Bortskjemte enebarn;)

[_Nida_Michelle]

Er det en ubestemt regel at alle enebarn er/blir bortskjemte...????

Jeg har 2 eldre halv-søsken,men siden det er en så stor aldersforskjell mellom oss så var de flyttet ut allerede når jeg var rundt 2-3 år,så vokste opp da bare med mamma og pappa

Har alltid fått høre at jeg er så altfor bortskjemt og at jeg "sutrer" når jeg ikke får det som jeg vil...For noe tull sier nå jeg!Sutrer vel aldri

I så fall gjør jeg det ubevisst 8) ...Men kommer det ikke ganske naturlig da,jeg mener når du liksom er vokst opp uten å måtte krangle deg til oppmerksomhet at du forventer at det forsetter ut i ditt voksne liv ògså?

Husker alltid at jeg hatet og måtte samarbeide på prosjekter på skolen.Det kommer naturlig at jeg vil ha det på min måte og det irriterer meg og måtte gå med på et annet forslag når jeg føler at det jeg tenker er det beste Vet ikke jeg,men jeg har det hvertfall sånn at jeg liker meg best når jeg er sammen med 5-6 gode venner og kan være morsom og et slags midtpunkt hvis du vil kalle det det,isteden for og være blant massevis av folk og bli "gjemt bort".Må liksom føle at folk ser meg,og hører på meg.

Ok,hva mener dere??Dere som er enebarn,har enebarn...eller kjenner :D

[Silfen]

Har en søster som nesten er enebarn. 16 år mellom oss. Og ja, hun er bortskjemt! eller, min mor er for svak. Alt etter som hvordan man vil se på det.

[Gjest Shivani]

Jeg er (dessverre) enebarn, og er så langt fra bortskjemt som det kommer an å bli. Jeg fikk ikke alt jeg pekte på. Skulle jeg ha noe ekstra måtte jeg spare selv, for å lære pengers verdi. Ikke er jeg slik at jeg forventer at andre skal stå på pinne for meg heller. Jeg har mange nære venner som er enebarn, og som voksen ser jeg at heller ikke disse har blirr bortskjemt. Om noe er vi kanskje flinkere til å ordne opp selv når det er noe.

[Gjest Tex]

Jeg syns jeg ser en klar tendens til bortskjemthet hos enebarn. Men det er vel ikke til å unngå......

[Gjest Anonymous]

uttalelsen "jeg er ikke bortskjemt" veier desverre ikke så tungt..

[Suzy]

Jeg er enebarn - og er mor til et enebarn. Ser klart at hun er vant til å få mye oppmerksomhet i den forstand at hun ikke er vant til å måtte krige med noen annen om den, men mener bestemt at hun ikke er bortskjemt. Hun har strenge og klare grenser og jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg er streng fra andre (grenser og regler er viktig, mener jeg).

Jeg vokste opp med svært strenge grenser hjemme og vet at tanta og onkelen min var fryktelig kritiske til foreldrene mine - mente de burde være mindre strikte med meg - men jeg er glad de ikke var det i dag. Jeg fikk absolutt ikke alt jeg pekte på, og hadde mye strengere innetider f.eks enn venner med flere søsken.

Tror bortkjemthet er individuelt og like godt kan gjelde en i en stor søskenflokk som et enebarn.

Suz

[Gjest Emera]

Min datter er enebarn, og absolutt ikke bortskjemt! Jeg synes det er på tide at vi kvitter oss med de gamle vedtatte sannheter som sier at alle enebarn er bortskjemte.

Noen enebarn er bortskjemte og noen søskenflokker er bortskjemte.

I dag har vi vel egentlig begynt å forstå at menneskene er individuelle, og at vi dermed ikke kan plassere hverandre i bås.

Det er en del naturlige konsekvenser av og være enebarn, som andre her sier, at en slipper å dele oppmerksomhet med søsken. Men det er naturlige konsekvenser av å være i en stor søskenflokk også. Jeg kjenner noen som har mange søsken. Når de spiser, kaster de seg over fatene og grabber til seg de de kan få tak i. For de har konkurrert om maten med alle sine søsken, og gjør ubevisst det samme som voksne.

Men ALLE i store søskenflokker gjør ikke sånt, og ALLE enebarn er ikke bortskjemte. Så vi er forskjellige. Rett og slett.

