Mangel på biologisk klokke

[Rainbow]

Såvidt jeg har skjønt er det meninga at man etter hvert skal få veldig lyst på barn på et tidspunkt i livet. Det skal komme som et instinkt. Nå har det seg sånn at jeg overhodet ikke har kjent noe sånt noen gang.

Jeg er 30, i fast forhold/samboer med en super jente (og nå er det jo ikke akkurat uvanlig/umulig for skeive å få barn, så det har ikke noe med det å gjøre). Jeg er en veldig omsorgsfull person, men det er stort sett når det gjelder dyr dette kommer til uttrykk.

Barn har jeg aldri vært noe spesielt opptatt av, og jeg skjønner lissom ikke greia. For meg er de bare små mennesker, og jeg blir usikker og anspent rundt dem.

Det er i mitt hode "de voksne" som får barn, og føler ikke det gjelder meg. Fødsel og graviditet skremmer meg, og jeg er ikke noe redd for å bli eldre og dermed mindre fertil. Jeg har ikke noe ønske om å bli mamma.

Er det sånn at det forventes at alle kvinner skal våkne opp en morgen og ha en tikkende klokke inni seg som krever barn, og skjer dette med de fleste?

Eller kan jeg slappe av og regne med at jeg ikke trenger frykte å få denne klokka en dag de nærmeste åra? For det er vel i slutten av tjueåra-begynnelsen av 30-åra det skjer med folk flest.

Jeg føler jeg har gått glipp av et gen eller noe, jeg skjønner ikke hvorfor alle vil ha barn, hvordan de tenker. Og det er jo flott folk flest vil, for all del. Jeg skjønner bare ikke hvorfor, og om de alltid har følt det inni seg, at "dette er mitt kall". Jeg føler meg uvanlig og rar fordi jeg overhodet ikke kan tenke meg unger.

Dere som har eller vil ha barn, hvordan er det med dere? Har dere alltid visst at dere vil? Eller kom det "brått på"?

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke biologisk klokke, så er kanskje ikke den rette til å svare - men nei, alle trenger jo ikke ha en slik klokke eller lyst på barn. Jeg er over 30, og jeg skal gladelig innrømme at jeg tenker over det der med barn, for det er jo noe som forventes. Men jeg klarer ikke lande på at jeg VIL ha barn i det hele tatt. Når jeg prøver å forestille meg å være mor, tenker jeg bare at det kommer til å være slitsomt og at jeg ikke kommer til å strekke til eller ha tålmodighet, basert på erfaring fra å være tante (jeg elsker tantebarnet over alt på jord, men jeg kommuniserer ikke spesielt bra med barn, har vanskelig for å sette grenser og trenger MYE alenetid for å ikke bli direkte aggressiv). Jeg er i et stabilt fast forhold (med mann), hvor han faktisk det siste året har nevnt barn flere ganger. På andre områder er jeg ressurssterk og "vellykket", men så lenge jeg kan velge vil jeg nok unngå å bli mor. Vil tro at du er gammel og etablert nok til å ville ha kjent i hvert fall LITT sug etter å få barn (jeg tror ikke det er knyttet til legning), men det er selvsagt umulig å generalisere. Kanskje kjæresten din har mer lyst på barn og kanskje til å være den som er gravid?

[AnonymBruker]

Jeg tror det er omstendighetene rundt som "setter igang klokka". Altså, dersom alt ligger tilrette for barn (f.eks. alder, utdanning, jobb, partner) så vil man kanskje merke at ønsket om barn dukker opp og dermed begynner også den berømte klokken å tikke. Slik var det hvertfall for meg. Jeg var ikke noe "barnemenneske" i det hele tatt. Visst knapt opp/ned på et lite barn, følte meg ukomfortabel når jeg skulle holde venninners barn, var skitnervøs når jeg satt barnevakt osv. Så traff jeg min mann. Han er en del eldre og etter noen år sammen (og tusen spørsmål fra venner om vi ikke skulle få barn snart....) begynte et ønske om barn å vokse frem i meg også. Det ble veldig sterkt på overraskende kort tid og etter å ha "gått i meg selv" for å forsikre meg grundig om at dette faktisk var noe JEG ville og ikke bare et ønske fra alle andre, så ble vi prøvere. I dag har vi verdens skjønneste gutt på 3 år og jeg er lykkeligere enn noen gang (klisje, men sant).

