Omplassere hunden videre

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med hund, og den døde da jeg var 12 år.

Etter mye masing og lang tenketid, bestemte min familie å kjøpe ny hund for 5 måneder siden. Den skulle i hovedsak være min. Vi endte opp med en hann, rasehund som for tiden var 6 måneder, og måtte omplasseres siden daværende eier ble syk. Han kom fra en veldig god kennel, som har kontakt med valpekjøperne sine.

Hunden er en stor hund, mye større enn rasebeskrivelsen.Heldigvis er vi glad i store hunder, bare det at vi bor i ett rekkehus og har ikke all verdens med plass.

Jeg fikk (dumt nook) ikke møtt han før jeg kjøpte han, men jeg ble forelsket med første blikk. Etter som tiden har gått har forelskelsen gått over, og jeg og han har ikke fått det spesielle båndet som eier og hund har.

Han var ikke vant med å gå fint i bånd, og kan ikke innkalling. Ei heller å stå ute alene i bånd, men det gjør ingenting da vi ikke har hage.

Vi har lært han å være hjemme alene om dagene, og det går helt fint. Vi går også ut med han, slik at han får gjort sitt. Desverre føler jeg at vi ikke trimmer han nok, enda han er en hun som trenger middels med trim.

Jeg kjenner at jeg klarer snart ikke å ta vare på hunden selv. Sliter med mat og depresjon, og livet med å passe på meg selv er ett slit. Samtidig håpet vi at ett dyr i familien skulle gjøre hverdagen lysere, og hjelpe oss å komme ut av huset.

Det motsatte har skjedd. JEg tørr nesten ikke gå ut med hunden alene, da han veier over halvparten av meg, og jeg ikke klarer å håndtere han når han vil noe. Han skal bort til alt av andre hunder og barn, noe som er meget plagsomt.

Andre ting han gjør er å syte hele tiden. Om han ser at det er andre dyr, fugler eller mennesker ute starter han å sutre. Han bjeffer skjeldent, men han sutrer mye. Det er nok fordi han var dårlig sosialisert både før og etter vi fikk han, og at han får for lite trim.

Ellers har han startet å bli skeptisk til alt nytt. Da legger han seg ned, vifter med halen og bjeffer.

Rasebeskrivelsen sier at rasen pleier å være skeptisk/uintressert på andre dyr og mennesker, men han er motsatt. Han er skeptisk på ting, og ikke mennesker.

Jeg vet at alle dyr er ett individ, og at han antagentligvis er blitt slik siden jeg har trent han alt for lite, og ikke har tatt ordentlig vare på han.

Det stikker i hjerteroten og skulle tenke tanken på å skulle omplassere bort hunden min, men jeg vet ikke annet. Han er en snill og god hund, som aldri har gjort noen no vondt, men jeg er svak og klarer ikke stellet hans. Tror han ville hatt det mye bedre å kunne bodd på landet der han kunne fått den kjærligheten og trimmen han fortjener.

Hva mener dere? Er det kanskje jeg som burde gå på disiplinskole?

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med hund, og den døde da jeg var 12 år.

Etter mye masing og lang tenketid, bestemte min familie å kjøpe ny hund for 5 måneder siden. Den skulle i hovedsak være min. Vi endte opp med en hann, rasehund som for tiden var 6 måneder, og måtte omplasseres siden daværende eier ble syk. Han kom fra en veldig god kennel, som har kontakt med valpekjøperne sine.

Hunden er en stor hund, mye større enn rasebeskrivelsen.Heldigvis er vi glad i store hunder, bare det at vi bor i ett rekkehus og har ikke all verdens med plass.

Jeg fikk (dumt nook) ikke møtt han før jeg kjøpte han, men jeg ble forelsket med første blikk. Etter som tiden har gått har forelskelsen gått over, og jeg og han har ikke fått det spesielle båndet som eier og hund har. Han var ikke vant med å gå fint i bånd, og kan ikke innkalling. Ei heller å stå ute alene i bånd, men det gjør ingenting da vi ikke har hage.

Vi har lært han å være hjemme alene om dagene, og det går helt fint. Vi går også ut med han, slik at han får gjort sitt. Desverre føler jeg at vi ikke trimmer han nok, enda han er en hun som trenger middels med trim.

