var liten. Dette er fordi en gang vi kranglet om hans væremåte, så skrek han: "vet du hva som skjedde med meg når jeg var liten? jeg fikk i ræven". Jeg kan se at han sliter med fortiden.

Problemet er at jeg ikke kan fordra hans personlighet. Når vi sitter rundt middagsbordet, så må han alltid "gjøre noe", enten spille på bordet, bevege beina sine osv, han sitter aldri i ro, og han klarer det ikke selv om han prøver. Når han blir sint, så blir han veldig skummel, og frekk i kjeften. Jeg blir redd, og han elsker at han har denne makten, at han er den sterkeste her i huset. Derfor tror han at han kan bestemme alt. Han er alltid veldig irriterende hjemme, og min mor og søster er til og med enig i dette. Han oppfører seg som en guttunge på 10 år, overdriver ikke. For eksempel så plystrer han på barnesanger, og han prøver å gjøre det høyest mulig. Hvis jeg spørr han om å være stille på en snill måte, sier han med en gang: NEI, du får flytte ut hvis du ikke tåler det. Er alltid den sure holdningen. Når vi har middagsbesøk og besøk av andre kjente, så blir han HELT motsatt. Da sier han nesten ingenting. Jeg begynner nesten å lure på hvem han er.

Hvis jeg diskuterer noe med han, så er det alltid han som skal ha rett. Jeg får ikke lov å si hvorfor min mening er riktig engang, han er så bestemt. Jeg blir SLITEN.

Nå i det siste er det en ting som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Når jeg snakker med han, så ser han alltid ned mot brystene mine. Dette er selvfølgelig UTROLIG ubehagelig. Som sagt, han er tilbakestående. Han har nesten ikke venner heller, og tilbringer ofte helgen alene mens min mor finner på ting med sine venninner. Jeg legger ofte merke til at hvis jeg diskuterer med mamma eller hvem som helst, eller ser på tv, så stirrer han alltid på meg? Dette begynner å ta knekken på meg. Jeg har spurt han: kan du slutte å stirre på meg, eller hvorfor stirrer du på meg? Da sier han bare: jeg kan gjøre akkuratt hva jeg vil. Jeg kan også huske for to år siden når vi var i syden, at jeg synes det var ubehagelig å gå i bikini siden han stirret. Jeg har tatt dette opp med han en gang, når vi diskuterte og han så ned. Jeg skrek: HVA var det for noe? Så ble han helt stille, og jeg sa: det er utrolig ekkelt at du driver og ser på kroppen min mens vi snakker", og så gikk jeg. Da snakket jeg ikke med han på en uke. På grunn av dette fikk jeg ikke ukelønn. Jeg føler jeg må være snill med han for å få penger, selvom han ikke er det i det hele tatt tilbake.

Nå for tiden GRUER jeg meg til å snakke med han, jeg er redd for at det samme skal skje igjen. Jeg gjør alt for å ikke være i samme rom som han. Hvis jeg ser på tv, og han kommer opp, sier han "Hei", når han kommer hjem, og jeg gidder ikke svare lenger. Jeg får avbrekk av han, rett og slett. Når jeg ikke svarer, blir han skikkelig sint, og sier "Hvorfor svarer du ikke???", og stiller seg foran tven. Da svarer jeg: vil ikke snakke med deg. Han VET egentlig hvorfor jeg ikke vil snakke med han. Når jeg sier dette, klikker han, og sier ting som, "jævla drittunge, kom deg ned på rommet ditt", så spørr han alltid om jeg vil hjelpe han med å lage middag, ta ut av oppvasken osv, og jeg vet at hvis jeg sier nei KLIKKER han. dermed frister det lite, hvertfall ikke når det gjelder hans oppførsel.

Min far er ikke normal, og jeg merker at dette går utover meg. Den siste mnd får jeg ikke sove om nettene, jeg ligger bare å tenker på han, hvordan han stirrer på meg, og det irriterer meg. Jeg føler meg psykisk mishandlet, begynner ofte å grine av frustrasjon. Får ofte ikke sove heller, og har vanskelig for å konsentrere meg om lekser, spesielt når han elsker å bråke i huset. Han gjør meg rett og slett GAL, jeg er sur hver dag pga han. Vi skal til syden i sommer, og jeg begynner å lure på om jeg vil bli med i det hele tatt? Om han kommer til å stirre sånn? For det ødelegger hele ferien min.

HVA skal jeg gjøre? Jeg er glad i min far, men jeg takler ikke måten han er på. Jeg syns han burde gitt slipp på fortiden og kommet seg videre, ikke gjøre samme feil som sin far, og være et godt eksempel. Og det med denne stirringen, det er DET som har tatt kaka, det har ødelagt måten jeg ser på ham. Nå er min far bortreist, og likevel sitter jeg her og irriterer meg over han. Dere skjønner da at noe må gjøres. Jeg kan ikke ignorere han, for da blir han sur. Jeg klarer hvertfall ikke "late" som om jeg vil snakke med han, jeg føler egentlig for å få han helt ut av livet mitt. Jeg klarer heller ikke snakke med mamma om det, hun tar det ikke seriøst, og vi har ikke et slikt forhold.Jeg har forresten planer om å gå på privatskole til neste år, og da må jeg bo hjemme siden det er dyrt, og jeg aner ikke om jeg kommer til å klare det... Hjelp, noen?? :sukk:

[AnonymBruker]

Min far var noe slik. Jeg var for det meste ute og hos venner;)

Du må faktisk ungå å være så mye i kontakt med han, dette er ikke din feil og du skal ikke bekymre deg over slike mennesker. Du skal bruke tiden din på det du synes gir mening,ikke en far som er syk.

