Er psykiatrien virkelig så ille?

[Gjest Hikken]

det har aldri skjedd meg, uansett hvor jævli jeg har oppført meg og hvor mange ganger jeg har truet med grusomme ting.

kommer kanskje ann på om man er på åpen eller lukket avdeling om hvor strenge de er på det?

[Gjest Gjest]

Jeg slutta å lese på side 5. Dette er en tråd hvor TS tydelig er psykisk syk og bedriver selvskading og som er ute etter å få høre andre vonde historer for å underbygge at hun ikke skal bruke hjelpeaparatet. Det er mange her som har fortalt om at de har fått god hjelp, men når en person forteller om vonde opplevelser så er det grunn nok for at TS ikke skal søke hjelp. Da gav jeg opp å lese, fordi dette tydelig er snakk om en person som er alvårlig psykisk syk, og som er ute etter argumenter for de forvridde synspunktene sine.

Ei jeg kjenner har hatt mange treff med psykiatrien, flere gode og flere dårlgie. De dårlige treffene var i perioder hvor hun var sterkt suicidal og psykotisk, hvor hun så spøkelser og døde dyr rundt seg og desperat brukte alle midler for å skade seg selv. Dette var dårlige opplevelser for henne der og da, men det var opplevelser som i dag har gitt henne mulighet til å faktisk være i live og ha det livet hun har i dag. Uten at hun ble lagt i reimer når hun ville ta livet av seg selv ville hun ikke vært i live. Uten at hun ble lagt i reimer når hun knuste et glass og ville skade en ansatt ville hun ikke kunnet levd uten skammen om å ha skada et annet menneske. Tvang, også tvangsmedisinering, brukes når mennesker er alvårlig psykisk syke. Det brukes for å sikre pasienten og medpasienters/personells helse for å hindre at andre og en selv blir skadd. I noen tilfeller betyr dette at man må gå på toalettet med døren åpen, mens personal sitter på rommet. Noen ganger betyr dette at man må observeres mens man klipper neglene, og at man bare for plastglass etc. for å ikke ha mulighet til å skade seg. Man får da ikke gå ut alene. Alt dette gjøres for å sikkre pasienten, for å sikre at de ikke skader seg alvårlig eller tar livet av seg. Der og da er sikkert dette jævlig for den det gjelder, men det er også høyst nødvendig for å sikre at pasienten får et fremtidig liv.

Er man innlagt på psykiatrisk får man veldig liten mulighet til å skade seg selv. Man får oftest lov til å ha pc og telefon, men kanskje bruken må begrenses litt om det er til forstyrrelse for personens fungering (eks, om man ringer og terroriserer andre mennesker, avtaler at besøkende skal komme inn med dop til en etc). Man får være på rommet alene så lenge man ønsker, men oppfordres til å ta del i aktiviteter og det som er del av behandlingsopplegget. Men dette får man ta i eget tempo. Dersom man ikke er desperat etter å skade seg selv, får man gå på do/dusj alene, gå ut alene, ha helgepermisjoner etc. Det hele avhenger av hvor godt en selv fungerer og hvor mye en selv ønsker å ta del i behandlingen. De vonde historiene man hører om er selvsagt vonde historier, men det er også helt nødvendige hendelser om en helsetjeneste som har forsøkt å hindre at en person skader eller tar livet av seg.

Jeg foreslåt at denne tråden stenges, fordi vi ikke vet om vi bidrar til å øke lidelsestrykket og angsten for at TS skal ta i mot hjelp. TS er tydelig alvårlig psykisk syk og vi er på ingen måte kvalifisert til å sitte her å gi råd og hjelp til henne.

[Gjest Gjest]

Det er det jeg ikke liker med de sykehusene, jeg hadde ikke greid å dusje eller gå på do hvis folk skulle sittet der og sett på. Det er sikkert fordi de er redde for en, men jeg ville mer oppfattet det som et overgrep.

De kan nok sitte på rommet ditt, mens døra til badet er åpen, slik at de ikke ser dirrekte på deg men hører hva som skjer feks.

