Barn som har flyttet hjemmefra

[AnonymBruker]

Dere som har voksne barn som har flyttet hjemmefra. Hvor ofte har dere besøk av dem?

Mine har flyttet til en by et stykke unna og ser dem kanskje 1 gang i mnd. Er det sjeldent? Jeg syns det går helt greit, men noen av mine venner syns det er sjeldent. De har jo jobb, skole, venner, hobbier i tillegg til at det er et par timers reise.

Er det feil av meg å syns det er greit med såpass sjeldent? Jeg tenker jo at de er voksne og har flyttet. De skaper sine egne liv og interesser som opptar dem. Samme har jeg begynt å gjøre.

Jeg lurer på hva som er vanlig rundt om i familier. Hva føler dere om det?

[Brukernavn]

Jeg er på den andre siden enn deg; altså barnet som har flyttet. Jeg ser foreldrene mine ca en helg pr. mnd. Noen ganger oftere og andre ganger sjeldnere. Alt etter hva som passer. Skulle gjerne sett dem oftere jeg, men tiden strekker jo ikke til. Som du sier er det jo mye som skjer på begge sider, og da er det ikke alltid så lett å finne en helg hvor det passer. Samtidig blir vel ikke totaltiden vi tilbringer sammen noe særlig mindre enn for mange andre som bor nærmere, da vi jo er sammen hele helgen når vi først treffes

[AnonymBruker]

Jeg er og barnet som har flyttet, jeg ser mine foreldre ca en gang i måneden, rett og slett fordi at de jobber fulltid og jeg studerer fulltid. I tillegg har jeg venner, kjæreste og andre ting som opptar tiden min, i tillegg til studier.

Jeg snakker med foreldrene mine hver dag, enten på telefon, sms eller mail, så vi får absolutt oppdatert hverandre og snakket sammen, vi har et veldig godt og nært forhold selv om vi ikke alltid treffes ofte!

Jeg ville gjerne truffet dem oftere, men det er ikke alltid mulig

[AnonymBruker]

Jeg er på den andre siden enn deg; altså barnet som har flyttet. Jeg ser foreldrene mine ca en helg pr. mnd. Noen ganger oftere og andre ganger sjeldnere. Alt etter hva som passer. Skulle gjerne sett dem oftere jeg, men tiden strekker jo ikke til. Som du sier er det jo mye som skjer på begge sider, og da er det ikke alltid så lett å finne en helg hvor det passer. Samtidig blir vel ikke totaltiden vi tilbringer sammen noe særlig mindre enn for mange andre som bor nærmere, da vi jo er sammen hele helgen når vi først treffes

Takk for svar. Vil også ha svar fra barna. Glemte bare å skrive det

En annen ting jeg føler litt på er de gangene jeg må si til dem at det ikke passer. Jeg skal f.eks bort eller ha venner på middag. Noen ganger så føler jeg at jeg er en dårlig mor hvis jeg ikke avlyser planene når de sier de kommer på besøk......

[Gjest Spinell]

Jeg er også et voksent barn. Nå bor jeg i samme by som foreldrene mine, og ser dem kanskje annenhver uke i snitt. Det er i alle fall nok. Jeg har i perioder bodd på steder mye lenger unna (6-8 timers reise), og da besøkte jeg dem to-tre ganger per år.

Jeg synes ikke et besøk per måned høres lite ut. Det er jo gjerne mye som skjer, både i foreldrenes og barnas liv.

Jeg synes heller ikke noe om at foreldrene skal legge alle andre planer til side og avlyse allerede inngåtte avtaler, med mindre det voksne barnet er i en alvorlig livskrise og trenger noens hjelp og støtte.

[AnonymBruker]

Jeg er også et voksent barn. Nå bor jeg i samme by som foreldrene mine, og ser dem kanskje annenhver uke i snitt. Det er i alle fall nok. Jeg har i perioder bodd på steder mye lenger unna (6-8 timers reise), og da besøkte jeg dem to-tre ganger per år.

Jeg synes ikke et besøk per måned høres lite ut. Det er jo gjerne mye som skjer, både i foreldrenes og barnas liv.

Jeg synes heller ikke noe om at foreldrene skal legge alle andre planer til side og avlyse allerede inngåtte avtaler, med mindre det voksne barnet er i en alvorlig livskrise og trenger noens hjelp og støtte.