[Gjest Bente]

Så godt å høre at det finnes flere! Jeg er en dame på 35, har møtt mannen i mitt liv (vært sammen i 8 år), har stabil økonomi og grei jobb. Da jeg var i 20-årene og ikke kjente behov for ekteskap, barn, rekehus, stasjonsvogn osv, trodde jeg at det ville endres etter 30. Men nei, ikke så langt. Vi får høre at vi er rare og egoistiske som ikke ønsker oss/har fått barn. Det kan hende det stemmer. Vi går sikkert glipp av mye, ved å ikke ha barn, men det er vårt valg, og vi kan stå for det. Jeg opplever at vi har et godt og rikt liv sånn som det er.

Det viktigste som jeg ser det, er ikke hva andre føler og tenker, men om du selv er fornøyd eller ikke med de valgene du tar. Om du ikke har en biologisk klokke som tikker høyere og høyere: Det er helt ok!

[Kara W]

Jeg er i andre enden av skalaen og har "alltid" ønsket meg barn. Jeg har aldri vært spesielt barnekjær, har ikke visst hva å gjør med en baby osv, men jeg har alltid visst at jeg ville ha egne barn, og helst relativt ung (jeg er under 30 med to barn).

For noen kommer ønsket om barn ganske brått på, særlig hos dem som har vært veldig bastante på at "jeg skal aldri ha barn!". Noen utsetter det å få barn lenge, og får plutselig bråhast. Men for de som har vært i et stabilt forhold lenge uten at lysten dukker opp, tror jeg faktisk at den aldri gjør det.

Faktisk blandt de jeg kjenner som har vært i lange forhold, for så å plutselig skulle ha barn, så har det alltid vært fordi forholdet holder på å skrante. Jeg sier ikke at at det alltid må være slik, men jeg tror det kan være slik for mange.

[AnonymBruker]

Åh, så godt det ikke er bare meg! Jeg er også 29, og har ikke lyst på barn. Jeg er komfortabel rundt barn, liker å passe venner sine barn, men jeg har ikke lyst på egne. Jeg har det akkurat som deg ts, at jeg føler at det er noe for de "voksne". Selv om jeg straks er 30 så føler jeg meg ikke voksen i det hele tatt enda..

Jeg har hørt flere si at jeg ombestemmer meg når jeg får barn, men det blir i alle fall ikke riktig å få et barn man ikke har lyst på i utgangspunktet og så bare satse på at man skal ombestemme seg. Man må jo ha lyst på barnet før man får det tenker nå jeg.

Det var fint å lese innlegget ditt, ble glad for å se at det ikke er bare meg, har følt meg temmelig alene om dette fram til nå.

[Rainbow]

Takk for innspill! Veldig godt å høre at jeg ikke er den eneste som ikke merker noe til sånt. Det er jo på mange måter synd at omgivelsene forventer det så til de grader at man kanskje kan føle seg overtalt. Det blir ofte sånn at når man er etablert og i rett alder forventer folk det. Har heldigvis foreldre som ikke maser og ikke er opptatt av barnebarn.

Kjæresten min vil heller ikke ha barn, og synes det er like skummelt som meg å skulle være gravid. Så det er jeg veldig glad for. Datet en jente før hun jeg er sammen med nå, og da det gikk opp for meg at hun hadde VELDIG lyst på barn ble jeg skremt bort, for det føles så feil for meg. Så jeg er veldig glad vi er enige, men samtidig blir vi redde for at en av oss plutselig skal få en akutt biologisk klokke-greie. Det vil jo være ille uansett. Både for den som går med på å få barn for å glede den andre (og får et liv man ikke egentlig ønsker) og for den som dropper å få barn fordi den andre ikke vil (og blir bitter og lei seg for å gå glipp av det).

Men bra det er folk som skjønner hvordan det er! :-)

[AnonymBruker]

Det er slettes ikke uvanlig å ikke ønske seg unger. Jeg har aldri ønsket meg det- helt til nå, og nå er jeg 35!

[Gjest Pia]

Det er liksom gitt at man skal ønske seg barn når man er i et stabilt forhold og i "rett" alder. Det er det "normale" å gjøre, derfor forventer omverdenen også at man følger denne godt opptråkkede stien.

