Eks og familien krangler foran barna..

[Gjest gjest]

Min sønn (7 år) kom for noen dager siden til meg etter uken hos sin far. Han fortalte da at de hadde vært i familiemiddag og underveis i selskapet hadde stemningen blitt ganske amper blant de voksne og en heftig krangel var resultatet. Min sønn fortalte at han hadde sagt fra at han ikke syns det var noe greit, og han hadde skrevet noe på en lapp ("nå må dere slutte å krangle/ rope") som han hadde gitt til dem, to lapper hadde han skrevet, uten at noen brydde seg. Den ene voksne hadde uttrykkt noe om at de andre ville at hun skulle bli borte for alltid og han hadde da til slutt gått inn i et annet rom å grått fordi han ble så lei seg og redd for at hun skulle bli borte.. Det var også et annet barn tilstede som hadde blitt veldig lei seg. Det hele hadde endt med at selskapet ble oppløst og gjestene dro hjem uten at de voksne var blitt venner igjen.

Slik jeg kjenner denne familien fra tidligere så er krangling nesten en del av livsstilen deres og skjer ganske ofte, særlig i familiemiddager. Ikke små diskusjoner men ting som ofte uttarter og blir høylydt roping, skriking og ting sies som aldri burde vært sagt. De har heller sjeldent tatt hensyn/ brydd seg om det er barn tilstede. Veldig ubehagelig også for "utenforstående" voksne å være tilstede også. Jeg sa klart fra til far før vårt barn ble født om hva jeg synes om dette (=forekommer slik krangling foran min sønn tar jeg han med og forlater stedet). Nå er jo ikke jeg en del av denne familien lenger, men undres over om jeg bør reagere ovenfor far? Min sønn har fortalt om et par andre tilfeller også, men slik jeg kjenner familien skjer nok dette oftere enn som så.

Bør jeg gjøre noe her eller la det ligge?

[Gjest Gjest]

du bør få skriftlig via mekling at deres sønn ikke skal vere en del av denne kranglingen.det gjorde vi da mit bars far fann seg en dame som kranglet mye med sin datter.har skriftlig at dei skal ikke oppholde seg sammlet med vårt barn.

[Gjest Heloise]

Synes synd på sønnen deres. Er nok best om han slipper vokse opp mer med dette, i værste fall utvikler han seg i den retningen selv da han kanskje vil komme til å tro at dette er normalt og akseptert. Må være godt for deg å slippe å være en "del" av det lenger selv. Lykke til TS!

[Lady in blue]

Jeg synes det er vanskelig å svare på så lenge man ikke har observert disse kranglene selv. Noen av oss vokser opp i stillferdige familier der man omtrent aldri hever stemmen overfor hverandre, mens andre vokser opp i høylydte familier der man lar følelser få fritt utløp i diskusjoner uten at det trenger å være noe galt i det. For en fra førstnevnte familie kan en høylydt familie virke voldsom og skremmende, men for de som er vokst opp med det vil den stillferdige familien framstå som tafatte/forknytte.

Jeg ville bedt om hjelp, få noen til å hjelpe deg med å sette ting i perspektiv. Er denne kranglingen så ille at barnet tar skade av å være der, eller er det bare veldig uvant for barnet fordi han er vant til andre forhold? Noen ganger kan det være sunt å få røsket litt opp i sin egen måte å gjøre ting på. Vi trenger ikke alle være like. Kanskje må du heller snakke godt med barnet og forklare at i noen familier så diskuterer man på en annerledes måte enn i din familie, altså lære barnet å håndtere en væremåte han ikke er vant til. Og selvsagt få far på banen, forklare ham at barnet blir engstelig. Så kan far være en støtte for barnet ved neste krangel sånn at barnet skjønner at det ikke ligger et så tungt alvor bak krangelen.

Som sagt så vet jo ikke jeg hvordan det faktisk er, det er vanskelig å se hele bildet bare via den enes beskrivelse. Men jeg deler noen tanker som kan være verdt å vurdere. Jeg ser for meg at en lidenskapelig italiensk familie ville kunne vært engstelig for å la barnet sitt være i en typisk norsk familie som de ville oppfattet som følelsesmessig forknytte. Husk å prøve å se saken med forskjellige briller på, ikke bare dine egne.

Lykke til!

[Gjest gjest]

Ts her..