Jeg også syns det blir helt feil å avlyse planer hvis ikke barna trenger meg av alvorlige grunner, for da hadde jeg selvfølgelig gjort det.

Blir bare så matt av de utenforstående som kritiserer meg når både jeg og barna er fornøyd med hvordan ting fungerer.

De har en litt motsatt tankegang enn meg på dette. Har flere ganger opplevd at de avlyser både reiser og planer fordi barna bestemt seg for å komme hjem i siste minutt.

Er glad jeg ikke er helt på jordet her da

TS

[Bellamy]

Jeg er også barnet som har flyttet ut, og bor ca 1,5 time unna foreldrene mine.

Jeg ser foreldrene mine en eller to ganger i måneden. Som mange her har nevnt skjer det mye i både mitt liv og foreldrene mine sitt liv, så det er ikke bare bare å sette seg på toget og dra hjem. Snakker med de på telefon flere ganger i uken, så har jo fremdeles et nært forhold til foreldrene mine selv om jeg ikke lenger bor under deres tak.

[Veronica W]

Jeg bor også en time unna foreldrene mine. Og reiser hjem 1-2 ganger i måneden.. da blir jeg også gjerne hjemme hele helgen.. ellers kommer jo foreldrene mine på besøk til meg ca. 1 gang i måneden også.. så jeg syns det fungerer veldig fint sånn! Og jeg forventer absolutt ikke at foreldrene mine skal slippe alle sine planer hvis jeg kommer hjem... det syns jeg blir feil!

[Brukernavn]

Takk for svar. Vil også ha svar fra barna. Glemte bare å skrive det

En annen ting jeg føler litt på er de gangene jeg må si til dem at det ikke passer. Jeg skal f.eks bort eller ha venner på middag. Noen ganger så føler jeg at jeg er en dårlig mor hvis jeg ikke avlyser planene når de sier de kommer på besøk......

Du skal IKKE føle deg som en dårlig mor av den grunn!! Noen ganger passer det jo bare ikke. Jeg forventer ikke at mine foreldre skal endre noen av sine planer for å tilpasse seg oss! Enten passer det for oss alle, eller så finner vi en annen helg

[AnonymBruker]

Jeg er barnet som har flyttet ut, er 24 år gammel

Jeg bor langt unna mamma og pappa der jeg studerer nå, 10 timers kjøring, eller 1 times flytur. Jeg er hjemme hele sommerferien (2 mnd), juleferien (2 uker) og påskeferien (1 uke). Ellers drar jeg hjem 1 helg på høsten og kanskje 1 helg om våren. Så jeg ser dem ikke så ofte Men vi sender meldinger nesten hver dag, og snakkes på telefon et par dager i uken

[PecanPie]

Jeg er et voksent barn som har flyttet, bor en halvtimes tid fra foreldrene mine. Er sjeldent hjemme hos dem, maks kanskje 3-4 ganger i halvåret. Vi snakker sjeldent på telefonen, kanskje en gang i uka. Ser pappa oftere enn mamma fordi vi jobber på samme plass, men da er det ofte sånn at vi løper forbi hverandre i kantine og sier hei.

Dette hørtes sikker ut som et ordentlig kaldt forhold, men jeg er veldig glad i foreldrene mine og koser meg når vi er sammen. Vi har alle sammen lange dager, og ofte liker vi å slappe av hver for oss i helgene. Av og til reiser vi på hytta eller båttur sammen, foreldrene mine, broren min, kjæresten min og jeg.

Samboeren min snakker oftere med sin mor, kanskje en gang om dagen. Faren hans ser vi ofte begge to, i og med at vi leier i huset hans og deler inngang. Men det betyr ikke at faren hans og vi tilbringer mye tid sammen, vi er kanskje nede og hilser på en gang i mnd. Når noen spør samboern min hvordan det står til med faren hans pleier han å si "jeg aner ikke, jeg har flyttet hjemmefra jeg!"

At ting noen ganger ikke passer for deg TS gjør ikke deg til noen dårlig mor. Jeg er sikker på at dine barn unner deg det du planlegger. Selv syns jeg det er kjempekoselig at mamma og pappa tar seg tid til ferier i nye land, bare de to. Det syns jeg jammen de fortjener! Jeg forventer ikke at de skal skyve vekk andre ting fordi jeg har lyst til å spise mammas middag når det passer meg.

