Å sabotere sitt eget kjærlighetsliv

[Gjest Katee]

Jeg har alltid vært singel, og jeg har egentlig alltid vært fornøyd med det. Inntil nå.

Problemet er bare at jeg ikke er klar for noe forhold selv om jeg så gjerne vil være det. Jeg liker følelsen av å være likt (det gjør vel de fleste) og syns det er spennende og pirrende i startfasen, men så dukker hun opp - Sabotøren i meg.

For det er uten tvil min egen feil. Jeg bestemmer meg plutselig. Ganske bastant. 'Jeg vil ikke ha ham lenger'. Noe er feil. Trekker meg unna, forsvinner inn i skyggene.

Jeg har i årevis falt for drittsekkene. Ikke fordi jeg ønsker eller tror jeg kan forvandle dem om til Drømmemannen, men fordi jeg vet at det da en gang vil ta slutt på moroa. Kanskje slipper jeg selv å stå tilbake som den som avsluttet det hele...

Når jeg så endelig finner Den snille, gode gutten som jeg så gjerne vil ha - for alltid! - så vil han ikke ha meg. Og det er jo ganske så til pass for meg.

Finnes det så noe håp? Kan jeg omvendes? Kan jeg forandre meg?

Jeg har problemer med å stole på andre mennesker og lever ofte i min egen, lille boble for å unngå å bli såret igjen. For jeg har blitt såret, så inderlig - men hvorfor kan jeg ikke gi noen en sjanse? Jeg klarer da å holde på vennskap - hvorfor ikke kjærlighet?

Jeg er en emosjonell berg- og dalbane, og den "heldige" som en gang ender opp med meg må være en som ikke er så lett å vippe av pinnen. Stakkars menneske

Finnes det så noen der ute som har det på samme viset og som kanskje har kommet seg videre, tatt knekken på Sabotøren og lever Herrens glade dager??

Eller er alt håp ute?

Er det alltid noen som skal ende opp å leve livet alene? Og vil det være for det beste?

[Steinar40]

Finnes det så noe håp? Kan jeg omvendes? Kan jeg forandre meg?

Det er opp til deg selv.

Det er bare du som kan endre deg.

[Gjest Katee]

Det er opp til deg selv.

Det er bare du som kan endre deg.

Det er jo (heldigvis?) sant. Men om man ikke kjenner veien, så trenger man gjerne et vennlig puff (evnt. et realt spark bak )

[Steinar40]

Det er jo (heldigvis?) sant. Men om man ikke kjenner veien, så trenger man gjerne et vennlig puff (evnt. et realt spark bak )

Ja, det skader selvfølgelig ikke å få litt hjelp på veien.

Men det er seg selv man må kunne stole på.

Og man er selv ansvarlig for egne valg.

Heldigvis kan du godt si. Mye blir mer komplisert når man er avhengig av andre.

Endret 17. april 2011 av Steinar40

[Gjest MorAase]

Jeg føler at du ikke tror helt på deg selv. Tror ved å bruke krefter på å like deg selv, og føle at du er verdt å elskes så vil det være lettere å akseptere friere sine tilnærmelser.

[Gjest Katee]

Ja, det skader selvfølgelig ikke å få litt hjelp på veien.

Men det er seg selv man må kunne stole på.

Og man er selv ansvarlig for egne valg.

Heldigvis kan du godt si. Mye blir mer komplisert når man er avhengig av andre.

Vel, jeg er ikke avhengig av andre. Eller kanskje jeg bare lurer meg selv nå... Jeg er en komplisert liten sak

Så, jeg får selv stå til ansvar...

Jeg føler at du ikke tror helt på deg selv. Tror ved å bruke krefter på å like deg selv, og føle at du er verdt å elskes så vil det være lettere å akseptere friere sine tilnærmelser.

Det gjør meg litt trist å vite at noen ikke føler at jeg har troen på meg selv. Men det gjør ikke vondt fordi noen sier det, det gjør vondt fordi det mest sannsynlig er sant. Du leser meg nok riktig så bra, og jeg tar gjerne til meg det du sier - ved å akseptere meg selv, aksepterer jeg andre.

Men det er ikke så enkelt, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne...

[AnonymBruker]

Det ligger noe bak som gjør at du velger som du velger.

Vil du finne ut av det så er nok en runde med en psykolog tingen.

Det er mange ulike årsaker til at man velger å gå inn i de forholdene som ikke kan vare eller er bra for en. Uten at du vet hva som ligger bak så kommer du ikke videre.

