Forskjellsbehandling

[AnonymBruker]

Velger å poste anonymt denne gangen, men håper dere vil lese og svare meg likevel.

Saken er denne: min sønn og hans jevngamle fetter (de er like over året begge to) er mye sammen. De to har vidt forskjellige personligheter; min sønn er veldig skeptisk til fremmede/folk han sjeldent ser, han er "brå" i lek med andre barn og han er veldig energisk og vilter av seg. Fetteren hans er stille og forsiktig, gråter lett når han blir lekt med av min sønn (pga min sønns brå leking), han er mer tillitsfull og lite skeptisk. Det i seg selv, at min bror (faren til denne gutten) overbeskytter sin sønn når guttene leker, er vondt å se. Aldri gjør han noe galt, aldri får han skjenn hvis han tar ifra min sønn leker. Men er det gutten min som tar ei leke fra han, da er det et strengt nei med en gang. Jeg og kjæresten min prøver å oppføre oss likt mot guttene. Lik tone når de gjør ting de ikke skal osv. Men det går dessverre bare den veien.. Likevel, det er ikke dette som er det verste.

Familien min, spesielt mine yngre søsken (de er tenåringer), gir alltid mer oppmerksomhet og kjærlighet til min nevø enn til min sønn. Hvis guttene sitter på gulvet og leker og mine småsøsken er der med dem, så er det nevøen min de duller og leker med. Det er nevøen min de snakker til og tuller med. Her en dag skjedde dette og det endte med at sønnen min gikk derifra alene og stilte seg i en krok, alene. Det gjorde utrolig vondt i mammahjertet mitt å se dette, man forventer ikke slik oppførsel fra sin nærmeste familie. Og dette er slik det er hver gang alle vi er sammen. Det er akkurat som at de liker nevøen min bedre enn sønnen min, at det er han som er "såå søt og grom". Jeg begynner å lure på om det er det at sønnen min ikke er så tillitsfull ennå, og at nevøen min er det, som har gitt opphav til dette. Man skal da uansett ikke forskjellsbehandle barn (eller noen) basert på personligheten dems..

Jeg vet ikke hvor vanlig dette er, men jeg kan umulig tro at det er normalt.. Sønnen min er liten ennå, men ikke dum. Han forstår jo, og mer og mer vil han forstå av dette. Hvordan vil han føle seg da?

Jeg skjønner jo at jeg må snakke med familien min om dette, men vi har alltid hatt et nært forhold og jeg synes det er vanskelig å måtte si noe sånt til dem. Det som er sikkert, er at det ikke kan fortsette. Jeg trenger bare litt hjelp på veien. Hva skal jeg si? Hvordan går jeg frem? Jeg orker ikke tanken på at min sønn skal bli utestengt av noen.. Dette er en utrolig vond og vanskelig situasjon for meg, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.. :cry:

[HubroTuppa]

uff, hørtes ikke greit ut i det hele tatt. Du ser jo selv hva du bør gjøre, men når du prater med familien om dette så ikke anklag. Bare fortell hva du føler du har observert. Kun din side av saken. Begynner man med; du gjorde, du sa, dere gjør feil osv er det så fort at det kan ha motsatt virkning.

Du må i hvert fall ha lykke til, håper deg ordner seg

[AnonymBruker]

Takk for svar, HubroTuppa Du har nok rett i at jeg ikke må anklage, jeg skal forsøke så godt jeg kan å legge fram min side av saken uten å virke anklagende. Men lett blir det ikke

Hilsen TS.

[Ta Meg Vekk]

Så trist å oppleve både for din sønn og deg selv!

Er veldig enig med HubroTuppa; viktig å styre unna anklager! Det gjør bare at man kommer i forsvar, og så blir det kanskje bare vondt verre.