Det kan kræsje litt med de av oss som ikke føler noe spesielt behov for å utvide familien sin. Hva er galt med meg, siden jeg ikke ønsker meg barn, nå som alt ligger til rette for det? er det fort gjort å tenke. Men jeg tror ikke man skal legge så mye vekt på hva andre gjør. Du vet ikke om de har ønsket seg barn så lenge de kan huske, eller om de bare hopper i det fordi det hører med og satser på at de liker det.

Jeg liker faktisk barn. Jeg syns de er morsomme, innsiktsfulle og veldig givende å være sammen med. Men jeg syns også rutinene rundt "barnehold" er svært lite tiltalende. Jeg elsker friheten min, og jeg elsker å være sammen med mannen min. Vi har en tosomhet som er helt fantastisk, og selv etter ti år sammen vil jeg aller helst tilbringe alle døgnets timer sammen med ham. Det er godt mulig at vi ville vært fantastiske foreldre, og at det ville vært veldig givende å ha en småtting, men jeg foretrekker å beholde den tosomheten jeg er så lykkelig med.

TS: Bare du og din kjære kan avgjøre hva som er riktig for dere, men ikke føl deg "unormal" fordi du ikke hører klokka tikke. Det er flere som ikke hører den.

[Daria]

Jeg tror min biologiske klokke går feil Jeg var skikkelig verpesjuk da jeg var 20, nå er jeg 30 og har ingen umiddelbare behov i den retning... Lillebror venter sin første nå, og mamma spurte forsiktig om jeg syntes det var litt sårt. Jeg skjønte ikke problemstillingen...

[Monica1968]

For noen kommer ønsket om barn ganske brått på, særlig hos dem som har vært veldig bastante på at "jeg skal aldri ha barn!".

Det kan den nok gjøre for noen, absolutt, men jeg var ikke en av dem. Jeg har alltid visst at jeg ikke har lyst på barn, og det har ikke endret seg, uavhengig av forhold/ikke forhold etc. Klart, man forandrer jo meninger på noen områder igjennom et langt liv, men man trenger ikke å gjelde barn/ikke barn - spørsmålet.

Og for å snu helt på flisen: Jeg kjenner et par stykker som var veldig oppsatte på å få barn da de var helt unge, men som ble tvilende da de kom i slutten av 20 - årene. I dag er den ene av disse frivillig barnløs, og den andre er fremdeles usikker.

TS: Jeg har det akkurat som deg, i et minste bortsett ifra at jeg ikke noensinne har ansett det som et problem. Den bilogiske klokken er et konstruert begrep, som selvsagt ikke referer til noe reelt i og for seg.

[Gjest gurimalla]

Dere er vel ikke utenfor fare mtp den "biologiske klokka" ennå...

Jeg visste ikke om jeg ville ha barn eller ikke da jeg var på din alder og hadde ikke merket noe særlig til den biologiske klokka. Da mange av venninnene mine begynte å få barn forandret dette seg og jeg fikk lyst på barn og familie. Jeg hadde ikke lenger så stort behov for den friheten som alle barnløse snakker om. Jeg kan fremdeles gå på kino, konserter, restaurant, bar og reise bort en helg, behovet er ikke like stort som før, for jeg liker aller best å være sammen med familien.

Hvis folk ikke ønsker seg barn er dette selvfølgelig uproblematisk for meg, jeg skal ikke mase!

[Redbull]

Det er mer egoistisk å få barn fordi "alle andre" får det, eller "alle andre" mener dere bør få det, enn å ikke få barn hvis dere er fornøyde med valget deres hadde eg gitt katta i hva alle andre mener!

[Rainbow]

Så hyggelig med mange positive tilbakemeldinger!

Er mange venner som har barn nå, og jeg er vel mer sånn at jeg blir enda mer nervøs for å komme på besøk (hvordan skal jeg behandle dem?) og føler meg enda mer alien fordi jeg ikke skjønner hvorfor de vil. Er så naturlig for alle rundt 30 å snakke om barn, og jeg blir litt sånn "eh...da jeg var liten, da!" eller "eh...sønnen din sa det, ja! Ja, eh..hesten min var skikkelig søt igår!" haha!

Men sånn er det vel med alt! Mamma fikk barn 8-10 år etter vennene sine, og holdt på å bli gal av alt barnepratet hun ikke kunne relatere til. Nå har alle disse barna blitt voksne og fått barn, så nå er det akkurat det samme igjen, hehe! Er veldig glad mamma ikke er noe opptatt av barnebarn, da. Og jeg vet lillesøster vil ha unger etter hvert, så helt ensomt blir det nok ikke!