[bukett]

Jeg har alltid vært singel, og jeg har egentlig alltid vært fornøyd med det. Inntil nå.

Problemet er bare at jeg ikke er klar for noe forhold selv om jeg så gjerne vil være det. Jeg liker følelsen av å være likt (det gjør vel de fleste) og syns det er spennende og pirrende i startfasen, men så dukker hun opp - Sabotøren i meg.

For det er uten tvil min egen feil. Jeg bestemmer meg plutselig. Ganske bastant. 'Jeg vil ikke ha ham lenger'. Noe er feil. Trekker meg unna, forsvinner inn i skyggene.

Jeg har i årevis falt for drittsekkene. Ikke fordi jeg ønsker eller tror jeg kan forvandle dem om til Drømmemannen, men fordi jeg vet at det da en gang vil ta slutt på moroa. Kanskje slipper jeg selv å stå tilbake som den som avsluttet det hele...

Når jeg så endelig finner Den snille, gode gutten som jeg så gjerne vil ha - for alltid! - så vil han ikke ha meg. Og det er jo ganske så til pass for meg.

Finnes det så noe håp? Kan jeg omvendes? Kan jeg forandre meg?

Jeg har problemer med å stole på andre mennesker og lever ofte i min egen, lille boble for å unngå å bli såret igjen. For jeg har blitt såret, så inderlig - men hvorfor kan jeg ikke gi noen en sjanse? Jeg klarer da å holde på vennskap - hvorfor ikke kjærlighet?

Jeg er en emosjonell berg- og dalbane, og den "heldige" som en gang ender opp med meg må være en som ikke er så lett å vippe av pinnen. Stakkars menneske

Finnes det så noen der ute som har det på samme viset og som kanskje har kommet seg videre, tatt knekken på Sabotøren og lever Herrens glade dager??

Eller er alt håp ute?

Er det alltid noen som skal ende opp å leve livet alene? Og vil det være for det beste?

Jeg kjenner nok igjen noen av tendensene du beskriver, ja...og det blir jo interessant å se om noen av svarene kan bidra.

Jeg stiller meg i det minste en del av de samme spørsmålene du her reiser.

Men, jeg tror nok absolutt at det er håp! Jeg tror man må bestemme seg og ta noen valg.

[Gjest Katee]

Det ligger noe bak som gjør at du velger som du velger.

Vil du finne ut av det så er nok en runde med en psykolog tingen.

Det er mange ulike årsaker til at man velger å gå inn i de forholdene som ikke kan vare eller er bra for en. Uten at du vet hva som ligger bak så kommer du ikke videre.

Jeg vet vel noe av det som ligger bak, men det har vært for vondt å bearbeide, for hardt å akseptere... Selv om det er sårt har jeg begynt, i det små, å nøste opp i trådene - men det går sakte. Men, forhåpentligvis, vil en bearbeidelse av dette endre meg og kanskje en dag vil jeg bli den jeg ønsker å være.

Jeg kjenner nok igjen noen av tendensene du beskriver, ja...og det blir jo interessant å se om noen av svarene kan bidra.

Jeg stiller meg i det minste en del av de samme spørsmålene du her reiser.

Men, jeg tror nok absolutt at det er håp! Jeg tror man må bestemme seg og ta noen valg.

Det er vel litt uhøflig av meg å si at det er godt å høre at jeg ikke er alene om å være sånn, så jeg beklager at jeg tenkte det

Å erkjenne at noe er "galt" er vel kanskje et valg, et steg i riktig retning? Jeg håper at ved å ta "et oppgjør" med meg selv nå, så kan jeg komme meg videre. Håper det samme for deg

---

Jeg takker alle som tar seg tid til å svare og håper på flere. Det er alltid interessant, og det hjelper, uten tvil, å lese andres tanker

[Steinar40]

Men, jeg tror nok absolutt at det er håp! Jeg tror man må bestemme seg og ta noen valg.

Bestemme seg, er et nøkkelord her.

Jeg har sett eksempler på folk som ikke klarer å bestemme seg.

Dvs. at de påstår selv at de har bestemt seg, men det blir aldri noe av det. Det er med andre ord bare tomt prat.

En slik oppførsel skaper alvorlige problemer. Også for andre de har kontakt med. Det blir umulig å forholde seg til noe et slikt individ sier.

Hvorfor noen oppfører seg på en slik måte, kan man bare spekulere i.

Men at det må ha noe med en sterk indre usikkerhet å gjøre, det tror jeg.

[bukett]

Jeg er altså ikke psykolog, men tror mange svar på atferd og tankemønstre hos voksne er å finne i barndommen og oppveksten - og i relasjonen til den ene eller begge foreldrene/familien.