Du gjør nok lurt i å prøve som best du kan å være guttens talerør: snakk for ham, for han er for liten til å kunne formulere følelsene sine selv. Du kjenner ham best, du er mamma'n; og du kan fortelle disse andre hva som foregår inni ham når han f.eks gjemmer seg unna i en krok slik han gjorde. Det er noe som kan være vanskelig å tolke annerledes enn at han ikke vil være med, for de som ikke kjenner ham. Men med din hjelp kan kanskje også de andre lære litt om hvordan din sønn bruker kroppen til å uttrykke seg.

Jeg tror nok ikke familien din bevisst utelater eller misliker din sønn, men han høres på det du skriver som en gutt det kan være vanskelig å bli kjent med og bygge en nær relasjon til med mindre man kjenner ham godt. Din lille nevø derimot, virker å være tryggere og mer tillitsfull, og ikke minst imøtekommende overfor den dullingen han blir utsatt for. Han oppfører seg nok "søtt og gromt", i motsetning til din sønn som er mer usikker og kanskje blir ukomfortabel med dulling, og som ikke helt vet hva han skal gjøre.

Oppfordre familien din til å bruke litt tid på å bli kjent med sønnen din, det virker som de ikke egentlig kjenner ham så godt. Vær i nærheten slik at du kan fungere som "tolk" både for dine søsken og din sønn. Forklar dem at de to små fetterne er veldig ulike, men at de må prøve å gi lik mengde oppmerksomhet og tid til dem begge. At å forvente samme respons fra din sønn som din lille nevø når de driver med dulling, blir feil; istedet kan de kanskje heller leke litt ordentlig med ham.

Er fetterne alltid der sammen når dere er med familien din? Det kan sikkert være lurt at dine søsken blir kjent med din sønn uten at den andre lille er tilstede. Da vil din sønn ikke føle seg underlegen/annerledes og kanskje ikke ha det oppmerksomhetsbehovet han kan få når han andre er der samtidig. Og dine søsken får mulighet til å se din sønn alene og uten å kunne umiddelbart sammenligne.

Dersom du er så nær din familie som du skriver, så burde det jo ikke være så vanskelig å ta opp dette med dem...? De er vel like interessert i et godt familieforhold som det du selv er? Det kommer sikkert til å gå bra

[Gjest Gjest]

Det er jo ikke slik at man aktivt forskjellsbehandler pga personlighet, men at det er noen personligheter som bringer ut mer samarbeisvilje/glede/omsroetg hos andre. Vi er laget slik at vi leker mest med de barn som tar i mot leken og gir oppmerksomhet tilbake, dette er helt naturlig. Barn som trekker seg unna og er skeptiske, mer passive i lek får naturlig mindre oppmerksomhet etter hvert. Disse søsknene dine som er 13 år er ikke pedagoger som analyserer hvoradn de best mulig skal møte et barn for å ikke forskjellsbehandle feks. De gjør det beste de kan, nemlig å sette seg ned på gulvet smmen med barna og leke med det barnet som deltar i leken. Det er klart at dette er trist for deg å se på, men det er viktig å annerkjenne at dette er en helt naturlig raksjon som vi alle har på andre mennesker.

På en fest vil den trygge jenta få mer oppmerksomhet enn den utrygge som er litt mer sky. Slik er vi mennesker bare laget.

Dersom du ønsker å forandre dette må du innse at dette ikke handler om forskjellsbehandling, men om at mennesker er annerledes. Jeg ville ha sakt til disse guttene at "jonas (eks på navn på din sønn) vil veldig gjerne leke med dere, men han er litt sjenert og trenger litt lenger tid for å bli kjennt med dere. Jeg vet at han liker best akkurat den leken, kan dere ikke ta med den og leke litt med ham siden han har så lyst å bli bedre kjennt med onklene sine?" Når guttene da har gitt det et forsøk svarer du "Det er så kjennt å se at dere leker med gutten min. Dere er onklene hans og dere vil være viktige for ham når han blir mer trygg på dere. Det er ganske kjekkt med tøffe onkler vet du... Jeg blir så glad når dere tar dere av sønnen min. Neste gang kommer han sikkert til å leke litt mer tilbake også, siden han kjenner dere litt bedre da".