Dersom du har tenkt å henge deg med dusjslangen eller forsøke å knuse doskåla for å få glasskår til å kutte deg med kan det hende de må sitte enda litt nermere men det er KUN for å hindre at du skader deg selv. De har ikke tanker om å fotfølge deg mer enn nødvendig. Det er ganske ubehagelig å måtte sitte å se på noen som dusjer, og det er ikke noe noen ønsker å gjøre med mindre det er høyst nødvendig.

Men er det slik at du har planer om å forsøke og henge deg selv i dusjen? Du kan nemlig selv forsøke å sørge for at du ikke får en slik behandling ved å ikke aktivt gå inn for å selvskade deg når du er på badet feks. Dersom du går inn for å ikke skade deg selv mens du er der inne feks, og helle spørre om å få snakke med noen når du kjenner trangen kan du unngå å måtte bli overvåket så intenst som du beskriver her.

[Gjest Hikken]

Jeg slutta å lese på side 5. Dette er en tråd hvor TS tydelig er psykisk syk og bedriver selvskading og som er ute etter å få høre andre vonde historer for å underbygge at hun ikke skal bruke hjelpeaparatet. Det er mange her som har fortalt om at de har fått god hjelp, men når en person forteller om vonde opplevelser så er det grunn nok for at TS ikke skal søke hjelp. Da gav jeg opp å lese, fordi dette tydelig er snakk om en person som er alvårlig psykisk syk, og som er ute etter argumenter for de forvridde synspunktene sine.

Ei jeg kjenner har hatt mange treff med psykiatrien, flere gode og flere dårlgie. De dårlige treffene var i perioder hvor hun var sterkt suicidal og psykotisk, hvor hun så spøkelser og døde dyr rundt seg og desperat brukte alle midler for å skade seg selv. Dette var dårlige opplevelser for henne der og da, men det var opplevelser som i dag har gitt henne mulighet til å faktisk være i live og ha det livet hun har i dag. Uten at hun ble lagt i reimer når hun ville ta livet av seg selv ville hun ikke vært i live. Uten at hun ble lagt i reimer når hun knuste et glass og ville skade en ansatt ville hun ikke kunnet levd uten skammen om å ha skada et annet menneske. Tvang, også tvangsmedisinering, brukes når mennesker er alvårlig psykisk syke. Det brukes for å sikre pasienten og medpasienters/personells helse for å hindre at andre og en selv blir skadd. I noen tilfeller betyr dette at man må gå på toalettet med døren åpen, mens personal sitter på rommet. Noen ganger betyr dette at man må observeres mens man klipper neglene, og at man bare for plastglass etc. for å ikke ha mulighet til å skade seg. Man får da ikke gå ut alene. Alt dette gjøres for å sikkre pasienten, for å sikre at de ikke skader seg alvårlig eller tar livet av seg. Der og da er sikkert dette jævlig for den det gjelder, men det er også høyst nødvendig for å sikre at pasienten får et fremtidig liv.

Er man innlagt på psykiatrisk får man veldig liten mulighet til å skade seg selv. Man får oftest lov til å ha pc og telefon, men kanskje bruken må begrenses litt om det er til forstyrrelse for personens fungering (eks, om man ringer og terroriserer andre mennesker, avtaler at besøkende skal komme inn med dop til en etc). Man får være på rommet alene så lenge man ønsker, men oppfordres til å ta del i aktiviteter og det som er del av behandlingsopplegget. Men dette får man ta i eget tempo. Dersom man ikke er desperat etter å skade seg selv, får man gå på do/dusj alene, gå ut alene, ha helgepermisjoner etc. Det hele avhenger av hvor godt en selv fungerer og hvor mye en selv ønsker å ta del i behandlingen. De vonde historiene man hører om er selvsagt vonde historier, men det er også helt nødvendige hendelser om en helsetjeneste som har forsøkt å hindre at en person skader eller tar livet av seg.

Jeg foreslåt at denne tråden stenges, fordi vi ikke vet om vi bidrar til å øke lidelsestrykket og angsten for at TS skal ta i mot hjelp. TS er tydelig alvårlig psykisk syk og vi er på ingen måte kvalifisert til å sitte her å gi råd og hjelp til henne.