Jeg kjenner at jeg klarer snart ikke å ta vare på hunden selv. Sliter med mat og depresjon, og livet med å passe på meg selv er ett slit. Samtidig håpet vi at ett dyr i familien skulle gjøre hverdagen lysere, og hjelpe oss å komme ut av huset.

Det motsatte har skjedd. JEg tørr nesten ikke gå ut med hunden alene, da han veier over halvparten av meg, og jeg ikke klarer å håndtere han når han vil noe. Han skal bort til alt av andre hunder og barn, noe som er meget plagsomt.

Andre ting han gjør er å syte hele tiden. Om han ser at det er andre dyr, fugler eller mennesker ute starter han å sutre. Han bjeffer skjeldent, men han sutrer mye. Det er nok fordi han var dårlig sosialisert både før og etter vi fikk han, og at han får for lite trim.

Ellers har han startet å bli skeptisk til alt nytt. Da legger han seg ned, vifter med halen og bjeffer.

Rasebeskrivelsen sier at rasen pleier å være skeptisk/uintressert på andre dyr og mennesker, men han er motsatt. Han er skeptisk på ting, og ikke mennesker.

Jeg vet at alle dyr er ett individ, og at han antagentligvis er blitt slik siden jeg har trent han alt for lite, og ikke har tatt ordentlig vare på han.

Det stikker i hjerteroten og skulle tenke tanken på å skulle omplassere bort hunden min, men jeg vet ikke annet. Han er en snill og god hund, som aldri har gjort noen no vondt, men jeg er svak og klarer ikke stellet hans. Tror han ville hatt det mye bedre å kunne bodd på landet der han kunne fått den kjærligheten og trimmen han fortjener.

Hva mener dere? Er det kanskje jeg som burde gå på disiplinskole?

Forelskelsen gikk over ja. La oss håpe det ikke skjer når du får barn da.

Gi hunden til et godt hjem og skaff deg aldri dyr mer.

[Gjest Spinell]

Det er lett å være uforskammet når man gjemmer seg bak AB...

I den situasjonen du beskriver har verken du eller hunden det særlig bra. Hunden høres understimulert og dårlig sosialisert ut, og du har dårlig samvittighet over en oppgave som synes å være for stor for deg.

Har jeg rett når jeg antar at du er ung og bor hjemme hos foreldrene dine? Og at hunden er familiens hund, selv om det ble sagt at du skal ha hovedansvaret for den? I så fall kan ikke de fraskrive seg ansvaret de har tatt på seg ved å skaffe seg en stor hund til et sykt barn.

For at alle skal få det bedre har dere to valg:

1. Omplassere hunden til et varig stabilt hjem.

2. Beholde hunden, men gjøre de endringene i livet som trengs for at alle skal ha det bedre.

Hvis dere beholder hunden må dere vurdere flere ting:

1. Klarere ansvarsområder. Hvem gjør hva og når med hunden? (F.eks ved å deler turer, foring og trening mellom dere på en god måte)

2. Bruke mye tid på sosialisering og trening. Kanskje må dere få hjelp til dette gjennom en trener, kursing osv.

Dere må selv vurdere om det er realistisk å beholde hunden.

En hund trenger heller ikke ta skade av å bli omplassert en gang til. Jeg er selv tredje eier av en flott hund som fikk en litt skjev start på livet.

[AnonymBruker]

Hva har du gjort så langt for å bli kvitt unotene hans? Å få han til å gå pent i bånd burde være en smal sak.

[AnonymBruker]

Forelskelsen gikk over ja. La oss håpe det ikke skjer når du får barn da.

Gi hunden til et godt hjem og skaff deg aldri dyr mer.

Åh, den svei

[AnonymBruker]

Jeg ville ha hunden, og sammen skulle vi forbedre min psyke. De funket i starten, men så dabbet energien ut av kroppen og det ble for stort ansvar.

Frykten for å gå ut med hunden er litt fordi en nabo klaget på meg med at jeg burde ha kontroll på hunden, da min hund sprang bort til hans med meg på slep.

Vi har øvd på å gå pent i bånd. Prøvde i flere uker å stoppe hver gang han dro i båndet. Funket litt, men dårlig.