Jeg tror at hvis en er klar over fallgruvene ved det å ha enebarn, så går det så bra, at!

Det jeg imidlertid tenker på av og til, er om datteren min som voksen kommer til å klandre meg for at hun ikke fikk søsken, fordi det gjorde henne ensom.

Da vil jeg bli lei meg.

[Suzy]

Men det er naturlige konsekvenser av å være i en stor søskenflokk også. Jeg kjenner noen som har mange søsken. Når de spiser, kaster de seg over fatene og grabber til seg de de kan få tak i. For de har konkurrert om maten med alle sine søsken, og gjør ubevisst det samme som voksne..

Morsom betraktning! Merker godt forskjellen på personlighet i forhold til plassering i søskenflokken. Mannen min er eldst og typisk storebror, glad i å erte og vant til å bestemme... Jeg er enebarn og absolutt ikke vant til å bli ertet, eller bestemt over av jevnaldrende... Kan fort bli litt krasj. Samtidig er nok jeg mye mer var for konklikter fordi jeg ikke har måtte forholde meg så mye til dem

Suz

[la Flaca]

Enebarn som i tillegg er "skilsmisse"barn er ihvertfall ingen god kombinasjon. De blir ofte skjemt bort av begge foreldrene på grunn av deres dårlige samvittighet, samtidig som de har, og KREVER eneretten på all oppmerksomhet...

Sist jeg var i butikken med stedattera mi (6) ble hun drit-sur fordi hun ikke fikk barbiedukka hun pekte på, men beskjed om at den kunne hun jo ønske seg til jul. "Du er ikke glad i meg du da", var svaret- "de som er glad i meg lar meg få lov til det å gjøre jeg har lyst til"... :o

[Ulrikke]

Jeg er selv enebarn.

Jeg er ikke bortskjemt i den forstand at jeg har fått alt jeg har pekt på. Det har jeg på ingen måte.

Jeg er vel heller bortskjemt på den måten at jeg ikke har måttet kjempe meg til en "plass i familien". Jeg har ikke kranglet på samme måte som dem som har vokst opp med søsken. Mine foreldre har ikke behøvd å fordele oppmerksomheten sin, jeg har fått det jeg ville (og mer til...)

I dag skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde søsken. Savnet det ikke som barn, men gjør det nå...

[Suzy]

Enebarn som i tillegg er "skilsmisse"barn er ihvertfall ingen god kombinasjon. De blir ofte skjemt bort av begge foreldrene på grunn av deres dårlige samvittighet, samtidig som de har, og KREVER eneretten på all oppmerksomhet...

Sist jeg var i butikken med stedattera mi (6) ble hun drit-sur fordi hun ikke fikk barbiedukka hun pekte på, men beskjed om at den kunne hun jo ønske seg til jul. "Du er ikke glad i meg du da", var svaret- "de som er glad i meg lar meg få lov til det å gjøre jeg har lyst til"... :o

Uh... på tide å jekke henne ned et hakk kanskje...? :o

Det der er ikke bra!

[Gjest Vanessa]

Hvis barn er bortskjemte, hvorfor ikke tenke over hvem det faktisk er som har skjemt dem bort, og så heller kritisere rette vedkommende, enn barna? De blir jo ikke bortskjemte av seg selv...

Jeg er forøvrig ikke så enig i at enebarn nødvendigvis er bortskjemte. Jeg er ikke enebarn, men vokste opp som det pga stor aldersforskjell, og vil ikke betegne meg som bortskjemt. De mest "bortskjemte" personene jeg vet av er heller ikke enebarn, så dette vil jeg tro er veldig individuelt. Ikke engang den mest infame, eiesyke og sjalu personen jeg har møtt (og hun er ille!) er enebarn.

[Gjest Anonymous]

det er da ingen som påstår at det er barnets skyld at det er bortskjemt..

og jeg tror også at det er fult mulig å bli borskjemt med søsken.. og det e selvfølgelig også mulig å ikke bli bortskjemt som enebarn..

personlig kjenner jeg ingen enebarn eller søsken med nr 3 og utover i rekken som ikke er bortskjemte.. men det er kanskje bare i min omgangskrets..?