Tusen takk for deres innspill, i blant er det godt å få noen utenforståendes øyne til å "se" det man lurer på. Jeg er nok selv litt todelt slik som du siste nevner, på den ene siden er dette helt uakseptabelt mens på den andre siden er det kanskje ikke like skadelig heller. Jeg har selvfølgelig snakket med gutten om dette omkring voksne som er uenige, om krangler osv. Samtidig har jeg gitt han masse ros for at han hadde sagt fra om at han ikke syntes dette var greit. På den andre siden så var det jo heller ikke noen som "tok seg sammen" da han sa fra heller. Er det da jeg som en "utenforstående" voksen skal reagere, på hans vegne? Det er jo kanskje begrenset hva jeg kan gjøre annet enn å håpe at de tar hensyn neste gang, jeg kan jo ikke nekte fars nærmeste familie å møte gutten heller.

Av erfaring så vet jeg at dette nok ikke er så enkelt å gjøre noe med. Som jeg nevnte så er krangling (og med krangling mener jeg ikke diskusjoner men virkelig opprivende og høylydte krangler der alle skriker og roper i munnen på hverandre, det inkluderer også min sønns far som heller ikke tar hensyn til han oppi disse situasjonene). Den tiden jeg var en del av denne familien synes jeg dette var utrolig ubehagelig, og jeg er i grunn ikke en spesielt sår person på sånne ting. Jeg forstår fullt og helt at folk har behov for å diskutere osv, det er bare måten det skjer på..foran barna... Far og jeg snakket noe om dette før og jeg sa klart fra at dette ikke var akseptabelt foran vår sønn, men det var like fort glemt. Det er også andre barn i denne familien som har blitt "preget" etterhvert for å si det sånn. Bruddet mellom far og meg var ganske opprivende, og far har begynt å krangle med meg foran barnet en del ganger og sønnen vår har til slutt blitt ganske sår på dette med krangling og hevede stemmer. Og ja..han har nok desverre blitt litt preget av at heftig krangling er den "normale" måten å diskutere på, og jeg gjør en del jobb de ukene han er hos meg ift å rette opp i det tankesettet. Før i tiden var jo jeg der og kunne "redde" han når disse situasjonene oppsto, mens nå er det jo ingen der som gjør det. Jeg får kanskje prøve..igjen...å ta dette med far og se om jeg når fram.

Uansett takk for deres innspill!

[Gjest Gjest]

Kunne ikke unngå å legge merke til denne formuleringa..." far har begynt å krangle med meg foran barnet en del ganger"

- trodde man måtte være to for å krangel jeg..hvis ikke er det jo bare en som står og kjefter..

vil man ikke være med så er det jo bare å snu seg og gå uten å si noe..

[Gjest Gjest]

Kunne ikke unngå å legge merke til denne formuleringa..." far har begynt å krangle med meg foran barnet en del ganger"

- trodde man måtte være to for å krangel jeg..hvis ikke er det jo bare en som står og kjefter..

vil man ikke være med så er det jo bare å snu seg og gå uten å si noe..

Ts her... For å kommentere denne siste her; mulig jeg formulerte meg feil, men når far foran barnet hisser seg opp og hever stemmen mot meg synes jeg det er ugreit. Jeg lar meg ikke hisse opp av sånt slik at det synes foran barnet. Jeg velger å ikke svare, distrahere og si rett til han at han må roe seg ned fordi barnet er tilstede. Barnet selv sier også fra til han. Han skjønner ikke sånt før man har sagt det noen ganger. Han kan f.eks. spørre meg foran barnet om han kan ha barnet under mine feriesamvær med han fordi han ønsker å finne på noe med han (og nevner en del ting som barnet synes er gøy). mener her de korte feriesamværene som påske, jul osv. Når jeg sier at det kanskje ikke passer + at jeg synes han skal respektere min ferietid med barnet, hever han stemmen, blir sint og kan si f.eks at "det hadde jo vært hyggelig for NN å ...". Til slutt går han i sinne. På den måten har han jo også fått barnet til å "sympatisere" med han fordi barnet jo synes de tingene han nevner er gøy. Dette var kanskje et dårlig eksempel men det er klart at barnet oppfatter dette som krangling mellom far og mor, selv om jeg velger å ikke svare, overse osv. Det er skrevet i samværsavtalen at slikt ikke skal skje når barnet er tilstede, men han respekter ikke det. Når dette skjer når far er innom hos meg mens min sønn er tilstede er det ikke så lett å bare gå sin vei heller, slik man normalt ville gjort. Men jo; han er i grunn ganske alene om kranglingen.