Denne varianten kan du bruke i settinger med andre også, og bare omformulere litt. Samtidig kan du sette deg ned sammen med dem det gjelder og hjelpe sønnen din til å leke. Det er sikkert tryggere for ham å gjøre det om han vet at mamma sitter like bak. Det er din jobb å gjøre sønnen din trygg, og hjelpe ham til å interagere med dem rundt seg. Det er ikke yngre familiemedlemmers sin jobb å gjøre dette. Du må ta ansvar for å lære din sønn å bli mer trygg i sammenheng med andre, og da må du støtte ham mer dirrekte samtidig som du må forklare til de andre rundt hva det er akkurat din sønn trenger.

Vi har alle forskjellige personligheter. Selv kan jeg synstes det er vanskelig å snakke med veldig sjenerte barn fordi de gir så lite intrykk av at de liker deg og trives i leken. Da hadde det hjulpet at en som kjennte barnet var der og ss "Så kjekkt, nå seg jeg at Janne koser seg sammen med deg. Hun bruker ikke å la andre få lov til å lese akkurat den boken for henne". Da blir det lettere for meg å vite at det jeg gjør er rett, heller enn at jeg trekker meg vekk fordi jeg føler at jeg ikke får til samspillet med akkurat det barnet. Andre barn kan være for aktive, og vanskelig å leke med fordi de er så mye opp og ned hele tiden feks. Da kan noen som kjenner barnet ta ansvar ved å fortelle meg at "hun liker godt å bygge lego/tegne etc så det er lettere å få god kontakt med henne da". Jeg kan ikke gjette meg til hva som passer for deres barn, men trenger hjelp av foreldrene til det. Og særlig kan man ikke forvente dette av tenåringer.

Dersom din sønn er en mer aktiv gutt, så er det også ganske naturlig at han får mer negative tilbakemeldinger. Barn som sitter mer i ro plukker mindre og gjør mindre ting de kan få kjeft for. Dette er vanskelig å forhindre, og handler ikke om aktiv forskjellsbehandling. Slik er det for alle som møter aktive barn, og det er veldig vanskelig å la være. Du kan ta ansvar for dette med å gi ham mye ros hver gang han ikke gjør noe galt. På den måten kan du også være en god rollemodell for de andre rundt deg. Du kan gi ham ros hver gang han deler (ikke ved å si "så flink du er" men "Så kjekkt å se at du deler, du er en god gutt du"). Det er nemlig slik at atferd som får oppmerksomhet øker i frekvens. Når han sitter i ro i to sek sier du "så kejkkt at du kan leke med ting så fint alene. Nå har du hatt det kjekkt". Når han og søskenbarnet leker fint sammen (om enn i to sek) sier du "nå er dere to gode gutter sammen" og gjerne gi hver av dem en klem.

Igjen tenker jeg at det er du som bør ta ansvar ved å vise omverdenen at det er andre måter man kan korrigere barn på enn å kjefte på den. Du bør også igjen legge merke til at mer aktive barn får flere korreksjoner. Dette er ikke forskjellsbehandling, men noe som er helt naturlig. Derfor er det også veldig viktig at du som mor passer på at han får minst like mange (og aller helst langt langt flere) positive tilbakemeldinger i løpet av dagen.

[Zerox]

Kan (noe av) grunnen vaere at nevoen din virker mer saarbar og hjelpeloes? Hvis han ogsaa, som du sier, er noe mer skeptisk i mange sammenhenger saa kan dette ha blitt tolket som om han foretrekker haa mer avstand til mennesker.

[Gjest Gjest]

Saken er denne: min sønn og hans jevngamle fetter (de er like over året begge to)

De er bare litt over 1 år gamle????