Prøvde også å gå rett hjem og inn når han startet å dra. Funket ikke.

Vi har også prøvd diverse gå-metoder og godbiter.

Jeg overdriver kanskje litt med hvor mye trim hunden får. Vi pleier å ta han med ut på 10-minutters turer flere ganger hver dag. Og noen ganger i uker, minst en gang tar vi han med ut i skogen der han får springe i en time eller så.

Men i mitt hode burde hunder få springe flere timer hver dag.

Jeg er 19 år, jente som bor med min mor og lillebror.

Rutiner har vi nok av. Både jeg og hunden er avhengig av rutiner.

Om morgenen tar jeg hunden med ut på tissetur, og vi drar på jobb/skole.

Turene og matingen skjer til omtrent samme tid hver dag, og han vet hva som skjer omtrent alltid.

Har velig lyst å gå på valpekurs med hunden, men tørr nesten ikke i frykt for at han skal bli ukontrollerbar med de andre hundene. Han vil bare snuse og leke, men det er ikke alle som vil hilse. Det er også veldig dårlig med tilbud på kurs her i strøket, men skal se om jeg klarer å komme meg på kurset.

Jeg har så lyst å få det til, å kunne fungere normalt og at hunden skal få det fint. Men jeg sliter, og hadde overveid tanken på å kjøpe hund i mange år før jeg kjøpte. Jeg hadde også passet på flere hunder, noe som gikk helt fint. Han var også en omplasseringshund, så det var nok best på det tidspunktet at jeg overtok han.

Jeg syns synd på hunden som skal måtte bytte familie en gang til, men om jeg hadde funnet ett veldig fint sted han kunne levd, så ville jeg selvsagt tenkt på hva som var best for hunden.

Føler det nesten som en abort. Som om jeg skal skilles med barnet mitt, og bare kaste det i søppla fordi jeg "ikke gidder" mer.

Nå har jeg endt opp i ett surr som jeg ikke finner veien ut av.

[Skywalker]

Åh, den svei

Desverre finnes det alltid noen her inne som ikke har annet fore enn å slenge med leppa. Et diskusjonsforum som dette, som til og med har en egen kategori for kjæledyr, burde man kunne be om råd uten å få tåpelige kommentarer. Men slik er det ikke. Og det blir ikke bedre av at man kan slenge med leppa uten å stå fram med brukernavn. Ikke godt å si, men kanskje de får tilfredsstilt noen av sine egne underlige behov på denne måten. I så fall har du sikkert gjort en god gjerning for en eller annen trengende med denne tråden.

Jeg ser mange saker der hundeeiere etter anskaffelsen oppdager at det kanskje ikke var det rette med hund likevel, av ymse årsaker. Da synes jeg det er flott at de forsøker å finne en annen løsning for hunden. Det skal man få lov til uten å bli kjeftet på!

Innlegget til "Spinell" har mange fine råd, synes jeg. Kan bare kaste meg på dem, jeg.

Jeg har selv to hunder som opprinnelig kommer fra andre hjem, og skulle veldig gjerne hatt enda flere. Desverre har jeg ikke anledning til det pr. i dag. Bruker mye å dra på lange sykkelturer med telt og hunder, og to store er nokå holde styr på nå som alle forskjellige husdyr snart vimser rundt her og der.

Hvilken rase er det du har? Jeg så bare for et par dager siden at noen ga bort en flott ung akita-hann på Finn.no. Årsaken var omtrent den samme som du beskriver her. Den hunden er allerede gitt bort nå. Hva med å forsøke en annonse der? Men husk at selv om det dukker opp noen som ønsker å overta hunden din, bør du forsøke å være litt selektiv. Nye eiere trenger nemlig ikke være de rette for hunden. Jeg har jobbet litt med å omplassere hunder for Dyrebeskyttelsen Kristiansand (noen år siden), men måtte da ved et tilfelle ta en hund tilbake.

Lykke til med å finne ny eier til hunden din!

[Luckyme]

Hva med å ta med hunden på et kurs i hverdagslydighet?

Jeg vet forskjellige hundeskoler, blant annet Nordy`s hundesenter tilbyr kurs også til voksne hunder.

Jeg har hatt min hund på et av kursene, hvor de trener på innkalloing og å gå pent i bånd.blant flere andre øvelser.