Veldig flott at så mange skjønner eller evt ikke bryr seg om andres valg. Trodde det skulle være mye mer fordommer og "det må være noe galt med deg som ikke vil sette barn til verden"-holdninger. Takk! :-))

[AnonymBruker]

Jeg har alltid visst at jeg skal ha barn og fikk det i midten av tjueårene, så jeg vet ikke hvordan det er å ikke ønske det. Men uvanlig er det ikke, jeg har venninner som ikke vil ha barn og det er jo helt greit.

Biologisk så har de fleste et ønske om barn, det må vi jo ha ellers så dør vi ut. Noen har det ikke, og det er ikke noe galt med det.

[Gjest Ol]

Jeg har alltid visst at jeg ville ha barn. Helt fra jeg var liten jente.

[AnonymBruker]

Jeg tror også det kan smitte når "alle andre" venner får barn, samtidig ser jeg at de fleste av vennene mine kan snakke om andre ting selv om de har formert seg. De som ikke ga seg med å mase på at jeg også måtte få barn, eller ikke har noe annet som interesserer dem, har jeg nok faset ut litt... jeg tror jeg hadde vært mer usikker dersom jeg var i et begrenset miljø hvor alle var opptatt av å snakke om familie/barn hele tiden. Heldigvis har jeg flere omgangskretser, og på jobb o.l er det nok annet å prate om, så jeg tror ikke jeg kommer til å føle meg som en frik selv om vi ikke forter oss å få barn (jeg er 34).

[LineGourmet]

Jeg har aldri vært noe "jeg-elsker-barn"-menneske :gjeiper: Og min "klokke" begynte ikke tikke før jeg var 35-36. I starten av 30-årene tenkte jeg ikke på det i det hele tatt, mye fordi mannen manglet - men også fordi barn i seg selv ikke opptok meg i det hele tatt.

Ved 35-36 kom både mannen og de rette forholdene rundt, pluss at man innser at klokka faktisk tikker

Nå er jeg 38 og gleder meg til å bli mamma til en liten gutt laget med han jeg elsker

[Gjest imli]

Alle har ein biologisk klokke. Det ligg i ordet - biologisk. Uttrykket om den biologisk klokka som tikkar, betyr jo eigentleg at det er kroppen som snart blir for gamal for reprodusering. Det har ingenting med kva du sjølv føler, sjølv om mange sjølvsagt kan få eit plutseleg barneynskje når dei nærmar seg ufruktbar alder. TS er berre 30, og kan få ungar i sikkert ti år til, så det er nok litt tidleg enno

[AnonymBruker]

Alle har ein biologisk klokke. Det ligg i ordet - biologisk. Uttrykket om den biologisk klokka som tikkar, betyr jo eigentleg at det er kroppen som snart blir for gamal for reprodusering. Det har ingenting med kva du sjølv føler, sjølv om mange sjølvsagt kan få eit plutseleg barneynskje når dei nærmar seg ufruktbar alder. TS er berre 30, og kan få ungar i sikkert ti år til, så det er nok litt tidleg enno

Jeg er ikke enig i at det er slik uttrykket brukes - man snakker ofte om å høre/føle at den biologiske klokken tikker, i betydningen av man føler hastverk med å få barn mens man ennå kan. Hvordan skulle ellers fenomenet bli et samtaletema i det hele tatt, om det ikke var noe som berørte en følelsesmessig?

Men liten vits i å henge seg opp i selve uttrykket - alle skjønner jo hva trådstarter mener, og hun snakker ikke om biologi, men om egne følelser i forhold til det å bli mor, og om hvorvidt disse øker og endrer seg med aldreren og med graden av etablerthet etc.

Selv har jeg alltid visst at jeg ikke ville ha barn, fra så tidlig jeg kan huske. Jeg har alltid vært overbevist om at følelsene ikke ville endre seg, og det har de heller ikke. Det er ingen grunn overhodet til denne overbevisningen - jeg ser mange i sånne tråder begynner å rasjonalisere, og skrive ting som "jeg liker ikke tanken på ansvaret, jeg vil være fri og kunne reise, jeg føler meg ikke voksen nok... ". Jeg har ingen sånne "grunner", og føler ikke noe behov for å finne noen heller. Jeg vil bare ikke ha egne barn. Og nå er det for sent også - jeg er godt over 40.