[la Flaca]

Hvis barn er bortskjemte, hvorfor ikke tenke over hvem det faktisk er som har skjemt dem bort, og så heller kritisere rette vedkommende, enn barna? De blir jo ikke bortskjemte av seg selv...

Selvfølgelig skal ikke barna selv klandres. Heller dem som ikke gjenkjenner tegnene på en unge som står i fare for å utvikle et noe ødeleggende ego. Enkelte barn har rett og slett tilbøyeligheten til stede i større grad, de blir "drittunger" hvis ingen lærer dem hvordan samfunnet fungerer. Barn er i utgangspunktet ute etter å skaffe seg flest mulig fordeler på alle områder. Ydmykhet kommer ikke av seg selv.

Uh... på tide å jekke henne ned et hakk kanskje...?  :o  

Det der er ikke bra!

Det som er så vanskelig er at INGEN andre enn meg reagerer. Når jeg kommenterer slike episoder får jeg høre at "alle barn er da sånn", og "bare vent til du selv blir mor". Stemor har ikke forutsetning for å forstå seg på slikt... :o

[Suzy]

Det som er så vanskelig er at INGEN andre enn meg reagerer. Når jeg kommenterer slike episoder får jeg høre at "alle barn er da sånn", og "bare vent til du selv blir mor". Stemor har ikke forutsetning for å forstå seg på slikt... :o

Utrolig urimelig uttalt!

Du kjenner vel barnet du også - og et hvert barn som alvorlig mener at kjærlighet kjøpes for penger er på helt feil vei. Det er da temmelig åpenbart.

Lykke til med dette La Flaca - tror du skal stå på ditt og ta med foreldrene på en prinsippdiskusjon rundt verdier... :-?

Suz

[Gjest Turi]

Samboeren min er enebarn, og stebarnet mitt er enebarn.

Og ja - de er bortskjemte - begge to.

Ikke sånn at de har fått alt de har pekt på, og ikke sånn at de er blitt dårlige mennesker som har vanskelig for å tilpasse seg. Snarere tvert i mot, er de svært flinke til å tilpasse seg ulike miljøer begge to, og ingen av dem er materielt bortskjemte. Stebarnet mitt har strenge regler hos både mor og far - ingen som pleier dårlig samvittighet heldigvis.

Men de har aldri trengt å kjempe for foreldrenes oppmerksomhet, slik søsken må. De har aldri trengt å dele barnerommet sitt med søsken, og ingen har tatt lekene de har hjemme på rommet fra dem. De har ikke opplevd å dele en brusflaske med søsken, eller å slåss om lørdagssjokoladen.

Gjør dette dem til dårligere mennesker? Absolutt ikke!

(Men jeg syns det er en stor fordel at s-mann er klar over at det er slik).

Og når man blir voksen, er det ikke lenger en fordel i så stor grad heller. Jeg må si jeg er svært takknemlig for at jeg ikke er alene den dagen mine foreldre blir gamle og trenger hjelp... Da er jeg bortskjemt. Med en å dele ansvar og arbeid med.

[Padmee]

Stakkars meg som både er enebarn og skilsmissebarn, jeg må jo være ødelagt. Neida, jeg tror ikke at jeg er det. Men at jeg er bortskjemt, ja, det er jeg nok. Men jeg er ikke bortskjemt på at jeg fikk alt jeg pekte på, det hadde hverken mamma eller pappa råd til, selv om jeg nok fikk mer av pappa enn av mamma siden jeg ikke så pappa så ofte. Men det jeg er bortskjemt på er voksenkontakt. Det var alltid noe som hadde tid til meg, enten det var mamma, pappa, eller mormor og morfar som bor i samme hus som mamma (og meg da jeg var liten.) Jeg var eneste barnebarnet til mormor og morfar, så derfor fikk jeg all oppmerksomheten deres også. Jeg var vant til å være med de voksne og være med på nesten alt de gjorde. Morfar tok meg med ut på sjøen for å fiske, mormor tok meg med på baking og det gjorde også mamma. Jeg lærte tidlig hvordan den voksne verdenen fungerte, samtidig som jeg stod utenfor og tittet inn.

Så ja, jeg må nok innrømme at på enkelte områder er jeg bortskjemt, men ikke på den måten at jeg er vant til å få alt det jeg vil ha, eller at jeg fikk viljen min hele tiden fordi det gjorde jeg ikke.