Det er ikke kjempeofte jeg skader meg selv, det er kun når jeg har så vondt inni meg at jeg ikke finner noen annen utvei. OG jeg skjærer meg ikke med glass så jeg må syes, men rasper opp huden med en passerspiss eller nål. Nok til at det gjør vondt, men det begynner jo ikke å blø.

OG alle de vonde historiene, jeg vet ikke hvor mye jeg tror at ALLE var nødvendige. Det finnes psykopater overalt, og helt sikkert mennesker i psykiatrien som ikke oppfører seg som de burde. Eks. mine tidligere psykologer som jeg er helt sikker på må ha vært psykopater etter måten de behandlet meg på.

Men som sagt, så varierer det vel om man er på lukket eller åpen avdeling. Å bli innelåst bak dører høres ut som noe som ville gjort meg enda sykere, ikke bedre.

[Gjest Hikken]

De kan nok sitte på rommet ditt, mens døra til badet er åpen, slik at de ikke ser dirrekte på deg men hører hva som skjer feks.

Dersom du har tenkt å henge deg med dusjslangen eller forsøke å knuse doskåla for å få glasskår til å kutte deg med kan det hende de må sitte enda litt nermere men det er KUN for å hindre at du skader deg selv. De har ikke tanker om å fotfølge deg mer enn nødvendig. Det er ganske ubehagelig å måtte sitte å se på noen som dusjer, og det er ikke noe noen ønsker å gjøre med mindre det er høyst nødvendig.

Men er det slik at du har planer om å forsøke og henge deg selv i dusjen? Du kan nemlig selv forsøke å sørge for at du ikke får en slik behandling ved å ikke aktivt gå inn for å selvskade deg når du er på badet feks. Dersom du går inn for å ikke skade deg selv mens du er der inne feks, og helle spørre om å få snakke med noen når du kjenner trangen kan du unngå å måtte bli overvåket så intenst som du beskriver her.

Jeg tror ikke jeg vil skade meg selv når jeg er der inne. Jeg har NESTEN sluttet, og gjør det kun når jeg er så nede at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg har ingen planer om å henge meg inne i dusjen, nei.

Men er det ingen psykiatriske sykepleiere som leser denne tråden? Kunne vært bra å høre noe fra dem.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke jeg vil skade meg selv når jeg er der inne. Jeg har NESTEN sluttet, og gjør det kun når jeg er så nede at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg har ingen planer om å henge meg inne i dusjen, nei.

Men er det ingen psykiatriske sykepleiere som leser denne tråden? Kunne vært bra å høre noe fra dem.

Rispe seg opp kan man gjøre ved å klore seg selv også. Dette er en form for selvskading man ikke kan være i stand til å hindre.

Men er du ikke enig i at dersom en person forsøker å henge seg i dusjen eller knuse doskål forå skjære seg dypt opp i ansiktet så er den form for overvåking nødvendig?

Det er ikke slik at man overvåkes på den måten med mindre det er høyst nødvendig. Risping i hud er ikke en alvårlig form for selskading som leder til varige men og er til stor fare for pasienten. En pasient kan også nappe ut hår som en form for selvskading, dette er heller ikke noe man setter inn kraftige tiltak for å stoppe. Overvåkningen som du beskriver handler om at pasienten forsøker å ta livet sitt, kutte seg så dypt at man må sy hver gang og påfører seg selv varige skader.

Du sier at ikke alle gangene har denne overvåkningen vært nødvendig. Du stoler på et par vonde historier, mens det er mange her inne som sier de aldri har opplevd noe slik. Jeg er sikker på at venninna mi ville beskrevet overvåkningen som brutal og unødvendig i de årene hun var skikkelig dårlig (fordi det var slik hun så på det da, hun var så syk at hun ikke hadde insikt i hvordan hun fungerte og hun mente menneskene rundt henne var onde om hun ikke fikk lov til å kutte seg i ansiktet) mens i dag er hun veldig glad for at hun slipper å leve med dype stygge arr i ansiktet og at hun faktisk er i live. Mange av de vonde historiene kommer fra mennesker som enda er alvårlg psykisk syke, og som ikke har innsikt i at mye av overvåkingen er nødvendig. På en avdelig vil det også være psykologer, psykiatere, sykepleiere og mijøterapeuter så om du har en av disse som er dårlige (feks en psykiater) så er det fremdeles mange i teamet rundt deg som vil være gode personer som vil gjøre det de kan for å hjelpe. De som jobber i slike jobber er selvsagt bare mennesker, og mennesker kan av og til gjøre feil... men det er også høyt utdannede mennesker som det meste av tiden gjør en fantastisk jobb.

