Er det noe galt med meg

[AnonymBruker]

Jeg skulle dra og besøke min far, men han sa når han ble innlagt på sykehuset pga en annen lidelse at jeg måtte vente til han kom hjem. Men etter noen dager, han kom aldri hjem igjen, han døde. Må innrømme at jeg var livredd for å være med på de siste timene, men når jeg hørte at situasjonen var blitt alvorlig bestilte jeg neste fly, men jeg rakk det aldri, det vil si at han sovnet inn før jeg var kommet meg ut døra.

Han var heldigvis ikke alene, en god venninne og hennes mann var der, hans bror og konen. Og hva kunne jeg vel gjort? Ingenting... men jeg burde kanskje ha forstått at når han som hadde vært så syk i mange år ble innlagt på sykehus, kunne det bli alvor, men samtidig følte jeg som om - om jeg kom, at det ville være som å slå spiker i kista og demotiverende.

Jeg hadde en tante jeg kranglet med en sommer og når hun fikk kreft, klarte jeg ikke å oppsøke henne, selv om det var en fillekrangel. Hun døde bare fire månder etter at diagnosen ble stilt, og jeg trodde jeg hadde et hav av tid.

Føler at jeg er umoden som ikke har gjort de grepene jeg burde, ha stilt mer opp, men jeg har ikke ventet at de skulle dø, og ikke så raskt. Er jeg en egoistisk dame som bare tenker på meg selv eller kan noen forstå at jeg håpet på det beste, med min tante burde jeg stilt opp, vi ble gode venninder når jeg ble voksen. Min far sa at jeg skulle ikke komme, ikke før han kom seg ut og hjem igjen, selv om han sa i smerter at han trodde aldri han kom hjem mer, han visste at han skulle dø...

Jeg føler meg som verdens verste menneske, som ikke klarte å se hvor livet ville ende for de som lå med dødsangst og lindret av smertestillende.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, vil bare dele en erfaring. Vet ikke hva jeg vil gjøre hvis andre blir alvorlig syk, kanskje trekke meg tilbake og føle meg som en umoden falsk drittsekk som ikke burde bli elsket av noen...

[lell]

Det er uansett for seint p gjøre noe med det. Du må bare akseptere at det gikk som det gikk og neste gang rekker du det kanskje heller ikke. Sånn er livet, vi vet ikke når døden kommer.. Men blir noen av dine nærmeste så syk igjen så ville jeg ha dratt til dem uansett. Det trenger jo ikke å være sånn at man drar fordi man trur at personen skal dø og at man skal si farvel. Man kan tenke at man drar for å vise støtte.. Min kjære bestemor døde etter et hjerteinnfarkt. Da hun ble innlagt ringte min mor og fortalte at hun er syk og dårlig. Jeg tenkte selvfølgelig at det kom til å gå bra, men hun sovnet stille inn etter noen dager. En uke senere sier min mor at de visste at det kom til å gå den veien men de visste ikke hvor fort det ville gå. Da ble jeg sint, hvorfor hadde hun ikke sagt det til meg da bestemor ble innlagt...? Jeg hadde bestilt fly snarest mulig og prøvd å rekke det. En del av meg kommer bestandig til å være sint på min mor på grunn av det.

[AnonymBruker]

Man lærer så lenge man lever, og det er når noen dør man ofte tenker at man skulle gjort det eller sagt det før det er for sent. Men du må ikke ta det innover deg, for det som skjedde, det skjedde...

[Gjest Katee]

Det var ikke din feil - det er ingen sin feil. Det er altfor lett å tenke 'hva om' eller 'hvis' i etterkant, men sannheten er at vi aldri vet helt sikkert hva som kommer til å skje og hvordan vi vil eller burde reagere.

Tenk heller på de gode stundene dere hadde fremfor det vonde.

Vi må huske å nyte den korte tiden vi har sammen Du er ikke verdens verste menneske. Du fortjener også å bli elsket.

[Gjest mille]

Kjære deg. Du må la dette gå!

Tror du at de familiemedlemmene som er borte ville ha satt pris på at du sitter med dårlig samvittighet? Nei. La det gå. Nyt livet i nuet, det fortjener du.

Det er BARE du som har det vondt nå, ikke de som er borte.

Det er bare du som skaper din egen lidelse. Tilgi deg selv

Om de som er borte kunne prate, så er jeg sikker på at de ville ha sagt : ALT er OK.

[Gjest gjest]

Kjære deg,

jeg kjenner meg så godt igjen i hvordan du har det at jeg velger å svare deg, selv om jeg kanskje ikke har så mue fornuftig å komme med, annet at det du føler og tenker her er helt normalt. Jeg vet fordi jeg har gått gjennom liknende selv. Det er ingen ting umodent med deg, du er helt normal og du har opptrådt på en måte som mange andre også ville gjort. Nettopp fordi man ikke er forberedt og ofte klarer man ikke selv å akseptere at slutten faktisk er så nær som den er, særlig nå slike ting skjer så brått. Da melder man seg ofte ut og tar avstand til den som er syk.

Jeg jobber i helsevesenet og har sett så mange ganger hvor kort veien kan være fra livet til døden, jeg hjelper den syke og jeg støtter de pårørende på jobb. Det blir dog en helt annen sak når det skjer en selv og noen i ens nærmeste familie, jeg var ikke rasjonell i det hele tatt og skjøv unna meg det jeg i ettertid ser veldig godt; at slutten var så nær som den var, jeg burde virkelig ha sett det. Den smerten sitter enda godt i meg selv ett år etterpå. Det er nesten som om jeg fremdeles ikke har akseptert at han er borte, og sorgen sliter jeg fremdeles med. Det var min mors mann som døde, han var som en far for meg. Han fikk kreft og døde bare noen uker etterpå. Døden var ventet men kom likevel helt uventet og fortere enn noen hadde trodd. Jeg visste så godt hva som var i ferd med å skje, men jeg ville ikke innse det, sånt skjer jo ikke, ikke med oss! Han skulle jo bare trene litt, så skulle han komme hjem og leve noen måneder til...

Kanskje var det den profesjonelle delen av meg som slo inn. Jeg måtte være sterk, for min mor, min sønn og hjelpe dem gjennom deres sorg. Jeg fikk kanskje ikke sluppet min egen sorgprosess til slik jeg burde. Jeg var på besøk hos min stefar noen ganger på sykehuset, men jeg føler jeg skulle vært der så mye mer. Tatt den praten oss to som i hvertfall jeg hadde trengt. Han visste jo selv så godt, og sa selv dagen før han døde at han ikke trodde han orket mer. Men jeg tok aldri initiativ til en slik samtale, i stedet ble det snakk om vær og vind, lese aviser og alt annet uviktig. Jeg rakk aldri å ta farvel med han og fortelle han hvor mye han betydde for meg før det var for sent. Mye ble usagt og det er noe som sitter hardt i meg.

Jeg kan ikke komme med så mange råd til deg, annet enn det jeg har sagt allerede. Jeg håper du gjennom min historie ser at du ikke er alene, og du er ikke unormal. Kanskje må vi begge jobbe med å slippe sorgen til. Det gjør jo så vondt, så vondt men man trenger det også hvis man skal få fred med det som har skjedd.