Flere (unge) med psykiske problemer

[Piglet]

Jeg har lyst til å starte en debat, om noe som påvirker mange og som ihvertfall jeg har tenkt mye på.

Det er idag stadig flere unge mennesker (og andre) som har psykiske problemer av en eller annen art. Vet ikke om ordet psykiske problemer er dekkende, men dere forstår vel... I min vennegjeng er det f.eks. en som går på lykkepiller, en som jevnlig har selvmordstanker og opptil flere som har et anstrengt forhold til mat.

Samtidig er psykisk helse og problemer med sammen, ikke lengre et tabu. Vi har f.eks. en statminister som har fortalt om sine problemer. Og det er jo selvfølgelig KJEMPE positivt, fordi det forhåpentligvis gjør det lettere å både søke og få hjelp.

Mine spørsmål går på hva denne økningen i psykiske problemer skyldes. Det er ingen tvil om at vi lever i et samfunn med en fantastisk velferd, men som samtidig stiller store krav til suksess og vellykkethet, hvor det er lite rom til å feile. Er dette en av grunnene?

Samtidig tenker jeg på om den økte akspeten av psykiske problemer kan skape dem også. Hvis man hele tiden tenker på hvordan man har det, og snakker om sine problemer, kan det kanskje frem-provosere psykiske problemer? I "gamle dager" handlet folks liv mere om de daglige problemer og om overleve, mens vi idag kanskje har for mye tid til å beskue vår egen navle.

Hmmm, vet ikke om dette er helt klart. Det er selvfølgelig ikke et angrep på folk med psykiske problemer, men heller et ønske om å diskusjon om hva som "trigger" dem, og gjerne også hvordan sittuasjonen kan endres...

Ser frem til å høre hva dere mener!

Piglet

[RoadQueen]

En ting er hva samfunnet i dag legger opp til med forventninger, stress, økonomi osb, men jeg tror ikke de problemene var så mye mindre i gamle dager, bare hadde en annen form. I stedet for kampen om å ha suksess var det kampen for å overleve.

Jeg tror grunnen til at vi synes det er mer psykiske plager i dag er at vi er mer åpne om det - det er ikke lenger flaut å ha det eller kjenne noen som har det. Det var det i gamle dager. Slikt ble feid under teppet og skulle ikka snakkes om. En annen årsak er at det i dag finnes behandling for slike lidelser både i form av piller og terapi.

[Gjest Emera]

Jeg tror heller ikke det var mindre psykiske problemer i "gammeltida."

Men økt kunnskap avdekker problemer man ikke ante fantes før, fordi det aldri ble snakket om det.

Mange psykisk syke mennesker ble sett på som "originaler," sånne som bare var rare. Andre led i stillhet for å unngå å bli utstøtt.

De tingene som skaper psykiske reaksjoner fantes jo også før; mobbing, incest, rusmisbruk, mishandling osv. Men det ble altså aldri snakket om.

I dag vet vi stadig mer om menneskesinnet. Tabuer faller, og stadig flere trer frem fra gjemmestedene sine. Vi har behandligsmetoder og økonomiske støtteordninger. Jeg synes også det er skremmende at ventelistene for behandlig er milelange, og at stadig flere blir uføretrygdet på grunn av traumer.

Men jeg håper at fokuseringen på det som skaper traumene med tiden fører til at færre er nødt til å gå igjennom slike ting uten at det blir oppdaget. DA blir KANSKJE ventelistene kortere...

[Nelle]

Jeg har også tenkt ganske mye på dette, og synes det er flott at noen inviterer til debatt om temaet.

Jeg vet ikke om det nødvendigvis var mindre tilfeller av ungdom med psykiske problemer før enn nå. Men det spiller kanskje heller ikke noen særlig stor rolle. Uansett må man jo forholde seg til det faktum at det i dag er mange unge som sliter med psykiske problemer, og det er nettopp DET man må gjøre noe med.

Jeg syntes det var ganske vanskelig å være fjortis (forholdet til sin egen kropp, stadig trang til å være "en av de populære", ha de rette klærne, de rette vennene osv., i tillegg til at man som tenåring står overfor ganske mange valg det kan være vanskelig å ta i så ung alder) -men: jeg kan bare tenke meg hvor vanskelig det er i dag. Det må da være langt værre -alt var liksom så "uskyldig" i 1984 i forhold til nå.