[AnonymBruker]

Jeg synes den ene gjesten her svarte veldig bra. Jeg var selv en av de utrygge barna når jeg var liten. Husker mange episoder fra barndommer hvor folk ville snakke med meg, ha meg på fanget osv, men at jeg syntes det var ubehagelig fordi jeg ikke følte meg trygg. Likevel ønsker jeg egentlig oppmerksomheten, og savnet den etter hvert som jeg ble eldre. Det viktigste er nok tålmodighet, og å bruke lang tid på å knytte bånd. Jeg følte meg trygg på bestemødrene og på mamma, men onkler og tanter var jeg utrygge på, selv pappa var jeg ikke skikkelig trygg på da han ikke hadde samme kontakten med meg som mamma. Kanskje gutten din kan knytte seg til enkelte av onklene sine mer enn andre? På en annen side er guttene så små ennå, at personligheten kan forandre seg totalt i løpet av et år. Om et par år er det kanskje gutten din som er midtpunktet.

[Gjest lilly]

TS, du sier jo selv at det er personligheten til gutten som gjør at tenåringene foretrekker den mer tillitsfulle. Da blir det kansje feil å si at det er familien som har gjort gutten din slik.

Om du ønsker at gutten din skal være mer tillitsfull med tenåringene, kansje du kan invitere dem på besøk slik at de blir kjent da.

Forresten, har du noen gang gitt tenåringene en stor god klem forran gutten din? Det vil garantert hjelpe gutten å stole på dem om DU stoler på dem...

[AnonymBruker]

Oi, her har det kommet mange fine svar! Takk for det Vet ikke helt hvor jeg skal begynne på svaret mitt, men jeg får prøve.

Ja, de er bare litt over ett år gamle. Likevel vanskelig å vite hva man skal gjøre når man ser at barnet sitt "blir holdt utenfor", for det er slik jeg og pappaen føler det. Det har seg slik at faren til nevøen min (altså min bror) bor hos oss for tiden og da er sønnen hans er med jevne mellomrom. Det er oftest slik at familien min ellers kommer på besøk da begge guttene er her sammen, hvorfor vet jeg ikke.

Det er heller ikke slik at sønnen min ikke VIL leke med dem, men som noen sa her oppe; det er kanskje ikke så lett for min søster og bror å vite hvordan de skal leke med han i forhold til fetteren hans siden fetteren er mer stillesittende i leken sin. Min sønn er veldig, veldig aktiv; løper og krabber rundt, bærer på ting fra sted til sted. Fetteren sitter mest rolig og plukker og setter sammen klosser osv og det er lettere å leke slik med han siden han "deltar" i denne leken. Sønnen min ar ikke den samme tålmodigheten, han gir lett opp hvis klossene ikke passer sammen osv og finner på noe annet i stedet.

Fetteren vil heller sitte i ro, helst på fanget og kose, mens min sønn helst vil løpe rundt og leke, selv om han også gjerne vil kose. Da er det helst meg og pappaen han vil kose med, siden han tydeligvis ikke føler seg trygg på noen andre. Han er med andre ord sosial men lite tillitsfull.

Jeg tror heller ikke at de aktivt forskjellsbehandler, men det er likevel vondt å se at det faktisk skjer. Jeg har skjønt at vi må lære sønnen min å føle seg trygg på tanten og onkelen sin, så det er en prosess vi skal begynne med med en gang. Jeg sier ikke at det er familien min som har gjort gutten min slik, men det har egentlig vært på denne måten siden de ble født. Merket det veldig tidlig at nevøen min ble dullet mer med som spedbarn enn den sønnen min ble. Min andre bror (tenåringen) har bedre forhold til fetterens far enn til meg og jeg tenker at det automatisk ar blitt slik at "han er mer grom" på grunn av det.

Slik det er nå, er det nok mer personligeten som gjør at det blir forskjell, men det er nok en kombinasjon også.

Dette ble litt rotete, men jeg håper dere forstår hva jeg mener. Vi skal iallefall sørge for at mine søsken er klar over at min sønn trenger en annen type tilnærming enn fetteren sin, og at han leker på en annen måte. At han er veldig ulik i personligheten sin. Også skal vi begynne å i mine søsken gode klemmer foran sønnen vår, det vil nok være positivt