Er du villig til å hindre at du skal bli bedre bare fordi det er en ørligen sjangs for at du kanskje muligens treffer på en lite kompetent lege/vernepleier/sykepleie? Er ikke fin fremgang viktigere enn at du kanskje kanskje kanskje kan treffe på en person som ikke er superdyktig i jobben sin? Skal jeg slutte å pusse opp huset mitt fordi det er liten sjangs for at jeg treffer på en dårlig håndtverker eller skal jeg tenke at jeg må gjøre det jeg må gjøre for å få det fint rundt meg og ha en plass å leve som jeg trives i, og være villig til å ta en sjangs?

[Gjest Hikken]

Er du villig til å hindre at du skal bli bedre bare fordi det er en ørligen sjangs for at du kanskje muligens treffer på en lite kompetent lege/vernepleier/sykepleie? Er ikke fin fremgang viktigere enn at du kanskje kanskje kanskje kan treffe på en person som ikke er superdyktig i jobben sin? Skal jeg slutte å pusse opp huset mitt fordi det er liten sjangs for at jeg treffer på en dårlig håndtverker eller skal jeg tenke at jeg må gjøre det jeg må gjøre for å få det fint rundt meg og ha en plass å leve som jeg trives i, og være villig til å ta en sjangs?

Kommer vel helt ann på hvor lite kompetent den legen/Vernepleieren/sykepleieren er. Er hun/han så jævlig at jeg kan risikere å bli enda sykere så ja, da vil jeg ikke dit. Jeg tror ikke at alle på den arbeidsplassen erlike lite kompetente, men det spørs jo om de tror på meg om jeg kommer og forteller dem at den og den personen har krenket meg.

[Gjest Hikken]

Rispe seg opp kan man gjøre ved å klore seg selv også. Dette er en form for selvskading man ikke kan være i stand til å hindre.

Men er du ikke enig i at dersom en person forsøker å henge seg i dusjen eller knuse doskål forå skjære seg dypt opp i ansiktet så er den form for overvåking nødvendig?

Det er ikke slik at man overvåkes på den måten med mindre det er høyst nødvendig. Risping i hud er ikke en alvårlig form for selskading som leder til varige men og er til stor fare for pasienten. En pasient kan også nappe ut hår som en form for selvskading, dette er heller ikke noe man setter inn kraftige tiltak for å stoppe. Overvåkningen som du beskriver handler om at pasienten forsøker å ta livet sitt, kutte seg så dypt at man må sy hver gang og påfører seg selv varige skader.

Du sier at ikke alle gangene har denne overvåkningen vært nødvendig. Du stoler på et par vonde historier, mens det er mange her inne som sier de aldri har opplevd noe slik. Jeg er sikker på at venninna mi ville beskrevet overvåkningen som brutal og unødvendig i de årene hun var skikkelig dårlig (fordi det var slik hun så på det da, hun var så syk at hun ikke hadde insikt i hvordan hun fungerte og hun mente menneskene rundt henne var onde om hun ikke fikk lov til å kutte seg i ansiktet) mens i dag er hun veldig glad for at hun slipper å leve med dype stygge arr i ansiktet og at hun faktisk er i live. Mange av de vonde historiene kommer fra mennesker som enda er alvårlg psykisk syke, og som ikke har innsikt i at mye av overvåkingen er nødvendig. På en avdelig vil det også være psykologer, psykiatere, sykepleiere og mijøterapeuter så om du har en av disse som er dårlige (feks en psykiater) så er det fremdeles mange i teamet rundt deg som vil være gode personer som vil gjøre det de kan for å hjelpe. De som jobber i slike jobber er selvsagt bare mennesker, og mennesker kan av og til gjøre feil... men det er også høyt utdannede mennesker som det meste av tiden gjør en fantastisk jobb.