Av og til når jeg sitter og ser på musikkvideoer osv. så tenker jeg i mitt stille sinn at "tenk på de stakkars 14-15 år gamle jentene som sitter og ser på dette". Det er sex i hver eneste bevegelse når artistene danser, og det er helt vanlig å være kledd i bikini og/eller bikiniliknende antrekk. I tillegg har vi alle modellene -syklig tynne alle som en. Tenk over hvilke idealer disse jentene som er tenåringer nå, og i sin aller mest sårbare periode av livet, føler de må leve opp til, evt. ønsker å leve opp til. Det værste er jo at de aller fleste videoer/bilder er så retusjerte at de ikke engang representerer det som er virkelig. Tenk -jenter som vokser opp i dag går hver eneste dag (kanskje -jeg tror i allfall mange gjør det, enten bevisst eller ubevisst) og forsøker å leve opp til noe som ikke er virkelig. Hvilke følelser vil etterhvert oppstå i disse jentene? Hvilket forhold får de til seg selv?

I dag har tenåringer mange valg. Tusenvis av valg. Da jeg var tenåring var det ikke sånn. Vi hadde valg vi også, men verden og dens muligheter stod ikke åpen slik som den gjør nå. Disse valgene kan være vanskelig å forholde seg til. Man er kanskje redd for å velge feil. Tenk å ta opp masse studielån på en utdannelse som varer i fire år (ca. 200.000 i lån), bare for å finne ut av at det ikke var noe for deg? Eller bare for å finne ut at du ikke fikk jobb allikevel? Ting forandrer seg så fort nå, det er vanskelig å henge med. For tre år siden gikk alle ekspertene ut og anbefalte den og den utdannelsen, i dag (når de som fulgte ekspertenes råd er ferdig utdannet) finnes ikke lenger jobber. Fordi alt har forandret seg så fort.

Jeg tror videre det stilles helt andre krav til tenåringer i dag enn før. Mange av den eldre generasjon kan gjerne le av dagens tenåringer som bor hjemme til de er 30 osv., men har de noe valg? Hvordan skal man ha økonomisk mulighet til å kunne etablere seg og skape seg et eget hjem/liv i dag om man f.eks. i tillegg velger å studere? I tillegg kommer alle kravene om de materielle "statussymbolene". Du "er" ikke noe om du ikke har den og den mobilen, de og de merkene på klærne, så og så mange pokemon merker osv. Og aller helst skal du ha reist jorda rundt minst to ganger innen du er 25 -og etter det bør du helst flytte til India et år. Er det rart man blir sliten? Forstår dere hva jeg mener?

En annen ting som er veldig viktig (tror jeg) er at dagens barn og tenåringer blir pådyttet en slags ufrivillig passiv rolle i samfunnet som de ikke har mulighet til å gjøre noe med. Tenk hvordan livet fortoner seg for et lite barn fra han eller hun er ca. 3-4 år:

Begynner i barnehage ca. 3-4-års alderen. Jeg har selv jobbet i barnehage -og barnehage er selvsagt kjempepositivt på mange måter, og også svært berikende for de fleste barn. Men allikevel -også en, til tider svært passiv "institusjon". Det er voksne der hele tiden som "timer og tilrettelegger" alt for barna. Aktiviteter osv. planlegges og organiseres av de voksne. Barna får liksom ingen mulighet til å 1) komme med en ide 2) sette ideen ut i live 3) se at ideen fungerte 4) lære av eventuelle feil for dermed å finne ut hvordan man eventuelt kan gjøre det bedre neste gang 5) opparbeide tillit til egen mestring.

Selvsagt deltar barna i aktiviteter osv. De får være med på prosesser à la "fra start til slutt til evaluering" osv. Men det er hele tiden voksne der som rettleder og har hovedansvaret.

Sånn er det også i skolen. For meg, til eksempel, var skolen et eneste langt 9-årig mareritt. Et passivt mareritt, hvor vi bare satt på skolebenkene og gjespet oss igjennom dagen. Læreren stod foran i klasserommet og messet om ett eller annet. Vi hadde ingenting vi skulle ha sagt, det krevdes ingen deltakelse fra vår side annet enn at vi var forpliktet til å sitte å høre på.

Tenk på barn -som er så gira på å lære noe nytt, som er så entusiastiske, som har denne ufattelige læreevnen og viljen til å lære helt naturlig i seg -tenk hvordan dette sakte men sikkert brytes ned i møte med skolen?

I tillegg blir skolen mer og mer fokusert på realfagene. Det legges mindre og mindre vekt på det å f.eks skape noe. Det være seg strikke, sy eller snekre -hva som helst, bare barna/tenåringene får lov til å prøve seg litt, sånn at de faktisk kan se at de får til. Det å lage noe ordentlig, noe fint som de virkelig ønsker å bruke til noe! Jeg mener ikke nødvendigvis å klandre lærerne -selvsagt finnes det mange flotte lærere som virkelig aktiviserer barna. Allikevel er det nok av trøtte lærere i den norske skole -som fremdeles følger det enkle og lettvindte mønsteret med å stå og messe opp og ned foran tavla. Selv i videregående skole, og på høgskole/universitet forekommer dette i aller høyeste grad (det er ikke mer enn tre år siden jeg avsluttet mine studier på høyskole -så jeg VET).

Tenk også når vi reiser på ferie med barna våre. Chartertur -tilogmed der er det bamseklubber og delfinklubber hvor alt organiseres av voksne. Jeg tror barn og tenåringer i dag i stor glad mangler den følelsen av å "fikse" ting selv. Det å lære og å oppleve de 5 punktene jeg nevnte ovenfor. Jeg tror det er så viktig for alle mennesker, og jeg ser at mulighetene for å lære og å oppleve disse 5 punktene mer og mer forsvinner. Det er utrolig synd!

Nå høres det kanskje ut som om jeg mener at det var mindre problemer før -jeg er enig med de som sier at det nok kanskje var like mye, men at man snakket ikke om det. Nå snakker vi veldig mye om det -kanskje så mye at det er blitt altfor lettvindt for leger å skrive ut piller. Det er ikke naturlig at en tenåring skal bli fast bruker av lykkepiller? Det offentlige hjelpeapparatet kan for lite om disse tingene -det er ingen varig løsning å sette tenåringer på lykkepiller som en "fast ordning"!

Jeg har selv en venninne som har slitt utrolig mye med psykiske problemer de siste ca. 10 årene. Jeg blir fortvilet på hennes vegne -hun får hjelp, det er ikke det -men hjelpen hjelper ikke. Det er bare så altfor lettvindt for "forståsegpåerne/legene" og skrive ut resepter.

Resepter hjelper ikke.

Jeg tror barn/tenåringer må få tilbake troen på at de fikser å leve. At de er ok.

En gang overvar jeg en forelesningstime i pedagogikk. En ekspert var leid inn fra Danmark og skulle forelese kommende lærere om faget pedagogikk. Noe av det første hun spurte klassen om var:

"Dersom du kunne gi barnet ditt en ting, og kun en ting her i livet -hva skulle det være?"

100 hender opp i været (mange av dem småbarnsforeldre), som svarte ting som: god folkeskikk, respekt for de eldre, forståelsen for hvor viktig det er med utdannelse osv.

Eksperten fra Danmark nikket på hodet og var aldeles enig.

Jeg tenkte med meg selv: Er det virkelig ingen som ser det innlysende? Jeg trenger bare å gi barna mine en eneste ting. Det eneste de trenger her i livet er å lære å ELSKE seg selv.

Hvor mange av oss er det egentlig som gjør det? Som klarer det? Alle vil selvsagt si at de gjør det (i en slik debatt som denne) -men HVOR MANGE AV OSS GJØR DET VIRKELIG?

Jeg tror det er vanskelig for barn og tenåringer i dag å lære å elske seg selv fullt ut. Og av og til tenker jeg: Det er faen ikke rart at mange tenåringer begynner med dop. For -hvilke verden møter de egentlig i sin tilnærming til det "voksne liv"?

Nelle

[Piglet]

Veldig bra innlegg, Nelle!

Syntes spesielt det med å føre ideer ut i livet var intersant.

Piglet

[Nelle]

Piglet: Som du sikkert skjønner har jeg også tenkt veldig mye på akkurat de 5 punktene (og alt det andre jeg skriver om også selvsagt).

Da jeg var liten var vi noen unger i "grenda" som fant ut at vi hadde lyst til å leke "skihelter". Så fant vi ut av vi ville arrangere et skirenn/en skidag. Vi satte oss ned og planla -jeg kan tråkke opp langrennsløype, dere kan lage en utforbakke osv. Så henger vi opp plakater på butikken. Osv. Når vi kom til kort -om det var noe vi skjønte at vi ikke helt fikk til selv, så kom det alltid et forslag om at "jamen det kan jeg spørre mamma om hun kan hjelpe oss med". På den måten ble de voksne med, men det var allikevel vi barna som "fikset og ordnet". Vi lærte at vi kunne sette i gang ting selv, og at vi fikk det til.

Dette tror jeg veldig mange barn og unge mangler i dag.

Alt er så tilrettelagt at det blir "tilrettelagt ihjel". Aldri har vel barn og unge hatt så mange fritidstilbud som nå. Iallfall i min kommune finnes mer enn noen sinne av alle mulige aktiviteter man kan tenke seg. Og aldri har vel barn og unge (nesten) klaget mer over at de "ha'kke noe å gjøre, ha'kke noe tilbud -derfor henger de på gata osv.). Kanskje feilen med alle tilbudene og all tilretteleggingen er at de unge selv ikke får delta i planleggingen? Alt blir så "servert på et fat" -og, som sagt, da tror jeg man som ung mister noe av det som er verst å miste: Evne og tillit til å tro på egen mestring, det å se at man får til.

Nelle

[Gjest gjest1]

Jeg tror at vi kan legge skylden på det høye tempoet vi lever under, sammen med utdanningshysteriet vi har fått her i landet. Også skolesystemet som gjør deg til taper dersom du ikke henger så godt med i de almene fagene. Får du ikke nok poeng i skolen kommer du ikke videre, og det kan ta motet fra noen og hver at dersom du ikke er god i matte og andre tørre fag, så mister du endel poeng som er viktige for å komme inn på yrkeslinjer som overhodet ikke trenger disse kunnskapene. Stempelet "taper" er et faktum. Du ser venner gå videre og bli det de ønsket seg å bli, mens du selv ender opp i kassa på Rimi (ikke noe galt om butikkansatte) eller ingensteder.

Før i tiden kunne vi slutte skolen etter niende å gå rett ut i jobb, sånn er det ikke lenger. Det er ikke mange som vil ansette sekstenåringer idag, så får de ikke skoleplass så har de ingen alternativer. Joda, jeg vet at de har krav på fire år skolegang, men hva hvis du har så dårlige karakterer at du ikke har sjans til å komme inn på den linja du vil, ei heller klarer å følge de almenne fagene videre som du allerede henger etter med?

Ellers har vi barn med pyskiske lidelser og stress helt ned i småbarnsalder, og jeg vil påstå at dette i stor grad skyldes at de er påtvunget foreldrenes stress fra de er babyer, ved at de rives ut av dynene i otta for å skyfles til dagmamma eller barnehage av en forelder som har en buss å rekke. Så hentes de av en like stresset og atpåtil sliten forelder ved femtiden på ettermiddagen (lang dag for liten tass) for å dras inn på overfylte busser eller inn i en bil. Deretter er mor (som oftest) opptatt med å lage middag til resten av banden, og når middagen er fortært er det barneTV og så er det natti-natti. Høres dette bra ut? Jeg ville ikke hatt det sånn, verken i barndommen eller ungdomsårene.

Det ER verre å være tenåring og barn i dag enn det var da jeg var ung på seksti og syttitallet, det vises overalt, det er ikke bare noe noen tror.

Og hva ligger bak alt dette stresset og utdanningshysteriet?

VÅRT STADIG ØKENDE KRAV TIL MATERIELLE GODER OG STATUS!

Jeg jobber midt oppe i det - jeg ser hvordan noen firmaer ikke har som annen oppgave enn å hjelpe andre firmaer til å øke forbruket i samfunnet. Den fella sitter vi i med begge beina, og så gjenstår det å se om noen vil gjøre som reven og gnage av seg foten for å komme løs

[aline]

Jeg tror det er mer eller mindre umulig å gi ett nøyaktig svar på hva det kommer av dette med psykiske problemer.

Det å ha psykiske problemer kan komme av alt og ingenting, det kan komme av alt fra å ha høy stressfaktor i livet sitt, til å rett og slett ikke føle seg bra nok, uten grunn til den følelsen. Det kan komme av forbilder og mangelen på forbilder, det kan komme av "feil" foreldre eller skilsmisser, det kan komme av at man bare rett og slett er usikker som mennesketype, det kan komme av en kommentar på ungdomsskolen.

Det finnes uhorvelig mange forskjellige lidelser som dekkes under beskrivelsen "psykiske problemer".

Jeg tror ikke det nødvendigvis var mindre av det før, men som andre har nevnt, så snakket man ikke om slikt før. Og det er ikke lenge siden det ikke var noe man snakket om altså!!!

Jeg sliter selv med tidvis angst og har hatt endel psykiske problemer, når jeg endelig gikk til terapi for dette, så var det noen som reagerte med at "dette burde jeg da ikke snakke høyt om!!" og til og med mamma ville helst ikke snakke om det før hun oppdaget at det ikke var noe å skamme seg over. Det vil si at så sent som min foreldre generasjon har igjen litt av dette at slikt snakker man ikke om.

Idag snakker man om det, det står reportasjer om det i aviser og blader, kjendisser og andre står frem med sine problemer etc etc., noe som gjør det mye mer synlig en det noen gang har vært før. Men mer? er ikke så sikker på det.

Kanskje blandt unge? fordi, som det ble nevnt her, er så mange flere muligheter, og det forventes ditt og datt? Mulig.

Men jeg reagerer veldig på akkurat det du, Piglet;

"Samtidig tenker jeg på om den økte akspeten av psykiske problemer kan skape dem også. Hvis man hele tiden tenker på hvordan man har det, og snakker om sine problemer, kan det kanskje frem-provosere psykiske problemer? I "gamle dager" handlet folks liv mere om de daglige problemer og om overleve, mens vi idag kanskje har for mye tid til å beskue vår egen navle. "

Dette tror jeg ikke! Og jeg blir litt provosert av det, men det er fordi jeg har hørt lignende mot meg selv, før jeg klarte å forklare hvordan jeg faktisk fungerer.

Jeg tror med hånden på hjertet ikke at man kan få psykiske problemer av å tenke for mye på hvordan man har det, eller snakke om det, eller beskue sin egen navle for mye! :blunke:

Jeg tror at dersom man snakker om sine problemer uten å bli forstått, og faktisk har problemer, og ikke snakker med noen som klarer å "tro" eller forstå det, så kan det gjøre ting sårere, men det er ikke det som skaper problemene. Du skal i mitt hode faktisk ha problemer med noe før du får psykiske problemer.

Men det er ett fryktelig komplisert tema, siden det omfatter så skrekkelig mange forskjellige "symtomer" og problemer, som igjen kommer av skrekkelig mange forskjellige årsaker.

men det er håpløst at det ikke finnes bedre støtteapparat for folk med psykiske problemer, at man i utgangspunktet må vente 6-8 mnd for å kanskje få time hos en psykolog.... det er grusomt!! Den dagen jeg virkelig innså at det var det jeg trengte, så var jeg IKKE klar for å vente 6-8 mnd for å få hjelp!! (heldigvis så slapp jeg det også, men det var flaks!!)

[Anna Lovinda]

En ting som slår meg ved den generelle økningen av problemer er rett og slett noe så enkelt som primærbehov og sekundærbehov.

I dagens samfunn går de fleste rundt og er mette og varme. Vi har alle våre primærbehov dekket.

Kanskje er det her litt av roten til det økte omganget av psykiske problemer ligger? Vi slipper å streve for å få våre primærbehov dekket, og har derfor overskudd og anledning til å flytte fokus over på andre ting.

Bare noen tanker.

[Gjest Abelone]

Mange interessante tanker her som jeg deler.

Jeg mener at vi lever i et samfunn med et ekstremt sterkt press om å lykkes, om å være perfekt, å leve opp til idealer som ikke er menneskevennlige.

Jeg tror også at vi må lære barna våre å elske seg selv. Det må vi lære dem ved å elske dem, gi uttrykk for at vi elsker dem, og aksepterer dem fullt ut for det de er, ikke for det de gjør.

Det skal ikke så mye til før man føler at man mislykkes etter dagens "målestokk" for vellykkethet. Å føle seg som en taper, som ikke god nok, som dum, uproduktiv, få ikke-godkjent-stempel, skaper mennesker med psykiske problemer.

[Gjest gjest1]

Enig med Abelone - du klarte å si mine ord på myyyyye mindre plass

[Piglet]

Aline: Det jeg tenkte på med mitt (provoserende) utsagn, er litt av det samme som Lady Heather skriver om...

Vi slipper å streve for å få våre primærbehov dekket, og har derfor overskudd og anledning til å flytte fokus over på andre ting.

Det betyr ikke at jeg ikke har forsåelse for hvor vanskelig mange mennesker har det i livet sitt, eller at jeg tror at det liksom bare er å "ta seg sammen".

Samtidig ser jeg at de aller fleste skriver at de tror det er de samme tingene som skaper psykiske problemer: Nemlig denne stressede, pressede verden vi lever i, som stiller (alt for) store krav om velykkethet. Men samtidig er det jo et paradoks at det er en verden vi selv er med å skape... Penger og statussymboler er viktig for mange, det samme gjelder utdannelse og karrier. Skaper vi dermed en nedadgående spiral, hvor stadig flere bukker under for presset? Det er jo ingenting som tyder på at gjenomsnits-normannen begynner å prioritere livskvalitet og ro... Det er mange som snakker om det, men ytterst få som lever ut tanken om det "gode liv"

Piglet

[aline]

Tror ikke du tror det er enkelt, men jeg blir provosert også av det Lady H. skriver, fordi jeg ikke tror det er en så "enkel" løsning.

Men jeg vet jeg er sårbar på dette området, fordi det er utrolig vanskelig å forklare hvordan og hvorfor ting blir som de blir, og fordi mange prøver å forstå årsak og grunn til noe som vi som sitter midt oppi det ikke klarer å forklare på en bra måte. Også blir det bare (sett fra mitt synspunkt) masse missforståelser og sårede sjeler. (dette sier jeg kun fordi det er min erfaring.)

For å forstå hva som er årsaken, må vi gå inn i hvert enkelt tilfelle og prate og prate og prate, få alle tanker og følelser opp i lyset.

Og jeg tror ikke det finnes en enkel grunn til at så mange sliter med psykiske problemer, jeg tror det finnes utallig mange forskjellige grunner.

Men, som sagt så er jeg sår på området, og da jeg fremdeles sliter mye til tider, så blir det en påkjenning å lese slike tråder. Fordi det virker umulig å gi ett godt svar til de som ikke selv har erfart eller har nære som de har erfart sammen med.

[Anna Lovinda]

Jeg sier slettes ikke at det er "så enkelt". Jeg sier bare at jeg tror at årsaken til noen av problemene kan ligge her. Selvsagt skjønner jeg at problematikken rundt psykiske vansker er mye mer kompleks.

Det jeg mener, er at enkelte psykiske vansker skyldes den grådighets- og overflodskulturen vi lever i. Jeg sier at jeg tror at enkelte problemer forårsakes av det samfunnet man lever i. Hvis hver dag er en kamp for å få nok å spise, vil ikke anoreksia og bulimi være et "frivillig" problem.

I dagens samfunn skal vi alle være så pene, perfekte og vellykkede - klart dette skaper press. Et usunt press, som kan trigge mange og alvorlige problemer.

Jeg vet at de fleste psykiske problem skyldes langt andre ting enn samfunnet (arv er en ting), men at enkelte problem kommer av at vi rett og slett har det for godt materielt sett er jeg overbevist om.

[Gjest Abelone]

Enig med deg, Aline. Slik som LH og også hovedinnlegget tildels er formet, kan det virke som om pykiske problemer er et "overskuddsfenomen" som man sysler med fordi man slipper å streve livet av seg for å ha mat på bordet og klær på kroppen! Tror på ingen måte det er noe overskuddsfenomen.

Nå er det faktisk slik at en del strever også med å dekke primærbehovene sine, og kan også oppleve psykiske problemer. Det tror jeg ikke så mye på. Tror også det er veldig inviduelt hva som oppleves som vanskelig, tungt og uoverkommelig.