Kan du ikke fortlle det til din mor, ev vise innlegget her?

[AnonymBruker]

Mener du at han faktisk er tilbakestående? Eller?

[Jinta]

Jeg hadde flytta, tror det er den eneste løsningen for deg. Du bor i hans hus og da må du følge hans regler, hjelpe til med ting hjemme og slikt. Er jo egentlig ganske frekt å ignorere folk og ikke si hei når man bor i huset deres. At han stirrer og er ekkel er hans problem og det er veldig synd han belemrer deg med den slags oppførsel, ikke slik en far skal oppføre seg. Jeg skjønner godt du mister respekten for han og ser han i et annet lys enn "pappa" nå. Men du har sagt fra til han og det er vel ikke så mye mer du kan gjøre. Han har nok mye opplevelser og traumer han sliter med fra barndommen sin siden han sa det han sa til deg den gangen.

Det å flytte ut som 18 åring går nok veldig fint, finn deg en fin hybel og en liten jobb så går det rundt. Egentlig har veldig mange godt av å flytte ut tidligere og ta ansvar for sitt eget liv og økonomi.

[Gjest Anonym]

Takker for svar!

Jeg syns det er vanskelig å ta dette opp med min mor. Jeg gjorde det en gang, men da lo hun bare av meg. Utrolig frustrerende. Og jeg tror ikke hun vil ta det seriøst om jeg tar det opp igjen.

Ja, jeg mener han er tilbakestående, det betyr jo sent utviklet eller underutviklet, noe han er. Han er over 40 år, men i oppførselen er han som en unge spørr du meg...

Jeg har planer om å begynne på en god skole, og da kan jeg faktisk ikke flytte ut. Men begynner å lure på om jeg vil overleve hjemme. Føler dette bare går mer og mer utover meg, mine lekser, mitt humør osv. Syns også synd på min søster om jeg flytter ut, for da må hun takle far alene. Jeg pleier å hjelpe henne i vanskelige situasjoner... Noen som har noen forslag, eller kjenner seg igjen?

[bukett]

Dette hørtes jo svært voldsomt og spesielt ut. Ser at det er en grunn til at jeg ikke valgte et yrke innenfor helsevesenet!

Hva med å oppsøke en terapeut eller psykolog - eller en couch, for noen råd her?

Han du beskriver høres bare merkelig ut og jeg forstår ikke hvordan man kan leve sammen med slike.

[Gjest Anonym]

Bra du forstår meg, for jeg blir gal av å holde dette for meg selv. Sier det ikke til noen jeg kjenner, det er bare flaut. Burde kanskje oppsøkt psykolog da, men er litt redd for det egentlig. Tror likevel jeg burde gjort det, for kjenner jeg blir psykisk sliten av min far, og at jeg sitter og irriterer meg av ham når han ikke er hjemme. Dette er gale!

Nei, jeg har nådd bristepunktet nå, jeg holder rett og slett ikke ut mer, med mindre jeg finner en løsning på problemet. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre

[AnonymBruker]

Bra du forstår meg, for jeg blir gal av å holde dette for meg selv. Sier det ikke til noen jeg kjenner, det er bare flaut. Burde kanskje oppsøkt psykolog da, men er litt redd for det egentlig. Tror likevel jeg burde gjort det, for kjenner jeg blir psykisk sliten av min far, og at jeg sitter og irriterer meg av ham når han ikke er hjemme. Dette er gale!

Nei, jeg har nådd bristepunktet nå, jeg holder rett og slett ikke ut mer, med mindre jeg finner en løsning på problemet. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre

Eh, ta deg en jobb og flytt hjemmefra!!!!!!!!!!!

[litle_my]

Jeg har planer om å begynne på en god skole, og da kan jeg faktisk ikke flytte ut.

Denne forstod jeg ikke. Hva mener du?

[kaprifolen]

Familievernkontoret eller en lignende institusjon kan kanskje hjelpe deg? Kalle inn til fanilieråd, og få hjelp til å legge frem følelser, få en vurdering og tilbakemelding på reaksjoner fra en tredjepart og så videre?

[AnonymBruker]

Denne forstod jeg ikke. Hva mener du?

Hvis du faktisk hadde tatt deg tid til å lese slutten av første posten hadde du skjønt det. Der står det godt forklart.

[QueenPenelope]

Er denne privatskolen en utdanning du ikke kan få på en annen måte?

For finnes det en annen, billigere skole, hvor du kan få samme utdannelsen, hadde jeg heller valgt den billigste skolen, for å komme meg vekk fra et destruktivt sted å bo.

Helt tydelig at du sliter med situasjonen, og du må bare innse at du ikke kan endre din far. Han sliter tydeligvis, og hadde hatt behov for hjelp. Men om hverken han eller din mor innser problemet, er det fint lite du kan gjøre. Så det er deg selv du må ta tak i, og tenke på.

Uansett er mitt råd å ikke være alt for opphengt i privatskolen, dersom det faktisk finnes andre løsninger. Hjelper ikke med eksamen fra en fancy privatskole, om det koster deg den mentale helsen din.

[AnonymBruker]

Er det noen grunn til at du må gå på privatskole? Antar at du sikter til vgs, da kan du få borteboer stipend, pluss at du og kan skaffe deg en deltidsjobb og tjene penger der.