Tar barna livet av parforholdet?

[AnonymBruker]

Dagbladets artikkel om Lykkeknuserne har skapt debatt. Jeg trekker tankerekken litt lengre og kommer med følgende påstand: Flere samlivsbrudd kunne vært unngått hadde man ikke fått barn.

Å få barn er en belastning på forholdet. De første årene er man mye sliten, har lite tid til hverandre og parforholdet kommer i andre rekke.

Damen går helt opp i morsrollen, og det blir så som så med sex og nærhet mellom foreldrene. Mannen føler seg tilsidesatt, damen føler at mannen ikke bidrar nok hjemme eller verdsetter innsatsen det faktisk er å ta seg av en liten en.

Fra artikkelen:

Det er ikke tilfeldig at familieterapeuter rapporterer om at flest samlivsbrudd skjer når barna er mellom ett og tre år.

Hva tror dere? Er mange par fullstendig uforberedt på å foreldrerollen? Blir parforholdet uviktig når barnet kommer?

[Antoinette]

Jeg sier et rungende ja. Jeg har opplevd mange samlivsbrudd i min vennekrets etter at det første barnet har meldt sin ankomst. Kjempetrist!!

Jeg kjenner naturlig nok ikke årsaken til alle bruddene inngående men vet at krangel om hvem som skal stå opp, hente i barnehagen, krangel om husarbeid, surfing på nettdatingsider/storforbruk av nettporno alle har vært medvirkende årsaker til at ting ikke har gått opp i opp.

[Gjest Fikira]

Sjokkerer meg ikke i det hele tatt.

Fra å bare ha hverandre å tenke på til 1000 ekstra ting å holde styr på kan knekke de fleste.

[Antoinette]

Nei det er ikke sjokkerende. Endel bekjente av meg har jo også vært såpass korttenkte at de har trumfet gjennom graviditeten uten at mannen har følt seg klar.

[Hanselot]

Er man fornuftig og oppegående, så blir det ingen krangel om husarbeid og "arbeids"fordelingen. Litt gnisninger må det nødvendigvis bli, men min mening og erfaring er at ett barn knytter oss bare nærmere sammen, for nå har vi noe som er "vårt" som vi begge har like mye ansvar for.

At vårt ekteskap varer for evig skal jeg ikke si, men jeg håper det, men årsaken vil aldri bli pga skeiv arbeidsfordeling i hjemmet eller pga ungene.

Jeg tror kanskje vår fordel var at vi var 30++ begge to da vi fant sammen og har en del livserfaring. Jeg tror som ts sier at mange par er fullstendig uforberedt på hvordan det er å få barn og bo under samme tak. Har man reflektert over problemstillingene som kan oppstå så takler man dem mye bedre når man møter dem.

[Bayla]

Man kan aldri bli godt nok forberedt.

Man blir ikke sånn sett lykkeligere av å få barn, for de krever det meste av våres tid som foreldre, tapper oss for energi og ei god natt søvn kan de fleste av oss bare drømme om.

Parforholdet er jo like viktig før og etter, men muligheten for å være alene med partneren, som kun kjærester, er ikke like stor.

(Her kunne flere forberdt seg bedre med planlegging, barnepass og lign for å få litt alene tid med hverandre, viktig å bruke fam. og venner, trillepike og lign.)

Men på den andre siden blir man lykkelige av å bygge opp en familie, et hjem, å vite at noen trenger oss, for å ikke snakke om de små øyeblikkene som betyr alt.- De første ordene, stegene, når de lærer å sykle osv.. Gleden vi får når barna er glade er så fantastisk at det visker ut mye av det negative.

[Caramba]

Når barna kommer så kommer også testen på forholdet. Hvis forholdet var halv-greit før barna kom, så kan man nesten garantere at det blir brudd.

Endret 13. april 2011 av Caramba

[Gjest Gjest]

Barna har gitt forholdet vårt en helt ny dimensjon. Vi hadde det bra sammen før vi fikk barn, men nå er forholdet vårt enda bedre! Barna er fra sju år og nedover, og det er selvfølgelig travelt, men først og fremst er det moro! Og mannen og jeg ser og verdsetter hverandres kvaliteter som foreldre, i tillegg til alle de andre kvalitetene som i sin tid var grunnen til at vi valgte hverandre.

[suzie]

Har ikke sett det blant så mange i nær krets - men hører jo at det ikke er så uvanlig. Nå har ikke jeg erfaring med tenåringsbarn - men med den erfaringen jeg har så langt vil jeg definitivt si at perioden mellom 1 og 3 år er den mest jobbige, med vekt mellom 1-og 2. Da skal begge foreldrene ut i arbeid igjen - og barnet er fortsatt avhengig av hjelp til det meste.

Tror det kunne vært fint for mange å forbredt seg litt på at "nå blir det 1-2 år med unntakstilstand", og vært flinke til å bidra med oppgaver på hjemmebane - samt og bidra til å gi hverandre rom for å kunne holde på med sitt eget. Jeg tror det er sunt å finne på ting sammen - men det er også viktig å kunne få tid til egne prosjekter.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er kjempeslitsomt som småbarnsmamma, og skjønner godt at de som sliter med forholdet litt fra før, kan få det ekstra tøft.

Jeg og mannen er ikke så mye "kjærester" lenger, men mer deleiere og managere i bedriften "familien". Den bedriften går så det suser, mannen henter og leverer i barnehage, vi jobber fulltid begge to, og serverer middagen på bordet hver dag, besøker besteforeldre og venner, og vi har jaggu en baby til på vei.

MEN dette går absolutt på bekostning av fysisk intimitet og romantikk, det går ikke å stikke det under en stol. Foreløpig er ikke dette noe problem, det er alt for travelt for romantikk, og ingen av oss er så veldig romantiske heller. Jeg savner det ikke, i allefall.

Må innrømme at jeg gleder meg litt til vi kan slappe av og bare være oss igjen, når barna begynner å klare litt fler ting selv.