Er du villig til å hindre at du skal bli bedre bare fordi det er en ørligen sjangs for at du kanskje muligens treffer på en lite kompetent lege/vernepleier/sykepleie? Er ikke fin fremgang viktigere enn at du kanskje kanskje kanskje kan treffe på en person som ikke er superdyktig i jobben sin? Skal jeg slutte å pusse opp huset mitt fordi det er liten sjangs for at jeg treffer på en dårlig håndtverker eller skal jeg tenke at jeg må gjøre det jeg må gjøre for å få det fint rundt meg og ha en plass å leve som jeg trives i, og være villig til å ta en sjangs?

Venninnen din hørtes virkelig syk ut. Men en ting jeg lurer veldig på; da hun ble lagt i reimer, lot de henne ligge alene i flere timer? Eller fikk hun ha noen i rommet som prøve å berolige henne?

[Gjest Gjest]

Venninnen din hørtes virkelig syk ut. Men en ting jeg lurer veldig på; da hun ble lagt i reimer, lot de henne ligge alene i flere timer? Eller fikk hun ha noen i rommet som prøve å berolige henne?

Hun forteller lite om dette, det meste var i en sky av utydelighet og hun ble også medisinert med beroligende midler, jeg vil heller ikke høre så mye, fordi det er så vondt å tenke på at hun har vært så syk og hatt det så vondt.

Men man blir selvsagt ikke liggende alene i mange timer. Det kan sikkert oppleves slik for et menneske som er så syk at de må bli lagt i reimer. Dersom man inniller seg at man ser ting rundt seg, innbiller seg at menneskene rundt en prøver å forgifte eller drepe en(dette er ikke min vennine altså). Når man er alvårlig psykisk syk kan minutter kjennes som dager, og tidsopplevelsen kan forvrenges. Man kan oppleve å falle inn og ut av den normale bevissthetstilstanden og oppleve at drømmer har vært virkelighet. Det er derfor vanskelig å finne hva som er sannheten når en person forteller at de har blitt liggende alene i mange timer å skrike for full hals. Mest sannsynlig har det vært noen til stede hele tiden (noe slikt gjør ofta at man må være mer enn to av personal til stede for sin egen og pasientens sikkerhet, og man er ikke alene og tar avgjørelser og det er selvsagt mange som er på jobb som vil si i fra om noe ikke blir gjort ordentlig), eller det har vært personal hyppig inne for å forsøke og snakke med personen desverre uten å nå inn eller lykkes i å roe pasienten ned. Dersom man skriker for full hals i flere timer, mens man ligger i reimer så er man faktisk så syk at man ikke er i kontakt med virkeligheten. Det lureste ville selvsagt være å roe seg ned så fort som mulig for å bli løslatt. Dersom man ikke innser at man selv kan roe seg ned og gjøre det beste ut av situasjonen så er man veldig syk. Man blir løslatt når man roer seg ned og ikke lenger er til fare for seg selv og andre. Det er mange på arbeidsplassen som vil tilse at dette skjer.

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg kan bare snakke ut ifra egen erfaring. Jeg har vært innom mange psykologer og psyk.sykepleiere, og liker man ikke den man får så bytter man. Det er superenkelt og ikke no stress. Du velger selv om du vil bruke psykologen du havner hos.

Ang innleggelse så ble jeg egentlig mere eller mindre heist ned fra tauet og shippet rett inn på psyk, tvangsinnleggelse.

Jeg var panisk, desperat, kun ute etter å skade og ødelegge. Men det var ingen reimer inni bildet, jeg ble heller ikke holdt nede eller tvunget til noe, jeg ble bare holdt med et fast grep. Jeg ble fratatt alt jeg kom inn med, untatt klærne mine. Jeg fikk ha telefonen min en halvtime om dagen under overvåkning. Det kom en fyr og tittet inn til meg om natten for å se om jeg sov, noe jeg gjorde etter en bøtte med beroligende, sov i tre dager:) De to første dagene satt det en dame utenfor do-døra mi da jeg var på badet, men etter en stund så sluttet de med det.