[Steinar40]

Jeg har i årevis falt for drittsekkene. Ikke fordi jeg ønsker eller tror jeg kan forvandle dem om til Drømmemannen, men fordi jeg vet at det da en gang vil ta slutt på moroa. Kanskje slipper jeg selv å stå tilbake som den som avsluttet det hele...

Vanskelig å forstå dette mønsteret. Som en mann er det faktisk helt umulig å forstå det, logisk sett.

Har hørt teorier som å føle at man ikke fortjener noe bedre, men dette er i hvertfall ikke mye logisk.

Det du beskriver over her kan vel bare oppfattes som en slags ansvarsfraskrivelse, tenker jeg.

Når jeg så endelig finner Den snille, gode gutten som jeg så gjerne vil ha - for alltid! - så vil han ikke ha meg. Og det er jo ganske så til pass for meg.

Og det finnes altså flere snille og gode gutter, selv om han ikke var den rette for deg.

Men da kan du ikke fortsette med å kaste bort tid og krefter på drittsekkene.

[Steinar40]

Jeg er altså ikke psykolog, men tror mange svar på atferd og tankemønstre hos voksne er å finne i barndommen og oppveksten - og i relasjonen til den ene eller begge foreldrene/familien.

Trenger nok ikke å være psykolog for å innse dette. Det er i barndommen og oppveksten som vi er mest sårbare.

[Gjest Katee]

Bestemme seg, er et nøkkelord her.

Jeg har sett eksempler på folk som ikke klarer å bestemme seg.

Dvs. at de påstår selv at de har bestemt seg, men det blir aldri noe av det. Det er med andre ord bare tomt prat.

En slik oppførsel skaper alvorlige problemer. Også for andre de har kontakt med. Det blir umulig å forholde seg til noe et slikt individ sier.

Hvorfor noen oppfører seg på en slik måte, kan man bare spekulere i.

Men at det må ha noe med en sterk indre usikkerhet å gjøre, det tror jeg.

Jeg er relativt enig i det du skriver. Jeg tror det er farlig å ikke bestemme seg. Man blir gående i en endeløs sirkel og kommer ingen veg. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre, og jeg forventer ikke at noen andre skal vite det for meg. Jeg bare lufter noen tanker

Jeg er altså ikke psykolog, men tror mange svar på atferd og tankemønstre hos voksne er å finne i barndommen og oppveksten - og i relasjonen til den ene eller begge foreldrene/familien.

Det tror jeg også, men jeg føler ikke at jeg kan 'skylde' alt på mine foreldre eller min oppvekst. Noe ansvar må jeg også ta selv

Vanskelig å forstå dette mønsteret. Som en mann er det faktisk helt umulig å forstå det, logisk sett.

Har hørt teorier som å føle at man ikke fortjener noe bedre, men dette er i hvertfall ikke mye logisk.

Det du beskriver over her kan vel bare oppfattes som en slags ansvarsfraskrivelse, tenker jeg.

Og det finnes altså flere snille og gode gutter, selv om han ikke var den rette for deg.

Men da kan du ikke fortsette med å kaste bort tid og krefter på drittsekkene.

Havet er altså fullt av fisk? Jeg øyner håp!

Logisk? Sannsynligvis ikke. Jeg har problemer med å skjønne mine egne valg... Men teorien om at man ikke fortjener bedre er for meg høyst reell. Jeg ser ikke helt meg selv som verdig noens kjærlighet, og hvorfor skulle noen elske meg om jeg ikke kan elske meg selv?

Ansvarsfraskrivelse? Muligens. Jeg velger å ikke ta ansvar for min egen lykke og forventer vel nesten at den skal lande i fanget på meg uten at jeg har gjort noe for å fortjene det. Jeg leter nok på feil sted, hos feil gutt...

[Steinar40]

Jeg er relativt enig i det du skriver. Jeg tror det er farlig å ikke bestemme seg. Man blir gående i en endeløs sirkel og kommer ingen veg. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre, og jeg forventer ikke at noen andre skal vite det for meg. Jeg bare lufter noen tanker

Ja, en såkalt ond sirkel. Veldig vanskelig å komme ut av igjen.

En effektiv metode er nok å bli tvunget til det. Altså når man selv ikke har noe annet valg lenger.

Havet er altså fullt av fisk? Jeg øyner håp!

Ja, havet har aldri vært fullere av "fisk" enn nå. Men poenget er å fange den rette fisken.