[Rosalie]

Etter at eg flytta heimirfå for 14 år sia, har eg sett foreldra mine mellom 2 og 6 gongar i året. Bur ei halv dagsreise frå kvarandre.

[sunnyside]

Jeg er også et utflyttet barn. Jeg flyttet ut da jeg var 16, så i begynnelsen var det naturlig for meg å dra hjem nesten hver helg (to timers kjøretur). Men nå som jeg er godt oppi tjueårene, og fulltidsstudent med deltidsjobb er det ikke alltid tiden strekker til, så det blir en tur hjem i måneden. Noen ganger sjeldnere, da det ikke er så lett å få fri fra jobb bestandig. Mine foreldre kommer av og til inn til byen her jeg bor, og da får vi jo til et lite møte. Jeg forventer virkelig ikke at mine foreldre skal slippe alle planer de har når jeg kommer hjem/for at jeg skal komme hjem. Det gjør de som regel ikke heller. Men tror begge partene er fornøyd med sånn som det er.

[AnonymBruker]

Hadde et lite problem med min datter en periode når jeg sa det passet dårlig. Hun har nok blitt litt bortskjemt og ble ganske sur da jeg hadde andre planer en helg.

Da sa jeg bare at jeg forventet at hun også avlyste alle sine planer om jeg bestemte meg for å tråppe opp en helg. Da fikk pipa en annen lyd Visste nemlig at dette ville fungere siden hun ofte er SVÆRT opptatt i helgene. Så opptatt at en mamma på døra hadde passet svært dårlig

PS. Min datter er i tyveårene. Hadde aldri vært såpass hard når hun var yngre.

[AnonymBruker]

Er også utflyttet barn, og ser foreldrene mine i ferier og en helg i ny og ne. Snakker sammen en gang eller to hver fjortende dag, ser ingen problemer med det. Jeg er alltid velkommen hjem, men om de har andre planer er jeg alene hjemme eller finner på noe i en annen del av huset. Jeg regner ikke meg selv som gjest hos foreldrene mine, det tror jeg ikke de gjør heller.

[AnonymBruker]

Jeg er utflyttet barn som bor i utlandet. Foreldrene mine besøker meg to ganger i året. Ellers kommer jeg hjem til jul. Skulle gjerne sett de oftere, men praktisk så passer det dårlige av ulike grunner. Det første året utenlands balanserte jeg på en måte livet i Norge med livet i utenlandet, via at jeg dro ofte hjem. Men det er rett og slett for slitsomt å leve parallele liv på to steder. Jeg kan bare ha et sted som er 'hjemme', og det må bli der jeg bor. Ellers føler jeg at jeg har en fot i hvert land, og føler meg verken hjemme på ene eller det andre stedet.

[Jordbæra]

Nok ett utflyttet barn her. Jeg flyttet ut da jeg var 17år. Jeg treffer faren min ca en gang i mnd og syns det passer bra. Sender ikke ofte meldinger, men ringer han en gang i blant.

Moren min derimot snakker jeg med omtrent hver dag og er hos henne en gang i uka ca.

[AnonymBruker]

Nok ett utflyttet barn her. Jeg flyttet ut da jeg var 17år. Jeg treffer faren min ca en gang i mnd og syns det passer bra. Sender ikke ofte meldinger, men ringer han en gang i blant.

Moren min derimot snakker jeg med omtrent hver dag og er hos henne en gang i uka ca.

Jeg spurte om noe sånt i en annen tråd. Fordeling av besøk mellom moren og faren. Kanskje du kan svare på den? Min lenke

[Brukernavn]

Jeg er alltid velkommen hjem, men om de har andre planer er jeg alene hjemme eller finner på noe i en annen del av huset. Jeg regner ikke meg selv som gjest hos foreldrene mine, det tror jeg ikke de gjør heller.

Sånn er det for meg også

[AnonymBruker]

Jeg snakker med dem omtrent hver uke og besøker dem 3-4 ganger i året, og hadde gladelig kuttet ned hvis det kunne forsvares. Bor en time unna.

Nei, jeg trives ikke med foreldrene mine.