Det værste med å være innlagt var egentlig alle gærningene der inne :gjeiper:

[Gjest Hikken]

Hun forteller lite om dette, det meste var i en sky av utydelighet og hun ble også medisinert med beroligende midler, jeg vil heller ikke høre så mye, fordi det er så vondt å tenke på at hun har vært så syk og hatt det så vondt.

Men man blir selvsagt ikke liggende alene i mange timer. Det kan sikkert oppleves slik for et menneske som er så syk at de må bli lagt i reimer. Dersom man inniller seg at man ser ting rundt seg, innbiller seg at menneskene rundt en prøver å forgifte eller drepe en(dette er ikke min vennine altså). Når man er alvårlig psykisk syk kan minutter kjennes som dager, og tidsopplevelsen kan forvrenges. Man kan oppleve å falle inn og ut av den normale bevissthetstilstanden og oppleve at drømmer har vært virkelighet. Det er derfor vanskelig å finne hva som er sannheten når en person forteller at de har blitt liggende alene i mange timer å skrike for full hals. Mest sannsynlig har det vært noen til stede hele tiden (noe slikt gjør ofta at man må være mer enn to av personal til stede for sin egen og pasientens sikkerhet, og man er ikke alene og tar avgjørelser og det er selvsagt mange som er på jobb som vil si i fra om noe ikke blir gjort ordentlig), eller det har vært personal hyppig inne for å forsøke og snakke med personen desverre uten å nå inn eller lykkes i å roe pasienten ned. Dersom man skriker for full hals i flere timer, mens man ligger i reimer så er man faktisk så syk at man ikke er i kontakt med virkeligheten. Det lureste ville selvsagt være å roe seg ned så fort som mulig for å bli løslatt. Dersom man ikke innser at man selv kan roe seg ned og gjøre det beste ut av situasjonen så er man veldig syk. Man blir løslatt når man roer seg ned og ikke lenger er til fare for seg selv og andre. Det er mange på arbeidsplassen som vil tilse at dette skjer.

Hva om de skriker fordi de er vettskremte og har hatt dårlige minner om å bli hold nede ( f.eks seksuelle oergrep som barn ) og ikke fordi de er psykotiske i drømmeland?

[Gjest Hikken]

Jeg kan bare snakke ut ifra egen erfaring. Jeg har vært innom mange psykologer og psyk.sykepleiere, og liker man ikke den man får så bytter man. Det er superenkelt og ikke no stress. Du velger selv om du vil bruke psykologen du havner hos.

Ang innleggelse så ble jeg egentlig mere eller mindre heist ned fra tauet og shippet rett inn på psyk, tvangsinnleggelse.

Jeg var panisk, desperat, kun ute etter å skade og ødelegge. Men det var ingen reimer inni bildet, jeg ble heller ikke holdt nede eller tvunget til noe, jeg ble bare holdt med et fast grep. Jeg ble fratatt alt jeg kom inn med, untatt klærne mine. Jeg fikk ha telefonen min en halvtime om dagen under overvåkning. Det kom en fyr og tittet inn til meg om natten for å se om jeg sov, noe jeg gjorde etter en bøtte med beroligende, sov i tre dager:) De to første dagene satt det en dame utenfor do-døra mi da jeg var på badet, men etter en stund så sluttet de med det.

Det værste med å være innlagt var egentlig alle gærningene der inne :gjeiper:

Høres ikke noe hyggelig ut å sitte der uten noen eiendeler men bare må sitte å glane i veggen.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner, men om de blir frusterte så burde de uansett ikke ta det utover pasienten.

Men selv om man skulle havne der inne på pur f, som du kaller det, så kan de vel ikke likevel kaste deg ut?

Dersom du er frivillig innlagt og ikke samarbeider om behandlingen kan du bli skrevet ut, ja.

[Gjest uAnonymBruker]

Det blir som man gjør det til selv, du kan lese, se på tv, snakke med de andre som er innlagt, samtaler med psykolog og ansatte...

[sequin]

Høres ikke noe hyggelig ut å sitte der uten noen eiendeler men bare må sitte å glane i veggen.

det er jo masse aktiviteter man kan være med på da, man sitter ikke og glaner i veggen hele tiden .

Det finnes tv der, treningsapparater, bøker, spill, tv-spill, sportsturneringer... Det er tilrettelangt slik at man skal ha noe å gjøre hele tiden...