Hvis anskaffelsen til å få en hund var å hjelpe deg, burde kanskje det vært nøyere planlagt hvilken rase som passer til deg og ditt mønster. En omplassert hund har kanskje ikke innlært vanlig rutine, og det er kanskje litt i overkant å forlange det av en omplassert hund etter min oppfatning. Da hadde kanskje en valp vært bedre, som du kan trene opp selv

Selv har jeg ei søt og veldig snill hund, men hun er fortsatt veldig energisk og oppmerksomhetssøkende, men det hører til alderen hennes også som er 17 mnd. Hun er en schæferblanding, så jeg vet hvordan det er å ligge etter på slep når det dukker opp noe spennende. Men du kan jo ikke la din nabo hindre deg i å gå på tur. Da er det aktiv trening med masse godbiter som kan hjelpe. Du kan jo ikke gi opp nå.

Jeg synes det blir litt for lettvint å omplassere en omplassert hund for noe så lite som å dra i bånd og innkalling. Det er mye å gjøre med en hund som bare er 6 mnd og fremover. Dette er ting som burde vært drøftet og avklart på forhånd før man får en hund i huset.

Lykke til

[Gjest Raggy]

Ta kontakt med oppdretter/kennelen du kjøpte han fra. De kan kanskje hjelpe med å omplassere hunden.

Synes det er fint at du tenker på både ditt eget og hundens beste, det er jo ikke alltid det fungerer. Skal hunden flytte er det bedre jo yngre hunden er.

Mange mener nok at det er fryktelig feil å omplassere en hund, jeg synes ikke alltid at det er feil. Det viser bare at en kjenner sin begrensning og er bevisst på hundens beste. Faktisk så skal en tenke på seg selv også, vi har jo dyr for at det skal gi oss glede så hva er vitsen visst det ikke er sånn???

En løsning kan jo være at du snakker med moren din om dette, kanskje hun kan hjelpe deg med å få dressert hunden slik at ting kan fungere.

Mulig du burde skaffe deg en liten hund isteden?

[AnonymBruker]

Vil resten av familien ha hunden da?

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med hund, og den døde da jeg var 12 år.

Etter mye masing og lang tenketid, bestemte min familie å kjøpe ny hund for 5 måneder siden. Den skulle i hovedsak være min. Vi endte opp med en hann, rasehund som for tiden var 6 måneder, og måtte omplasseres siden daværende eier ble syk. Han kom fra en veldig god kennel, som har kontakt med valpekjøperne sine.

Hunden er en stor hund, mye større enn rasebeskrivelsen.Heldigvis er vi glad i store hunder, bare det at vi bor i ett rekkehus og har ikke all verdens med plass.

Jeg fikk (dumt nook) ikke møtt han før jeg kjøpte han, men jeg ble forelsket med første blikk. Etter som tiden har gått har forelskelsen gått over, og jeg og han har ikke fått det spesielle båndet som eier og hund har.

Han var ikke vant med å gå fint i bånd, og kan ikke innkalling. Ei heller å stå ute alene i bånd, men det gjør ingenting da vi ikke har hage.

Vi har lært han å være hjemme alene om dagene, og det går helt fint. Vi går også ut med han, slik at han får gjort sitt. Desverre føler jeg at vi ikke trimmer han nok, enda han er en hun som trenger middels med trim.

Jeg kjenner at jeg klarer snart ikke å ta vare på hunden selv. Sliter med mat og depresjon, og livet med å passe på meg selv er ett slit. Samtidig håpet vi at ett dyr i familien skulle gjøre hverdagen lysere, og hjelpe oss å komme ut av huset.

Det motsatte har skjedd. JEg tørr nesten ikke gå ut med hunden alene, da han veier over halvparten av meg, og jeg ikke klarer å håndtere han når han vil noe. Han skal bort til alt av andre hunder og barn, noe som er meget plagsomt.

Andre ting han gjør er å syte hele tiden. Om han ser at det er andre dyr, fugler eller mennesker ute starter han å sutre. Han bjeffer skjeldent, men han sutrer mye. Det er nok fordi han var dårlig sosialisert både før og etter vi fikk han, og at han får for lite trim.

