Barn og skilsmisse

[Gjest Emera]

Mannen min vil skilles. Det er forferdelig trist, men det ser ikke ut til at jeg kan få gjort noe med den avgjørelsen.

Det som plager meg mest, er hvordan formidle dette til lillemor på seks år. Er det noen som har erfaring med samlivsbrudd og barn?

Hvordan taklet barna det, og hvordan har det gått med tiden?

Jeg ville blitt veldig takknemlig for råd. Det er så fortvilet å måtte bryte opp lillemor fra hennes trygghet.

[Gjest Poirot]

Fra en uten erfaring: kanskej det finnes barnebøker om dette, eks på biblioteket. Mener jeg har sett en serie billedbøker som tar opp alt som er dumt; død, sykdom osv. kanskej også skilsmisse?

[Arketypen]

Jepp det finnes!

[Gjest Madley]

Vi har i barnehagen en bok om even og skilsmissen. Tror den heter det..handler om en elefant, av alle ting. Men iallefall så er boka veldig bra, og vi har brukt den endel i samlingsstundene etter ønske fra foreldrene.

[Gjest Turi]

Da mamma og pappa skiltes, var jeg 8 år og søstern 5,5. Tror det var lettere for henne, hun skjønte ikke stort av det emosjonelle der og da, og var mest opptatt av de praktiske endringene. Hvor skal vi bo, hvem skal passe på meg etc.

Tror samarbeidet etter selve skilsmissen, at dere bor i nærheten av hverandre, kan snakke sammen om felles regelsett, dele omsorg mest mulig og vise henne at dere er glade i henne er veldig veldig viktig.

Sikkert bøker du kan lese, men jeg tror det viktigste du kan gjøre, er å fortelle henne om dette - helst du og pappaen sammen. Og så svare på hennes spørsmål - akkurat det hun spør om, og ikke noe annet. La henne få den tiden hun trenger til å fordøye dette. Og ikke bli overrasket om hun sier "javel, kan jeg gå ut og leke nå" som første reaksjon, barn trenger gjerne litt lenger tid til å reflektere.

Kanskje kjenner dere noen barn som har skilte foreldre, som dere kan sammenligne med, slik hat hun skjønner hvordan det vil bli?

:trøste: til deg også, Emeraldine. Håper du kommer deg gjennom dette også - ikke glem deg selv oppe i det hele. Det virker som om du også har en sorg i dette.

[Gjest Emera]

Tusen takk for svarene!

Joda, det er en sorg for meg, dette.

Men det viktigste for meg er å gjøre dette så lite vondt og forvirrende for datteren min som jeg kan. Det kommer ikke til å bli vanskeligheter med samarbeidet mellom mannen min og meg, heldigvis. Likevel er det jo ingen enkel situasjon.

Men igjen, tusen takk!

[Pusekatt]

Det viktigste dere kan si til barnet i en skilsmisseprosess, er at dere er minst like glad i barnet som før, selv om mamma og pappa ikke er kjærester lenger.

Og så tror jeg det er viktig å ikke sette barnet i en lojalitetskonflikt ved at foreldrene snakker dritt om hverandre til barnet.

Ellers er godt samarbeid selvfølgelig kjempeviktig.

[Gjest care]

Uff så trist dette var, er forøvrig enig med det pusekatt sa. :blunke: Lykke til

[la Flaca]

Vondt og vanskelig dette. Stedatteren min(6) har bodd hos mamma i 5 år, og hun er blitt mer og mer opptatt av bruddet etterhvert som hun blir eldre. 6-åringer forstår VELDIG mye, så det kan være verdifullt å snakke en god del om det som vil skje fremover. Ikke la henne stenge det inni seg, og ikke gi henne inntrykk av at du og pappa ikke er glade i hverandre. Det er viktig for barn å vite at foreldrene fortsatt er et "fellesskap", selv om de ikke lenger skal bo sammen. Det kan også være lurt å la henne styre samtalene litt.

[Gjest Vanessa]

Hva du enn gjør, så ALDRI snakk stygt om faren mens barnet hører det! Noe av det mest patetiske jeg vet er mødre som bruker barnet som søppelbøtte for sin egen bitterhet.

Og vær veldig, veldig kresen mht en eventuell ny mann. (Som forøvrig ikke bør komme inn i bildet altfor raskt etter skilsmissen.) Klarer du dette, tror jeg det meste vil gå bra.

Lykke til!

[jordbær]

Jeg var ca 6år når foreldrene mine skilte seg.

Det største problemet "mitt", var at de begge sa "hvis du ikke bor hos meg, er du ikke glad i meg". Kanskje ikke bokstavlig, men det var slik jeg tolket det. Det var veldig tungt å høre på at dem snakket dritt om hverandre. Pappa kom med "du kommer bare hit for å få penger og godteri". Jeg fikk skyldfølelse og slikt.

Mitt tips, er å unngå det. Hold barnet utenfor diskusjoner. Vær voksne og ikke oppfør dere som tenåringer som krangler. (sikker på at de fleste klarer det, men det er ikke alltid like lett å sette seg inn i situasjonen til barna)

[ellapille]

Det kan gjøre skånsomt selv om vi voksne synes det er vondt å vemodig.

Når mannen min og meg var enige om å flytte fra hverandre så satte vi oss i sofaen med de 2 minste i mellom oss og sa det slik:

Mamma og pappa skal flytte fra hverandre og det er ikke noe skummelt.

Da er dere heldige for da får dere 2 hus å reise til og det er det jammen ikke mange som har.

Og dere kan treffe pappa kjempemasse.Ta med leker som dere kan leke med der også.

Når vi formidlet dette så var de minste 6 og 3,5 år.

De begynte ikke å gråte og de godtok det som ble sagt og de begynte å fantasere om at nå hadde de hus og det var det ikke mange som hadde.

Så ikke krisemaksimer det for ungene.

Legg vekt på det som er bra og fortell det på en barnslig måte.

Legger man ut de harde fakta så blir de skremt og begynner å gråte og får problemer.

Ikke lag det verre enn det er.

Nå var min måte å si det på veldig enkel og vi trengte ikke å si mer enn det. Har ikke vært noe problemer med dette de 2 årene siden dette skjedde.

Lykke til.

[Gjest Emera]

Tusen takk igjen!

Det er heldigvis ikke noe krangling mellom mannen min og meg. Vi er begge rolige personer, og holder uansett konfliktene våre unna datteren vår.

Å baksnakke mannen min overfor lillemor er helt uaktuelt. Vi er begge opptatt av at dette skal bli så lite smertefullt som mulig for henne. Så den siden av saken tror jeg kommer til å gå bra.

Jeg er veldig glad for at dere ville dele deres erfaringer med meg!

[Gjest care]

Morten Nissen (En danske) har skrevet noe om "børns oplevelse af skismisse" :blunke: