Familieforøkelse og dødsfall i familien

[Gjest Gjest]

Jeg og mannen venter barn om ikke så lenge, noe som skal være (og er)en stor glede. Samtidig er en av hans nærmeste veldig syk, og har fått en prognose som kan tyde på at når den ene kommer til verden, går den andre bort.

På den ene siden er jeg veldig trist, både for at jeg er veldig glad i denne personen, og på min manns vegne som kommer til å miste noen så altfor tidlig. Samtidig er jeg lei meg for at fødselen av barnet vårt kommer så i bakgrunnen, jeg synes kontrastene blir så store. Så jeg vil ikke stille så mange krav til mannen, men jeg merker at jeg trenger han, og at han er revet mellom flere steder for tida. Både psykisk, og geografisk, da vi bor langt unna familien. Dessuten føler jeg meg egoistisk, som tenker så mye på meg selv/barnet oppi det hele. Er det noen som har erfaring med lignende situasjoner, og som har noen gode råd, så hadde jeg satt enorm pris på det!

[AnonymBruker]

Huff, for en vond situasjon.

Jeg har ikke opplevd helt det samme, men noe i samme bane. Og jeg tenker at du kan kreve litt mer, men samtidig gi litt mer. Det er vanskelig å forklare hva jeg mener uten å høres ufølsom ut, så vær så snill å les det jeg skriver med "vennligsinnede briller", for jeg skjønner at det er vondt og vanskelig.

Det du kan "kreve" mer av mannen din er samtaler som gjør at han kan forstå hvordan du har det. Det som skjer er en sorg for deg også, fordi du er glad i den som er syk selv om ditt forhold til vedkommende ikke er like sterkt som mannens. Samtidig så er jo fødselen av barnet en stor og lykkelig begivenhet som antakelig vil komme i skyggen av et eventuelt dødsfall på omtrent samme tidspunkt. Selv om mannen din er lei seg og antakelig allerede har begynt på sorgprosessen (som likevel kan slå han i bakken når dødsfallet er et faktum), så er dine følelser oppi det hele også viktige. Du må trøste og støtte han, men han må også forstå at du trenger trøst og støtte.

Nå har vi jo forskjellige behov i forskjellige situasjoner. Jeg kan kun snakke ut fra hvordan jeg føler/har følt i forhold til fødsel og død. Det jeg tenker om at du må gi litt mer er dette:

Mannen din kan trenge å være sammen med den som skal dø. Og ikke for å sette død og fødsel opp mot hverandre, begge deler skjer kun en gang i løpet av et livsløp, men døden er så endelig at den kan være vondere å gå glipp av for de nærmeste enn en fødsel. Jeg fikk sitte ved min mors seng og holde henne i hånda og stryke henne på kinnet da hun døde. Det er jeg uendelig glad for at jeg hadde muligheten til. Jeg burde vært et annet sted på det tidspunktet og måtte ta et vanskelig valg. Jeg valgte å støtte min mor og være der for henne, og det har jeg ikke angret på et sekund.

En fødsel er selvsagt også en engangsopplevelse (for akkurat det barnet i hvertfall), og en stor, stor opplevelse som de færreste ønsker å gå glipp av. Men her har mannen et langt liv foran seg til å "ta igjen det tapte". Om han må velge mellom å få være tilstede under fødselen eller sitte ved et dødsleie til en veldig nær og kjær person, så tror jeg utfra mine egne følelser at det ville vært best å velge den døende. Kanskje trenger han å reise dit for å tilbringe den siste tiden sammen med denne personen?

For deg vil det bli tøft å ikke ha mannen tilstede før og ved fødselen samtidig som du selv også vil sørge over den som går bort og ikke kunne være der for å støtte mannen din. Men kanskje du har andre som kan støtte og hjelpe deg? Foreldre? Søsken? Venner?

Og husk at selv om det er kjempetrist at noen dør og mange er overveldet av sorg, så er det helt på sin plass å være lykkelig pga det nye livet som blir satt til verden. Du skal ikke skjule eller fortrenge gleden over barnet som kommer, tillat deg selv å være overstrømmende lykkelig. Men du kan jo gi et litt mer dempet uttrykk for gleden overfor mannens familie som kanskje ikke klarer å glede seg like mye som dere fordi dødsfallet er for nært fødselen.

Dette er uansett en veldig vanskelig situasjon med mange følelser i et eneste virvar. Husk at det ikke finnes noe fasitsvar, men dere bør sammen prøve å komme fram til en løsning som gjør at ingen av dere angrer i ettertid. Det er ekstra vondt å angre på ting som handler om å føle at man sviktet noen som døde. Det kan man aldri gjøre godt igjen.

[AnonymBruker]

La han få sørge i fred.Han har nok av tid å glede seg over barnet senere.

[Gjest Harriet]

Jeg synes du skal legge vekk dine egne behov i en slik situasjon hvis ikke kan du risikere at mannen din vil klandre deg resten av livet for å ikke ha fått tilbringe nok tid med den personen som er i ferd med å dø.

Nå vet ikke jeg hvor nær denne personen står din mann, om det er en av foreldrene eller et søsken. Men jeg har selv mistet noen som har stått meg veldig nær - en som døde altfor ung. Sorgen var så altoppslukende og jeg var ærlig talt sikker på at jeg aldri mer i mitt liv kom til å føle glede igjen. Husker at jeg klandret mannen min som kom med et forslag om å gjøre noe vi ofte gjorde før jeg mistet denne personen. Men akkurat da han foreslo dette så ble jeg såret og utrolig lei meg - det tok lang tid før jeg klarte å tilgi mannen min å komme med det forslaget.

For å sette det litt i perspektiv så mistet jeg ikke bare gleden i livet, men jeg mistet totalt sexlyst i lang tid ... Så det å miste noen som står deg veldig nær kan få store konsekvenser og personer i slike situasjoner trenger forsåelse og trøst - ikke bebreidelse.

Endret 8. april 2011 av Harriet

[Gjest TS]

Hei alle, takk for gode og kloke svar.

Jeg har aldri mistet noen så nær, men jeg prøver så godt jeg kan å sette meg inn i situasjonen. Harriet, jeg tenker at kanskje mannen din gjorde sitt beste for å muntre deg opp, selv om det virket motsatt. Jeg tenker alltid på ting jeg kan gjøre for han, men det blir så "smått" i forhold til stor sorg. Det beste er selvsagt å sorgen gå sin gang, selv om det ikke er så lett.

Må innrømme at tanken på å føde uten mannen tilstede er forferdelig. Vi har et barn fra før av, og han var en enorm støtte for meg. Men jeg ser jo poenget om at mens en fødsel er en begynnelse, så er døden så endelig. Dersom det virkelig blir så tett mellom disse to tingene, så bør han selvsagt stå helt fritt til å velge hvor han vil være. Og da mener jeg helt fritt, selv om jeg vet at han kommer ha dårlig samvittighet uansett. Så for min egen del, og forholdet sin skyld, skal jeg overbevise han om at det er greit at han reiser. Selv om jeg innerst inne har utrolig lite lyst til det..... (ja, jeg ser at det er ego..)

[AnonymBruker]

Jeg og mannen venter barn om ikke så lenge, noe som skal være (og er)en stor glede. Samtidig er en av hans nærmeste veldig syk, og har fått en prognose som kan tyde på at når den ene kommer til verden, går den andre bort.

På den ene siden er jeg veldig trist, både for at jeg er veldig glad i denne personen, og på min manns vegne som kommer til å miste noen så altfor tidlig. Samtidig er jeg lei meg for at fødselen av barnet vårt kommer så i bakgrunnen, jeg synes kontrastene blir så store. Så jeg vil ikke stille så mange krav til mannen, men jeg merker at jeg trenger han, og at han er revet mellom flere steder for tida. Både psykisk, og geografisk, da vi bor langt unna familien. Dessuten føler jeg meg egoistisk, som tenker så mye på meg selv/barnet oppi det hele. Er det noen som har erfaring med lignende situasjoner, og som har noen gode råd, så hadde jeg satt enorm pris på det!

Mannen din har det veldig vanskelig nå. Jeg forstår han sliter. Du får tenke på at barnet har dere i mange år,mens han vet han har denne personen i kort tid. Samtidig vet han du er voksen,og du må gi mye i denne tiden.

Ja,jeg kjenner noen som var i denne situasjonen. Da barnet kom til verden på morgenen,måtte far dra. Han var ikke tilbake på sykehuset,men kom hjem etter 8 dager. Dødsfall i fam skjedde under fødselen. Han var ikke seg selv da han kom hjem til den lille og kona. Heldigvis så hadde han en fornuftig kone, selv om det var tungt for henne å bli forlatt i denne tiden. Vi rår ikke over døden. Den kommer brått og brutalt.

Kan bare si at du kansje bør få noen andre til å stille opp for deg,om du trenger hjelp?

[NovaFlare]

For en grusom situasjon, jeg er nemlig gravid selv. Jeg er enig med de andre. Deg kan han på en måte alltid prøve å gjøre det godt for igjen, mens med den avdøde vil han aldri få "gjort opp" med, og det kan føre til skyldsfølelse og bitterhet. Med deg kan han stille opp i ettertid og unnskylde seg, og alt det der. Du får tenke at det er nok verre for ham, å måtte velge. Jeg synes du skal bite i det sure eplet og late som at det er HELT greit, slik at han ikke rives helt i to. Ta med deg noen andre som er god støtte Og kanskje be de filme deler av fødselen slik at han kan "delta" i ettertid?

Endret 9. april 2011 av NovaFlare

[FangeLiv]

Menn er veldig heldig/uheldig (alt etter som man ser det) som i det hele tatt har dette valget. Jeg mistet nær familie rett før fødsel, men kunne ikke annet enn dra på sykehuset, få ungen min og følge opp den nyfødte. Gikk glipp av siste farvel, begravelse og alt. Jeg måtte bare klare å ikke fokusere på hvor vondt det var å ikke være der. Det må mannen din også klare, uansett hvor han velger å ikke være, ellers blir han sprø.

[LukaFrost]

Ikke enkelt dette nei. I utgangsspunktet vil jeg si at mannen bør prioritere fødselen til sitt eget barn.

Hvor kort tid er det til fødselen? Er det mulig for han å reise til den syke for å ta farvell og så komme hjem tidsnok til fødselen? Hadde det vært motsatt, at du hadde en dødssyk i familien er det vel ikke sikkert at du hadde noe valg.

[SmallTalk]

Mannen bør prioritere kone og barn først, og deretter resten av familien. Ergo: Han får sørge for å være hos kona under fødselen.

[NovaFlare]

Mannen bør prioritere kone og barn først, og deretter resten av familien. Ergo: Han får sørge for å være hos kona under fødselen.

Jeg respekterer at du mener dette, men kan du utdype hvorfor?

[SmallTalk]

Jeg respekterer at du mener dette, men kan du utdype hvorfor?

Et menneske som dør får man ikke gjort noe med. Man kan være der for å støtte opp rundt den døende og de nærmste pårørende, men noe mer enn det får man ikke gjort.

Mannen har valgt å bli far, og med dette valget så skaffet han seg også sin egen familie som bør gå foran resten av familien. Ei dame er vel neppe mer sårbar enn under en fødsel, og å dra fra kona da vitner om at han ikke skjønner dette.

Hadde min samboer i det hele tatt vurdert å dra fra meg på et sånt tidspunkt så kunne han dratt sin vei, og latt være å komme tilbake.

Endret 9. april 2011 av SmallTalk

[Gjest Gjest]

ja dette har jeg desverre opplevd ..jeg fikk tvilllinger og min mor døde dagen etter.det var forferdeligt å planlegge begravelse på barsel.og gleden og sorgen forsvann.jeg bare eksisterte.først etter mangen år ser jeg gleden av barna og sorgen og tragedien.dette unner jeg ingen.+ at dette feires kvar år i form av bursdag.

[FangeLiv]

Et menneske som dør får man ikke gjort noe med. Man kan være der for å støtte opp rundt den døende og de nærmste pårørende, men noe mer enn det får man ikke gjort.

Mannen har valgt å bli far, og med dette valget så skaffet han seg også sin egen familie som bør gå foran resten av familien. Ei dame er vel neppe mer sårbar enn under en fødsel, og å dra fra kona da vitner om at han ikke skjønner dette.

Hadde min samboer i det hele tatt vurdert å dra fra meg på et sånt tidspunkt så kunne han dratt sin vei, og latt være å komme tilbake.

Jeg er langt på vei enig med deg i dette. Unntaket er om det skulle skje noe med et av de andre barna våre/hans. Da ville jeg heller at han skulle vært hos det andre barnet enn hos meg som fødende.

[AnonymBruker]

Det er et vondt valg å ta, men å stille noe ultimatum (bli hos meg eller dra for alltid) som noen her ser ut til å stå for synes jeg blir hjerterått.

Kvinner har ikke det valget om det er de som mister noen de er glad i nei, sånn er det. Menn er "heldigere" der på et vis, og det er naturens "feil", ingen andres. At man skal tvinge mannen til å velge fødselen framfor et kjært familiemedlem som dør bare på trass er umodent.

Jeg vil våge å påstå at de som sier ting som at "han kan jo bare dra til den døende og ta farvel og så komme tilbake til fødselen" ikke har opplevd den opprivende og fortvilende følelsen av å miste noen som står en nært. Nå tenker jeg ikke på "hvem som helst" som man er glad i, men de som står en så nært at man ikke skjønner hvordan livet skal gå videre uten dem. For de fleste er det i denne sammenhengen snakk om foreldre eller søsken, men for andre er det andre personer som fyller denne kategorien. Hadde noen "tvunget" meg til å prioritere bort min døende mamma så hadde jeg vært mentalt fraværende uansett (fordi tankene mine ville vært hos moren min som måtte møte døden uten meg ved sin side) og antakelig vært veldig, veldig bitter i tida etterpå. Det ville gitt meg dårlig samvittighet at jeg lot meg manipulere til å svikte moren min, sånn at jeg ville slitt med meg selv i ettertid. Og samtidig ville jeg vært bitter på og skuffet over den som fikk meg til å ta det valget. Jeg tror ikke et sånt forhold ville vart lenge.

Et barns fødsel er viktig og kommende fedre bør gjøre "alt" for å få være med på den. Men det finnes situasjoner som unnskylder fravær, og det at noen nær dem dør er en sånn unnskyldning.

[AnonymBruker]

Et menneske som dør får man ikke gjort noe med. Man kan være der for å støtte opp rundt den døende og de nærmste pårørende, men noe mer enn det får man ikke gjort.

Får man gjort noe med en fødsel da? Annet enn å støtte den fødende?

Det er veldig ufølsomt å si at man ikke får gjort noe med at noen dør. Det er vel ikke for å hindre dødsfallet at man vil være tilstede? Det å støtte den døende (som du selv nevner som en av årsakene til å være der) er jo ofte den aller viktigste årsaken. Vet du noe om hva slags dødsangst som kan slå inn når noen vet de skal dø? Om forvirring, sorg, skrekk, sinne, angst og alt som kan velte opp i den døende? Og vet du noe om den hjelpesløse følelsen til de nærmeste pårørende når alt de kan gjøre er å holde i hånda og bare være der? Man har ikke mulighet til å gjøre noe som helst annet. Og så skal man ikke få lov til det engang?

Du har en kald måte å se verden på. TS ser det heldigvis litt annerledes. Jeg tror at en kvinne som presser igjennom at mannen skal prioritere fødsel framfor en døende kjær person kan regne med at hun vil være alenemor innen et år eller to.

Hvis min mann må ta et sånt valg en dag så vil jeg - uansett hvor mye det smerter meg selv - innstendig be han om å velge den døende. Meg og barnet vil han få all verdens tid til etterpå.

[LukaFrost]

Jeg vil våge å påstå at de som sier ting som at "han kan jo bare dra til den døende og ta farvel og så komme tilbake til fødselen" ikke har opplevd den opprivende og fortvilende følelsen av å miste noen som står en nært.

Nå var det vel jeg som stilte spørsmål om det var mulig. Og jo, jeg har opplevd å miste noen som står meg nær.

Selv om søsken og foreldre er nær familie vil jeg påstå at ens kone og kommende barn er ens aller nærmeste.

Hvor mye hjelp og støtte den gravide kommer vel an på så mangt. Noen trenger mer hjelp enn andre.

[AnonymBruker]

Nå var det vel jeg som stilte spørsmål om det var mulig. Og jo, jeg har opplevd å miste noen som står meg nær.

Selv om søsken og foreldre er nær familie vil jeg påstå at ens kone og kommende barn er ens aller nærmeste.

Hvor mye hjelp og støtte den gravide kommer vel an på så mangt. Noen trenger mer hjelp enn andre.

Ja, klart kone og barn er de aller nærmeste og kommer først. Men ikke til enhver tid. Når man vet at noen skal dø og har mulighet til å være hos denne personen i den tunge tiden så bør faktisk kone og barn kunne klare seg uten mannen en liten stund.

[Gjest TS]

Hei folkens,

Takk for alle svar!

Fødselen er et par måneder unna, og man vet jo aldri hvor nøyaktig leger kan spå

hvor lenge noen lever. Så forhåpentligvis rekker babyen å komme først, og mannen min kan være tilstede.

Det er ikke bare selve stunden det skjer som er vanskelig, men alt som leder opp til det også. Samtidig som vi taler uker og dager til termin, så teller vi også ned levedager... Synes derfor det er vanskelig å glede meg for mye, for å ikke såre, og det blir mange motstridende følelser i en hormonell kropp. Men for all del, det er ikke meg det er synd på! Bare fint å få råd om hvordan jeg kan forholde meg til det som skjer, og ta best mulig på mannen min. Kan nesten ikke tenke meg hvor fælt det må være for han!

[AnonymBruker]

Ja, klart kone og barn er de aller nærmeste og kommer først. Men ikke til enhver tid.

Men en fødsel er jo ikke "enhver tid", det er noe helt ekstremt ekstraordinært for den som opplever det. Jeg har mistet begge foreldrene mine, så jeg har opplevd det på kroppen selv, og jeg hadde aldri tilgitt mannen min om han ikke hadde vært tilstede når barnet vårt ble født så lenge det var noe han hadde valgt selv. De som dør, de dør. Vi andre er igjen, og å være der i øyeblikket da ens barn kommer til verden bør gå forrang alt annet.