Ellers har han startet å bli skeptisk til alt nytt. Da legger han seg ned, vifter med halen og bjeffer.

Rasebeskrivelsen sier at rasen pleier å være skeptisk/uintressert på andre dyr og mennesker, men han er motsatt. Han er skeptisk på ting, og ikke mennesker.

Jeg vet at alle dyr er ett individ, og at han antagentligvis er blitt slik siden jeg har trent han alt for lite, og ikke har tatt ordentlig vare på han.

Det stikker i hjerteroten og skulle tenke tanken på å skulle omplassere bort hunden min, men jeg vet ikke annet. Han er en snill og god hund, som aldri har gjort noen no vondt, men jeg er svak og klarer ikke stellet hans. Tror han ville hatt det mye bedre å kunne bodd på landet der han kunne fått den kjærligheten og trimmen han fortjener.

Hva mener dere? Er det kanskje jeg som burde gå på disiplinskole?

Forstår at hunden er valp enda? Den trenger stimuli. Alle i fam må være enig om hvordan dere vil ha hunden. Meld dere på kurs. 10 min turer er ike nok for en stor hund.

trist lesing,men toget er ikke gått for dere enda.

den trenger å sosialisereres. Du har fått mange gode råd her inne, og de må du følge.

[Gjest minsin373]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier om at du og hunden ikke har det spesielle båndet som hund og eier som oftest har. Er en utrolig kjip følelse.

Om du tror at hunden vil få det mye bedre et annet sted og at du absolutt ikke kan tilby den et tilfredsstillende liv så syns jeg at du skal omplassere han...MEN: Om det imidlertid er en liten sjanse for at det du føler bare er en fase og vil gå over og at du får orden på uvanene hans så skylder du det til hunden at du prøver så godt du kan å forhindre at den må omplasseres igjen.

Skjønner dette ikke er lett, har selv skaffet meg en hund på et tidspunkt i livet som absolutt ikke passet..har tenkt tanken på omplassering, men slått den raskt fra meg siden jeg vet at hunden faktisk har det bra.

[ordjente]

Vettu, det er ikke lett å forutse hvordan framtiden blir, og det er modent å innse at man har tatt et feil valg. Kanskje noen i vennekretsen din vil ha hund?

[AnonymBruker]

Vettu, det er ikke lett å forutse hvordan framtiden blir, og det er modent å innse at man har tatt et feil valg. Kanskje noen i vennekretsen din vil ha hund?

Da vil se sikkert ha en hund som ikke har kommet så skjevt ut, mtp sosialisering og trening

[Gjest Badabing]

Jeg ville prøvd å gi det en sjanse med et kurs først, hvor både hunden og du kan lære masse. Kanskje vil også båndet mellom dere bli sterkere av å gjøre noe positivt sammen. Bare gjør litt research før du melder deg på kurs, slik at du finner et bra.

Synes hverdagslydighetkurset hørtes ut som et godt forslag.

Om det ikke funker, har du i alle fall gitt det en sjanse før du forsøker å omplassere ham.

Bare husk at om du skal gi ham et siste forsøk, bør du gjøre det med åpent sinn og en positiv tankegang, ikke tenke på alt som har gått galt hittil. Da vil ingenting forandre seg heller.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Takker for alle svar.

Jeg var veldig nede når jeg skrev første post, og etter å ha tenkt nøye gjennom tanken om å omplassere gutten min, kom jeg frem til at det ikke var mulig.

Vi har jo hatt hund før, noe som gikk kjempebra. Så da skal vi nok få til å oppdra enda en hund. Den forrige rasen skal vist være mye mer krevende enn den vi har nå.

Jeg har meldt oss på kurs, som starter på slutten av måneden, og vi gleder oss til å starte treningen på ordentlig.

Prøver også på å øve på å holde humøret opp og tollerere at hunden er litt tullette.

Jeg antar han kommer til å roe seg meg årene, og det er bare å starte øvingen for å bli en vel dressert hund.

[Luckyme]

Hei:)

Så bra at du ser lysere på det nå, og at du har meldt dere på et kurs

Håper at båndet mellom dere styrkes, og at hunden din blir din beste venn fremover. Da har dere i det minste prøvd hvis det senere skulle vise seg at det ikke fungerer.

Ønsker deg masse lykke til