[Gjest Hikken]

det er jo masse aktiviteter man kan være med på da, man sitter ikke og glaner i veggen hele tiden .

Det finnes tv der, treningsapparater, bøker, spill, tv-spill, sportsturneringer... Det er tilrettelangt slik at man skal ha noe å gjøre hele tiden...

Det er ikke alle som liker å sitte ute sammen med andre, men som heller vil være for seg selv.

[Gjest uAnonymBruker]

det er jo masse aktiviteter man kan være med på da, man sitter ikke og glaner i veggen hele tiden .

Det finnes tv der, treningsapparater, bøker, spill, tv-spill, sportsturneringer... Det er tilrettelangt slik at man skal ha noe å gjøre hele tiden...

Det kommer veldig an på hvor du havner, hvorfor du er det og hvor lenge du skal bli...

[AnonymBruker]

Her kan du lese om Lov om psykisk helsevern.

Her kan du lese om pasientrettighetsloven

[AnonymBruker]

Det er ikke alle som liker å sitte ute sammen med andre, men som heller vil være for seg selv.

Ja. Men hva slags behandling er det? På sikt? Hvordan skal du bli bedre av å sitte alene på rommet ditt med PC hele tiden? Jeg spør ikke for å være ekkel, men jeg lurer oppriktig på hva du tenker om det. Jeg skjønner veldig godt at sykehus høres skummelt ut, men det blir neppe bedre av at du er så forutinntatt, delvis av fordommer som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

[Gjest Gjest]

Hva om de skriker fordi de er vettskremte og har hatt dårlige minner om å bli hold nede ( f.eks seksuelle oergrep som barn ) og ikke fordi de er psykotiske i drømmeland?

Er dette noe som i så fall gjelder deg?

Dersom det ikke gjelder deg så lurer jeg på hvorfor du er redd for dette.

Dersom det gjelder deg, og du har planer om å forsøke og ta livet ditt, ha raseriutbrudd, slå etter personell etc. og det er en faktisk fare for at du kanskje må legges i reimer (noe det tydelig ikke er, for da hadde du vært langt mindre tilsnakkende enn det du er nå) så er dette noe man bør informere om når man legges inn og at dette er noe man er redd for.

Jeg ønsker ikke å diskutere dette mer inngående. Dersom man er vettskremt (som selvsagt mange er) så får man beroligende og sovner. Det er IKKE slik at man ligger slik i mange timer, uten at annet personell kobles inn. Det er IKKE slik at en person kan bestemme og ha full råderett over behadnlingen mens alle de andre på avdelingen sitter å ser på og lar det foregå urett. Det kan nok oppleves slik for noen av pasientene som har vært midt oppe i det, men det er fordi de da er så syke at de ikke har kontakt med virkeligheten. Man mottar beroligende medisiner til man roes ned og sovner. Dersom man skader seg selv og andre MÅ man hindres i dette, uavhengig av hvilke traumer man har fra før. Personal kan ikke la en person skade seg selv eller andre når de er innalgt, det er selvsagt viktig.

Jeg avslutter nå diskusjonen, fordi dette blir for mye hypotetisk tekning "om og hvis". Man legges ikke i reimer med mindre man er til fare for seg selv og andre, så enkelt er det. Man overvåkes ikke på do eller i dusj med mindre det er fare for at man tar livet av seg. Om man må ha tilsyn i dusj gjøres det ikke slik at en person sitter og glor. Det er flaut å være til stede når noen dusjer, og man forsøker å være så diskret som mulig. Helsevesenet er pliktige til å gjøre det de kan for å forhindre at pasienter tar sitt eget liv eller skader seg alvårlig slik at de får varige men. Dette er en del av å være på lukket avdeling om man er så alvårlig syk.

Det er aldri slik at man ligger i mange timer og skriker og skiker uten at noen kommer inn og sjekker på en og gjør det som er mulig for å forsøke å roe personen ned. Men dette nytter det ikke å fortelle deg, fordi du tror ikke på oss likevel. Derfor avlsutter jeg nå denne diskusjonen, fordi dette blir totalt nyttesløst.