Logisk? Sannsynligvis ikke. Jeg har problemer med å skjønne mine egne valg... Men teorien om at man ikke fortjener bedre er for meg høyst reell. Jeg ser ikke helt meg selv som verdig noens kjærlighet, og hvorfor skulle noen elske meg om jeg ikke kan elske meg selv?

Har aldri innsett poenget med å skulle måtte elske seg selv. Vi er alle bare mennesker med våre feil og svakheter, sammen med våre gode sider og styrker. Poenget er å kunne akseptere at man er den man er, i mine øyne.

Ingen andre som er feilfrie heller. Langt derifra!

Ansvarsfraskrivelse? Muligens. Jeg velger å ikke ta ansvar for min egen lykke og forventer vel nesten at den skal lande i fanget på meg uten at jeg har gjort noe for å fortjene det. Jeg leter nok på feil sted, hos feil gutt...

Jepp. Man må alltid fiske på rett sted og med rett agn

Ellers får man ingenting, eller noen man egentlig ikke ville ha.

[AnonymBruker]

Har hørt teorier som å føle at man ikke fortjener noe bedre, men dette er i hvertfall ikke mye logisk.

Det du beskriver over her kan vel bare oppfattes som en slags ansvarsfraskrivelse, tenker jeg.

hvorfor er ikke dette logisk?

Dersom man har vokst opp med å ikke bli hørt eller sett eller hatt noe verdi så viderefører man det. Dersom den første kjæresten behandlet deg som dritt og dette forholdet varte så er det det du er kjent med.

Det du er kjent med er trygt, selv om det overhode ikke er godt og positivt for deg. Det "trygge" søker du.

[Steinar40]

hvorfor er ikke dette logisk?

Dersom man har vokst opp med å ikke bli hørt eller sett eller hatt noe verdi så viderefører man det. Dersom den første kjæresten behandlet deg som dritt og dette forholdet varte så er det det du er kjent med.

Det du er kjent med er trygt, selv om det overhode ikke er godt og positivt for deg. Det "trygge" søker du.

Tja, på en måte kan det kanskje være logisk at det kan bli sånn.

Men det er uansett irrasjonelt eller ufornuftig å ikke ha det bra selv. Som da altså er det motsatte av logisk i mine øyne.

[Gjest MorAase]

Du må nok bestemme deg for å tro på deg selv, uten at du skal forvente at alt endrer seg over natten. Det er som oftest en lang prosess med mange steg, noen tilbakefall og til slutt suksess. Bare det å trives med seg selv er en diger gevisnt. Er en heldig så finner en noen som vil trives sammen med en. Større lottogevinst finnes ikke Men skal en komme dit så må en vinne seg selv først. Hver gang du er deg selv i et speilbildet, gi deg selv et kompliment Og ta et år eller to til hjelp for å komme helt i mål med å stole på og like deg selv. Alt annet er bare en bonus somm kanskje kommer

[Gjest Katee]

Du må nok bestemme deg for å tro på deg selv, uten at du skal forvente at alt endrer seg over natten. Det er som oftest en lang prosess med mange steg, noen tilbakefall og til slutt suksess. Bare det å trives med seg selv er en diger gevisnt. Er en heldig så finner en noen som vil trives sammen med en. Større lottogevinst finnes ikke Men skal en komme dit så må en vinne seg selv først. Hver gang du er deg selv i et speilbildet, gi deg selv et kompliment Og ta et år eller to til hjelp for å komme helt i mål med å stole på og like deg selv. Alt annet er bare en bonus somm kanskje kommer

Huff, folk leser jo meg som en åpen bok her jo Jeg er utålmodig og forventer nok en rask endring.

Takk for at du tar deg tid til å svare

[AnonymBruker]

Vel, jeg er ikke avhengig av andre. Eller kanskje jeg bare lurer meg selv nå... Jeg er en komplisert liten sak

Så, jeg får selv stå til ansvar...

De færreste av oss er kompliserte. Vi bare liker å lulle oss inn i et virvar av forsvarsmekanismer og bortforklaringer fordi vi ikke ønsker å se sannheten. Sannheten er ofte veldig, veldig ubehagelig.

Du skriver jo tydelig selv at du tror du faller for drittsekkene fordi du vet det ikke vil vare. Så da er vel svaret at du ikke er helt klar for et forhold, da. Kanskje det er fordi du ikke har nok å gi, eller kanskje du rett og slett ikke er klar for å binde deg til èn, eller kanskje blablabla... Det må du nesten finne ut av selv. Men vit at sannheten er ofte åpenbar for alle andre enn deg selv.