Tror at det man ikke hadde begreper på før i tiden, og ikke "visste om" likevel fantes i stor grad. Samfunnet er veldig annerledes enn før, det er nye utfordringer vi står overfor, individuelle utfordringer. Psykiske problemer har vært der til alle tider, men vi bruker andre ord enn det som ble gjort før.

[Gjest lekebøll]

Jeg tror en av grunnene er forventninger.

Urealistiske forventninger.

Tidligere hadde du også forventninger til deg som person (og kanskje mer "tvingende" enn i dag - kommer tilbake til det), som gikk på skole, jobb osv.

Men, vi har i dag så utrolig mange muligheter, og så mye vi kan gjøre, at jeg tror det blir litt vel mye.

Har på følelsen at mange lever mer utenfor seg selv, enn med seg selv.

Vi går rundt og tror at vi må gjøre ditt, mene datt. Reise dit, og delta der. Det holder ikke å gjøre det man brenner for selv.

Det holder ikke å bli hjelpepleier - det er "lite ambisiøst".

I tillegg så tror jeg at mange ikke har peiling på hva de "brenner" for. Hva de har lyst til.

Fordi vi får trøkt ned i halsen hver jævla dag hva vi bør like, synes er kult, gjøre, og hvordan vi skal se ut.

Det er liksom ikke r o m for å finne "sin egen greie".

Jeg har ikke sansen for å skylde på "samfunnet", for "samfunnet" er oss. Dermed finnes jo også nøkkelen hos oss. :D

Det jeg nevnte om at kravene var mer "tvingende" tidligere;

jeg mener absolutt ikke at valgfriheten er negativ.

Frihet er utelukkende positivt, men jeg tror nesten vi må "lære" oss å håndtere den. Bedre.

Når det gjelder om fokus på psykisk sykdom kan være en grunn til økende tall;

det tror jeg ikke.

OK, det er forunderlig mange som påstår de er "utbrente" for tiden, men de virkelig psykisk syke tror jeg ikke påvirkes noe av om Bondevik er i avisa eller ei.

Men, det er klart - vi er alle forskjellige, og det er jo godt mulig at noen synes det er "lettere" å hvile litt på at det er så vanlig og "greit" å være psykisk syk.

Jeg understreker at dette ikke gjelder flertallet, bare litt synsing rundt noe som kan være tilfelle.

Ellers er jeg en av dem som nærmet meg diagnosen "utbrent" med stormskritt selv, så jeg vet godt hvordan det er - med andre ord så betyr ikke det ovenfor at jeg mener "utbrenthet" er fjas.

Jeg er glad det er åpenhet rundt psykiske problemer (er vel ikke helt stuerent enda, men vi er på vei).

[aline]

Jeg sier slettes ikke at det er "så enkelt". Jeg sier bare at jeg tror at årsaken til noen av problemene kan ligge her. Selvsagt skjønner jeg at problematikken rundt psykiske vansker er mye mer kompleks.

Det jeg mener, er at enkelte psykiske vansker skyldes den grådighets- og overflodskulturen vi lever i. Jeg sier at jeg tror at enkelte problemer forårsakes av det samfunnet man lever i. Hvis hver dag er en kamp for å få nok å spise, vil ikke anoreksia og bulimi være et "frivillig" problem.

I dagens samfunn skal vi alle være så pene, perfekte og vellykkede - klart dette skaper press. Et usunt press, som kan trigge mange og alvorlige problemer.

Jeg vet at de fleste psykiske problem skyldes langt andre ting enn samfunnet (arv er en ting), men at enkelte problem kommer av at vi rett og slett har det for godt materielt sett er jeg overbevist om.

Mulig enkelte kommer av grådighetsog overflodskulturen, er ikke sikker på hva slag psykiske problemer man får av å ha det for godt, men det kan sikkert være en mulighet.

At endel kommer av høye forventninger og stort press på alt man skal få til, er sikkert også rett.

men når du ser på bl.a spiseforstyrrelser, så er det i alle tilfellene jeg har lest om og kjenner til, en dypere bakenforliggende årsak til problemet, det har svært svært lite med tilgang eller ikke tilgang til mat å gjøre og kommer vel ikke sååå ofte pga overfloden vi har?

I mange tilfeller så er det vel heller ikke èn grunn til problemet, men mange små og større problemer som til sammen blir "for mye", og man ender opp med psykiske problemer.