Heldige nyfamilier

[Gjest TS]

Jeg er en del av en "nyfamilie" eller hva man skal kalle det, og etter å ha lest masse på KG må jeg bare si at jeg er veldig heldig.

Min samboer har en datter på 13 og jeg har vært en del av hennes liv i seks år. Bursdager feirer vi noen ganger hos mor og noen ganger hos oss. Uansett hvor det foregår så er det en selvfølge at både mor og jeg er tilstede. Vi hjelper ofte hverandre i forhold til ting med datteren. Jeg er inkludert som en del av familien også av mor, for hun ser verdien i at datteren har en ekstra voksenperson i sin nærhet som gir omsorg, setter grenser og avlaster både mor og far dersom de begge er forhindret fra å hente/bringe datteren osv.

Mor og jeg er veldig forskjellige som personer, og vi er slett ikke for venninner å regne. Det hender jeg synes hun gjør ting på en dum måte, men det hender det sannelig at jeg synes om samboeren min også. Det er en del av livet slike nyfamilier at man ikke alltid er 100% fornøyd med det andre parter gjør. Men vi er alle voksne nok til å la sånt gå, overse det og heller fokusere på det positive.

Når jeg leser her på KG om dobbelt opp av det meste, som fødselsdager, julefeiring, konfirmasjoner, klær, leker, fritidsutstyr osv så blir jeg trist. Jeg skjønner at i pressede situasjoner er det den eneste eller i hvertfall den beste løsningen, men det er trist at det må være sånn. Jeg plasserer ikke skyld, jeg bare synes synd på barna som må vokse opp under en kald krig.

Så jeg priser med lykkelig for at jeg har vært så heldig å havne i en velfungerende nyfamilie.

Jeg er klar over at dette kan virke skrytende/nedlatende eller hva man nå velger å tolke inn i det, men det er ikke sånn ment.

[kamela]

Hyggelig å høre om de som får det til å fungere også

[Pastill]

Drømmescenario! Sånn vil jeg også at vi skal ha det

Kan jeg spørre om hvor lang tid det gikk før ting gikk seg til? Det har kanskje alltid vært velfungerende?

På mange måter ser jeg at vi også er kommet langt i forhold til mange andre, men det er ennå et stykke igjen før vi er helt "felles" omkring barna.

Har du noe tips om hva som skal til? Jeg er også den nye konen og ekstra-omsorgsperson.

[AnonymBruker]

Vi hadde det sånn som dere i nesten 10 år, og så gikk det fullstendig skeis da moren bestemte seg for å overkjøre faren i en beslutning som var viktig for begge (hun ga ham faktisk regelrett beskjed om at hun var moren og i visse saker vet hun best). Og det var det - fra maksimum samarbeid til minimum kommunikasjon på to dager. Og slik har det nå vært noen måneder...

[Naxos70]

høres ut som dere har det veldig fint ja. Jeg har heller ikke noe problem med å samarbeide med moren, men jeg synes likevel at jeg ikke har noe å gjøre i en familiebursdag der bare hennes familie er tilstede (bortsett fra meg og barnefaren) (våre familier bor langt unna). Faren får stort sett bare kjeft fordi han ikke hjelper til, og da synes jeg det er like greit at vi får lage en egen bursdag på vår måte, så får hun bare styre på!

[Naxos70]

Men en konfirmasjon skal ikke deles, den er jo bare en dag og da bør alle i familien være samlet. Ikke noe problem det. Nå har vi to konfirmanter samme året så vi får nå se hva som skjer...

[Gjest ts]

Drømmescenario! Sånn vil jeg også at vi skal ha det

Kan jeg spørre om hvor lang tid det gikk før ting gikk seg til? Det har kanskje alltid vært velfungerende?

På mange måter ser jeg at vi også er kommet langt i forhold til mange andre, men det er ennå et stykke igjen før vi er helt "felles" omkring barna.

Har du noe tips om hva som skal til? Jeg er også den nye konen og ekstra-omsorgsperson.

Vi har ikke alltid vært like avslappet i forhold til hverandre, men mor har holdt døren åpen for meg fra første dag. Det første året eller to følte vi oss litt fram og var forsiktige overfor hverandre, men vi stilte opp på samme bursdager, skoletilstelninger osv "sammen". Jeg, samboeren min og eksen hans har på en måte alltid (siden jeg kom inn i bildet) vært et trekløver som samarbeider til barnets beste. Vi har ikke alltid vært enige om alt, men vi har alltid klart å samarbeide.

Etter den første perioden på 1-2 år der vi var litt usikre på hverandre har vi nå et godt og avslappet forhold til hverandre. Vi kjenner hverandre godt og vet hva den andre står for. Det er jeg spesielt glad for nå som jenta er på full fart inn i puberteten. Sinte og hormonelle tenåringer kan fort prøve å sette foreldrene sine opp mot hverandre for å få det som de selv vil, og hadde ikke jeg og mor hatt et så godt forhold til hverandre så hadde jenta kunnet manipulert oss alle for å få sympati og medhold. (Jeg kjenner til flere sånne tilfeller) Nå går vi alle inn i den kommende perioden med trygghet om at samhold gir styrke og dermed også trygghet for alle parter. Det tror jeg også tenåringe tjener på i det lange løp.

Det er vanskelig å gi tips om hvordan man får til et sånt samarbeid, for det avhenger aldri av en person alene. Her hos oss er alle vi tre voksne innstilt på å samarbeide godt. Jeg som stemor har fokusert på å finne balansen mellom ydmykhet i forhold til at jeg ikke er en forelder som tar viktige avgjørelser og det å likevel være en naturlig grensesetter og medoppdrager i forhold til jenta når hun er hos oss.

Ganske tidlig i forholdet hadde jeg, samboer og eksen hans et "møte" der vi diskuterte disse tingene. Jenta var en periode opptatt av at "du er ikke moren min, du kan ikke bestemme over meg" i situasjoner der jeg f.eks. ba henne rydde av bordet etter seg eller sånne hverdagslige småting. Selvsagt kunne far sagt dette istedet, men når jenta bodde hos oss annenhver uke ville det vært unaturlig om jeg aldri skulle si noe som helst til henne utenom koseprat. Jeg var ikke interessert i å være ei dørmatte som bare skulle gjøre festlige ting sammen med henne uten rett til å si fra om noe annet. Dette var årsaken til møtet mellom oss voksne, og der fikk vi snakket litt om hvordan ting skulle fungere best mulig for jentas skyld. Mor var helt enig i at hjemme hos oss måtte jeg ha lov til å si fra om ting, og vi ble enige om å snakke med jenta om dette sammen for å vise at vi voksne var samkjørte.

Det er på en måte naturlig for barn å teste ut egen makt ved splitt og hersk. De fleste barn har vel prøvd seg på det, men det pleier å fungere dårlig når foreldrene bor sammen. I splittede familier er man langt mer utsatt. Dette pratet vi også om i møtet mellom meg, far og mor. Det viste seg at jenta (som trivdes godt hos far og meg) kunne fortelle hjemme at jeg bare var sint hele tida. Dette sto i skarp kontrast til virkeligheten. Samtidig fortalte jenta til oss at mor aldri orket å hjelpe henne med leksene, noe som heller ikke viste seg å være riktig. Derfor er kommunikasjon mellom de voksne kjempeviktig, og for oss har det nok vært den viktigste årsaken til at vi lykkes i samarbeidet.

Etter at vi voksne hadde snakket sammen og oppklart en del ting snakket vi altså sammen med jenta. Hun fikk høre med alle oss voksne tilstede at mor aksepterte meg og var helt enig med far og meg om at jenta også måtte høre etter på det jeg sa selv om jeg ikke er moren hennes. Vi sa også at det ikke var greit å lyve om hvordan det er hjemme hos mor/far for å få sympati hos den andre. Disse tingene var det viktig for oss å få på plass, for ellers kunne det sikkert utviklet seg til at mor trodde jeg var ei heks og at far og jeg trodde at mor ikke tok seg skikkelig av datteren.

Jeg kan vel oppsummere det til at for oss har kommunikasjon og det at alle voksne er innstilt på å samarbeide vært hovedingrediensene i suksessen vår. Den samme oppskriften funker nok ikke for alle.

I tilfeller der den ene parten "hater" en av de andre er det nok best å trå varsomt og la vedkommende få tid til å innfinne seg med situasjonen. Enkelte mennesker er dessverre aldri istand til å se andre behov enn sine egne, og da blir det kanskje aldri bedre. Heldigivis er de aller fleste av oss oppegående nok til å sette barnas behov først, i allefall etter at man har fått tid til å sette til side egne sårede følelser og bitterhet.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg er en del av en "nyfamilie" eller hva man skal kalle det, og etter å ha lest masse på KG må jeg bare si at jeg er veldig heldig.

Min samboer har en datter på 13 og jeg har vært en del av hennes liv i seks år. Bursdager feirer vi noen ganger hos mor og noen ganger hos oss. Uansett hvor det foregår så er det en selvfølge at både mor og jeg er tilstede. Vi hjelper ofte hverandre i forhold til ting med datteren. Jeg er inkludert som en del av familien også av mor, for hun ser verdien i at datteren har en ekstra voksenperson i sin nærhet som gir omsorg, setter grenser og avlaster både mor og far dersom de begge er forhindret fra å hente/bringe datteren osv.

Mor og jeg er veldig forskjellige som personer, og vi er slett ikke for venninner å regne. Det hender jeg synes hun gjør ting på en dum måte, men det hender det sannelig at jeg synes om samboeren min også. Det er en del av livet slike nyfamilier at man ikke alltid er 100% fornøyd med det andre parter gjør. Men vi er alle voksne nok til å la sånt gå, overse det og heller fokusere på det positive.

Når jeg leser her på KG om dobbelt opp av det meste, som fødselsdager, julefeiring, konfirmasjoner, klær, leker, fritidsutstyr osv så blir jeg trist. Jeg skjønner at i pressede situasjoner er det den eneste eller i hvertfall den beste løsningen, men det er trist at det må være sånn. Jeg plasserer ikke skyld, jeg bare synes synd på barna som må vokse opp under en kald krig.

Så jeg priser med lykkelig for at jeg har vært så heldig å havne i en velfungerende nyfamilie.

Jeg er klar over at dette kan virke skrytende/nedlatende eller hva man nå velger å tolke inn i det, men det er ikke sånn ment.

Så bra! Høres nesten ut som min oppvekst med to foreldrepar.

Det er virkelig mulig å få det til å fungere.

[Gjest Gjest]

Men en konfirmasjon skal ikke deles, den er jo bare en dag og da bør alle i familien være samlet. Ikke noe problem det. Nå har vi to konfirmanter samme året så vi får nå se hva som skjer...

Joda vet om de som ahr 2 konfirmasjonsselskap.

Dette vet jeg om flere eksempler på, og det er hele er tragisk at familiene står steilt mot hverandre.

Det er ikke bare barnas foreldre ,men hele familen på hver sin side.